OPERASJON URGENT FURY

Kriger 1950-1995 - - INNHOLD - FRODE LINDGJERDET

I 1983 in­va­der­te USA Grenada, en li­ten øy i Karibia, for å fri­gi ame­ri­kans­ke stu­den­ter og hind­re at nok et land i de­res bak­gård ble åp­net for sov­je­tisk inn­fly­tel­se.

I 1983 in­va­der­te USA en li­ten øy i Karibia for å fri­gi ame­ri­kans­ke stu­den­ter og hind­re at nok et land i de­res bak­gård ble åpen for sov­je­tisk inn­fly­tel­se. I seg selv kun­ne ope­ra­sjo­nen vir­ke ube­ty­de­lig, men den var ve­sent­lig for re­struk­tu­re­rin­gen

av USAS va­ep­ne­de styr­ker etter Viet­nam­kri­gen. Invasjonen var dess­uten en vik­tig er­fa­ring for da­va­eren­de ge­ne­ral­ma­jor Nor­man Schwarz­kopf og skul­le få stor be­tyd­ning for hans le­del­se av en større kon­flikt åtte år se­ne­re.

13. mars 1979 had­de marx­is­ten Mau­rice Bis­hop kup­pet mak­ten fra stats­mi­nis­ter Eric Gairy i den tid­li­ge­re bri­tis­ke ko­lo­ni­en Grenada (uav­hen­gig i 1974). Med kor­rup­sjons­an­kla­ger mot for­gjen­ge­ren som be­grun­nel­se ut­rop­te han seg til le­der for Fol­kets re­vo­lu­sjo­na­ere re­gje­ring. Han had­de en viss støt­te i be­folk­nin­gen på 110 000 men­nes­ker, men hans venn­skap med Fi­del Castro på Cuba gjor­de Washing­ton uro­lig. En av USAS vik­tigs­te sjø­vei­er gikk like for­bi, der 56 % av lan­dets olje­im­port ble frak­tet. Men Rea­ga­n­ad­mi­ni­stra­sjo­nen, som kom til mak­ten i USA i 1980, sav­net en le­gi­tim grunn til å fjer­ne Bis­hop. Dess­uten mang­let de på­li­te­lig etter­ret­ning over for­hol­de­ne på øya si­den CIA ikke had­de noen agenter el­ler lik­nen­de der.

Den vi­de­re ut­vik­lin­gen fikk alarm­klok­ke­ne i Washing­ton til å kime enda høy­ere.

Bis­hop be­stil­te sto­re meng­der vå­pen fra Sovjetunionen – iføl­ge en­kel­te an­slag – i alt 50 pans­re­de kjøretøy, 30 76 mm-ka­no­ner, 30 57 mm-anti­tank­ka­no­ner, 50 ra­kett­kas­te­re, 60 82 mm-bombe­kas­te­re og 2000 AK 47-auto­mat­rif­ler. I til­legg be­gyn­te cu­ba­ner­ne byg­gin­gen av en 2,7 km lang rulle­bane på den lil­le øya for å tje­ne en tu­rist­in­du­stri som ikke ek­sis­ter­te. Den skul­le tro­lig tje­ne som bin­de­ledd for Cu­bas in­ter­es­ser i Afri­ka og La­tin-ame­ri­ka. Do­ku­men­ter som ble erob­ret etter invasjonen, vis­te at Sovjetunionen had­de pla­ner for ut­byg­ging av ba­ser på øya. Men i 1983 så det ut til å skje en til­na­er­ming mel­lom Bis­hop og USA. Da han i mai det året be­søk­te store­bror i nord, vak­te det be­kym­ring hos hans med­sam­men­svor­ne. 13. ok­to­ber gjen­nom­før­te Bis­hops nest­kom­man­de­ren­de, Ber­nard Coard, nok et kupp og grep mak­ten selv med støt­te fra de va­ep­ne­de styr­ke­ne, un­der kom­man­do av general Hud­son Aus­tin.

Bis­hop ble satt i hus­ar­rest, men en folke­meng­de sat­te ham fri. Bis­hop for­skan­set seg så sam­men med lo­ja­le med­ar­bei­de­re i ha­erens og po­li­ti­ets ho­ved­kvar­ter på Fort Ru­pert. Coard send­te en tropp med tre pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy for å stor­me byg­nin­gen og dre­pe Bis­hop. Ansla­ge­ne over det to­ta­le an­tall drep­te i den 15–20 mi­nut­ter lan­ge ild­stri­den som fulg­te, va­rie­rer fra fem­ten til fem­ti, blant dem var to of­fi­se­rer og to me­ni­ge som var lo­ja­le mot Cord. Bis­hop over­lev­de imid­ler­tid, og han og sju and­re ble hen­ret­tet av en im­pro­vi­sert ek­se­ku­sjons­pe­lo­tong.

Etter Bis­hops fall be­gyn­te lov og or­den på øya å bry­te sam­men. I Washing­ton var man også uro­lig for sik­ker­he­ten til de 600 ame­ri­kans­ke stu­den­te­ne ved det medi­sins­ke in­sti­tut­tet på øya (St. Ge­or­ge's Uni­ver­sity), som had­de fått fort­set­te sin virk­som­het også etter kup­pet. Usik­ker­he­ten spred­de seg nå på det medi­sins­ke in­sti­tut­tet, men bare ti av stu­den­te­ne øns­ket å re­tur­ne­re til USA. Coard var også klar over at å true stu­den­te­ne vil­le va­ere å be om ame­ri­kansk in­ter­ven­sjon. Det medi­sins­ke in­sti­tut­tet var også en vik­tig inn­tekts­kil­de for re­gi­met. Stu­den­te­ne var der­for ald­ri i fare, men det kun­ne ame­ri­ka­ner­ne ikke vite sik­kert der og da. Man­ge kom også til­ba­ke for å full­fø­re stu­die­ne etter krigen. Sam­ti­dig la pre­si­dent Fi­del Castro hel­ler ikke skjul på at Cuba ikke vil­le blan­de seg inn, og i til­fel­le en ame­ri­kansk in­ter­ven­sjon had­de de man­ge råd­gi­ver­ne på Grenada ord­re om bare å åpne ild i selv­for­svar.

