Behov for en kritisk bistandsdebatt
Et grelt eksempel fra Zambia viser nok en gang at norsk bistandsdebatt ikke bare bør handle om å nå én prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI).
Få dager etter at Solberg-regjeringen la fram et statsbudsjett med en gledelig økning av bistandsbudsjettet, som neste år vil utgjøre én prosent av BNI, publiserte Aftenposten en sak om Zambias president. Edgar Lungu går til innkjøp av et overdådig luksusfly til rundt 400 millioner kroner. Prisen har blitt så høy blant annet fordi den zambesiske presidenten ønsket spesialdesignet interiør. Den samme presidenten bygget i fjor det som kan kalles et palass for 35 millioner kroner i Swaziland.
Dette er relevant for bistandsdebatten her hjemme fordi norske bistandspenger i en årrekke har gått til nettopp Zambia. Gjennom årenes løp har Norge gitt 15 milliarder kroner (i 2017-verdi) til landet. De siste 50 årene har Zambia vaert den femte største mottakeren av norsk bistand. pengene har gått til ulike formål, blant annet flere hundre millioner kroner til det i utgangspunktet gode formålet å slette Zambias gjeld. Tanken har vaert at det fattige landet ikke skal måtte bruke penger på å nedbetale renter og gjeld, men på å skape utvikling for landets innbyggere. Også derfor et det provoserende at luksusflyet finansieres med et nytt låneopptak. I tillegg slo en evaluering av bistanden til Zambia, gjengitt i Bistandsaktuelt i fjor, fast at «mye av innsatsen ikke har skapt utvikling og varige spor». Det er en drepende karakteristikk.
De siste årene er bistanden riktignok trappet noe ned. Men i løpet av 2017 og 2018 går det like fullt 170 norske millioner til Zambia.
som verdens rikeste land har Norge et åpenbart ansvar for å hjelpe mennesker født inn i langt fattigere land. Og i debatten om historier som den fra Zambia, må man også alltid spørre om det ikke vil ramme fattige mennesker ytterligere hvis rike land reduserer sin bistand på grunn av ledernes dumskap.
men det må også vaere en forutsetning at bistandsbudsjettene tåler et kritisk søkelys. Inkludert diskusjoner om hva pengene går til og om det bør stilles krav til hva statsoverhodene i mottakerlandene bruker store summer på. Slike debatter bør saerlig alle som er opptatt av et høyt bistandsnivå bidra til.
Som verdens rikeste land har Norge et åpenbart ansvar for å hjelpe mennesker født inn i langt fattigere land.