Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å leve til jul.
Da Torhild Bransdal fikk kreftdiagnosen, kunne hun ha gitt opp. Men 62-åringen bestemte seg for å ikke la seg stoppe.
Denne jula blir helt spesiell for stortingsrepresentant og tidligere Vennesla-ordfører Torhild Bransdal. Da hun fikk den alvorlige kreftdiagnosen i juni, var hun overbevist om at hun aldri ville oppleve årets jul.
– Leveren min fungerer den. Jeg sa til legene at jeg i alle fall ikke har drukket på meg dette, sier Torhild Bransdal og ler.
Stortingsrepresentanten fra Haegeland i Vennesla er hjemme til jul – to intense måneder etter at hun avbrøt sykemeldingen.
Da KRF skulle ta sitt skjebnevalg under det ekstraordinaere landsmøtet 2. november, var hun på plass på konferansehotellet på Gardermoen. Uka etter på Stortinget – hvor hun etter hvert håndterte den betente regionreformen – og sto rakrygget mot det verbale skytset fra Finnmark. Før hun noen dager seinere sto i stortingssalen som saksordfører og redegjorde for regjeringens regionmelding.
Alt mens hun lever med en alvorlig kreftdiagnose. Leveren er full av svulster.
– Men jeg kjenner meg ikke syk, og ikke har jeg vondt noe sted. Jeg har sluttet med blodtrykksmedisin, og hoften er bedre nå enn da jeg var tyngre. Alle sier at jeg ser bedre ut, sier hun.
BRUTALT
Den første beskjeden fikk hun tirsdag 19. juni. Hele vinteren hadde hun hatt vondt i magen, men avfeid det med stress fra sin nye tilvaerelse i Oslo. Da hun kom hjem til sommerferien dro hun på legevakta.
– Jeg ble sendt rett på sykehuset for prøver. Neste dag fikk jeg slengt i trynet at jeg hadde kreft i tykktarmen med spredning til lungen. Jeg fikk beskjeden bak et forheng, forteller hun.
– Neste dag var beskjeden den samme, men at det var leveren og ikke lungen. Det var ganske hardt og brutalt.
På gastroseksjonen lurte hun på hva prognosen var.
– Legene kikket bare bort og ville ikke svare. Det skjønte jeg ikke var noe saerlig.
For Bransdal, som knapt har vaert syk en dag i sitt liv, var det et sjokk.
– Jeg kan vaere aerlig og si at jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å leve til jul. Helt overbevist om at jeg aldri kom til å jobbe eller dra til Oslo igjen.
Må LEVE MED KREFTEN
Cellegiftbehandlingen ble utsatt på grunn av en alvorlig in-
feksjon. Men svulsten i tykktarmen var «kjempesvaer», forteller Bransdal. Legene bestemte seg for å operere ut svulsten, og legge tarmen ut i en pose på magen.
En ny infeksjon utsatte cellegiften på nytt, men etter en antibiotikakur kunne kreftbehandlingen starte i august.
– I slutten av november fikk jeg beskjed om at cellegiften hadde virket, og at svulstene hadde minket.
Det er hva Torhild Bransdal vet om sykdommen nå. Hun tar cellegift, og skal ta nytt bilde i slutten av januar. Hvis behandlingen fortsatt er effektiv, skal hun ta en pause med cellegiften.
– Jeg kan ikke ta bort deler av leveren, for det er kreftsvulster rundt forbi. Men de kan minskes, og du kan leve et liv der du kan holde kreften i sjakk.
Behandlingen får hun på Sørlandet sykehus Kristiansand, og bortsett fra kommunikasjonen i starten, skryter hun veldig av jobben som gjøres der. Og da spesielt av sykepleierne og legene på kreftsenteret.
VILLE TILBAKE På JOBB
Mens sommeren gikk ble den tidligere Vennesla-ordføreren stadig mer rastløs hjemme på Haegeland. KRF var i en opprivende strid om veivalg. Hun satt på sidelinjen og strikket.
– Jeg trives ikke i pasientrollen, jeg er for trassig og sta. For meg var det et mareritt å sitte og følge alle årsmøtene uten å kunne bidra.
Til slutt fikk ektemannen Hans nok.
– Han sa at nå er det på tide at du kommer deg vekk herfra, og kommer deg tilbake. For dette mistrives du med.
Og legen gikk med på det. Hun måtte bare ikke glemme at hun var syk. Bransdal forteller at hun tok et valg.
– Jeg kunne velge å fokusere veldig på at det var forferdelig at jeg ikke hadde gått til doktoren tidligere. Eller på at det kunne jeg ikke få gjort noe med. Jeg valgte det siste.
Hun forteller at hun prøver å ikke ta morgendagens bekymringer inn over seg.
– Jeg har alltid vaert rasjonell i tankegangen, og hatt behov for struktur og forutsigbarhet. Det må jeg bare la vaere nå.
CELLEGIFT På STORTINGET
Bransdal ble overveldet over mottakelsen hun fikk da hun kom tilbake til Stortinget.
– Alle viser omsorg, og det er rørende. Jeg sitter rett bak Erna Solberg. Hun ønsket meg veldig velkommen tilbake, og synes jeg så godt ut.
Hver 14. dag må hun gå med cellegiften i en taske på magen, som sender den inn i kroppen gjennom 48 timer. Det gjorde hun da hun la fram regionmeldingen 18. desember.
– Jeg fikk en telefon fra Per Sverre (Kvinlaug, vara for Bransdal på Stortinget, journ.anm.). «Vi har bestemt at du skal vaere saksordfører på oppgavemeldingen, er det greit?». Hjelp og trøste, jeg hadde ikke tenkt tanken en gang. Men hvis rådgiveren vår vil vaere med, så gjør jeg det, sa jeg.
– Og det klarte jeg å stå i Stortinget å gjennomføre. Selv om Martin Kolberg (Ap) ikke mente jeg var prinsipiell nok. Han var så indignert på slutten: «Bransdal svarte ikke på mine problemstillinger på prinsipielt grunnlag».
GUDSTRO
Hun kunne lett ha gått rett i kjelleren etter den tunge beskjeden. Men hun sier at hun i stedet opplevde en kraft og en styrke.
– Jeg har fått krefter til ikke å bekymre meg over morgendagen. Mennesker som ikke har tro kan oppleve det samme, men jeg henger det der. Jesus er en større realitet i mitt liv nå, fordi jeg har mer bruk for ham. Så jeg prøver å be hver dag om han kan helbrede meg. Og Vår Herre kan godt bruke helsevesenet til det. Det blander jeg meg ikke opp i.
Torhild Bransdal er ikke den som løper rundt og misjonerer, selv om troen alltid har vaert sentral.
– Jeg skal ikke lyve på meg at jeg er en fantastisk ivrig bibelleser. Skal jeg be, så går det to og et halvt minutt så tenker jeg på noe annet. Og er det noe jeg ikke vil vaere, så er det prektig. Jeg vil vaere et helt menneske, der troen er en stor del. Å vaere et aerlig, helt medmenneske for alle er det viktigste.
Dette passer Bransdal på å presisere:
– Jeg er verken prippen eller moralistisk, og er der livet leves. Jeg tar med colaen min og setter meg i baren med de andre, sier hun.
Jeg trives ikke i pasientrollen, jeg er for trassig og sta.
TORHILD BRANSDAL, stortingsrepresentant for KRF i Vest-agder