Når vi ikke gjør opp

1.Mos.37, 23-35

I dag handler teksten om en del av jødenes historie. Men fordi jødene var Guds demonstrasjonsfolk, har historien også noe å si til oss. Den sier noe sant om mennesket og noe sant om Gud.

Josef var en av de yngste i en stor søskenflokk. Hans far var spesielt glad i ham, og ga ham bl.a. finere klaer enn de andre. Dette gjorde søsknene sjalu. Etter hvert hisset de hverandre opp med fantasier om hva dette kunne føre til. Kanskje han ble farens arving og ble foretrukket foran dem, sa de til hverandre. De begynte å hate ham. En dag la forholdene seg til rette for hevn. Ute på beitemarkene tok de av Josef den fine kjortelen og kastet ham i en tørr brønn. Da noen handelsmenn kom forbi, solgte de ham som slave til dem. Så slaktet de en geit og sprutet blodet på Josefs kjortel, og tok den med hjem til faren som et bevis på at Josef var drept og spist av et rovdyr. Slik dekket de over det de hadde gjort. Og så tenkte de vel at de var kvitt et problem.

Faren sørget dypt og lenge over Josef, og var utrøstelig. Men selv da de så farens smerte, gjorde sønnene ingenting for å bøte på skaden. Sorgen hans minnet dem stadig på hva de hadde gjort, og vi kan bare tenke oss hvordan det uforløste og usagte vokste og preget dem alle sammen i dagene og årene som kom.

De hadde fått et annerledes problem!

Og Gud lot det skje!