Vi trenger å vite helt konkret hvor rystende det er: brennende plast i underliv på babyer. Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør
Min Gud, si til oss, si til oss at det ikke er sant».
●●Slik reagerte Denik Mukwege og hans medarbeidere da de første voldtekstofrene i den lange og brutale krigen kom til klinikken deres. De trodde ikke det de så, de kunne ikke fatte det. En ung jente som var skadet av skudd mot underlivet. Litt senere, en atten måneder gammel baby som var helt åpen i underlivet, hele veien. Ofre som har fått gevaerkolber opp i vagina. Brennende plast. Stokker. En kvinne som er bundet fast nakent til et tre og blir voldtatt hver dag av flere, helt til hun besvimer. Eldre kvinner. Unge kvinner. Spedbarn. Men også gutter og menn. Voldtatt og lemlestet.
●●Dette fortalte den kongolesiske legen Mukwege, til den pent kledde og pyntede aulaen. Han stod med verdens viktigste mikrofon, som Nobelprisen har blitt kalt, og snakket om vaginaer og underliv, om vandaliserte kropper og kjønnsorgan. Til majesteter og politiske ledere og nettopp dette gjør årets nobelpris til en historisk og sterk utdeling: det er første gang kvinner og barns lidelser i krig blir så løftet frem og fokusert på.
●●Voldtekt og seksualisert vold har hengt sammen med krig så lenge krig har eksistert. Men lenge har det blitt betraktet som en følge av krig, mer eller mindre tilsiktet, noe som hører med i bildet av kaos, vold og samfunnsoppløsning. Normoppløsning. ●●Nå løftes det frem som et våpen på linje med andre våpen. Og det er dette de to nobelprismottakerne, Denis Mukwege og Nadia Murad, baerer bud om. Den seksualiserte volden er satt i system, hensikten er å destabilisere samfunn, utrydde folkegrupper, hindre overlevelse, traumatisere og ødelegge. For ødelegger du kvinner og barn, da ødelegger du samfunn. Og – fremtid.
●●Det blir ikke styggere. Det er vanskelig å begripe at mennesker klarer gjennomføre dette. Men brutalitet, vold, hat, kunnskapsløshet, fattigdom, utbytting og grådighet – ondskap er raskt akselererende spiral som avler mer ondskap. Det trenger vi langt utenfor disse krigssonene å bli minnet om. Vi trenger å vite helt konkret hvor rystende det er: brennende plast i underliv på babyer.
●●Overlever kvinner og barn, som mange, mange av dem ikke gjør, så er kampen likevel ikke over. Hos jesidiene som Nadia kommer fra for eksempel, er samfunnene lukket og patriarkalske. Noen av jesidienes religiøse ledere har tatt til orde for at samfunnene må ta godt vare på alle disse kvinnene som har vaert holdt i fangenskap av IS. De sier det av en grunn. For mange tenker at disse voldtatte kvinnene og sexslavene baerer med seg skam, skitt og kanskje sykdom. De risikerer å bli utstøtt, de er jo ofte ødelagt for videre reproduksjon og ikke attraktive bruder. Samme i Kongo, hvor også Hiv-smitten florerer og er en betydelig risiko.
●●Overgrepene i Kongo eller hos de irakiske jesidiene er dessverre ikke sjeldne. Det minner denne utdelingen oss også om. FN har nylig rapport at det i verden i dag er 47 ulike grupper i 19 forskjellige land som fører krig med voldtekt. Det skjer i Sør-sudan, i Mali, i Nigeria, Burundi for å nevne noe, og FN slår også fast at dette fenomenet nok er underrapportert. Det er tabu og skam, og noen regner bare på tapte menneskeliv. Ikke ødelagte liv.
●●– Jeg trenger ikke mer sympati, sa Nadia Murad. Både hun og Denis Mukwege vil ha handling. FN og internasjonale tribunaler har satt standarder for rettssikkerheten til kvinner og barn i krig, og etter Balkan- og Rwanda-krigen har voldtekter blitt dømt. Det er mulig. Men det er fortsatt for lett for verden å snu seg bort, spesielt fra interne kriger og konflikter.
●●Og nobelprismottakerne takket ved å peke på virkemidler som kan skape fremtid og forsoning: at voldtektsmenn blir straffeforfulgt og dømt, dømt for krigsforbrytelser, for forbrytelser mot menneskeheten og at verdenssamfunnet innfører sanksjoner mot alle land og stater som tillater eller snur seg vekk fra overgrepene.
●●Dette var en historisk utdeling. En Nobelprisutdeling som har vaert sjeldent varmt mottatt. Og sjelden har det vaert applaudert sterkere i aulaen i Rådhuset i Oslo. Sjelden felt så mange tårer. Det er en sak det er lett å ha sympati med, men det trenger ingen av prismottakerne. De trenger handling.
●●– Det er ikke vanskelig, sa Denis Mukwege i sitt sterke og tydelige Nobel-foredrag: – Det krever bare politisk vilje.