Ope­ra­sjo­nen tar form

Den po­li­tis­ke le­gi­ti­me­rin­gen av ope­ra­sjo­nen var to­delt. For det førs­te var den bri­tis­ke mo­nar­ken fort­satt øyas stats­over­hode, og gu­ver­nør sir Paul Scoons god­kjen­nel­se var en vik­tig for­ut­set­ning for å gå til ak­sjon. Den­ne fore­lå imid­ler­tid ikke skrift­lig før etter in­ter­ven­sjo­nen var et fak­tum (Thatch­ers kon­ser­va­ti­ve re­gje­ring var imot in­ter­ven­sjo­nen). Støt­te fra Or­ga­ni­sa­sjo­nen for øst­ka­ri­bis­ke sta­ter, OECS, var også vik­tig.

I 1982 var USAS mi­li­ta­ere selv­til­lit på et lav­mål. Viet­nam­kri­gen var tapt, i 1975 had­de US Ma­ri­nes gjen­nom­ført en mis­lyk­ket red­nings­ope­ra­sjon i Kam­bod­sja, og fi­re år se­ne­re had­de man mis­lyk­tes i å fri­gi de ame­ri­kans­ke gis­le­ne i Te­he­ran. Men USA kun­ne ikke la va­ere å rea­ge­re på en ut­ford­ring i sin egen bak­gård, ikke minst etter bri­te­nes suk­sess mot al­le odds på Fal­klands­øy­ene i 1982. An­sla­get mot US Ma­ri­nes' for­leg­ning i Bei­rut, som kom midt un­der plan­leg­gin­gen, av­gjor­de sa­ken for Rea­gan som også had­de gjen­valg i 1983 å ten­ke på.

Bak­grun­nen for plan­leg­gin­gen av Ope­ra­tion Urgent Fury var øvel­sen Ocean Ven­tu­re ’81, hvor US Ar­my Ran­gers, US Ma­ri­nes og spe­sial­styr­ker øvde på å be­fri ame­ri­ka­ne­re som ble holdt som gis­ler i den tred­je ver­den. Ope­ra­sjo­nen skul­le til man­ges over­ras­kel­se le­des av At­lan­ter­havs­kom­man­do­en og ikke Den ka­ri­bis­ke kom­man­do­en som al­le­re­de had­de en be­red­skaps­plan for en in­ter­ven­sjon på Grenada. Sje­fen for USAS 2. flå­te, ad­mi­ral Joseph Met­calf III, ble ut­pekt til øverst­kom­man­de­ren­de. I ut­gangs­punk­tet vil­le man sik­re Pe­arls Air­port og eva­ku­ere ame­ri­kans­ke bor­ge­re der­fra. 22. ok­to­ber var ope­ra­sjons­ord­ren klar. I lø­pet av fi­re da­ger skul­le styr­ke­ne be­skyt­te og eva­ku­ere ame­ri­kans­ke stats­bor­ge­re og en­kel­te and­re ut­len­din­ger fra Grenada, nøy­tra­li­se­re lan­dets va­ep­ne­de styr­ker, sta­bi­li­se­re lan­det og hol­de ro og or­den. I sam­ar­beid med OECS skul­le øya gjen­opp­byg­ges og gjen­inn­set­tel­sen av en de­mo­kra­tisk re­gje­ring sik­res.

24. ok­to­ber had­de general Schwarz­kopf fått ord­re om å møte på At­lan­tas Char­lie Brown Air­port så snart som mu­lig. Her ble han bri­fet om si­tua­sjo­nen og pla­ne­ne så langt, som in­volver­te spe­sial­styr­ker og 1. og 2. ba­tal­jon av 75th US Ran­gers. I til­legg skul­le ele­men­ter fra 82. Air­bor­ne

(de­sig­nert Task For­ce 121) set­tes inn i sik­rings­opp­drag etter selve land­set­tin­gen for å av­lø­se spe­sial­styr­ke­ne. Schwarz­kopfs opp­ga­ve var å va­ere liai­son hos US Navy som had­de an­sva­ret for ope­ra­sjo­nen. År­sa­ken var at Washing­ton var klar over hvil­ke sam­ar­beids­pro­ble­mer vå­pen­gre­ne­ne had­de seg imel­lom. I til­legg til ha­eren skul­le US Ma­ri­nes del­ta med 22. Ma­ri­ne Amp­hi­bio­us Unit (MAU) som egent­lig var på vei for å av­lø­se en­he­te­ne i Bei­rut (24. MAU). Styr­ken var for­delt på fi­re troppe­skip, støt­tet av he­li­kop­ter­han­gar­ski­pet USS «Guam», med 261. he­li­kop­ter­skvad­ron som dis­po­ner­te i alt 107 ma­ski­ner, og USS «Inde­pen­den­ce» med 6. Car­rier Air Wing. 20. ok­to­ber had­de de sam­let seg 805 kilo­me­ter nord­øst for Grenada. Ran­ger­ne og 82. Air­bor­ne skul­le flys inn, og styr­ken ut­gjor­de til sam­men 20 000 mann, av dis­se var 6000 ak­tivt stri­den­de.

