Det er ikke bare de raskeste som kommer i mål
Jeg er ei helt vanlig jente på 27 år som har fullført utdanningen min, endelig! Etter noen år med pause og omskolering. Hvem har det ikke sånn?
Jeg mener, det er lov å prøve litt ulike studieretninger, det viktigste er jo å finne noe til slutt som man er veldig fornøyd med. Ellers liker jeg godt å trene, treffe venninnene mine, vaere sammen med familien min og finne på gøye ting i helger og ferier. Kino liker jeg, reising, og jeg syns det er koselig å sitte på et utested nå og da, som så mange andre. Lappen tok jeg da jeg var 18 og et halvt, og bil har jeg eid siden. Det å kjøre bil er for meg en stor lidenskap.
Jeg er så heldig at jeg nå jobber på en skole her i byen, og målet er å få fagbrevet som barne – og ungdomsarbeider. På denne skolen trives jeg kjempegodt. Jeg bor alene i en leilighet og trives godt med det. Jeg er generelt ei livsglad og aktiv jente.
Eneste forskjellen er at jeg har CP. J eg ble født med denne skaden, og derfor har jeg laert å tilpasse meg mitt liv og min hverdag med min diagnose. Fysiske plager har jeg, og kognitive utfordringer. Noen ganger blir jeg sett på som lat fordi jeg spør om hjelp eller ikke gjennomfører. Det kan vaere så enkelt å si; dette klarer du, er det noen som kan dette så er det deg. Vel, jeg er ei målbevisst jente, og jeg vet veldig godt om jeg klarer meg uten hjelp eller om jeg faktisk ikke kan gjennomføre eller har energi til det. Vi alle blir slitne, det er klart! For det er jo en del av å vaere menneske.
Vi som er født med CP bruker tre deler så mye energi på alt vi gjennomfører i løpet av et døgn, eller et år, som dere funksjonsfriske. Det er ikke rart vi blir slitne da! Jeg liker å si at vi som har CP er en gjeng med toppidrettsutøvere. Det er vondt å bli overvurdert. Jeg satt en morgen på et hotell i forbindelse med en konferanse, hvor jeg da reise meg for å hente en kopp kaffe. De koppene var veldig små, så jeg fikk tak i ei av de ansatte. Jeg spurte om hun ville vaere så snill å baere kaffekoppen min til det bordet mens jeg pekte. Hun så veldig brydd ut, som om hun hadde nok å gjør og i hvert fall ikke ville hjelpe ei så lat og krevende jente som meg. Hun burde jo ha lagt merke til at jeg da var der sammen med Handikapforbundet … J eg har jo på min vei vaert på noen jobbintervjuer, noe jeg syns er veldig spennende. Det har skjedd flere ganger at jeg ikke har nådd gjennom nåløyet, noen ganger fordi jeg ikke er kvalifisert, som er greit nok. Verre blir det når jeg er den mest kvalifiserte og likevel ikke får jobben, fordi man faktisk gjør en konklusjon om at jeg ikke er god nok, smart nok eller kjapp nok. Det gjør så vondt å ikke engang få vise hva jeg kan og hvem jeg er.
Jeg tenker at enkelte har en teori om at vi som ikke er kjappe, ikke er smarte nok. Hvorfor er det sånn? Jeg mener, det er jo mobbing. Som nevnt tidligere bruker jeg ca. tre deler mer energi på gjøremål som andre uten CP. Skal det gjør meg mindre kvalifisert for en jobb i skolen? Jeg mener det motsatte, og svaret er nei. Vi skal laere våre barn og våre elever at det ikke er greit å mobbe og diskriminere. J eg har stort sett hele mitt liv vaert en av de siste, og jeg tenker at det er helt greit. Jeg har uansett ingen alternativer. Da jeg var liten og lekte sammen med de andre barna var jeg alltid sist. På skoleveien da vi gikk eller sykla var jeg sistemann. I gymmen på skolen var jeg sistemann ut døra. På jobb er jeg noen ganger sist ut døra, i lunsjen er jeg sist og hjemme ved frokostbordet er jeg ofte sist. Det er ikke fordi jeg somler, men det er fordi jeg fysisk bruker lenger tid, og jeg trenger tid til å påse at alt er med og at jeg dermed ikke har glemt noe.
På min arbeidsplass blir jeg akseptert for den jeg er, og jeg tar godt vare på elevene, som jo er vår jobb. Det er det viktigste! Jeg er avhengig av å notere ned beskjeder jeg får på mobilen helst med en gang, og jeg trenger litt ekstra tid i lunsjen så jeg klarer å spise ferdig. Jeg sliter med simultankapasiteten min, og får derfor problemer hvis jeg begynner å skravle i pausen. Det å bytte mellom ulike samtaler eller fokus er veldig vanskelig for meg. Min evne til å holde oppmerksomheten, eller fokuset er veldig svak. Jeg har derfor en rekke strategier som jeg bruker på jobb og ellers i mitt liv for å fungere. Inni klasserommet er det derfor kun elevene jeg fokuserer på, og jeg har trent masse på impulskontrollen. Det er viktig at jeg konsentrerer meg om få ting av gangen, og jeg takler stress dårlig. Men min jobb på skolen liker jeg så inderlig godt, og jeg er kjempeglad for å vaere en del av elevenes hverdag. Det er godt å se at mitt handikap ikke er i veien, men blir tatt hensyn til. J eg tenker tilrettelegging og åpenhet rundt funksjonshemmede er alfa og omega! Vi er like forskjellige og unike som alle andre, og hurtigheten er virkelig ikke et mål på vilje eller kunnskap. Det håper jeg at jeg har fått klart fram nå! Vi har like mange ønsker og drømmer som alle andre, men ting tar litt lengre tid. Det spiller ingen rolle, det viktigste er at vi gjennomfører og er med og bidrar! Jeg er stolt av den jeg er, og jeg er stolt av mitt handikap. Det er med på å gjøre meg til den jeg er.
Jeg har stort sett hele mitt liv vaert en av de siste, og jeg tenker at det er helt greit.