FALKLANDSKRIGEN

Kriger 1950-1995 - - INNHOLD - FRODE LINDGJERDET

De ar­gen­tins­ke sol­da­te­ne trod­de de kom som be­fri­ere, men ble møtt med en kald skul­der av falk­len­de­ren som uten unn­tak had­de en­gelsk som mors­mål.

Våren 2007 var det 25 år si­den mi­li­ta­er­dik­ta­tu­ret i Ar­gen­ti­na in­va­der­te Fal­klands­øy­ene og Stor­bri­tan­nia send­te ut en kamp­grup­pe som gjen­opp­ret­tet det bri­tis­ke sty­ret. Den­ne kon­flik­ten som for om­ver­de­nen fram­står som en his­to­risk pa­ren­tes, ut­gjør al­li­ke­vel en mi­li­taer­his­to­risk mile­pael. Fra et norsk per­spek­tiv er det også av in­ter­es­se at den ene av de bri­tis­ke land­bri­ga­de­ne som del­tok – Royal Ma­ri­nes 3. Com­man­do Bri­ga­de – på den­ne ti­den var øre­mer­ket inn­sats i Nor­ge.

Den førs­te sik­re land­stig­nin­gen på Fal­klands­øy­ene fant ikke sted før i 1690 – da den bri­tis­ke ma­rine­kap­tei­nen John Strong gikk i land og ga stre­det mel­lom ho­ved­øy­ene nav­net Fal­klands­sun­det. I de føl­gen­de åre­ne var fransk­men­ne­ne mest ak­ti­ve på øy­ene. De ga øy­ene nav­net Les Is­les Maloui­nes etter byen St. Ma­lo. Det­te ble se­ne­re til Islas Mal­vi­nas på spansk, da Frank­ri­ke solg­te øy­grup­pen til Spa­nia i 1766. I lø­pet av de førs­te ti­åre­ne av 1800-tal­let tap­te Spa­nia sine sør­ame­ri­kans­ke ko­lo­ni­er, og det ny­lig opp­ret­te­de Ar­gen­ti­na gjor­de krav på øy­ene i 1820. Bo­set­tin­ger had­de kom­met og gått, og det nå­va­eren­de sam­fun­net kan spo­re sine aner til­ba­ke til de bri­tis­ke bo­set­tin­ge­ne som ble opp­ret­tet i 1833. Po­li­tis­ke kref­ter i Stor­bri­tan­nia sat­te der­imot selv spørs­måls­tegn ved le­gi­ti­mi­te­ten av herre­døm­met over øy­ene, men forhandlinger med Ar­gen­ti­na om su­ve­re­ni­te­ten kom ikke i gang før midt­en av 1960-tal­let. Inn­byg­ger­ne som ute­luk­ken­de var av bri­tisk av­stam­ning, nek­tet imid­ler­tid å gå med på noen form for su­ve­re­ni­tets­av­stå­el­se, og drøf­tin­ge­ne brøt sam­men i 1980.

Krisen som le­det fram til krigen, ble inn­le­det ved at ar­gen­tins­ke skraphandlere gikk i land på Sør-ge­or­gia 19. mars 1982 for å demontere hvalfangststasjonen i Grytviken. Sam­ti­dig heiste de det ar­gen­tins­ke flag­get der. En dis­putt ut­vik­let seg mel­lom ar­gen­tins­ke myn­dig­he­ter og den bri­tis­ke am­bas­sa­den i Buenos Ai­res. 28. mars ble en større ar­gen­tinsk flåte­styr­ke rap­por­tert å ha for­latt sin base med kurs for Fal­klands­øy­ene (bl.a. et han­gar­skip; en krys­ser; tre fre­gat­ter og sju ja­ge­re – for det mes­te av eld­re år­gang). Om bord var 4500 sol­da­ter, og 2. april gikk de i land på Fal­klands­øy­ene med 150 mann fra spe­sial­styr­ken Bu­zo Tac­ti­co i spis­sen. De gikk hardt til verks mot Royal Ma­ri­nes ka­ser­ner i Port Stanley, men den 80 mann sto­re gar­ni­so­nen had­de inn­tatt stil­lin­ger rundt fly­plas­sen og etter hvert rundt gu­ver­nør­bo­li­gen. De bri­tis­ke ma­rine­sol­da­te­ne over­ga seg til over­mak­ten etter noen ti­mers kamp, hvor ar­gen­ti­ner­ne bl.a. sat­te inn 18 AMTRAC am­fi­bis­ke pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy. Da had­de bri­te­ne al­le­re­de ruk­ket å på­fø­re ar­gen­ti­ner­ne sto­re tap uten selv å ha mis­tet noen av sine egne. Seks ma­rine­sol­da­ter tok seg ut av Stanley for å føre ge­rilja­krig, men over­ga seg se­ne­re da de inn­så at det­te vil­le set­te sivilbefolkningen i fare. Ar­gen­tins­ke spe­sial­sol­da­ter gikk også i land på Sør-ge­or­gia 3. april og kom der i