De ame­ri­kans­ke plan­leg­ger­ne reg­net med at for­sva­ret vil­le fal­le sam­men med en gang de lan­det. Over­for seg had­de de Pe­op­le’s Re­vo­lu­tio­na­ry Ar­med For­ces (PRAF) med mel­lom 1200 og 1500 grenadiske sol­da­ter og 2000–5000 re­ser­vis­ter. Største­par­ten av sist­nevn­te kun­ne man imid­ler­tid av­skri­ve etter dra­pet på Bis­hop som had­de gjort de nye makt­ha­ver­ne upo­pu­la­ere. Det grenadiske for­sva­ret var kon­sen­trert i sør­vest. De re­gu­la­ere styr­ke­ne man kun­ne reg­ne med, var fi­re in­fan­teri­kom­pa­ni­er, den mest slag­kraf­ti­ge var en QRF på 110 mann satt opp på åtte BTR-60 storm­pan­ser­vog­ner som var ga­ver fra Sovjetunionen. Re­vo­lu­sjons­rå­det dis­po­ner­te også en del for­el­de­de luft­vern­ka­no­ner med be­gren­set rekke­vid­de, men de kun­ne va­ere ef­fek­ti­ve mot he­li­kopt­re. Dis­se var i ho­ved­sak kon­sen­trert rundt hoved­sta­den. Men Schwarz­kopf var uro­lig for hvor­dan de 636 cu­ba­ner­ne på øya vil­le rea­ge­re (av dis­se var bare 53 mi­li­ta­ert per­so­nell). 24. ok­to­ber an­kom også den cu­bans­ke oberst Pe­dro Tor­tolo Co­mas for å bi­stå for­sva­ret. Han had­de tid­li­ge­re le­det den cu­bans­ke mi­li­ta­er­mi­sjo­nen på øya og var ut­dan­net ved det sov­je­tis­ke Frun­ze­aka­de­mi­et.

I 1982 had­de ikke USAS va­ep­ne­de styr­ker en fel­les dok­tri­ne. For å om­gå

«BE­SLUT­NIN­GEN OM LUFTLANDING VAR ET LYKKETREFF DA TO TREDJE­DE­LER AV DE GRENADISKE STYR­KE­NE VAR DE­PLOY­ERT FOR Å STÅ IMOT EN AMFIBISK LANDSTIGNING.»

kom­mu­ni­ka­sjons­pro­ble­me­ne som føl­ge av det­te fikk ma­ri­nen og ma­rine­korp­set an­sva­ret for den nord­li­ge de­len av øya. US Ma­ri­nes skul­le her sik­re Pe­arls Air­port og gar­ni­so­nen i Gren­vil­le. Ha­eren og fly­vå­pe­net fikk an­sva­ret for sør­si­den, hvor US Ar­my Ran­gers skul­le ta den ufer­di­ge Port Sa­li­nas Air­port og eva­ku­ere de ame­ri­kans­ke stu­den­te­ne på True Blue-in­ter­na­tet. Spe­sial­styr­ke­ne fra Navy SEALS og Del­ta For­ce skul­le sik­re Ra­dio Free Grenada og gu­ver­nør Scoon samt fri­gi po­li­tis­ke fan­ger som satt i Fort Fre­de­rick og Rich­mond Hill-fengs­let. Den­ne prio­ri­te­rin­gen kan vir­ke mer­ke­lig si­den SEALS og Del­ta For­ce var bed­re ut­styrt og trent for gis­sel­si­tua­sjo­ner.

Vå­pen­gre­ne­ne var selv an­svar­lig for egen etter­ret­ning uten noen sam­ord­ning seg imel­lom. Og Seals-team­e­ne som skul­le av­kla­re om Port Sa­li­nas Air­port kun­ne bru­kes til luftlanding av ran­ger­ne, mis­tet tre mann i den gro­ve sjø­en på vei inn. Man fant hel­ler in­gen eg­ne­de ste­der for land­gang fra sjø­en. Øya i seg selv er 344 kvad­rat­me­ter stor og av vul­kansk opp­rin­nel­se. Det­te har gitt den man­ge brat­te skrå­nin­ger og tett ve­ge­ta­sjon. For­vir­rin­gen før­te til at ran­ger­ne fikk man­ge mot­stri­den­de ord­re, først at de skul­le gå i gummi­bå­ter, så at de skul­le slip­pes i fall­skjerm, og en­de­lig at de skul­le fore­ta en he­li­kop­ter­lan­ding. Be­slut­nin­gen om luftlanding var et lykketreff da to tredje­de­ler av de grenadiske styr­ke­ne var de­ploy­ert for å stå imot en amfibisk landstigning. Ge­ne­ral­ma­jor Richard Scol­tes vil­le ut­set­te ope­ra­sjo­nen i et døgn for å gjø­re re­ko­gno­se­ring, men fikk blankt av­slag fra At­lan­ter­havs­kom­man­do­en som ikke så pro­ble­met – det kun­ne da ikke va­ere så vans­ke­lig å ta ut de stak­kars gre­na­dier­ne. Etter­ret­nin­gen sa også at al­le de ame­ri­kans­ke stu­den­te­ne var for­lagt ved in­ter­na­tet True Blue. Etter lan­din­gen fant de ut at fle­re lå ved Grand An­se og and­re mind­re byg­nin­ger.

Land­set­ting

Klok­ka 05.00 den 25. ok­to­ber var ran­ger­ne en og en halv time for­sin­ket, mens US Ma­ri­nes i nord al­le­re­de var på vei inn. Vise­ad­mi­ral Joseph Met­calf var i vill­rede og spur­te Schwarz­kopf til råds. Ge­ne­ra­len men­te at ma­rine­korp­sets he­li­kopt­re måt­te hø­res fra land, så det var bare å fort­set­te der­som over­ras­kel­ses­mo­men­tet skul­le be­hol­des.

Men ryk­ter had­de al­le­re­de alar­mert gre­na­dier­ne, og invasjonen var an­non­sert på lo­kal ra­dio. Ma­rine­sol­da­te­ne tok Pe­arls uten mot­stand, og 06.30 tok en an­nen grup­pe fra US Ma­ri­nes Gren­vil­le på vest­kys­ten. Pe­arls fikk det mid­ler­ti­di­ge nav­net Ma­ri­ne Corps Air Sta­tion Douglass etter kom­mando­ser­sjant F.B. Douglass, som ble drept i an­gre­pet på ma­rine­korp­sets for­leg­ning i Bei­rut da­gen i for­vei­en. Pe­arls ble der­et­ter en vik­tig for­sy­nings­base for ame­ri­ka­ne­re på Grenada.

