Hareides bergpreken eller ekko fra grunnfjellet?
En lokalpolitiker sa i en debatt for mange år siden om det umuliges kunst: «Dette er som å ri to hester samtidig, men ikke nok det, den ene er en døl, den andre en ponni». En treffende beskrivelse av hvordan det kan vaere å lede partiet KRF i disse dager.
dann og vann dukker det opp politiske utspill som fester seg til hukommelsen. Knut Arild Hareides nylige tale er muligens av slik karakter, men avhenger av hva som blir veien videre for KRF. Det er mulig han har talt kun for døve ører.
KRF har hele veien sagt at de ønsket den rødgrønne regjeringen bort. Solberg-regjeringen hadde aldri kunne sett dagens lys om ikke det hadde vaert for at Hareide og hans KRF aktivt støttet en blå-blå regjeringskonstellasjon, ikke bare én, men to ganger.
Problemet er at Erna har tatt KRF for gitt. At den skjøre konstellasjonen ble styrket etter at Venstre ble med, har nok gjort sitt til at Hareide kjenner ytterligere på hvor lett det er å bli tatt for gitt. H areide haropp igjennom blitt sett på som en litt artig, trivelig, dog lettvekter av en partileder sammenliknet med de øvrige partiene. Dette har medført at han har blitt hundset med av Frp opptil flere ganger. Han overrasket alle ved å til slutt frese etter at Per Sandberg sa at KRF hadde: «et enormt ansvar for at flere titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner ».
Forbauselsen gjentok seg da Hareide ble tungen på vektskåla for at exit Listhaug ble en realitet. De fleste forhånd s konkluderte med at han ikke torde å gjøre det.
Til sist kom uppercut-en med at Hareide nå heller ønsket seg et samarbeid til venstre – med Ap og Sp, og samtidig ikke vaere fremmed for å få støtte fra SV.
Nestlederen i Krfs stortingsgruppe, Hans Fredrik Grøvan, og de med ham som gjerne omtales som grunnfjellet i partiet, befinner seg på motsatt akse. Foreløpig har han og hans meningsfeller ridd den trauste, reaksjonaere dølen, mens Hareide har prøvd å holde å holde tritt med ponnien uten å falle av.
Grøvan uttalte nylig til VG at han «opplever at det Hareide tar til orde for, er å renvaske SV». Retorikken og holdningen hans viser at dølen er mer salrygget og ensporet enn noen gang og at grunnfjellet kanskje ikke er like stort og stødig i møte med et utvidet verdensbilde. G røvan er vant til å tale til egen menighet, men ved å løfte blikket mot de «unådde» kan KRF faktisk vokse seg større hos velgerne. Dette har Hareide både skjønt, og ikke minst følt på.
Religiøsitet er blitt viktigere for mange, selv om trostilhørighet for mange er mer diffust definert. Kristen-norge er også langt mer fragmentert enn tidligere, og med det følger flere varianter og forståelser av hva kristne verdier er.
En av SVS grunnleggere var teologen Berge Furre. Kristensosialistenes om faktisk utgjøre n storandel av partiets medlemmer, mener nettopp sosialismen er tuftet på kristendommens aller sterkeste verdier–nemligsolidaritet og nestekjaerlighet. For kristensosialistene er det vanskelig å forstå hvordan Grøvan heller vil gi sin støtte til Frp som man opplever er den rake motsetningen til deres teologiske tolkninger. Grøvan sier til VG: «SV og KRF er enige i enkeltsaker, men på ideologisk grunnlag er man så langt fra hverandre man kan komme».
Er nå dette tilfelle? Abortspørsmål er én problematisk sak, men det er likevel langt naermere mellom partene nå enn for noen år tilbake. Her er KRF desidert i mindretall blant alle partiene på stortinget i sitt syn på hvor store innstramminger i abortloven som er ønskelig. Homofili: Hareide selv har deltatt i PRI-
De-paraden, og bruduljene rundt at partiets familiepolitiske talsmanngjennomførte vielse av partiets kommunikasjons sjef og hennes kvinnelige partner, illustrerer bevegelighet innad i partiet også i dette spørsmålet.
Det samme gjelder i stor grad også kontantstøtte og Krle-faget, hvor slettes ikke SV alene er mot dette. Likevel er det ingen som mener at man ikke skal laere om kristendom, kunne synge «Deilig er jorden» og fri villigdelta på skolegudstjenester. G røvan sikter selvsagt med sitt utsagn til ett, men massivt spørsmål: Israel/ palestinakonflikten. D eter åpenbart at denne saken er noe av det vanskeligste for begge partier med tanke på samarbeid. Mange velgere opplever også både Sv-ere og Krf-ere like rigide og utilsnakkelige på hver sin side med tanke på den tragiske og endeløse konflikten. Klarer ikke to fløypartier å komme i dialog om dette, kan man jo spørre seg om de så kan forlange det av de rammede partene som lever med konflikten på kroppen i Midtøsten?
SV, V, Ap, R og MDG ønsker alle å anerkjenne Palestina som egen stat, men det er viktig å legge til at alle partier på Stortinget støtter en tostatsløsning. Det er også her man er uenige om hvem og hva som gjør det vanskeligere for ikke å si umulig å nå målet. På prinsipielt, ideologisk grunnlag ønsker både KRF og SV tostatsløsning og å kunne nå det overordnede målet: fred!
I øvrig utenrikspolitikk, i skjenkepolitikken, innvandringspolitikken, bistandsspørsmål, miljøpolitikk, fattigdomsbekjempelse, arbeidslivs politikk, kulturpolitikk, står KRF og SV faktisk naermere hverandre enn de gjør med både Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Høyre og ikke minst Frp.
Man kan da spørre Grøvan om ikke disse feltene i sum utgjør et felles, ideologisk grunnlag er så naerme hverandre som man faktisk kan komme? Om ikke annet, langt naermere enn med både Høyre og Frp. D et kreverenormt mye mot av en politiker å endre sitt ståsted drastisk. Det krever ytterligere mot å tale sin egen menighetmidt imot. Hareideer iferd med å bygge opp et nytt og sterkere KRF om han får tillit etter ekstraordinaert landsmøte. I så fall vil hans budskap stå igjen som en aldri så liten bergpreken, eller overdøves av ekko fra grunnfjellet.