«KRISEN SOM LE­DET FRAM TIL KRIGEN, BLE INN­LE­DET VED AT AR­GEN­TINS­KE SKRAPHANDLERE GIKK I LAND PÅ SØR-GE­OR­GIA 19. MARS 1982 FOR Å DEMONTERE HVALFANGSTSTASJONEN I GRYTVIKEN. SAM­TI­DIG HEISTE DE DET AR­GEN­TINS­KE FLAG­GET DER.»

kamp med ni Royal Ma­ri­nes som gikk i land fra pa­trulje­far­tøy­et HMS «En­du­ran­ce». Bri­te­ne klar­te å øde­leg­ge to he­li­kopt­re og ska­de et ma­rine­far­tøy før de ble om­rin­get og over­ga seg.

Den po­li­tis­ke be­slut­nin­gen om å sen­de en bri­tisk styr­ke til Fal­klands­øy­ene for å i ver­ste fall ta til­ba­ke kon­trol­len med makt, ble tatt 31. mars. Men al­le­re­de den 29. mars send­te bri­te­ne en atom­ubåt sør­over. Stor­bri­tan­nia had­de in­gen pla­ner for ope­ra­sjo­ner i om­rå­det, men flåte­styr­ken un­der le­del­se av kon­tre­ad­mi­ral J.F. Wood­ward ble satt sam­men rundt han­gar­ski­pe­ne HMS «Her­mes» og HMS «In­vin­cib­le» (bl.a. 11 fre­gat­ter; 7 ja­ge­re; 5 ubå­ter). Yt­ter­li­ge­re tre ja­ge­re og fi­re fre­gat­ter an­kom ope­ra­sjons­om­rå­det

23. mai. En rek­ke si­vi­le skip ble også re­kvi­rert for troppe­trans­port, og ut­styrt med bl.a. he­li­kop­ter­dekk, skyts og sig­nal­ut­styr. Ar­bei­det på dis­se og fle­re av ma­rine­far­tøy­ene som var un­der re­pa­ra­sjon, på­gikk fort­satt da kon­voi­en for­lot bri­tis­ke hav­ner 9. april. Om bord var for­sy­nin­ger som i all hast ble sam­let sam­men fra lag­re i Stor­bri­tan­nia og Tysk­land. Noe av per­so­nel­let had­de vært på perm da de ble inn­kalt, and­re var på NATOøvel­ser og var en blan­ding av spe­sial­styr­ker, Royal Ma­ri­nes, fall­skjerm­trop­per og re­gu­lært in­fan­te­ri.