Et Se­al-team had­de gått inn og tatt ra­dio­sen­de­ren ved Be­au­sé­jour. Her ble spe­sial­sol­da­te­ne sit­ten­de og ven­te på av­løs­ning. En grup­pe grenadiske re­ser­vis­ter kom kjø­ren­de til sta­sjo­nen i laste­bi­ler, og fem av dem ble drept da de ble tatt un­der ild av ame­ri­ka­ner­ne. Men klok­ka 09.30 kom re­gu­la­ere grenadiske styr­ker med storm­pan­ser­vog­ner og bombe­kas­te­re. Det lett be­va­ep­ne­de Se­al-team­et tok tap, måt­te trek­ke seg til­ba­ke til stran­den og så svøm­me til­ba­ke til ski­pe­ne. Det ble hel­ler ikke en­kelt å red­de ut gu­ver­nør Scoon fra Govern­ment Hou­se. Et Se­al-team på 22 mann for­søk­te først å lan­de med to Black­hawk-he­li­kopt­re, men tok tap og måt­te trek­ke seg til­ba­ke. An­greps­he­li­kopt­re og et AC-130 gunship ble sendt inn i and­re for­søk, men to Co­bra­he­li­kopt­re ble skutt ned av luft­vern­ka­no­ner på Fort Fre­de­rick. Se­al-team­et møt­te ikke mot­stand fra po­liti­man­nen som holdt

vakt, men gre­na­dier­ne sat­te raskt inn et mot­an­grep og om­rin­get Govern­ment Hou­se. Luft­støt­te for­hind­ret imid­ler­tid at de ble stor­met.

Del­ta For­ce fløy mot Rich­mond Hill i fem ueskor­ter­te Black­haw­ker. Fengs­let lå på top­pen av en bratt ås­kam uten eg­ne­de lan­dings­ste­der og med Fort Fre­de­rick og dets to luft­vern­ka­no­ner bare 276 me­ter unna og høy­ere oppe. På Fort Ge­or­ge sto det fi­re til, og spe­sial­styr­ke­ne fløy inn midt blant dem. Det ene he­li­kop­te­ret ble ført av kap­tein Keith Lu­cas med War­rant Offi­cer 2. Class Paul Price som an­nen­pi­lot og na­vi­ga­tør. Pi­lo­te­ne hang over og skjøn­te at det­te ikke kun­ne gå bra. I det sam­me be­gyn­te pro­sjek­ti­ler og splin­ter å gjen­nom­hul­le ka­bi­nen. Det var hel­ler in­gen luft­støt­te klar for dem. Lu­cas ble truf­fet i høy­re arm mens en av dør­skyt­ter­ne fikk smad­ret den høy­re leg­gen. Spe­sial­styr­ke­ne fikk ord­re om å fly ut over sjø­en og re­or­ga­ni­se­re, men Lu­cas ble truf­fet på nytt i brys­tet og ho­det. Han døde mo­men­tant, og Price tok over. Det røyk nå kraf­tig fra Black­haw­ken, og ka­bi­nen var full av sårede sol­da­ter. Price snud­de sør­over i håp om å nå venn­lig­sin­net ter­ri­to­ri­um, men ble snart truf­fet på nytt over Fre­quen­te. He­li­kop­te­ret kra­sjet og tok snart fyr. Price og noen av sol­da­te­ne klar­te å kom­me seg unna, men al­le var så­ret.

Black­hawk-pi­lo­te­ne var ikke trent for å lan­de på skip, så de res­te­ren­de he­li­kopt­re­ne kun­ne ikke fly de sårede ut til USS «Guam» som lå og dup­pet like uten­for. Tre og en halv time etter kra­sjet kom til slutt et he­li­kop­ter fra US Navy og hen­tet de sårede. Den da­gen krasj­lan­det yt­ter­li­ge­re to Black­haw­ker i sjø­en, og and­re fikk om­si­der lan­de på USS «Guam». Da spørs­må­let om etter­fyl­ling av driv­stoff kom opp, var de na­er ved å bli nek­tet si­den det jo gikk av et an­net bud­sjett, og det fan­tes ikke noe sys­tem for å over­fø­re mid­le­ne til å be­ta­le for driv­stof­fet. Men vise­ad­mi­ral Met­calf skar igjen­nom slik at ha­erens Black­haw­ker fikk fyl­le opp.

Ran­ger­ne som skul­le ta Port Sa­li­nas, fikk det ikke noe let­te­re. Et Spec­ter Ac-130gunship duk­ket først opp med for­par­ti­et – menn fra Kom­pa­ni A 1/75th US Ar­my Ran­gers, un­der oberst­løyt­nant Wes Taylor.

De­res opp­ga­ve var å kla­re­re rulle­ba­nen. Res­ten av Kom­pa­ni A og ba­tal­jo­nen fulg­te etter i to MC-130 (en «Her­cu­les»-va­ri­ant spe­si­elt ut­styrt for å støt­te spe­sial­styr­ker med na­vi­ga­sjon, psy­ko­lo­gisk/elek­tro­nisk krig­fø­ring m.m.) og fem C-130. I and­re bøl­ge fulg­te 2. ba­tal­jon av 75th Ran­gers. Sol­da­te­ne i tre av fly­ene viss­te ikke at fly­plas­sen ikke var lan­dings­klar, og tok av seg fall­skjer­me­ne. De fikk så kon­tra­ord­re tjue mi­nut­ter før de skul­le hop­pe. Sam­ti­dig gjor­de regn og storm na­vi­ga­sjo­nen usik­ker. På grunn av for­sin­kel­ser skul­le de uli­ke en­he­te­ne hop­pet over en pe­rio­de på 90 mi­nut­ter, noe som økte ri­si­ko­en for at de skul­le kom­me i kamp uten til­strek­ke­li­ge styr­ker på bak­ken.

