Lytt til uerfarne fjellfolk

Ut på tur, aldri sur?

●●For et par uker siden forsøkte jeg å lokke kjaeresten min opp et fjell ved å si at det var ølservering på toppen. Dette ble besvart med et spørsmål om hvorfor man skulle opp et fjell for å drikke øl, når man fint kan bli igjen i byen og drikke øl der? Det samme lurer Are Kalvø på i «Hyttebok frå helvete»: på hvorfor (nesten alle) vennene hans er blitt så opptatt av å vaere i naturen; hva det er med å gå fra hytte til hytte på fjellet som er så fantastisk; hvorfor dra på tur og spise vond frysetørket lapskaus og drikke kjip lavkarbo-øl (fordi det er det eneste som er igjen) når man kan bli i byen hvor restauranter med all verdens ølsorter er tilgjengelig?

Kalvø tar med seg kjaereste og venner på tur for å finne ut av det, og det er det blitt en gjenkjennelig og morsom bok av. Før fjellvettreglene ble revidert i 2016, het det at man skulle lytte til erfarne fjellfolk. Når man leser Kalvøs bok forstår man hvorfor regelen forsvant: folk man møter på fjellet har en tendens til å skryte på seg hvor lett ting er.

Utrykket ”rett rundt hjørnet” betyr alltid én mil. Ingen bakker er noe problem! Alle gjentar at det er godt å bruke kroppen, og ingen tør å innrømme at en tur opp på Besseggen når det er tåke egentlig er ganske kjipt.

Kalvø harselerer med fjellfolks selvforherligelse, og selv om det er tullete, er det jo sant – for ja, hva er egentlig greia med at det å vaere ute i naturen langt fra folk liksom skal vaere en mer opphøyet aktivitet enn å gå fra pub til pub på fredagskvelden?

Fortidens mennesker måtte vaere ute i naturen, det var slitsomme greier. Å bevege seg ut i naturen for moro skyld er en nymotens aktivitet som har lite med forfedrene våre å gjøre.

Jeg har alltid hatt en følelse av å vaere utenfor når jeg går fra hytte til hytte, og kanskje i blant tenkt at det er meg det er noe galt med, men etter å ha ledd meg igjennom «Hyttebok frå helvete», føler jeg meg ikke så rar likevel.