Leg­man­nen som sta­dig vin­ner frem

Finansavisen - JUS - - Innhold - OLIVER ORSKAUG

Han har in­gen ut­dan­nel­se, men Nils Øy (71) har i åre­vis la­ert ju­ris­ter å for­stå pa­ra­gra­fer, skre­vet lov­ut­kast og ut­ma­nøv­rert ad­vo­ka­ter som vil hind­re inn­syn.

– Mye rart hol­des hem­me­lig. Jeg vil at flest mu­lig skal få vite mest mu­lig, sier Nils Øy (71).

Sånn har han all­tid tenkt, man­nen som for ti­den er kon­sti­tu­ert som ge­ne­ral­sek­reta­er i Norsk Presse­for­bund.

En­ga­sje­men­tet for åpen­het i for­valt­nin­gen ble vek­ket sa­er­lig av tid­li­ge­re jus­pro­fes­sor Ståle Eske­land. I 1973 ga han og Just Fin­ne ut en bok som av­dek­ket hvor ut­ford­ren­de det var for van­li­ge folk å vite hva slags ret­tig­he­ter man had­de i vel­ferds­sta­ten.

– Det var sjok­ke­ren­de les­ning. At folk skul­le få vite og ha kunn­skap, ble et man­tra for meg et­ter det.

Nor­ge an­se­es for å va­ere et trans­pa­rent sam­funn, men slik har det ikke all­tid va­ert. Øy me­ner det fort­satt er alt­for mye hem­me­lig­hold i of­fent­lig for­valt­ning.

– Jeg har grub­let på det. Hvor­for skal man egent­lig ha så mye hem­me­lig i et sam­funn? Hva tje­ner det til? Er det et gode å all­tid gå rundt og ver­ne, be­skyt­te, ten­ke mas­se på hem­me­lig­he­ter og all­tid va­ere redd for at noe kom­mer ut, spør Øy.

– Du har vel for­stå­el­se for at noe må va­ere hem­me­lig, el­ler kan­skje ikke of­fent­lig ak­ku­rat nå, men se­ne­re?

– Det inn­skren­ker seg til gans­ke lite. Hva er det vir­ke­li­ge be­ho­vet for å hol­de noe hem­me­lig og vil det ikke va­ere man­ge faer­re krang­ler – og kri­ger - om alle kun­ne få vite alt, spør han til­ba­ke.

Han me­ner man­ge som hem­me­lig­hol­der ting, og da spe­si­elt ju­ris­ter, har en un­der­lig fore­stil­ling om hva som kan skje om noe blir kjent.

– El­ler så må det va­ere at de opp­rett­hol­der hem­me­lig­hol­det for å be­skyt­te job­ben sin, sier Øy, vel vi­ten­de om at en slik tolk­ning opp­fat­tes sva­ert pro­vo­se­ren­de.

Kan­skje har han et snev av et po­eng.

Sur­mel­kens Wa­ter­gate

– I dag kan vi le av det, men på be­gyn­nel­sen av 70-tal­let var dato­stemp­ling på melke­kar­ton­ger in­gen selv­føl­ge. Bare noen yt­terst få inn­vid­de viss­te om én li­ter melk som sto i bu­tikk­hyl­len var sur, uten å åpne kar­ton­gen, sier Øy.

Lis­ter med de hem­me­li­ge melke­ko­der for tap­pe­dato, som i ren Ja­mes Bond-stil ble end­ret hver enes­te uke, ble sendt fra mei­e­ri­et til Helse­rå­det. De som had­de skje­ma­ene var de enes­te som kun­ne de­chiff­re­re ko­der be­stå­en­de av bok­sta­ver og tall. Fa­si­ten av­slør­te om mel­ken, flø­ten, røm­men el­ler yog­hur­ten var så gam­mel at inn­hol­det kun­ne va­ere surt.

Hus­mød­re kla­get sin nød i le­ser­inn­legg i avi­se­ne. Ko­de­ne var til for til­syns­in­spek­tø­re­ne i Helse­rå­det, ikke for kun­de­ne som kjøp­te mel­ken. Rent tek­nisk var det in­gen­ting som hind­ret mei­e­ri­ene å dato­stemp­le melke­kar­ton­ge­ne, men øko­no­misk sett var det nok best for dem og for­ret­nin­ge­ne at kun­de­ne ikke viss­te. Da satt man ikke igjen med uso­lgt sur melk.

Ny lov, nye mu­lig­he­ter

126 år et­ter at det førs­te av fle­re for­slag om økt of­fent­lig­het i stats­ap­pa­ra­tet ble fore­slått av en­kelt­re­pre­sen­tan­ter på Stor­tin­get, tråd­te Lov om Of­fent­lig­het i for­valt­nin­gen i kraft 1. juli 1971.