Men da de kom over fly­plas­sen, var luft­ver­nil­den så vold­som at hop­pet ble kan­sel­lert. De to førs­te trans­port­fly­ene pas­ser­te, men av en ufor­klar­lig grunn ble det gitt grønt lys for hopp i det tred­je. Taylor og sta­ben hans i 1/74th hop­pet ut, sam­ti­dig som gunshi­pe­ne øste ut bly og gra­na­ter over luft­verns­til­lin­ge­ne. Like nord for den ufer­di­ge lan­dings­stri­pen lå cu­ba­ner­nes lei­rer, og fra sine stil­lin­ger kun­ne de ha over­øst ame­ri­ka­ner­ne med bombe­kas­te­re og tun­ge ma­skin­ge­va­er – om de bare ikke had­de hatt ord­re om ikke å sky­te før de ble skutt på. I til­legg inne­holdt tei­gen, ut­pekt som sam­lings­om­rå­de, et cu­bansk ma­skin­ge­vaer­reir. En bull­do­ser ble re­kvi­rert på ste­det og brukt for å ta det ut. Så ble luft­verns­til­lin­ge­ne stor­met og ka­no­ne­ne vendt mot den cu­bans­ke lei­ren ved fly­plas­sen. Mot­stan­den var nå så re­du­sert at res­ten av ran­ger­ne ble slup­pet ned over fly­plas­sen fra 150 me­ters høy­de. Det­te var så lavt at man reg­net med å kun­ne fly un­der ele­va­sjo­nen til de gjen­va­eren­de luft­vern­ar­til­leri­stil­lin­ge­ne. 2/74th Ran­gers had­de større hell og klar­te å hop­pe ut sam­let over vest­enden av fly­plas­sen og sik­ret raskt om­rå­det rundt.

Ame­ri­ka­ne­re send­te så en fan­ge med et ul­ti­ma­tum til gre­na­dier­ne rundt fly­plas­sen: Over­gi dere el­ler ta kon­se­kven­se­ne. 175 mann fulg­te opp­ford­rin­gen, mens oberst Tor­tolo flyk­tet og søk­te asyl i den sov­je­tis­ke am­bas­sa­den. Ame­ri­ka­ner­ne kon­sen­trer­te seg nå om de 43 cu­ba­ner­ne som had­de gravd seg ned langs stran­den, de fles­te av dem var

tek­nisk per­so­nell, men også noen mi­li­ta­ere råd­gi­ve­re.

Imens had­de tre trop­per un­der kap­tein John Abizaid nådd fram til True Blue like øst for fly­plas­sen uten vi­de­re dra­ma­tikk. Da fikk de imid­ler­tid vite at største­par­ten av de ame­ri­kans­ke stu­den­te­ne var for­lagt ved Grand An­se og fle­re and­re mind­re hus. Ut­over for­mid­da­gen var fly­stri­pen så­pass kla­rert at trans­port­fly kun­ne lan­de der. Klok­ka 14.05 lan­det sje­fen for 82. Air­bor­ne, ge­ne­ral­ma­jor Ed­ward Tro­baugh og ga mel­ding til­ba­ke om å fort­set­te å sen­de inn nye ba­tal­jo­ner til han sa stopp.

Av­lyt­ting av gre­na­dier­nes sam­band had­de av­slørt at Fort Ge­org var ho­ved­kvar­ter for mot­stan­den. For­tet lå imid­ler­tid na­er byen, og Met­calf spur­te Schwarz­kopf om de bur­de bom­be det. Ge­ne­ra­len svar­te at de tro­lig ikke had­de noe valg. Det de ikke viss­te, var at Fort Matt­hew like ved tjen­te som et men­tal­syke­hus. A-7 Cor­sa­ir II fra USS «Inde­pen­den­ce» gikk til an­grep og an­ret­tet stor ska­de på Fort Ge­or­ge, Fre­de­rick og Matt­hew. 30 pa­si­en­ter ble drept og fle­re flyk­tet (USA byg­get et nytt syke­hus etter krigen). Iføl­ge en ar­tik­kel i All Hands, det of­fi­si­el­le tids­skrif­tet for US Navy, året etter, had­de cu­ba­ner­ne heist et cu­bansk flagg ved syke­hu­set, delt ut vå­pen til pa­si­en­te­ne og tvun­get dem til å sky­te på ame­ri­ka­ner­ne. Det var også par­kert en BTR-60 un­der traer­ne i naer­he­ten av Fort Matt­hew.

Ma­rine­korp­sets AH-1T Co­bra fløy også na­er­støt­te for trop­pe­ne i om­rå­det rundt St. Ge­or­ge's den førs­te da­gen. Ett av dem ble ført av kap­tein Ti­mot­hy B. Howard med kap­tein Jeb Seag­le som an­nen­pi­lot. De fløy i par med et an­net Co­bra-he­li­kop­ter, be­man­net av ma­jor John Gui­ger­re og løyt­nant Jeff Shar­ver. Howard kun­ne huske at det var vans­ke­lig å lo­ka­li­se­re hvor il­den fra bak­ken kom fra, for al­le hus­ta­ke­ne på for­te­ne var malt grøn­ne, og på den fem­te over­flyv­nin­gen ble Howard truf­fet i ar­men og Seag­le slått be­visst­løs. Til tross for ska­de­ne klar­te Howard å lan­de. Et CH-46 Sea Knight kom inn for å pluk­ke dem opp, mens Gui­ger­re og Shar­ver gjor­de fle­re skinn­an­grep for å lede luft­ver­nil­den vekk fra Sea Knigt­hen. Men den and­re Co­bra­en ble også truf­fet og de to pi­lo­te­ne drept. Sea­gal ble se­ne­re fun­net drept på stran­den, og bare kap­tein Howard over­lev­de av de to Co­bra-mann­ska­pe­ne.

