Troverdighet – hva nå det er
Jeg vil tro at mange medarbeidere i Fvn kan vaere enig i min erfaring: At enkelte saker som jobbes med, får karakter av å «lukte» mer dess mer du graver i dem.
●●I fylke, kommuner o.s.v. har vi fagfolk som mellom annet til enhver tid skal se til at de til enhver tid gjeldene lover og regler blir fulgt. Der skal og må i tillegg vises et minimum av fornuftige og praktiske egenskaper og kunne kommuniseres på en fornuftig måte.
Etter denne «ønskelisten» går jeg videre til min kommune, Songdalen. Der slår jeg grovt sammen administrasjon, ordfører og politikere og spør: Gjelder ovenfornevnte regler/ønskeliste disse, og hvordan er praktiseringen utført av disse styrende her?
Jeg er dessverre, i flere år, etter en lang, lang rekke «hendelser» opplevd det som en del av problemet her i vår kommune at «noen» forsøker å bløffe, ta snarveier. Og det som er verre eller verst: forsøker å bruke loven etter egen tolking, kun med den hensikt å lage vanskeligheter og problemer for den en vil ramme. Har du blitt utpekt som en «fiende» eller tar til motmaele, skal tydeligvis alt tas som kritikk og «straffen» utmåles deretter. Man slår sin lovtolking i hodet på offeret og starter arbeidet med å sanke støtte for sin handling, i etaten og politiske systemer.
Og så opplever en videre at spørsmål i sakens anledning fra f.eks. undertegnede eller familie ikke besvares. Og dersom forsøk gjøres herom, unngår en konsekvent å svare på det konkrete spørsmålet. Og i de fleste tilfeller svarer en annen enn den som ble spurt, hva nå årsaken kan vaere. Noen må tydeligvis vaere redde for å skrive «feil», travelhet kanskje?
Dette og mer til går på troverdigheten til offentligheten, i første rekke Songdalen kommune, og andre offentlige støttespillere. Nå må ordfører og hans støttespillere, fjernt og naert, komme seg ned fra sin høye hest. Det forbauser meg overhodet ikke at politikere «lukter», og blir naer skjellsord. De graver sin egen grav, upåvirkelige og i maktens rus.
Så Songdalen kommune: Er dere av den mening at en bygger tillit og troverdighet ved å låse seg inne på kontoret og unnlate å møte folk med handling eller samtale, så gjerne for meg. Jeg har i lengre tid forundret meg og tenkt dette hadde aldri blitt akseptert i en privat bedrift. Nå har Songdalen kommune overkjørt folkets dom og bestemt at vi skal møtes på Torvet i Kristiansand. Det må jo bli som å komme til en oase i ørkenen, nå kan en virkelig få frihet (og lønn), for på Torvet merker ingen at noen er borte.