Sterk his­to­rie med gal­gen­hu­mor

Be­ret­nin­gens jeg­per­son, Olaug, er mor til et au­tis­tisk barn. Fa­mi­li­ens kamp for å kla­re byr­den, om­sor­gen og kja­er­lig­he­ten gjen­gis med nåde­løs aer­lig­het og gal­gen­hu­mor i «Tung tids tale» av Olaug Nils­sen.

Grimstad Adressetidende - - NYTT OG NAERT - TEATER Teat­rets ven­ner/ ved Sig­ny Haglund

Sjele­grans­kin­gen er hjerte­sk­ja­eren­de i Riks­teat­rets fore­stil­ling som vi­ses i Grim­stad 26. ok­to­ber. Moren diskuterer med seg selv og sine tan­ker; med «sys­te­met» og med en vel­vil­lig svensk barne­psy­ko­log med kan­te­te sen­tral­bord­stem­me.

Nå er be­ret­nin­gen blitt teater. Or­de­ne ly­der som de gjor­de på bok­si­de­ne. Re­di­gert og i ut­valg, men fort­satt for­tel­lin­ger fra je­get. Fire skue­spil­le­re gir for­tel­lin­gen kropp. De er alle Olaug. De er alle Da­ni­el. Slik vi­ser de at alle vi, til­skuer­ne, også kun­ne va­ert Olaug. El­ler Da­ni­el.

De bok­sta­ve­lig talt vren­ger seg på sce­nen, de fire skue­spil­ler­ne som sam­men ba­erer den­ne fore­stil­lin­gen. Jon Bleik­lie De­vik, Si­ren Jør­gen­sen, Ma­ri­an­ne Krogh og Ju­lie Moe Sandø. Det gir li­ten me­ning å frem­heve en en­kelt på be­kost­ning av de and­re, for de trer inn og ut av rol­le­ne og skif­ter ka­rak­ter, stem­me og ut­trykk i ett sett gjen­nom fore­stil­lin­gen.

Alle spil­ler alle. Og det fun­ge­rer glim­ren­de, selv når Jon Bleik­lie De­vik trer inn i rol­len som mor og for­tel­ler, el­ler når de tre kvin­ne­ne i tur og or­den «er» Da­ni­el.

En kamp for å få li­vet med Da­ni­el til å hen­ge sam­men, og en kamp med by­rå­kra­ti­et og helse­ve­se­net som vil tvin­ge en psy­kia­trisk dia­gno­se på Da­ni­el - og selv­føl­ge­lig en kamp for å bli sett og an­er­kjent både som om­sorgs­per­soner og som på­rø­ren­de. Den­ne dia­gno­sen vil ikke mor ak­sep­te­re. Hun hus­ker den kja­er­li­ge og gla­de to­årin­gen, han som sang alle dyre­ly­de­ne på bonde­går­den. Nå er han ni år og slår og bi­ter. Hun er så sli­ten at hun fal­ler. Hun får ald­ri sove. Skyld­fø­lel­sen slår inn; har hun selv au­tis­me – el­ler as­ber­gers? Ut av det­te kom­mer det en dy­na­misk og fy­sisk tea­ter­pre­sta­sjon, der tab­lå­er fra et liv med au­tis­ten Da­ni­el skild­res på tid­vis ut­age­ren­de vis, gans­ke i tråd med den vir­ke­lig­he­ten ro­ma­nen «Tung tids tale» be­skri­ver. En mors uen­de­li­ge og udis­ku­tab­le kja­er­lig­het kom­mer frem.

Ma­rit Moum Au­ne har re­gis­sert det­te ned til det nak­ne or­det. Hun har igjen vist sin helt spe­si­el­le evne til å gjø­re sam­tids­lit­te­ra­tur om til ved­kom­men­de og med­ri­ven­de sam­tids­tea­ter; ved å ta i bruk tea­ter­rom­mets mu­lig­he­ter, og sam­ti­dig re­di­ge­re i teks­ten slik at kjer­nen kom­mer enda ty­de­li­ge­re fram.

Even Bør­s­um har la­get en cel­le­ligne­nede sce­no­gra­fi; moren er i et feng­sel med sin au­tis­tis­ke sønn som blir dia­gnos­ti­sert som psy­kisk ut­vik­lings­hem­met.

Sce­no­gra­fi­en er kon­sen­trert om et fir­kan­tet bygg med vin­du­er, dø­rer og trapp. Ram­me­ne rundt en fa­mi­lie i evig kamp.

Au­tis­me er ikke noe som kan hånd­te­res ved hjelp av and­re be­gre­per el­ler ved å lete etter kon­ven­sjo­nel­le, psy­ko­lo­gis­ke år­saks­sam­men­hen­ger. Au­tis­me er mer enn nok i seg selv, en til­stand som det er vik­ti­ge­re å be­hand­le enn å for­kla­re. Be­gre­pet po­li­tisk teater gir kan­skje ikke me­ning for så man­ge len­ger. Men i lik­het med ro­ma­nen, er tea­ter­opp­set­nin­gen av «Tung tids tale» blitt en kunst­ne­risk opp­le­vel­se som man vans­ke­lig kan glem­me.

FOTO: ERIK BERG

AU­TIS­ME: Riks­teat­ret vi­ser Tung tids tale 26. ok­to­ber.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.