Førs­te dag av ope­ra­sjo­ne­ne var ved slut­ten. US Ran­gers had­de ikke lyk­tes med å ta hoved­sta­den St. Ge­or­ge's. Ame­ri­ka­ner­ne iverk­sat­te der­for plan B. Et kom­pa­ni US Ma­ri­nes ble land­satt med he­li­kop­ter ved Grand Mal like nord for byen, og et an­net kom sjø­vei­en til sam­me sted og skul­le va­ere klar til å gå inn nes­te dag. Men før sol­ned­gang sik­ret de ga­lopp­ba­nen i naer­he­ten. Se­al­team­et som skul­le fri­gjø­re gu­ver­nø­ren var fort­satt om­rin­get, den grenadiske re­gje­rin­gen fun­ger­te frem­de­les, og fleste­par­ten av stu­den­te­ne var ennå ikke gjort rede for.

Kort sagt had­de ikke mye gått etter pla­nen. Schwarz­kopf fikk i opp­drag av Met­calf å skri­ve dags­ord­re for nes­te dag, 26. ok­to­ber, og gikk selv til sengs etter å ha va­ert oppe i 36 ti­mer. At­lan­tic Com­mand i Nor­folk, Vir­gi­nia øns­ket en body count. Schwarz­kopf, som selv had­de va­ert råd­gi­ver for sør­viet­na­me­sis­ke styr­ker og ba­tal­jons­sjef i Viet­nam, hus­ket hvor mye pro­ble­mer det­te had­de skapt den gang, og sa først nei. Det var for det førs­te et høyst usik­kert mål på fram­gang og kun­ne dess­uten føre til over­dre­ven makt­bruk og at av­de­lin­ger, og ikke minst vå­pen­gre­ne­ne, sat­te kon­kur­ran­se fram­for sam­ar­beid.

Men At­lan­ter­havs­kom­man­do­en sto på sitt. Al­le­re­de førs­te dag opp­ga US Ma­ri­nes at de had­de drept 113 fien­der, et tall Schwarz­kopf stil­te seg tvi­len­de til si­den de fak­tisk ikke had­de va­ert i skik­ke­lig kamp. For­kla­rin­gen som ble gitt, var at de ble drept un­der he­li­kop­te­ran­grep.

Dag 2 – 26. ok­to­ber

I grå­lys­nin­gen sat­te Usmc-kom­pa­ni­et som gikk i land ved Grand Mal, kur­sen mot St. Ge­or­ge's og gu­ver­nør­bo­li­gen, støt­tet av fem M-60-strids­vog­ner. Gre­na­dier­ne som had­de be­lei­ret gu­ver­nør Scoons, flyk­tet da de hør­te klap­rin­gen av larve­føt­ter. Han ble så es­kor­tert til et park­om­rå­de og der­et­ter fløy­et ut til USS «Guam» med he­li­kop­ter. I Port Sa­li­nas var al­le­re­de fi­re ba­tal­jo­ner av 82. Air­bor­ne an­kom­met med sitt ar­til­le­ri. Met­calf had­de bedt Tro­baugh stan­se etter lan­din­gen av de to førs­te, men da var de and­re al­le­re­de un­der­veis. Fly­plas­sen og de om­kring­lig­gen­de om­rå­de­ne be­gyn­te der­for nå å bli over­fylt. Etter­ret­ning ty­det på ster­ke fiendt­li­ge sperre­stil­lin­ger mel­lom Port Sa­li­nas og Grand An­se, så in­gen ting ble fore­lø­pig gjort for å «fri­gi» de gjen­va­eren­de stu­den­te­ne. Sam­ti­dig pres­set At­lan­ter­havs­kom­man­do­en på for å få dem ut.

USS «Guam» lå nå og dup­pet i ha­vet rett uten­for. Schwarz­kopf kun­ne se in­ter­na­tet fra ski­pet, og stran­den ut­gjor­de et per­fekt lan­dings­om­rå­de. På dek­ket sto fle­re av Ma­rine­korp­sets Sea Stal­lion- og Sea Knight­he­li­kopt­re, og på Port Sa­li­nas satt fle­re ran­ge­re og fall­skjerm­sol­da­ter uvirk­som­me. Schwarz­kopf kal­te opp Tro­baugh og ba ham om å gjø­re klar men­ne­ne til å bli pluk­ket opp. Så ba han oberst­løyt­nan­ten som var sjef for he­li­kop­ter­vin­gen, å gjø­re klar til å for­flyt­te sol­da­te­ne, men oberst­løyt­nan­ten nek­tet. De fløy ikke ha­er­folk, fikk Schwarz­kopf vite. Ge­ne­ra­len ar­gu­men­ter­te med at de na­er­mes­te ma­rine­sol­da­te­ne var på den and­re en­den av øya, og det vil­le ta et helt døgn å få dem ut og satt i land ved Grand An­se. He­li­kopt­re­ne og ran­ger­ne var der­imot like i naer­he­ten av hver­and­re. Schwarz­kopf måt­te true med krigs­rett, og oberst­løyt­nan­tens un­der­ord­ne­de måt­te så­gar hjel­pe til med over­ta­lel­sen før oberst­løyt­nan­ten gikk med på å fly inn ran­ger­ne.

Ran­ger­ne had­de te­le­fon­kon­takt med stu­den­te­ne på Grand An­se og fikk etter hvert et ri­me­lig godt bil­de av si­tua­sjo­nen. Kjen­te grenadiske stil­lin­ger rundt in­ter­na­tet ble først my­ket opp av for­be­re­den­de ild. Klok­ka

16.15 kun­ne stu­den­te­ne se he­li­kopt­re­ne som kom fly­ven­de inn over bølge­top­pe­ne. Ran­ger­ne lan­det, sik­ret om­rå­det, og 224 stu­den­ter ble fløy­et ut mens stri­den på­gikk. Tre av he­li­kopt­re­ne ble truf­fet og ett av dem øde­lagt. Re­vo­lu­sjons­rå­det skjøn­te nå at slaget var tapt. De ifør­te seg si­vi­le kla­er og blan­det seg med be­folk­nin­gen. Sam­me dag stor­met Kom­pa­ni B i 82. Air­bor­nes 2/375th det cu­bans­ke kvar­te­ret. 86 over­ga seg, 16 cu­ba­ne­re og 2 ame­ri­ka­ne­re ble drept.

