Hverdagen til psykisk syke er preget av å ikke kjenne seg igjen.
To merkedager er nettopp forbi. Den ene la knapt de spesielt interesserte merke til, den andre var uungåelig å få i fleisen.
Melissa Lesamana
Én var verdensdag for psykisk helse – den andre Halloween – alle helgeners eller de dødes dag, litt ettersom hvordan man tolker sammensuriet den sistnevnte står for. Den ene en tankevekkende dag, den andre omgjort til kommersiell festdag av rang.
For selv om de dødes dag er regnet som en festdag, er dette så langt fra sannheten man kan komme når det gjelder beskrivelsen av de naermest levende døde – de som er så psykisk syke at de ikke føler seg levende.
Et sted på veien møtes de to dagene i det som står tilbake for så altfor mange mennesker: De halvdødes hverdag.
Hverdagen til psykisk syke er preget av å ikke kjenne seg igjen. Ikledd kostymer hvor de er mer eller mindre gjenkjennelige. Noen i naermere zombie-tilstand, andre med energi som troll i eske, for så å trekke seg like raskt tilbake som man spratt opp. De skumle, de underfundige, eller dypt sørgelige.
Verdensdagen for psykisk helse hadde mottoet: «Vaer raus». Det er litt det samme som gjelder når man går knask eller knep. Vaer raus, ellers blir du utsatt for knep. takt med at Halloween er et økende fenomen, er også psykisk uhelse voksende. Den ene får stadig mer penger i omløp og oppmerksomhet, den andre er på tilbakegående. Faerre akuttplasser, lengre ventetider, strengere krav. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at om lag 70.000 barn mellom alderen 3-18 år har psykiske lidelser som krever behandling.
De vanligste psykiske lidelsene er angst, depresjon og rusrelaterte lidelser. Hver fjerde nordmann vil få en angstlidelse i løpet av livet, hver femte en depresjon. Antall tapte arbeidsår på bakgrunn av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, topper statistikken. Uførepensjon innvilges i gjennomsnitt ni år tidligere for psykisk lidelser enn for kroppslige lidelser. Av uføretrygdede under 30 år, utgjorde psykiske lidelser over 60 %.
617 begikk selvmord i 2016. Det er i tillegg skyhøy statistikk for selvmord fra dem som allerede får institusjonell hjelp. De halvdøde som til slutt ikke orker mer. De som ikke bare lenger ser sorte hull i livet,
Imen som ikke ser hvorfor man skal famle i mørket. Bli kvestet og skadet av ukjente våpen som stikker en i sjelen og hjertet. Det er få ting som gjør så vondt som å se mennesker lide. Når man i tillegg ikke klarer komme bort fra både sitt eget skinn, og ikke minst sitt eget sinn for å finne et øyeblikks fred, er det hjerteskjaerende. eg har som så mange andre vaert i sorte hull før. Stått på bunnen av et stadig mer klaustrofobisk rør som trekker seg sammen og gjør rømningsveiene utilgjengelig. Fluktruten har ikke alternativer, og man tenker kun ren magi eller mirakler kan få en ut. Det er så mange årsaker til at man havner der, men én er stadig mer fremtredende. Følelsen av mislykkethet.
Et perfeksjonssamfunn har gjort flere av oss mer skjøre. Forskere ved Folkehelseinstituttet har dybdeintervjuet etterlatte til unge menn som begikk selvmord. Hovedfunnet tyder på en saerlig sårbarhet med hensyn til at de opplevde seg som avvist, samt ikke å ha lykkes med å nå sine mål.
Statistisk sett er også flere jenter og kvinner rammet av psykiske lidelser enn menn, og spesielt blant unge jenter, er svaret sam-
J
menfallende med mestring, vaere perfekt og ikke kunne leve opp til forventninger.
Psykisk helse får riktignok oppmerksomhet, og ingen mener det er uviktig, tvert imot. Likevel snakkes det for løst og for overfladisk om det. Mange åpner mer opp om egne lidelser, men gjerne når de er helet og kommet seg ovenpå. Hva med de som svever i limbo, som roper om hjelp med skingrende stemme, men som aldri blir hørt? De som ikke når inn. Det er ofte det som karakteriserer evalueringer i psykiatrien: De fikk ikke hjelp tidsnok, og ble heller ikke tatt alvorlig nok. t sted på veien er det også blitt for lite erkjennelse av å kunne innse at det å vaere middelmådig er relativt normalt på de fleste områder i livet. Derfor havner også altfor mange begreper og følelser i en stadig utvidet overskrift av psykisk uhelse. Det er litt som med legevakten – for mange oppsøker den for grunner som ikke er så alvorlig som hva institusjonen er til for.
Å vaere sørgmodig, nedstemt og føle man ikke duger, er relativt normalt i et liv. Det er ikke synonymt med å vaere psykisk syk.
ELikevel er det skapt enorme forventninger til fiktive mål for resultatorientering som gjør at folk blir syke. Aldri god nok gir selvsagt naering til at det likevel ikke er noe poeng i å prøve engang.
For noen kan aldri tiltak bli gode eller presise nok. For andre, er det enkle grep som skal til. Å vaere psykisk syk kan kanskje en dag bli trendy og kommersielt, men det å leve i et konstant kostyme på en scene hvor lyskasteren står feil innstilt og kaster skygger i ugunstige og forkjaerte retninger, er ikke en rolle som ønskes for noen. e dødes dag ser til minner av skikkelser de ikke lenger kan ta og føle på, men hvor man kjenner et naervaer. Hadde vi klart å kjenne naervaeret til alle psykisk syke i landet, hadde vi grøsset så kraftig at en ble skremt for livet. Man hadde følt seg halvdød.
D