Kvalte stemmer og selektiv sannhet – forebygging på sitt verste?

Den ferskeste rapporten om høyreekstremisme i Norge sier at vi må forebygge på nye måter.

Ved første øyekast kan det gis inntrykk av at ideologien er i mindre aktivitet enn tidligere, så en liten påminnelse: Selv om hoveduttrykket fra nittitallet er borte, betyr ikke dette at det som var før var mektigere enn det som er nå. Aktiviteten gjennom internett viser langt mer organisert struktur enn tidligere. Derfor er ei av regjeringas viktigste prioriteringer innen kampen mot ekstremisme å tilrettelegge for et demokratisk medborgerskap.

Hva tar liv av viljen til sameksistens i et flerkulturelt land? Uansett narrativ: Er egentlig noe menneske spesielt begeistra for å bli forhåndsdømt? De fleste er primaert opptatt av at andres holdninger og handlinger skal matche med våre egne. Blindsonen rundt eget ståsted kan virke intenst provoserende, og kan for noen bli den berømte dråpen.

Derfor kommer det nå en oppfordrende haggelbyge: Forebygging er ikke alltid kaffe og sosiale oppturer. Forebygging handler ikke om å samle likesinnede. Forebygging handler om de mest alvorlige ting vi står overfor: Vold, terror, krig og dype konflikter. Konflikter som aldri kan forsvinne – fordi det rett og slett er usannsynlig at alle mennesker i Norge vil bli enige om de nøyaktig samme sakene. orebygging handler om å våge å se realiteten i øynene. Det innebaerer å slippe til tanker og ideer som får blodet til å brenne. Det handler om å innse at man kan vaere hatet og elsket. I prinsippet er alle mennesker det, det kommer bare an på fra hvilken vinkel man betraktes. Det handler om å invitere med de du liker minst, noe som sitter langt inne - selv for de

Fsom roper høyest under fanen for ytringsfrihet, mangfold eller hatdyrkende ideologier.

Oftere enn før opplever jeg å høre om samfunnsengasjerte (og i dette tilfellet noe mer oppsiktsvekkende) sosialdemokrater som kjenner på en frustrasjon rundt alle tiltak som omhandler ivaretakelsen av våre nye landsmenn. At det har gått for langt. At dette kommer før «våre egne». Frykten for å si noe slikt, er dirrende! Denne frykten lover ikke bra?

Urettferdighet er en universell tilstand som vekker sterke følelser i oss. Vi trenger både urettferdighet og rettferdig for å bli bedre utgaver av oss selv, så hvorfor er voksne, kloke mennesker så redde for å uttrykke grunnleggende følelser? Vi snakker mye om kulturforskjeller, men hvorfor ikke snakke litt oftere om kulturlikheter? Alle mennesker har et behov for å uttrykke glede, sinne, sorg, forelskelse – så hvorfor gjør vi det ikke mer naturlig å snakke om det som skaper byrder, om det skaper lettelser? jeldnere enn før synes jeg ytterpunkter har spesielt gode poeng. Joda, det er ett og annet, helt til trangen til å hevde seg og sitt eget fosser over og drukner all fornuft. Når man

Ser sterkt uenig i noe, burde man følge opp med forslag til forbedringer. Hos de mest ekstreme er løsningen å plaffe ned mennesker man ikke anser som verdifulle. Da sikter jeg til dem som ønsker et hvitt, «rent» Norge – til dem som ønsker å pulverisere demokrati og å påtvinge sharia. Det er som om naiviteten gisper etter luft gjennom synet på ett styresett, én tro, én kultur, én sannhet - i en verden som aldri igjen kan få klare grenseskiller.

Slaget om det store maktskipet er tapt for lengst, og burde aldri ha vaert en kamp i utgangspunktet, for hvem er jeg til å si at jeg fortjener mer enn deg, og hvem er du til å si at du fortjener mer enn meg? Men det er også fryktelig naivt å kvele stemmer, vaere blind for egne holdninger, avskaffe alt som kan virke fremmed og krenkende.

En del av våre iboende verdier faller i dyp søvn fordi vi skal tilpasse oss så til de grader at barnene må få tillatelse til å dra på julegudstjeneste. Ved et slikt tiltak skapes det tvil som aldri burde eksistert. Vi kunne beriket hverandre gjennom å respektere og delta i ulike tradisjoner, som vekker de samme emosjonene: kjaerlighet og lun stemning.

Min datter vokser opp med disse lappene. Det skal altså stilles spørsmål ved om hun skal få delta på noe som er noen av mine egne beste barndomsminner, som skapte varme og glede i oss, og som helt sikkert var ganske smittende på mine gode venner med andre tradisjoner. Min datter og hennes venner prater ikke om disse lappene, det bare er slik. Det bare er slik at de hver dag får drypp av begrep som terror og fremmede kulturer. Si meg, er det så rart at flere tenåringer opplever identitetskriser? ommunikasjonens kjerne er handling! Vi må våge å stå lengre i diskusjoner som trengs. For eksempel imamens syn på demokrati, demokratiets syn på imamen. Vi må ta disse reelle utfordringene innover oss, for så å vaere veiledere for de neste – ikke la det ties i hjel. Kveler vi vår dialog, kveler vi samtidig deres! Dersom vi utvider sirkelen til de temaer vi frykter mest, til dem vi ser ned på, til dem som ser ned på oss - da har vi vunnet nye måter å forebygge på!

K