Dag 3 – 27. ok­to­ber

Dag tre av Ope­ra­tion Urgent Fury be­gyn­te med US Ma­ri­nes’ inn­sirkling av St. Ge­or­ge's, og ran­ger­ne og fall­skjerm­sol­da­te­ne be­ve­get seg sak­te, men sik­kert nord­øst­over. På lis­ten over ob­jek­ter som skul­le sik­res, sto også et mi­li­ta­ert an­legg ved Ca­li­vig­ny. Av en el­ler an­nen grunn had­de Joint Chief of Staff

(JCS) det tra­velt med å ta det al­le­re­de sam­me etter­mid­dag. Etter et mas­sivt bom­bar­de­ment ble ran­ger­ne sendt inn klok­ka 16.45, uten forut­gå­en­de re­ko­gno­se­ring. Lan­dings­so­nen vis­te seg å va­ere sva­ert av­gren­set, og tre av de førs­te fi­re Black­haw­ke­ne kra­sjet inn i hver­and­re. Ro­to­re­ne kut­tet gjen­nom sol­da­te­ne. Tre ble drept og fi­re al­vor­lig så­ret. Lei­ren vis­te seg imid­ler­tid å va­ere tom. Noe se­ne­re ble det også re­kvi­rert luft­støt­te for å ta ut snik­skyt­te­re i noen na­er­lig­gen­de byg­nin­ger. Fi­re A-7 kom dund­ren­de over tre­top­pe­ne, men de bom­bet feil hus og rammet et ame­ri­kansk bri­gade­ho­ved­kvar­ter i ste­det, noe som for­år­sa­ket en drept og seks­ten skad­de.

Schwarz­kopf be­søk­te de skad­de fra Ca­li­vig­ny på syke­stua på USS «Guam» og var mildt sagt for­ban­net. Unge menn var drept el­ler gjort til krøp­lin­ger på grunn av JCSS de­talj­sty­ring. Mot­stan­den var nå eli­mi­nert, men trop­pe­ne holdt på fram til 1. no­vem­ber med å spo­re opp re­gi­mets folk og lete opp vå­pen­lag­re. Da­gen etter er­k­la­er­te ad­mi­ral Met­calf felt­to­get for av­slut­tet. Da had­de det kos­tet 24 cu­ba­ne­re li­vet, 59 ble så­ret og 602 tatt til fan­ge. 67 gre­na­diere døde, og så man­ge som 358 si­vi­le kan ha blitt så­ret. De of­fi­si­el­le ame­ri­kans­ke taps­tal­le­ne var 18 døde og 119 så­ret. Dis­se er an­tatt å va­ere for lave, tro­lig var ta­pe­ne

for spe­sial­styr­ke­ne un­der­rap­por­tert – det ble i al­le fall ut­delt 152 «Purple hearts» for ope­ra­sjo­nen. Lo­ka­le gre­na­diere opp­ga se­ne­re at vil­jen til å sky­te på de ame­ri­kans­ke trop­pe­ne ble mind­re av at også fle­re av dem var svar­te som dem selv, det­te kan også ha bi­dratt til å hol­de de ame­ri­kans­ke ta­pe­ne ne­de. Sivilbefolkningen hjalp også vil­lig til med å spo­re opp re­pre­sen­tan­ter for re­gi­met og skjul­te vå­pen­lag­re. De­mo­kra­ti­et ble snart gjen­opp­ret­tet, og valg ble holdt i 1984.

Slutt­ord

I USA ble invasjonen først møtt med noe skep­sis, men den vant snart støt­te. Da Schwarz­kopf kom hjem, ble han øns­ket vel­kom­men av opp­møt­te ame­ri­ka­ne­re. To gan­ger tid­li­ge­re had­de han re­tur­nert fra krigs­ope­ra­sjo­ner, men ald­ri fått en slik mot­ta­kel­se. In­ter­ven­sjo­nen had­de støt­te i res­ten av Karibia, bort­sett fra på Cuba. Men el­lers i ver­den fikk den stort sett ne­ga­tiv mot­ta­kel­se. I øst­blok­ken ble den for­dømt – sov­je­tisk tv meld­te så­gar at ame­ri­ka­ner­ne had­de in­va­dert Gra­na­da i Spa­nia. Ope­ra­sjo­nen ble se­ne­re også for­dømt i FNS ge­ne­ral­for­sam­ling.

På over­fla­ten vir­ket ope­ra­sjo­nen som en suk­sess, må­le­ne var tross alt opp­nådd etter to–tre da­ger. Var nå Viet­nam-spø­kel­set be­gravd? Bil­det av ut­bren­te he­li­kopt­re i den irans­ke ør­ke­nen en del av for­ti­den? Ope­ra­tivt var det imid­ler­tid mye å set­te fin­ge­ren på. Plan­leg­gin­gen av­speil­te vå­pen­gre­ne­nes sa­er­in­ter­es­ser og ikke en ra­sjo­nell og kost­nads­ef­fek­tiv bruk av res­sur­ser for å opp­nå et be­stemt re­sul­tat. Det dår­li­ge sam­ar­beids­kli­ma­et ga seg ty­de­li­ge ut­slag – de­lin­gen av øya i uli­ke ope­ra­sjons­om­rå­der, at ha­erens he­li­kopt­re bare så vidt kun­ne fyl­le driv­stoff hos ma­ri­nen, og oberst­løyt­nan­ten som vil­le nek­te ma­rine­korp­sets he­li­kopt­re å fly ha­erens sol­da­ter. På top­pen av det hele kun­ne ha­eren hel­ler ikke kal­le inn ild­støt­te fra ma­rine­korp­sets el­ler ma­ri­nens fly, da de ikke had­de kart med sam­me ko­or­di­nat­sys­tem. I bak­grun­nen lur­te gam­le stri­dig­he­ter med røt­ter til­ba­ke til førs­te ver­dens­krig. I ha­eren var man for ek­sem­pel sa­er­lig mis­un­ne­lig på ma­rine­korp­sets vel­lyk­ke­de Pr-ma­ski­ne­ri, som pre­si­dent og tid­li­ge­re ar­til­le­rist i ha­eren Har­ry S. Tru­man sam­men­lik­net med Stalins pro­pa­ganda­ap­pa­rat.

