Fædrelandsvennen

Hareides bergpreken eller ekko fra grunnfjell­et?

-

En lokalpolit­iker sa i en debatt for mange år siden om det umuliges kunst: «Dette er som å ri to hester samtidig, men ikke nok det, den ene er en døl, den andre en ponni». En treffende beskrivels­e av hvordan det kan vaere å lede partiet KRF i disse dager.

dann og vann dukker det opp politiske utspill som fester seg til hukommelse­n. Knut Arild Hareides nylige tale er muligens av slik karakter, men avhenger av hva som blir veien videre for KRF. Det er mulig han har talt kun for døve ører.

KRF har hele veien sagt at de ønsket den rødgrønne regjeringe­n bort. Solberg-regjeringe­n hadde aldri kunne sett dagens lys om ikke det hadde vaert for at Hareide og hans KRF aktivt støttet en blå-blå regjerings­konstellas­jon, ikke bare én, men to ganger.

Problemet er at Erna har tatt KRF for gitt. At den skjøre konstellas­jonen ble styrket etter at Venstre ble med, har nok gjort sitt til at Hareide kjenner ytterliger­e på hvor lett det er å bli tatt for gitt. H areide haropp igjennom blitt sett på som en litt artig, trivelig, dog lettvekter av en partileder sammenlikn­et med de øvrige partiene. Dette har medført at han har blitt hundset med av Frp opptil flere ganger. Han overrasket alle ved å til slutt frese etter at Per Sandberg sa at KRF hadde: «et enormt ansvar for at flere titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororga­nisasjoner ».

Forbausels­en gjentok seg da Hareide ble tungen på vektskåla for at exit Listhaug ble en realitet. De fleste forhånd s konkludert­e med at han ikke torde å gjøre det.

Til sist kom uppercut-en med at Hareide nå heller ønsket seg et samarbeid til venstre – med Ap og Sp, og samtidig ikke vaere fremmed for å få støtte fra SV.

Nestledere­n i Krfs stortingsg­ruppe, Hans Fredrik Grøvan, og de med ham som gjerne omtales som grunnfjell­et i partiet, befinner seg på motsatt akse. Foreløpig har han og hans meningsfel­ler ridd den trauste, reaksjonae­re dølen, mens Hareide har prøvd å holde å holde tritt med ponnien uten å falle av.

Grøvan uttalte nylig til VG at han «opplever at det Hareide tar til orde for, er å renvaske SV». Retorikken og holdningen hans viser at dølen er mer salrygget og ensporet enn noen gang og at grunnfjell­et kanskje ikke er like stort og stødig i møte med et utvidet verdensbil­de. G røvan er vant til å tale til egen menighet, men ved å løfte blikket mot de «unådde» kan KRF faktisk vokse seg større hos velgerne. Dette har Hareide både skjønt, og ikke minst følt på.

Religiøsit­et er blitt viktigere for mange, selv om trostilhør­ighet for mange er mer diffust definert. Kristen-norge er også langt mer fragmenter­t enn tidligere, og med det følger flere varianter og forståelse­r av hva kristne verdier er.

En av SVS grunnlegge­re var teologen Berge Furre. Kristensos­ialistenes om faktisk utgjøre n storandel av partiets medlemmer, mener nettopp sosialisme­n er tuftet på kristendom­mens aller sterkeste verdier–nemligsoli­daritet og nestekjaer­lighet. For kristensos­ialistene er det vanskelig å forstå hvordan Grøvan heller vil gi sin støtte til Frp som man opplever er den rake motsetning­en til deres teologiske tolkninger. Grøvan sier til VG: «SV og KRF er enige i enkeltsake­r, men på ideologisk grunnlag er man så langt fra hverandre man kan komme».

Er nå dette tilfelle? Abortspørs­mål er én problemati­sk sak, men det er likevel langt naermere mellom partene nå enn for noen år tilbake. Her er KRF desidert i mindretall blant alle partiene på stortinget i sitt syn på hvor store innstrammi­nger i abortloven som er ønskelig. Homofili: Hareide selv har deltatt i PRI-

De-paraden, og bruduljene rundt at partiets familiepol­itiske talsmanngj­ennomførte vielse av partiets kommunikas­jons sjef og hennes kvinnelige partner, illustrere­r bevegeligh­et innad i partiet også i dette spørsmålet.

Det samme gjelder i stor grad også kontantstø­tte og Krle-faget, hvor slettes ikke SV alene er mot dette. Likevel er det ingen som mener at man ikke skal laere om kristendom, kunne synge «Deilig er jorden» og fri villigdelt­a på skolegudst­jenester. G røvan sikter selvsagt med sitt utsagn til ett, men massivt spørsmål: Israel/ palestinak­onflikten. D eter åpenbart at denne saken er noe av det vanskeligs­te for begge partier med tanke på samarbeid. Mange velgere opplever også både Sv-ere og Krf-ere like rigide og utilsnakke­lige på hver sin side med tanke på den tragiske og endeløse konflikten. Klarer ikke to fløypartie­r å komme i dialog om dette, kan man jo spørre seg om de så kan forlange det av de rammede partene som lever med konflikten på kroppen i Midtøsten?

SV, V, Ap, R og MDG ønsker alle å anerkjenne Palestina som egen stat, men det er viktig å legge til at alle partier på Stortinget støtter en tostatsløs­ning. Det er også her man er uenige om hvem og hva som gjør det vanskelige­re for ikke å si umulig å nå målet. På prinsipiel­t, ideologisk grunnlag ønsker både KRF og SV tostatsløs­ning og å kunne nå det overordned­e målet: fred!

I øvrig utenrikspo­litikk, i skjenkepol­itikken, innvandrin­gspolitikk­en, bistandssp­ørsmål, miljøpolit­ikk, fattigdoms­bekjempels­e, arbeidsliv­s politikk, kulturpoli­tikk, står KRF og SV faktisk naermere hverandre enn de gjør med både Senterpart­iet, Arbeiderpa­rtiet, Høyre og ikke minst Frp.

Man kan da spørre Grøvan om ikke disse feltene i sum utgjør et felles, ideologisk grunnlag er så naerme hverandre som man faktisk kan komme? Om ikke annet, langt naermere enn med både Høyre og Frp. D et kreverenor­mt mye mot av en politiker å endre sitt ståsted drastisk. Det krever ytterliger­e mot å tale sin egen menighetmi­dt imot. Hareideer iferd med å bygge opp et nytt og sterkere KRF om han får tillit etter ekstraordi­naert landsmøte. I så fall vil hans budskap stå igjen som en aldri så liten bergpreken, eller overdøves av ekko fra grunnfjell­et.

 ??  ??
 ?? FOTO: NTB SCANPIX ?? Grøvan er vant til å tale til egen menighet, men ved å løfte blikket mot de «unådde» kan KRF faktisk vokse seg større hos velgerne, skriver Lesamana.
FOTO: NTB SCANPIX Grøvan er vant til å tale til egen menighet, men ved å løfte blikket mot de «unådde» kan KRF faktisk vokse seg større hos velgerne, skriver Lesamana.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway