Alt som kan gå galt.

Går selvfølgelig galt. Pluss litt til. I alle fall når du har trebåt. Følgelig blir sommersesongen til sjøs plutselig veldig kort når båten alt nå må på land. Jeg har jo nettopp satt den ut! Og husker det som om det var i går da jeg ble tauet til land, igjen. Etter nok et havari. Full av rust som den var etter forrige sommers miserer. Så da gikk jo soldagene. På land, riktignok. Men vi fikk den i gang etter hvert som varmen og smeigedagene ga seg. Bare for å komme noen hundre meter ut da vannet flommet inn: – Vi synker! ropte jeg. Men tre flyter jo, må vite. Selv om det sprekker litt over vannlinja i solsteika. Til land kommer man. Tidsnok til høststormen. Og båtopptaket.