At­lan­ter­havs­kom­man­do­en og JCS vis­te også vil­je til å de­talj­sty­re ope­ra­sjo­nen, på en måte som Schwarz­kopf ikke var kom­for­ta­bel med. De pres­set fram ope­ra­sjo­nen til tross for at of­fi­se­rer på bak­ken men­te etter­ret­nings­in­for­ma­sjo­nen var util­strek­ke­lig, noe som blant an­net før­te til den fa­ta­le og to­talt unød­ven­di­ge he­li­kop­ter­land­set­tin­gen ved Ca­li­vig­ny. En­kel­te etter­ret­nings­rap­por­ter an­ty­det også at det var 1700 cu­ba­ne­re på øya, mens det fak­tis­ke tal­let alt­så var un­der halv­par­ten, og bare et få­tall av dem var mi­li­ta­ert per­so­nell. Det var også sto­re pro­ble­mer med å for­mid­le etter­ret­ning mel­lom vå­pen­gre­ne­ne. At ran­ger­ne bruk­te 36 ti­mer på å kom­me seg fra Port Sa­li­nas til Grand An­se bare 2,5 kilo­me­ter unna, skyld­tes imid­ler­tid ikke bare dår­lig etter­ret­ning. Sol­da­te­ne var ikke ak­kli­ma­ti­sert og slet de førs­te ti­me­ne med å ven­ne seg til tem­pe­ra­tu­ren og luft­fuk­tig­he­ten. Det­te var nok et re­sul­tat av dår­lig for­be­re­del­se.

Det førs­te døg­net var media også fra­va­eren­de. De ble ute­stengt for å be­hol­de over­ras­kel­ses­mo­men­tet. Noen klar­te så å ta seg fram, men det fan­tes ikke noe sys­tem som lot dem rap­por­te­re til­ba­ke. Re­sul­ta­tet av ute­sten­gel­sen var at ame­ri­kans­ke media spe­ku­ler­te vilt og fikk sine his­to­ri­er fra Ha­van­na – en hel­ler lite hel­dig si­tua­sjon. På en presse­kon­fe­ran­se be­kla­get for­svars­mi­nis­ter Cas­par Wein­ber­ger at man had­de «glemt pres­sen», og et be­gren­set pool­sys­tem ble inn­ført.

Som føl­ge av Grenada-ope­ra­sjo­nen star­tet ar­bei­det med fel­les kom­man­do og kon­troll­sys­tem i 1986 (Gold­wa­ter-nichols DOD Re­or­ga­ni­sa­tion Act). Fram mot Ope­ra­tion De­sert Shield/storm i 1990/1991 ble det job­bet mål­ret­tet for å løse de man­ge pro­ble­me­ne som had­de opp­stått un­der Urgent Fury. Og det kre­ves ikke mye fan­ta­si for å se for seg de ka­ta­stro­fe­ne som kun­ne ha inn­truf­fet der­som man had­de slitt med de sam­me pro­ble­me­ne i mø­tet med Irak, ver­dens fem­te størs­te krigs­makt og et av ver­dens mest hen­syns­løse re­gi­mer. Men al­le tab­be­ne og feil­gre­pe­ne fikk in­gen kon­se­kven­ser for kar­rie­ren til de an­svar­li­ge.

ARTIKKELFORFATTEREN

Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trond­heim med ho­ved­fags­opp­ga­ven Den kal­de krigen i nors­ke la­ere­bø­ker. Han har bi­dratt til fle­re opp­slags­verk om blant an­net sik­ker­hets­po­li­tikk og mi­li­taer­his­to­rie og skre­vet ar­tik­ler in­nen de sam­me em­ne­ne i nors­ke tids­skrift.

Foto: TRH

Ame­ri­kans­ke sol­da­ter las­ter ut av Uh-60-he­li­kopt­re­ne på Grenada.

Over­sikts­kart over Det ka­ri­bis­ke hav.

Kart: Sig­ve Sol­berg

De ame­ri­kans­ke in­va­sjons­pla­ne­ne for Grenada.

Foto: TRH

Pro­pa­ganda­pla­kat fra New Jewel Move­ment med Da­ni­el Orte­ga, Mau­rice Bis­hop, Fi­del Castro.

Foto: TRH

TIL VENST­RE:

Ame­ri­kans­ke Ran­gers las­ter om bord i en Chinook for å bli fløy­et inn til Grenada.

Foto: TRH

Et ame­ri­kansk AH-1 Co­bra an­greps­he­li­kop­ter pa­trul­je­rer ha­vet rundt Grenada.

Foto: TRH

En ned­skutt CH-46 Sea Knight på stran­den på Grenada.

Foto: TRH Foto: TRH Foto: TRH

HELT TIL VENST­RE: Ame­ri­kansk ar­til­le­ri be­sky­ter fiendt­li­ge stil­lin­ger. TIL VENST­RE: Ame­ri­kans­ke sol­da­ter ryk­ker ut av en ny­opp­ret­tet base. UN­DER:

Trop­per fra den ka­ri­bis­ke freds­styr­ken ryk­ker fram.

Foto: TRH

Ame­ri­kans­ke sol­da­ter ryk­ker fram igjen­nom en lands­by på Grenada

Foto: TRH

US Ran­gers øns­kes vel­kom­men hjem på Fort Stew­art.

Clint Eastwoods film «He­art­break Rid­ge» fra 1986 hand­ler om en Ma­ri­ne Recon­tropp som set­tes inn på Grenada. Fil­men har man­ge in­ter­es­san­te de­tal­jer fra vir­ke­lig­he­ten, men her er det US Ma­ri­nes og ikke ran­ge­re som red­der stu­den­te­ne og bru­ker en bull­do­ser for å ryd­de unna et ma­skin­ge­vaer­reir.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.