Dag Otto fikk sitt fra scenen på sommershowet
Det er mange som får sitt pass påskrevet i årets sommerforestilling på Apotekergaarden. I sum blir det et strålende show.
Etter premieren på årets sommershow tok Ole Paus og Dag Otto Lauritzen en prat. Les Adressas dom over forestillingen.
Adressa anmelder premiereforestillingen «Ansikt til ansikt» med Ole Paus og Jon Niklas Rønning:
Det er et interessant tankeeksperiment å skulle forestille seg å møte sitt publikum med en av sine egne helter som scenemakker. All den tid Jon Niklas Rønning deler scene med en levende legende – intet mindre – kan man anta at det dreier som en guttedrøm som har gått i oppfyllelse.
Dette på tross av 40-årige Rønnings egne formidable meritter, først og fremst som komiker. På plakaten til årets sommershow i Apotekergaarden presenteres Paus og Rønning som likeverdige partners in crime. Og det funker!
I Paus sitt univers
Årets sommershow starter med en kunngjøring: Ole Paus er på grunn av koronasituasjonen (han er tross alt i risikogruppen) blitt erstattet av Jon Niklas Rønning.
Rønning står alene på scenen og etter åpningsnummeret klappes Paus opp på scenen. Så er vi i gang. Det er vanskelig å se for seg hvem andre som kunne kledd rollen som en slags rusten herre junior enn Jon Niklas Rønning.
Kanskje funker det nettopp fordi han ikke fremstår som en junior ved siden av den 33 år eldre Paus. Selv om showets referanser stadig går til Paus og hans univers så ville ikke Rønning – dersom Paus av en eller annen grunn skulle latt ham bli stående der alene – hatt noen grunn til å frykte publikum. Han baerer det selv, på tross av at publikums snittalder skulle tilsi at mange har vokst opp med Paus gjennom hans faser som samfunnsrefser i Pausposten o.s.v.
Rom for alvor
Rønning har flere strenger å spille enn de ren humoristiske og sikkert ambisjoner om å strekke seg i den retningen.
Der Paus i denne omgang ikke viser seg undrende rørt over alt som er vakkert (undertegnede vil riktignok kåre «Det begynner å bli et liv» til premierens vakreste) tillot Rønning seg å snakke seg inn i alvoret som en introduksjon til sangen om å vaere alenefar.
Han snakker om et liv som ikke ble helt som han hadde forestilt seg, om å ikke strekke til, om et samlivsbrudd, om at drømmene blir for mange: skrive i New York, vaere far, jobbe. Selv om det i et sommershows natur ligger en invitasjon til noe lettbeint gjør det godt at konseptet rommer mer enn billige poeng om syklister og transer. Det gjør godt å le med magen. Det universelle funker bedre enn det lokale. De to gjør riktig nok noen gode poenger ut av Ibsen: Paus er i slekt, og Rønning har etter eget utsagn en tilbøyelighet til å sette barn på unge piker når han er i byen.
Frekkhetens nådegave
Paus og Rønning drar humoren befriende langt. Det er som om de besitter en gutteaktig nådegave når de slipper unna med å påpeke at Anita Skorgan ikke er noen ordentlig enke all den tid de selv har en masse forhold bak seg (21 til sammen, påstås det fra scenekanten).
De påberoper seg da ikke noen sorg av den grunn? Det kan minne om hvordan Paus skal ha parkert Jaguaren sin (den gang med en råke av sneiper i dashbordet) helt oppi dørene til Studentersamfundet i Trondheim der han skulle spille.
Han slapp unna med den slags, og slikt kan vaere sjarmerende når man liker den som slipper unna. Undertegnede kunne godt tenkt seg en slags kneipekonsert i et røykfylt lokale i Grimstad i sommer med Rønning som Paus én kveld, og Paus som Paus en annen. Hver gang Paus står på en scene vi mange publikummere aller
helst ønske seg låter fra repertoaret. De får noen, men Paus serverer disse som sin egen herre.
Han sier noe sånt som: «Det er flott med metoo, men det er jaggu meg ikke så lett å vaere mann heller» og spiller «Tønnesen», låta om den ensomme mannen fra 80-tallet som skal ut på byen for å få seg et ligg: Jeg har konjakk og vannseng som venter på deg. Pliktlåter har Paus tilsynelatende større problemer med.
Han er lei av å spille «Mitt lille land», sier han, og da Rønning insisterer og sier at han må (!) faller kveldens morsomste replikk fra Paus: «Jeg er 73 år og må ingenting!».
Mange får gjennomgå
I årets sommershow vies ikke Rønnings fantastiske Pausparodier mye plass. Likevel er det på en måte dette som er limet. Paus og Rønning deler de milde dragene, og man kan ane at også Rønning har i seg raseriet som skal til for å bedrive satire på Paus-nivå. Rønning kan både ligne og synge som Paus, sikkert også uten å låte parodisk. Paus evner å virkelig underholde sitt publikum mellom låtene.
Publikum opplever overskudd og lekenhet mer enn plikt. Slikt kan vaere sjelden vare fra noen som har så lang fartstid som Paus. Rønning har også dette genuine ved seg. Det kjennes som om man bevitner et slektskap mellom Paus og Rønning. Uten god personlig kjemi er et slikt samarbeid selvsagt umulig å forestille seg, og saerlig med Paus.
Der man kan se noe av det faenivoldske fra Jens Bjørneboe i Paus kan man ane noe fra Paus hos Rønning, noe som er i ferd med å bli hans eget. Avslutningsnummeret
«En transe, to syklister og Terje Vigen» er åpenbart publikumsfrieri, og skal man tolke applausen gikk det rett hjem.
Følgende får – på godt og vondt – sitt pass påskrevet i sommerens show: Petter Stordalen, Eirik Jensen, Gjermund Cappelen, Anita Skorgan, Vegard Harm, Morten Hegseth, Jan Hanevold, Visjon Norge, Einar Aas, Jon Fredriksen, Trygve Hegnar, Christian Ringnes, Stein Erik Hagen, Henrik Ibsen, covid-19, Terje Vigen, Dag Otto Lauritzen, Thor Hushovd, Espen Esther Pirelli Benestad og sist, men ikke minst: Ole Paus og Jon Niklas Rønning. Det er rom for mer av den slags.