Nyklekkede agderkunstnere anno 2018
Årets Hatch-utstilling gir et ungt blikk på verden.
●●Hatch viser unge talentfulle nyutdannede kunstnere fra agderregionen. Kunstnerne kommer rett fra utdanningsinstitusjonene og gir derfor innsyn både i hva som rører seg i kunstfeltet, samt et ungt blikk på verden. Årets utstilling viser stort spenn i materialer og uttrykk, og reflekterer hvor mangfoldige samtidskunstfeltet er.
●●Det mest slående ved årets Hatch-utstilling på Agder Kunstsenter er nettopp spennet i uttrykkene, der de fire kunstnerne grupperer seg i to klare hovedretninger. Mens Erika Dyrholm og Nour Kalash arbeider figurativt og mer tradisjonelt, arbeider Kristian Suvatne Augland (f. 1993) og Aljosa Erakovic (f. 1987) konseptuelt i grenselandet mellom design og hverdagsobjekter. Der Dyrholm og Kalash synes å ønske å gi indre følelser en ytre form, er det som om Suvatre Augland og Erakovic vil bearbeide og utforske den ytre, materielle verdenen.
●●Erika Dyrholm sier selv at hun arbeider med å fange ulike stemninger i trykkene sine. Hun bruker menneskelige former og tekstur til å utforske rolighet, urolighet og stillhet. Dyrholm arbeider med teknikken monotrykk, og de sort/hvite trykkene hennes får en nesten røntgen-aktig kvalitet. Hun viser oss avtrykk av ulike kropper og det gjennomskinnelige røntgen-preget fyller trykkene hennes med ulike stemninger fra det dramatiske, til det poetiske og vare. Jeg liker hvordan trykkene henge ruin n rammetrett på vegg ensom ulike stemningsrapporter fra en sinnstilstand.
Nour Kalash er utdannet i Damaskus og bearbeider lidelser fra krigstraumer i Syria i arbeidene sine. Hun arbeider figurativt med både akrylmaleri og skulptur og kretser rundt motivers om lidelse og smerte. Både på Sør landsutstillingen og ved Arten dal tidligere iår harv i setteksempler på flyktninger som bearbeider krigstraumer gjennom kunsten, alle med et figurativt formspråk. Og kanskje er det dette form- språket som best kommuniserer smerte? Tidvis synes jeg verkene blir vel tydelige, og kanskje kunne smerte-estetikken ha godt av å bearbeides mer abstrakt? Kalash synes jeg er på sitt absolutt beste i den lille, forvridde figuren som balanserer på en alt for liten sokkel, som et forvridd, døende insekt.
●●Aljosa Erakovic (f. 1987) viser ulike installasjoner som ligger i grenselandet mellom hverdagsestetikk og estetikk i serien «The Dynamics of the Labor Force». Et veggrelieff i hvitt, ullent stoff har lommer med kulepenner stukket ned i åpningen. To minnepinner er formet som klassiske greske søyler, og en annen er forvandlet til en skulptur dekket med harde, hvite perler. Logoer går igjen i de ulike verkene, noen ganger tegnet, noen ganger trykket. Og en lampe lyser fra et veggrelieff i tekstil.
Disse objektene lager ikke mening i tradisjonell forstand, og kanskje vil Erakovic få oss til å se dem som stofflige, sanselige objekter løsrevne fra kontekst? Den samme type grubling rundt funksjon og materialitet, ser vi hos Kristian Suvatne Augland (f. 1993) som viser oss et tablå av en trebenk med hjul, en trekasse, en video, og vegghengte malerier som sammen ikke skaper noen klar mening. Heldigst synes jeg Erakovic minnepinne-skulpturer er, fordi de makter å forvandle den lille datadingsen til noe sanselig og skulpturelt interessant.
Denne utstillingen oppsummerer kunstens hårfine balanse mellom å ikke bli så konkret at undringen forsvinner, og ikke bli så undrende at det konkrete glipper. I denne utstillingen synes jeg saerlig Dyrholm blir en god balansekunstner i dette vanskelige landskapet.
Har doktorgrad i kunsthistorie og jobber som førsteamanuensis ved Institutt for religion, historie og filosofi ved Universitetet i Agder. Hun har forsket på italiensk renessanse, amerikansk modernisme og arbeider nå med norsk samtidskunst.