Men hva før­te egent­lig til at to sta­ter valg­te vå­pen i den­ne kon­flik­ten? I 1976 had­de en mi­li­tær­jun­ta tatt mak­ten i Buenos Ai­res, men ved inn­gan­gen til 1980-tal­let slet den med po­pu­la­ri­te­ten. Pre­si­dent Le­opol­do Gal­tieri, som tok over le­del­sen av jun­ta­en i 1981, så tro­lig et opp­gjør om Fal­klands­øy­ene som en mu­lig­het til å øke dens po­pu­la­ri­tet. Stor­bri­tan­nia ble sett på som en ver­dens­makt på hell og be­fant seg tross alt 1408,18 kilo­me­ter unna. Til tross for fiskerires­sur­ser i ha­ve­ne rundt, mu­lig­he­ten for fram­ti­di­ge olje­funn og at øy­ene kun­ne ut­gjø­re ba­sis for krav på ter­ri­to­ri­um i An­tark­tis, så an­tok Gal­tieri tro­lig at bri­te­ne en­ten ikke had­de evne til å sva­re med mi­li­tær­makt el­ler ikke an­så at vi­ta­le in­ter­es­ser var til­strek­ke­lig in­volvert.

Og hvor­for valg­te bri­te­ne al­li­ke­vel et væp­net svar på ut­ford­rin­gen til tross for at lan­det be­fant seg i en so­si­al og øko­no­misk kri­se med sto­re klasse­mot­set­nin­ger? En for­ut­set­ning var bred enig­het rundt stats­mi­nis­ter Mar­ga­reth Thatch­ers lin­je.

Den kri­tikk hun fikk, gikk i ho­ved­sak ut på at ar­gen­ti­ner­ne kom seg i land i førs­te om­gang. Det fak­tum at kon­flik­ten ikke løp pa­ral­lelt med den kal­de krigen, eli­mi­ner­te ri­si­ko­en for es­ka­le­ring, sam­ti­dig som det fak­tum at Ar­gen­ti­na var et dik­ta­tur, gjor­de et væp­net bri­tisk svar po­li­tisk spi­se­lig for både høy­re- og venstre­si­den. Den his­to­ris­ke ar­ven

fra im­pe­rie­ti­den, ver­dens­kri­ge­ne og den na­sjo­na­le stolt­het som ble knyt­tet til for­ti­den, kan også ha bi­dratt til å ha for­ent bri­te­ne bak inn­sat­sen. Mo­bi­li­se­rings­pro­ses­sen på bri­tisk side for­løp der­for med størs­te selv­føl­ge­lig­het, selv om det mes­te var im­pro­vi­sert. Bak­grun­nen for kon­flik­ten i sin hel­het ut­gjør der­med et apro­pos til ge­ne­ra­li­se­ren­de mo­del­ler som re­du­se­rer år­saks­kom­plek­ser til spørs­mål om stra­te­gis­ke in­ter­es­ser, ma­te­ri­el­le go­der og makt­ba­lan­se.

Mel­lom­spill

Et for­par­ti med Royal Ma­ri­nes og Spec­i­al Air Ser­vice / Spec­i­al Boat Ser­vice (SAS/SSB) la ut fra den bri­tisk ba­sen på As­cen­sion Is­lands midt i At­lan­te­ren, for å gjen­erob­re Sør-ge­or­gia. He­li­kop­ter­land­set­ting bak ar­gen­tins­ke stil­lin­ger i Leith og Grytviken ble opp­gitt etter to ha­va­ri­er i snø­stor­men 21. april. Da det lyk­tes å uska­de­lig­gjø­re en ar­gen­tinsk ubåt som had­de land­satt for­sy­nin­ger og for­sterk­nin­ger på øya, grep bri­te­ne sjan­sen. Den de­mo­ra­li­se­ren­de ef­fek­ten ble for­ster­ket med ar­til­le­riover­sky­ting, og en im­pro­vi­sert land­gangs­styr­ke på 75 mann klar­te å over­tale de 156 ar­gen­tins­ke ma­rine­sol­da­te­ne på øya til å over­gi seg. Imens had­de hoved­styr­ken be­gynt å nå fram til As­cen­sion, hvor etter­for­sy­nin­ger ble fore­tatt og yt­ter­li­ge­re Har­rier kamp­fly ble tatt om bord på han­gar­ski­pe­ne. 2. mai sen­ket ubå­ten HMS «Con­que­ror» den ar­gen­tins­ke krys­se­ren «Belgrano», og 368 mann av en be­set­ning på 1000 om­kom. Sam­ti­dig be­gyn­te Vul­can­fly