«Til styr­king av de­mo­kra­ti­et» var tit­te­len på le­der­plass i VG den som­mer­da­gen. Re­dak­tør­kol­le­gi­et snak­ket varmt om alle ret­tig­he­te­ne og mu­lig­he­ter lo­ven ga fol­ket. Ett år før, da et po­li­tisk fler­tall ved­tok lo­ven, sa saks­ord­fø­rer Egil End­re­sen fra Høy­re fra Stor­tin­gets ta­ler­stol at lo­ven som den­ne dag skul­le ved­tas, «på man­ge må­ter vil re­vo­lu­sjo­ne­re for­hol­det mel­lom for­valt­nin­gen og pub­li­kum».

Bare noen år før ble det ved­tatt at man had­de rett til å se do­ku­men­ter i sa­ker man selv var en part i. Det var nem­lig in­gen selv­føl­ge.

«Vår for­valt­ning vil for frem­ti­den måt­te ar­bei­de un­der pub­li­kums år­våk­ne øye. Jeg tror ikke den be­hø­ver fryk­te det», sa End­re­sen. Noen må­ne­der se­ne­re ble han jus­tis­mi­nis­ter.

Unge Øy, som den gang job­bet som re­por­ta­sje­sjef i Fred­rik­sstad Blad, tok End­re­sen på or­det. Sam­men med ham job­bet Ge­org Ape­nes. Han var re­dak­sjons­sek­reta­er da, og ut­dan­net ju­rist, Se­ne­re ble han kjent for de fles­te som både dom­mer, stor­tings­re­pre­sen­tant og di­rek­tør i Data­til­sy­net.

Øy og Ape­nes send­te av en inn­syns­be­g­ja­e­ring til Helse­rå­det, og med hen­vis­ning til den fers­ke of­fent­lig­hets­lo­ven, ba de om å få ut­le­vert kode­skje­ma­et som av­slør­te gam­mel melk.

– Det ble av­slag. Be­grun­nel­sen fra Helse­rå­det var at melke­ko­de­ne var å an­se som for­ret­nings­hem­me­lig­he­ter for Øst­fold­mei­e­ri­et, sier Øy.

Men, duo­en ga seg ikke. De skrev kla­ge til So­sial­de­par­te­men­tet og ar­gu­men­ter­te med at by­rå­kra­te­ne i Helse­rå­det nep­pe kun­ne på­stå at ko­de­ne kun­ne rok­ke ved Øst­fold­mei­e­ri­ets kon­kur­ranse­evne om de ble kjent, all den tid mei­e­ri­et var i en mono­pol­stil­ling i eget fyl­ke.

Lør­dag 30. de­sem­ber 1972 dum­pet sva­ret på kla­gen ned i post­kas­sen. Øy og Ape­nes ble hørt og fikk fullt med­hold. Kode­skje­ma­et måt­te Helse­rå­det mot­vil­lig gi slipp på. Den lil­le mann el­ler hus­mor, som nok var mer kor­rekt be­skri­vel­se den gang, sei­ret med god hjelp av Fred­rik­sstad Blad.

– Vi tryk­ket kode­skje­ma­et i avi­sen hver uke. Hus­mød­re­ne var så gla­de i oss. De klip­pet ut skje­ma­et og tok det med seg til bu­tik­ken. Der stu­der­te de kar­ton­ge­ne nøye. Var mel­ken for gam­mel, snud­de de i dø­ren, sier Øy.

Før et halv­år var gått ga mei­e­ri­et et­ter. Da dato­stemp­let de kar­ton­gen, slik vi kjen­ner det i dag. Se­ne­re fulg­te and­re mei­e­ri­er et­ter.

– Det var førs­te gang jeg kjen­te en nes­ten ube­skri­ve­lig spe­si­ell gle­de over å få med­hold i en kla­ge, sier Øy.

Åp­ner luk­ke­de dø­rer

Han har kjent den fø­lel­sen si­den også, men ikke så ofte nå len­ger. Han er blitt vant til å få med­hold, og hans kunn­ska­per om of­fent­lig­het og taus­hets­plikt etter­spør­res nå av langt fle­re enn jour­na­lis­ter.

Hans snart 50 år lan­ge kamp mot hem­me­lig­hold har va­ert kro­net med man­ge sei­re over by­rå­kra­ter, som av uli­ke be­veg­grun­ner øns­ker å hol­de in­for­ma­sjon skjult. I dag kan vi fli­re av mye som Øy sloss mot, men han har blitt møtt med de ra­res­te ar­gu­men­ter for å hol­de in­for­ma­sjon skjult.

I dag an­se­es han som en av lan­dets frems­te eks­per­ter på lov­giv­ning knyt­tet til of­fent­lig­het og taus­hets­plikt i de­par­te­men­ter, kom­mu­ner, fyl­ker, pri­va­te sel­ska­per, po­liti­eta­ten og i dom­sto­le­ne.

