Våre ven­ner på HOL­MEN

Hyttemagasinet - - Atles Hyttebok -

Vek­ker­klok­ken rin­ger ikke.

Det skul­le tatt seg ut. Nei, her so­ves det til so­len (eh …) tit­ter inn vin­du­et og for­tel­ler at det er mor­gen.

Gar­di­net sky­ves for­sik­tig til side, og se: Det ER sol. En ny ubrukt som­mer­dag ven­ter. Så jeg rus­ler bar­beint ut på kjøk­ke­net og set­ter over kaffen.

Det er sol på ter­ras­sen også. Jeg har kaf­fe i den ene hån­den og bok i den and­re. Mor­gen­stund har gull i munn … og snart er det fro­kost ute.

Men først må jeg sjek­ke for­hol­de­ne

rundt meg. Lett krus­ning på van­net ja. Ser jeg rin­ger etter en sjø­ør­ret som har vært oppe og plas­ket? Jeg tror det. Bå­ten lig­ger der den skal.

Må­ke­ne skri­ker, rød­stru­pen slår tril­ler og sva­ne­ne svøm­mer nede ved bryg­gen. Og fra hol­men rett uten­for oss hø­res spin­kel bjel­ling. Væ­re­ne Kurt og Reidar er på plass og det er godt å kon­sta­te­re at alt er som det skal. Det kan bli enda en fin dag i pa­ra­di­set. Selv om det så litt stygt ut en stund.

For de kom sent i år, Kurt og Reidar. Varme­bøl­gen på for­som­mer­en gjor­de at vi had­de no­en vel­dig lan­ge hel­ger på øya, men uten bjel­ling og bre­king. Væ­re­ne var ikke der.

Fas­te le­se­re av den­ne spal­ten kjen­ner jo de to væ­re­ne som til­brin­ger som­mer­en på den lil­le hol­men rett ved pa­ra­di­set vårt. Der har de gress nok og no­en tøn­ner vann, alt de tren­ger for en lang som­mer. Jeg tror ikke de of­rer da­me­ne en tan­ke der ute. Men jeg tip­per de har fine da­ger om høs­ten også.

Men hvor ble de av i år?

Jeg måt­te rin­ge til bon­den. Om de kan­skje var gått i gry­te­ne, even­tu­elt var solgt til Ro­ga­land? Det har skjedd før.

For­kla­rin­gen var den tør­re for­som­mer­en. Det var rett og slett ikke mat til dem der ute i mai og juni. Og nå var det kom­met så langt at han nes­ten had­de drop­pet å sen­de dem ut på hol­men i år, men hvis jeg sav­net dem kun­ne han all­tids …

Jaaaa. Klart jeg sav­net dem. To væ­rer som er blitt en del av som­mer­en vår, den ene sjef og den and­re as­sis­tent. Don Qui­jo­te foran med bjel­le og San­cho Pan­za etter. Ald­ri mer enn tre me­ter unna. Fro­do og Sam … El­ler Kurt og Reidar, som de er blitt he­ten­de. Én sjef og én an­satt. Jeg tror det er den­ne rolle­for­de­lin­gen som gjør at det går så bra som det gjør. Hvis Reidar blir litt for inn­på­sli­ten hen­der det at Kurt stan­ger litt, men de fort blir ven­ner igjen. Til tross for at det bare er de to. Fra mai til nes­ten sep­tem­ber. Van­lig­vis da.

Jeg vet ikke vel­dig mye om små­fehold, men jeg skjøn­ner at det hand­ler om mat og ull. Og jeg har skjønt at det iblant kom­mer nye Kurt-er og Reidar-er, men jeg la­ter som jeg ikke har skjønt det.

Og san­ne­lig tok han ikke masin­gen til etter­ret­ning, min venn bon­den. En dag kom han tøf­fen­de med gutta i bau­gen. Han vin­ket opp fra frakte­sku­ta på 14 fot, og jeg vin­ket takk­nem­lig til­ba­ke. Reidar er nok blitt mør­ke­re i krøl­le­ne i år, og Kurt har nok litt stør­re horn enn i fjor, men jeg la­ter alt­så som jeg ikke skjøn­ner hvor­for.

Og ting er lik­som på plass nå. Som­mer­en rus­ler vi­de­re. Po­te­te­ne skal snart opp av kjøk­ken­ha­gen og ma­krel­len tar slu­ken nes­ten før den er i van­net. Men det er den spink­le bjel­lin­gen fra våre ven­ner der ute på hol­men som gjør da­gen dob­belt rik.

Jeg har skjønt at det iblant kom­mer nye Kurt-er og Reidar-er.

Men jeg la­ter som jeg ikke har skjønt det.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.