I år kan 700 sjøfolk ansatt i Color Line feire jul og vite at de fortsatt har jobb. Det burde ikke ha vaert noe å lure på.
I år kan 700 sjøfolk ansatt i Color Line feire jul og vite at de fortsatt har jobb. Det burde ikke ha vaert noe å lure på.
Sigrun Aasland, spaltist
Norge er et av landene i verden som har tjent mest på internasjonal handel. Vi er en liten åpen økonomi som ikke trenger alt vi lager, og dessuten trenger mye vi ikke kan lage selv. At det er store gevinster av internasjonal handel er kanskje det økonomene er mest enige om.
I 2017 ga den amerikanske økonomen Dani Rodrik ut boka Straight Talk on Trade. Den var en tilståelse. Økonomene har bare fortalt halve sannheten om handel, påpekte Rodrik. For det er sant at handel skaper økonomisk vekst. Alle land har ulike fortrinn, og hvis alle spesialiserer seg på det de kan best, og etterpå bytter med hverandre, får alle mer. Men det er ikke hele fortellingen. For det er landene som får mer, ikke nødvendigvis alle som bor der. Derfor, sier Rodrik, er det så viktig at åpne økonomier deler på gevinsten. Både fordi handel ellers vil skape større forskjeller, og fordi de samme forskjellene vil svekke befolkningens støtte til internasjonal handel og åpenhet.
I Norge har vi både en åpen og en omfordelende økonomi. Den norske arbeidslivsmodellen har sikret oss høy produktivitet og god evne til omstilling. En koordinert lønnsdannelse med sterke fagforeninger har sørget for små lønnsforskjeller, og det betyr blant annet at prisforskjellen på høyt og lavt utdannet arbeidskraft er liten. Det gjør at arbeidsgivere gjerne ansetter folk med utdanning, og dermed at kompetansen i bedriftene øker.
I tillegg er norske lønninger relativt høye. Fordi arbeidskraften er dyr, er norske arbeidsgivere ivrige på å digitalisere det som digitaliseres kan. Dyr arbeidskraft byttes ut med maskiner som kompetente ansatte vet hvordan de skal bruke. Norsk økonomi er dermed en av verdens mest teknologi-intensive. Høye lønninger gjør også at norske eksportbedrifter sjelden konkurrerer på pris, men må vaere best på kvalitet.
Motstykket har vi sett i bygg- og anleggsbransjen. Der har stor tilgang på billig innleid arbeidskraft gjort det mindre interessant å søke fagkompetanse eller investere i teknologi. Manglende politikk for å slå ned på svart arbeid har forverret situasjonen. Resultatet er at produktiviteten i denne bransjen har falt. Vi får altså mindre husbygging ut av hver arbeidstime nå, enn vi gjorde for noen år tilbake.
Det er ganske gunstig å vaere bedrift i Norge også. Vi har god infrastruktur, vi er rangert blant verdens beste land å drive forretning i på grunn av forutsigbare rammebetingelser og et effektivt byråkrati, og bedriftene har tilgang på høyt utdannet arbeidskraft med god helse. Det er mulig å bygge seg opp en bedrift og tjene gode penger i Norge, og det skal vi vaere glade for. Men vi skal også huske at det ikke har blitt sånn av seg selv.
Bedrifter som gjør det godt har nytte av veier, havner, broer og flyplasser som resten av oss har betalt. De har ansatt folk som fellesskapet har betalt for å utdanne og selger varer og tjenester til kunder med god kjøpekraft. De nyter godt av trygghet fra felles politi og brannvesen. Det er en del av samfunnskontrakten at de også yter
tilbake. Både i form av skatt og trygge arbeidsplasser.
Color Line er et av selskapene som tjener gode penger. Men selskapet syntes ikke dette var nok. De ville gjerne ha fordelene fra Norge, bare uten å levere sin del av samfunnskontrakten. Naermere bestemt ville de omregistrere Kiel-fergene fra det norske ordinaere skipsregistret (NOR) til det norske internasjonale skipsregistret (NIS). Det betyr at selskapet ville bytte ut norske ansatte på norske lønns- og arbeidsvilkår, med billigere arbeidskraft fra andre land og uten norske levekostnader. Selskapet truet med å flagge ut til Danmark hvis de ikke fikk det som de ville. Trusselen skremte regjeringen, som støttet Color Lines utflaggingsplaner. D en norske maritimenaeringen er internasjonal. Men Color Line er også et norsk selskap med alle fordeler det innebaerer. I tillegg til tilgang på infrastruktur, kjøpekraftige kunder og kompetent arbeidskraft har de fordelaktige betingelser gjennom unntak fra 24-timersregelen for taxfree-salg og gjennom dispensasjon fra lotteriloven. Så gunstige betingelser faktisk, at det neppe ville lønne seg for dem å flagge ut til Danmark, slik de truet med.
Utflaggingen ville kostet 700 norske sjøfolk jobben. Color Line fikk støtte fra regjeringen, som i statsbudsjettet la frem en regelendring som ville gjøre slik utflagging mulig. Endringen ble først utsatt, og så stoppet i høstens budsjettforhandling i Stortinget, med støtte fra Ap, SV, Sp, Rødt, KRF og deler av Frp.
Color Line er ikke alene, og saken gjelder ikke bare Kielfergen. De siste tiårene har antallet norskeide skip registrert under norsk flagg sunket, og det har vaert en økning i antall norskkontrollerte skip under utenlandsk flagg. Det er mange som sier at i framtida skal vi leve av havet. Statsminister Erna Solberg vil at vi skal bygge nye helter og eventyr til havs. Men skal vi leve av havet, må arbeid på havet også vaere til å leve av.