«MED SENKINGEN AV «BELGRANO» GIKK DET OPP FOR AR­GEN­TI­NER­NE AT LAN­DETS LE­DE­RE HAD­DE DRATT DEM INN I ENN MO­DER­NE KRIG MED ALL SIN GRU OG IKKE NOE KORT­VA­RIG PATRIOTISK EVENTYR.»

fra RAF å bom­be fly­stri­pen i Port Stanley for å hind­re at den kun­ne be­nyt­tes av hur­ti­ge ar­gen­tins­ke kamp­fly (Phan­tom, Sky­hawk, Mi­ra­ge). Men også Royal Navy be­gyn­te å lide tap. Tre fransk­byg­de Su­per Eten­dard kamp­fly klar­te å kom­me seg nær nok den bri­tis­ke flå­ten til å ram­me ja­ge­ren Shef­field med sine AM39 Exocet anti­skips­mis­si­ler, og tjue av mann­ska­pet døde i de føl­gen­de bran­ne­ne. Seks da­ger se­ne­re gikk ski­pet ned un­der tau­ing.

Med senkingen av «Belgrano» gikk det opp for ar­gen­ti­ner­ne at lan­dets le­de­re had­de dratt dem inn i enn mo­der­ne krig med all sin gru og ikke noe kort­va­rig patriotisk eventyr. For bri­te­ne gjor­de Shef­fields skjeb­ne det klart at man sto over­for en fien­de som på langt nær var un­der­le­gen, men uten at det svek­ket kamp­vil­jen ver­ken hos po­li­ti­ke­re, mi­li­tæ­re el­ler opi­nio­nen. Inn­led­nings­vis had­de Europa­par­la­men­tet gitt Stor­bri­tan­nia full støt­te. EF inn­før­te en­dog boi­kott av ar­gen­tins­ke va­rer. Men dis­se hen­del­se­ne på sjø­en før­te også til ster­ke­re opp­ford­rin­ger om å løse kon­flik­ten med fre­de­li­ge mid­ler fra Nato-part­ne­re og «Ef-kol­le­ger» som Frank­ri­ke, Tysk­land og Dan­mark. Den 3. april had­de for øv­rig også FN ved­tatt re­so­lu­sjon 502 som krev­de ar­gen­tinsk til­bake­trek­king og en di­plo­ma­tisk løs­ning.

I USA had­de krigen til en viss grad split­tet le­del­sen i det mi­li­tæ­re og Rea­ga­n­ad­mi­ni­stra­sjo­nen. Jun­ta­ens Ar­gen­ti­na var en vik­tig part­ner i opp­dem­nin­gen av kom­mu­nis­men i SørA­me­ri­ka, og en del høyt­stå­en­de of­fi­se­rer var per­son­li­ge ven­ner av Gal­tieri, som had­de de­ler av sin mi­li­tæ­re ut­dan­nel­se fra USA. Det­te kun­ne imid­ler­tid ikke måle seg med de spe­si­el­le bån­de­ne mel­lom USA og Stor­bri­tan­nia, for­uten at bri­te­ne spil­te en enda større rol­le som stor­makt og hjørne­stein i NATO og for­sva­ret av VestEuro­pa mot Sovjetunionen. Uten­riks­mi­nis­ter Alex­an­der Haig ble sendt ut på et skyt­tel­di­plo­ma­ti i et for­søk på å løse krisen før den es­ka­ler­te, men han gjor­de det klart for ge­ne­ra­le­ne i Buenos Ai­res at al­ter­na­ti­vet til di­plo­ma­tisk løs­ning var ar­gen­tinsk ne­der­lag og ame­ri­kansk støt­te til bri­te­ne. Haig selv had­de vært øverst­kom­man­de­ren­de for NATO i Euro­pa og var per­son­lig be­kjent av bl.a. Thatch­er. Ved As­cen­sion mot­tok dess­uten bri­te­ne driv­stoff fra US Navy mens fly­tra­fik­ken til og fra ba­sen på øya ble di­ri­gert av ame­ri­kans­ke kon­trol­ler (bl.a. fra Pa­nam) – si­den ba­sen til dag­lig ble leid ut til USA.

