Drømmen om barn knust
Mia og hennes davaerende ektemann hadde «alt», og skulle endelig stifte familie. Etter ett år med prøving skjønte de at livet ikke kom til å bli som forventet.
For seks år siden fikk Mia Amlie Wright beskjeden fra legen: Du kan ikke få barn.
– Det var noe jeg var helt sikker på at kom til å skje, men så var det som om noen kom og dro vekk teppet under meg. Jeg følte det var forferdelig urettferdig, minnes Mia Amlie Wright (28).
SPLITTET FAMILIE
Tilfeldighetene ville ha det til at det var nettopp til Kristiansand Mia flyttet.
– Jeg tok et ganske drastisk valg i livet mitt på grunn av alt som skjedde.
Da hun som 22-åring fikk den knusende beskjeden, bodde hun sammen med sin davaerende ektemann på Toten i Oppland. De levde det lykkelige liv med fast jobb, hus og bil. Neste punkt på lista var barn.
– Folk rundt oss kom med så mange grunner til at det tok tid, sikkert for å roe oss ned og komme med en slags forklaring. Vi tok veldig mange av de grunnene for god fisk, og klamret oss litt til at «det er sikkert derfor».
Etter ett år med prøving, følte de at drømmen litt etter litt gikk i oppløsning.
VEDVARENDE INFERTILITET
Det er først etter at et par har forsøkt å få barn i ett år, at man kan bli utredet for ufrivillig barnløshet, også kalt infertilitet.
I tilfellene hvor ekspertene klarer å finne en årsak til infertiliteten, viser statistikk at 1/3 av årsaken finnes hos kvinnen, 1/3 hos mannen og 1/3 hos begge.
For noen er infertilitet midlertidig, for noen er det vedvarende. Det er det for Mia.
VERDEN RASTE SAMMEN
Med mye flytting, skilte foreldre, sykdom i familien og få naere venner, vokste hun opp i det hun kaller en «opphakket barndom». Ikke en såkalt «a4-familie». Så da ble det nettopp det hun jaktet på.
– Jeg så for meg at man ikke er lykkelig før man har en familie, sånn som på film.
Da hun for seks år siden fikk beskjed fra legen om at hun ikke kunne få barn, raste verden sammen.
– Jeg klarte ikke stå oppreist. Jeg skjønte ikke hvordan det var mulig at jeg var kvinne som ikke kunne få til det ene jeg var ment til å gjøre, forteller hun.
Hun skulle ønske det var mulig å teste seg før det går et helt år.
– Det hadde vaert så mye lettere om man kunne teste seg med én gang, for det ønsket ble så stort i de månedene som gikk, og skuffelsen ble større og større for hver måned hvor ingenting skjedde. Det var et langt år.
TOK TAPET ALENE
Tanken på at det var hennes skyld at paret ikke kunne få barn, spiste henne opp innvendig. Hun stengte alt inni seg, og snakket ikke engang med ektemannen sin om det.
– Jeg ville ikke akseptere det. Jeg var sikker på at det var mitt problem, min skyld og at alle var sinte på meg. Ingen ga det uttrykket, men jeg følte det.
I samme periode var det sykdom i familien. Det hele gikk så pass ut over ekteskapet at paret separerte seg under to måneder etter de fikk beskjeden. Da var planen å få en pause, ikke nødvendigvis gjøre slutt på forholdet. Det funket ikke i lengden.
– Jeg stengte han fullstendig ute i den sorgprosessen, og tenkte ikke over at det var like sårt for han. Jeg valgte å ta det tapet alene.
Det var da hun kastet en pil på kartet, og flyttet til naermeste storby. Det ble Kristiansand.
FINNE SEG SELV På NYTT
Her måtte hun finne seg selv på nytt. Finne ut hvem hun var som menneske, og ikke som kvinne som skal få barn.
Å jobbe i barnehage, som hun tidligere hadde gjort, var uaktuelt. Da hun fikk vite at hun selv ikke kunne få barn, ble det naermest uutholdelig å jobbe med barn hver dag. Hun ble til slutt sykemeldt.
Heldigvis fant hun her en utdannelse hun elsker, jobb i studentavisen og gode venner, og ser nå helt annerledes på livet.
– De siste årene har vaert superstressende, men veldig moro. Det har gjort hele forskjellen for psyken min.
Perspektivet på livet er ikke lenger at barn og familieliv er en nødvendighet.
– Det er ikke et kjempevondt, sort hull lenger. Nå kan jeg fokusere på meg selv, jobbing og reising.
– DET BLIR IKKE SNAKKET OM
I etterkant har hun både oppsøkt profesjonell hjelp hos psykolog, og snakket åpent med venner om det. Hun ønsker ikke å gå naermere inn på grunnen til at hun ikke kan få barn, og personlig har hun ikke et behov for å dele sin historie, men hun vet hvor mye det kan hjelpe andre.
– Det blir ikke snakket om. Så fort jeg sier at jeg ikke kan få barn, blir folk så sjokkerte. Men jeg sier det ikke for å få trøst eller oppmerksomhet, men for å svare på spørsmålet.
Ofte er det enklere å si at hun ikke vil ha barn, selv om det også skaper reaksjoner.
– Jeg brenner for at det blir snakket om, og akseptert, at noen ikke kan- og noen ikke vil få barn. Og det skal vaere helt greit.
TRYGG I SITT VALG
Mia har kommet i kontakt med flere som hele livet sliter med en bunnløs sorg etter en slik beskjed som hun fikk som 22-åring. Selv greide hun heldigvis å komme seg videre.
– Jeg ble til slutt veldig komfortabel med å ikke ha barn selv. Men det greier nok ikke alle, og spørsmålene er veldig vonde å få. Det var lenge vondt å høre «når» og «hvorfor ikke?», forteller hun.
Selv om hun innrømmer at det av og til kan stikke litt å se barn, er hun trygg i sitt valg om å fokusere på seg selv og karrieren sin.
– Jeg har fått høre at jeg har et veldig egoistisk syn på det. Jeg synes ikke det er en god forklaring. Kanskje det er viktig at noen mennesker setter seg selv først. Vi er ikke alle skapt for å gjøre de samme tingene.