The Joke’s On Me
Jeg liker practical jokes. Men det er helt klart greiest å vaere den som utfører. Dette er historien om da jeg ved første øyekast kom med en svaert intim betroelse til hele Vennesla.
At jeg etter noen år med høgskolestudier – og som resultat av et øyeblikks eventyrlyst – puttet neste års søknadspapirer i søppelkassa i stedet for postkassa («for å se hva livet kunne by på») er jeg ganske stolt av i dag. Det førte blant annet til at jeg i noen år livnaerte meg som journalist i lokalavisa hjemme i Vennesla.
vaere skrivende i en avis med svaert få andre journalister, førte til at en ble eksponert for veldig mye rart. Det laerte meg også ganske mye. Blant annet å respektere andre menneskers interesser, som oftest dreide seg om felt jeg ikke brydde meg om i det hele tatt.
●●Jeg måtte dekke alt fra dødsulykker (heldigvis ikke så ofte), via basarer på det lokale bedehuset, til Vindbjart-kamper. Signatursakene, derimot, var reportasjer i «jeg-form», der jeg skulle ut og oppleve fenomener eller møte mennesker, så klart alltid med en link til Vennesla. Der ble det haiketurer til Oslo med Vennesla Transport, forsøk på avsløringer av at laksefiskere i Otra bare skrøt på seg å vaere på plass klokken 05 på morgenen (for de var jo så klart det), elgjakt i nye Adidas-joggesko og masse annet.
●●En gang var det ei som hadde startet sin egen piercing-salong. Og det i BYEN! Jeg møtte opp til avtalt tid, og det som møtte meg var et sterilt og rent lokale (jeg hadde forventet mer et Mc-type sted). Jeg var 25, hun var sikkert rundt 30 og mer enn ganske så flott, syntes jeg i det hun møtte meg med et smil i en hvit sykepleier-uniform. Intervjuet gikk riktig så fint, men på slutten tok samtalen en helt uventet retning: – Du skal ikke ta en piercing du, da? – Øh, hva tror du da mamma ville sagt? – Hvor gammel er du egentlig? (sagt i en noe flørtende tone) – Neeeei, øøøh, parkeringa går ut om 12 minutter. – Det tar bare tre minutter. – Aeaeaeh, jeg har ikke med meg noe penger. – Du skal få den gratis, hvis du skriver fint. Tør du ikke, eller?
●●Så måtte jeg tørre, tydeligvis. Og ikke vet jeg hvorfor, men det glapp ut av meg at dersom jeg først skulle ta en piercing, måtte det bli i brusken i venstre øret (den mest smertefulle plassen, har jeg laert i etterkant). Og så lå jeg der og tok bilder av meg selv mens hun trykket den hule nåla gjennom brusken. Da jeg kom tilbake til kontoret, skrev jeg ut saken, valgte et flott bilde av henne, med en noe kjedelig overskrift: «Hun har startet piercingsalong». Da avisen kom ut, var naerbildet av en skrikende journalist brettet ut over sistesida, med overskriften «Da jeg fikk mitt første hull».