Veier til forsoning
Utdrag av foredrag ved bokbad med Gaute Heivoll og «Sang for sekstiåtte forraedere», Landeskogen Peace Center.
Arbeidetmeddialog og forsoning, og levd liv, har laert meg hvor viktig forsoning er. Og hvor krevende den kan vaere. Det har vaert sterkt å lytte til historier fra flyktninger, tyskerbarn og Ns-barn, også i arbeidet med bøker. Og jeg har tenkt: Er det mulig med forsoning etter et langt liv med utestenging, trakassering, forfølgelse, tortur og drap? Kan en familie, venner, et nabolag eller ei hel bygd klare å naerme seg hverandre igjen? Samtidig har jeg måttet spørre meg selv: Hva kan ellers få mennesker og samfunn opp igjen? Hva skal vi tro på, hvis det ikke er forsoningen?
Jeg vet ikke hva mødrene på Balkan trodde på, når de sang godnattsanger for barna, fylt av hat mot fienden. I alle fall ikke tilgivelse og forsoning. De hadde det kanskje som Irene Laure, kvinnen som var medlem av den franske regjeringen under krigen. Hun hatet alle tyskere, alle var ansvarlige for krigen. Sønnen og mange andre av hennes naermeste var blitt torturert, noen også drept. Etter en lang og intens kamp med seg selv, innså hun til slutt at det var umulig å bygge et samfunn på destruktive følelser: «Jeg har hatet Tyskland så sterkt, at jeg ønsket å se det utslettet fra europakartet. Men jeg har sett at mitt hat var feil.» Sammen med franskmenn dro hun rundt i hele Tyskland og ba alle hun møtte om tilgivelse. Det la grunnlaget for at tyske og franske myndigheter kunne samarbeide.
Jeg fikk gleden avå bli kjent med Johan. Faren hans var medlem av Nasjonal Samling. Da han ble hentet av politiet i 1945, sa han til sønnen: «Om 25 år må det vel vaere slutt på fordømmelsen.» 70 år senere var den der fortsatt. Sonet Johan på vegne av sin far? «Ja, jeg gjør kanskje det,» sa han. «Jeg tror det tar lenger tid å vente på andre. Det går fortere med en selv.» «Forsoning handler om gjensidighet», sa en annen. «At mennesker kan innrømme sine feil og be om tilgivelse.» Enda en sa det slik: «Forsoning handler om å ta vare på hverandres verdighet». Det er vakkert. Men er det uten videre lett å snu lidelsen til noe bedre? Den tyrkiske jøden og forfatteren Moris Fahri klarte det ikke. Farhi mistet 22 familiemedlemmer i Holocaust. Sorgen og savnet fylte ham med et intenst hat, mens han vandret fra det ene Holocaustsenteret til det andre rundt om i Europa. For hver gang han kom til et nytt, vokste hatet. Til slutt ville han starte sitt eget Holocaust. Det førte ham inn i en dyp krise. Der kapitulerte han.
Når vi erkjenner og aksepterer at det onde og vonde faktisk har skjedd, og kanskje også klarer å se den andre og hvorfor det skjedde, er vi på en bedre vei. Det kan utfordre og provosere. Ikke minst, hvis vi til og med skal prøve å forstå hvordan Hitler kunne gjøre det grusomme. Og Breivik. To mennesker som begge var ensomme som barn, og som kom til å påføre mange ufattelig mye lidelse. «Det er noe godt i den verste av oss og noe ondt i den beste», sa Martin Luther King. Forskere har til og med funnet at vi alle kan komme til å begå svaert onde handlinger med den rette påvirkningen. Jeg får lyst til å protestere. Kan jeg torturere og drepe?
Hvis vi innser at vi har både gode og onde krefter i oss, tror jeg vi lettere gjenkjenner de onde og kan bygge på de gode. Så la oss vaere våkne. Overfor egen selvgodhet. Overfor dem vi er med på å støte bort. Overfor dem som setter seg selv utenfor, eller over oss, og som misbruker sin makt. La oss vaere våkne overfor ondskapen, så den ikke finner grobunn i oss. Den kan påvirke, for vi er alle mennesker. Monstre finnes ikke. Bare onde handlinger. Derfor trenger vi forsoning. For å bevare det menneskelige i oss. For å vaere medmennesker. Slik kunne ofre og gjerningspersoner leve side om side i Rwanda, etter å ha kjempet mot hverandre i det dypeste mørket. Vi begrenser våre liv og muligheter, hvis vi ikke våger det. Kanskje ødelegger vi også noe fundamentalt i oss. Forsoning kan nå langt. Et godt sted å begynne, er med oss selv, når smerten er bearbeidet. Det betyr ikke å overta andres ansvar. Kvinnen jeg nylig møtte, hadde forstått det da hun fikk lytte til andre som bar på den samme byrden. Det satte henne fri.
Tyskerjenter fikk nylig en unnskyldning fra statsministeren for formelle feil som samfunnet har begått overfor dem. Feil behandling av Ns-barn skal «granskes» og «dokumenteres» mer. Imens går årene. Johan er død, og mange andre Ns-barn også. Det moralske ansvaret vi har for hvordan vi møter dem – og hverandre – er vanskelig å «dokumentere». Landsforraederi er et sårt og krevende tema. Det har fulgt barna deres, og barnebarna også. Vi vet nok om hvordan mange av dem har lidd. Det er tid for å be om unnskyldning for den uretten vi har gjort mot dem. Og tid for å forsone seg med at noen sviktet sitt land og folk. or vi kan bygge noe nytt.
FAlene og sammen. Hvem som rekker ut en hånd først, er uten betydning, bare noen gjør det. Fordi det er best for oss alle.
Forskere har til og med funnet at vi alle kan komme til å begå svaert onde handlinger med den rette påvirkningen. Jeg får lyst til å protestere. Kan jeg torturere og drepe?