Hoggormen er fredet, men det er ikke barnet i mors liv

De siste par ukene har abortdebatten blusset kraftig opp igjen etter at Erna Solberg gav uttrykk for å forhandle om paragraf 2c i abortloven.

●●Denne går inn for at kvinner har selvbestemt abort etter uke 12 hvis barnet de baerer på er alvorlig sykt.

Demonstrasjonene har ikke latt vente på seg. Tusenvis har vist og viser sitt engasjement for at abortloven ikke skal røres. Lørdag 17. november var det demonstrasjoner i 33 byer. Det triste med hele saken er at det alltid er kvinnens kropp, valg og liv som nevnes. Argumentene er hele tiden de samme. De er alltid kvinnens. Men hva med det lille barnet? Hvordan skal barnet i magen forsvare seg?

Det er kanskje ikke så rart at stemmene for selvbestemt abort er så høye. Abortloven fra 1979 har drept over 500 000 barn siden den ble innført. Dette vil da si at det er veldig mange kvinner som er berørt. Noen i sorg, og noen fortsatt forkjempere. Abortforkjemperne snakker om at man ikke må gå tilbake i tid, men jeg sier vi må vaere realistiske. Hvordan kan noen si at paragraf 2c ikke er diskriminerende for de som for eksempel har Downs syndrom i dag. Jeg vil sitere Marte Wexelson Goksøyr: «Hvis man går inn for å få et barn, så må man stå for det.»

Man får bot i Norge for å drepe en hoggorm, men folk går i tog for opprettholde loven om å drepe barn. Arnulf Øverland skrev et dikt med tittelen: «Du må ikke sove!» Men er det ikke det vi gjør? ELIN HONNEMYR HAGEN