Omveier til lykke
For noen er lykken enkel. Det er bare å stå opp om morgenen, så går det meste av seg selv. Kanskje uten noen stormende jubel, men livet er stort sett greit. Det er fint å få en kopp kaffe om morgenen. Hyggelig å møte kolleger. Det er mye som skal gjøres.
Kanskje synesde det er litt voldsomt å kalle det arbeidsglede eller yrkesstolthet, det er bare en jobb, men hvis du presser dem, innrømmer de litt likevel. De er fornøyde og mestrer hverdagen. Bare småtterier burde justeres. Alle har tross alt problemer, og deres er ikke verre enn andres.
For slike mennesker må det vaere litt av et mysterium at det skrives bøker om lykke. Underlig hvorfor noen er så besatt av noe så enkelt. At de studerer lykken filosofisk, psykologisk og kjemisk, eller drømmer om oppskrifter for å oppleve mer glede. Kan ikke folk ta livet litt mer som det kommer, senke kravene og finne på noe annet å interessere seg for? Eller hvis de absolutt må, lese ukeblad med gode råd om å vaere tilstede i øyeblikket og nyte hverdagslykken?
Det er vanskelig å forklare smerte til noen som ikke kjenner den. Det gjelder både fysisk og psykisk smerte. Jeg har gjort et aerlig forsøk i boka «Alvorlig lykkelig». Dessverre lykkes jeg ikke overfor Faedrelandsvennens anmelder Emil Otto Syvertsen som mente boka var både for vanskelig og for privat. Om han ikke liker å laere nye ord innimellom er det ikke noe jeg kan gjøre med det, men jeg hadde lyst til å forklare hvorfor jeg virkelig tror på åpenhet. Jeg håper ikke andre enn mamma faktisk synes det er interessant å lese boka for å finne ut hvordan akkurat jeg har det. Så spennende er jeg ikke. Likevel beskriver jeg så presist jeg kan hvordan det føles å vaere våken mens andre sover, og lengte etter en sovetablett eller en valium som kan roe nervene og tømme hodet for angsten. Jeg har brukt måneder på å studere, og deretter flere sider i boka på å forklare hvordan smerte påvirker psyken og hvordan psyken påvirker smertene. Og hvorfor innrømmer jeg hvor desperat jeg har vaert etter å oppleve hvordan de andre har det; de som sover, står opp og går i gang med livet sitt og har det greit, mens jeg sliter?
Det er fordi jeg ikke er alene i verden. Valium ble ikke oppfunnet for meg. En forsker fra UIA kunne fortelle at 60 prosent av norske ungdommer rapporterer om smerte, mens 15-30 prosent har langvarige smerter som har vart over 3-6 måneder. En av ti ungdommer har et daglig forbruk av reseptfrie smertestillende. Blant voksne skyldes halvparten av langtidsfravaeret subjektive plager uten kjent sykdom. Her ligger blant annet muskel- og skjelettsmerter og mildere psykiske plager.
Muskel- og skjelettsmerter er vondt i kroppen, energi som renner ut og nederlag der du skulle vaert sterk. Det er nei der du ville sagt ja og følelsen av å vaere en byrde når du skulle ha vaert en ressurs. Og det er mistro fra alle som roper om skulking og et alt for høyt sykefravaer. Mildere psykiske plager er andre ord for nattlig fortvilelse, for bekymringer som legger seg oppå hverandre, for angsten for å bli sett, og angsten for å bli oversett fordi du ikke er verdt å se.
Bak hvert talli statistikken befinner det seg et menneske som har det vondt, som ofte skammer seg og blir mistrodd, og som kanskje kan få litt håp av en aerlig beretning om et feilbarlig menneske som har funnet ut av og kommet ut av sin fortvilelse. For ja, jeg er ganske feilbarlig. Det hadde vaert fint for meg hvis jeg kunne berette om at jeg alltid har gjort alt rett, at jeg beholdt min barnetro og aldri såret noen, at da smertene og fortvilelsen herjet som verst stod jeg kraftfullt imot og rørte verken alkohol eller smertestillende og at jeg kom meg ut ved å følge denne enkle listen med gode råd. Men det hadde ikke vaert saerlig nyttig, verken for andre som strever med egen fortvilelse eller for alle som står rundt og forsøker å forstå hva mørket består av.
Voldtekts- og overgrepsstatistikkene har i likhet med sykefravaersstatistikken vaert tilgjengelig i mange år. Men vi laerer ikke så mye av statistikk. Uten historiene kunne hver enkelt sitte der med sin egen private skam og fortvilelse. Så kom #metoo, og resultatet blir forhåpentligvis mer omsorg for ofrene, mer omtanke og ettertanke for å forhindre overgrep og følelsen av at skam er byttet ut med fellesskap.
Lykkelitteraturenhar fått kritikk for å individualisere ulykken og legge skylden og ansvaret på den enkelte. Vi må endre samfunnet, ikke bare laere folk å roe seg ned, sier de. Men åpenhet og kunnskap fungerer motsatt. Mennesker som får håp og kommer ut av sin egen fortvilelse kan endre dynamikken i egen familie, vennekrets og samfunnet som helhet. Den som har gitt opp håpet, endrer ikke noe, men den som har gitt opp skammen står støtt i seg selv og kan rekke ut en hånd. Mennesker som opplever fellesskap står sterkere. Det er ikke bare jeg som tar omveier til lykken. Det er vi. Vi som bruker litt tid på å laere å ta vare på oss selv. Vi kan faktisk også bli alvorlig lykkelige. Det er faktisk verdt omveiene å laere hvordan.
Dessverre lykkes jeg ikke overfor Faedrelandsvennens anmelder Emil Otto Syvertsen som mente boka var både for vanskelig og for privat.