Han satt i Of­fent­lig­hets­lov­ut­val­get som la frem en NOU som se­ne­re ble grunn­la­get for den nye Of­fent­lig­hets­lo­ven som kom i 2006.

Øy har skre­vet godt over 20 la­ere­bø­ker

og lomme­hef­ter om of­fent­lig­hets­lo­ven, taus­hets­plikt, møte­of­fent­lig­het, retts­pleie og and­re lo­ver som er knyt­tet til åpen­het.

Han hol­der kurs for of­fent­li­ge an­sat­te og ju­ris­ter så de skal for­stå lo­ve­ne de er satt til å for­val­te bed­re. Han skri­ver hø­rings­ut­ta­lel­ser og får end­ret po­li­ti­ke­res syns­punkt. På veg­ne av pres­sen får han åp­net dø­rer i dom­sto­le­ne når på­tale­myn­dig­he­te­ne vil luk­ke dem.

Fikk skri­ve lo­ven

Han har sit­tet i to lov­ut­valg. Det ene hand­let om kilde­vern og of­fent­lig­het i retts­plei­en, som re­vi­der­te dom­s­tollo­vens ka­pi­tel 7 om åpne retts­mø­ter og re­fera­trett.

– Da skrev jeg ut­kas­tet til fle­re av pa­ra­gra­fe­ne som nå står i lo­ven, sier Øy.

– Du har med and­re ord hatt en hånd på rat­tet gjen­nom alle dis­se åre­ne?

– Nja, la oss kan­skje si en fin­ger inn­imel­lom men har ald­ri fått gjen­nom­slag for det vik­tigs­te jeg kjem­per for nem­lig å få bort den om­fat­ten­de unn­taks­ad­gan­gen til å hem­me­lig­hol­de så­kal­te or­gan­in­ter­ne do­ku­men­ter, sier han.

Han me­ner den be­stem­mel­sen ek­sem­pel­vis gjør det mu­lig for by­rå­det i Oslo å vur­de­re en sak, og så for­kas­te den, uten at det noen gang blir en de­batt om sa­ken i det of­fent­li­ge rom.

At det fin­nes over 200 taus­hets­pa­ra­gra­fer i den nors­ke lov­bo­ken, sy­nes han også er helt bak mål.

– Det blir bare fle­re sli­ke pa­ra­gra­fer og unn­tak fra Of­fent­lig­hets­lo­ven år for år, sier Øy.

I Sve­ri­ge kan man hen­te ut de al­ler fles­te straffe­saks­do­ku­men­ter når til­ta­le er tatt ut, men før sa­ken går for ret­ten. I Nor­ge får man knapt ut­le­vert noen staf­fe­saks­do­ku­men­ter, med unn­tak av en til­ta­le og dom­men. Hvor­dan lo­ver og rund­skriv fra riks­ad­vo­ka­ten skal for­stås, tol­kes også for­skjel­lig, fra dom­stol til dom­stol og po­liti­dis­trikt til po­liti­dis­trikt.

Det er vel­dig frust­re­ren­de, sier Øy, som øns­ker ty­de­li­ge­re og kla­re­re kjøre­reg­ler fra Riks­ad­vo­ka­ten.

Et for­slag som ny­lig ble reist var om do­ku­men­ter som sen­des det of­fent­li­ge fra en ad­vo­kat, auto­ma­tisk skal unn­tas of­fent­lig­het. Det er også fore­slått at man skal kun­ne luk­ke dø­re­ne til et kom­mune­styre­møte, ho­ved­sa­ke­lig for­di kom­mune­ad­vo­ka­ten er til­ste­de.

– Aer­lig talt skjøn­ner jeg ikke hva de hol­der på med. Ju­ris­ter kan noen gang va­ere de ver­ste, Med tan­ke på hvil­ke mu­lig­he­ter saks­be­hand­le­re i det of­fent­li­ge gri­per til for å unn­ta do­ku­men­ter, så vil jo en slik pa­ra­graf va­ere en gave­pak­ke til dem om det blir ved­tatt.

En gang had­de Nils Øy en drøm om selv å stu­de­re juss. Slik ble det ald­ri.

– Jeg har ikke en­gang ar­ti­um, og det har jo gått ri­me­lig bra li­ke­vel, av­slø­rer han uten blyg­sel.

GÅR LIVETS SKO­LE: Nils Øy (71) er en av dem som kan mest of­fent­lig­hets­lov­giv­ning og taus­hets­plikt i Nor­ge,

FOTO: IVÁN KVERME

enda han ikke har ar­ti­um. I 2013 ble han til­delt Fritt Ord Hon­nør for hans om­fat­ten­de inn­sats for økt inn­syn i for­valt­nin­gen og retts­plei­en gjen­nom over 40 år.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.