En redd 18-årings svar til klimaskeptikerne

I september skrev jeg følgende i Fvn: “Hva er det som gjør at politikere aldri tar ansvar for klimaet før det er for sent?”. Jeg var opprørt over mangelen på riktig politisk prioritering og jeg skammet meg over Norges lave bidrag i klimakampen.

●●Dette budskapet fikk Alf Melling og Andreas Hansen til å reagere: klimaengasjert ungdom som meg må vaere stille og høre på de voksne.

To uker etter innlegget mitt i Fvn, la regjeringen frem statsbudsjettet sitt farget av hovedsaker som sukkeravgift, ENOVA, veisatsing, redusert eiendomsskatt, støtte til silokaia og fortsatt investering i olje. Samme dag publiserer FN en ny klimarapport. Den forteller oss at 1,5-graders- målet ikke er oppnåelig uten radikale samfunnsendringer. Den forteller oss at korallrevene vil vaere døde, havene vil legge øystater under vann, og økosystemer vil forsvinne med mindre politikere tar drastiske grep. FN krever en utslippsreduksjon på 45 % (kilde: NRK). Statsbudsjettet til regjeringen legger opp til en reduksjon på 14 % (kilde: statsbudsjettet). Regjeringen er milevis fra målene som klimapanelet og kloden krever.

I Fvn i dag stiller jeg det samme spørsmålet som jeg gjorde for to uker siden: hva er det som gjør at politikere aldri tar ansvar for klimaet før det er for sent? Hvorfor ignorer regjeringen blindt trusselen som står ovenfor oss? Hvorfor prioriterer ikke regjeringen storsatsning på fornybar energi, reduksjon i kollektivtransportprisene og innføringer av miljøavgifter i budsjettet sitt? De aller fleste forstår at plast-kampanjer og Enova-støtte alene ikke vil bidra til kuttene verden trenger.

Regjeringens statsbudsjett er en bekreftelsen på innlegget jeg skrev i Fvn i september. Deres vilje til å kjempe mot den økende klimatrusselen er naermest helt fravaerende.

Nettopp derfor er det viktig at ungdomspartiet mitt finnes. Nettopp derfor er det viktig at unge jenter ikke blir demotivert av eldre klima-skeptiske menn som ønsker å dempe dem. Min generasjons fremtid avhenger av at de voksne tar ansvar. Jeg kan ikke kreve at klimaskeptikerne Melling og Hansen skal ta 97 % av alle forskere på alvor. Det jeg likevel kan kreve, er at min stemme blir lyttet til i forhandlinger om min egen fremtid. Jeg bør kunne kreve at skattepengene jeg betaler ikke skal bidra til å ødelegge mitt eget livsgrunnlag.

Melling stilte meg spørsmålet: “Har du aldri tenkt på at det er du som tar feil?”. Jeg sender det spørsmålet videre til regjeringen.