Bri­te­ne går i land

Det endelige land­gangs­ste­det ble ikke be­stemt før 10. mai, en må­ned etter at kamp­styr­ken had­de satt kur­sen sør­over. Av­gjø­rel­sen ble tatt av de øverst­kom­man­de­ren­de for de uli­ke sjø-, luft- og bakke­styr­ke­ne i fel­les­skap, og den endelige be­slut­nin­gen ble tatt etter råd fra en ma­jor som nett­opp had­de tje­neste­gjort i gar­ni­so­nen i Port Stanley. Wood­ward øns­ket i ut­gangs­punk­tet en land­set­ting på VestFal­kland – for så om­sten­de­lig å byg­ge opp en fly­base før man gikk vi­de­re til Øst-fal­kland og Port Stanley. Luft­land­set­ting på fly­plas­sen like uten­for Stanley, di­rek­te stor­ming via

hav­nen og land­set­ting like uten­for byen ble vur­dert, men fun­net for ri­si­ka­belt. Til slutt ble man eni­ge om å gjø­re land­fall ved San Car­los, en bo­set­ting på vest­si­den av Øst-fal­kland, 80 kilo­me­ter unna Stanley. Inn­sei­lin­gen had­de ide­ell dyb­de, og det var ver­ken ar­gen­ti­ne­re el­ler mi­ner i om­rå­det, trod­de man. Høyde­dra­ge­ne over eg­net seg også til ut­plas­se­ring av bak­ke-til-luft­ra­kett­bat­te­ri­er.

Land­stig­nin­gen ble inn­le­det med at SAS/ SSB rai­det den ar­gen­tins­ke ba­sen på Peb­bel Is­land nord for sun­det mel­lom de to ho­ved­øy­ene, hvor de tok ut ra­dar­sta­sjo­nen og øde­la el­le­ve bakke­an­greps­fly (seks be­kref­tet å være av ty­pen Pucára – et to­mo­tors pro­pell­fly kon­stru­ert for anti­ge­rilja­ope­ra­sjo­ner). Flå­ten klar­te å ta seg uopp­da­get inn til San Car­los kvel­den 20. mai før de ble opp­da­get av ar­gen­tinsk luft­re­ko­gno­se­ring. Like før halv fi­re 21. mai star­tet den 3000 mann ster­ke 4. bri­ga­de be­stå­en­de av Royal Ma­ri­nes, fall­skjerm­re­gi­men­tet og støtte­ele­men­ter (bl.a. to let­te strids­vogn­trop­per og 4 ar­til­leri­bat­te­ri­er) å gå i land, før de opp­tok de­fen­si­ve po­si­sjo­ner rundt buk­ta. Sam­ti­dig gikk SAS løs på en ny­lig opp­da­get ar­gen­tinsk stil­ling for bombe­kas­ter / re­kyl­fri ka­non (105 mm) ved inn­lø­pet til buk­ta og fore­tok en av­le­den­de land­set­ting len­ger sør på kys­ten. Har­rie­r­fly fore­tok også fle­re av­le­den­de an­grep over hele øya.

Hoved­styr­ken var kom­met vel i land, men ut­over for­mid­da­gen og de på­føl­gen­de døgn sat­te ar­gen­tins­ke A-4 Sky­hawks og Mi­ra­ge III inn vold­som­me fly­an­grep mot ski­pe­ne i buk­ta uten­for bro­ho­det. De klar­te å sen­ke ja­ge­ren Co­ven­try og to fre­gat­ter samt ska­de fi­re and­re over­flate­far­tøy, men prio­ri­ter­te ikke å an­gri­pe trop­pe- og for­sy­nings­ski­pe­ne. Dis­se kun­ne i mel­lom­ti­den fort­set­te å frak­te for­sy­nin­ger inn til trop­pe­ne. En Exocet tok ut con­tai­ner­ski­pet At­lan­tic Con­vey­our – og med det sto­re meng­der for­sy­nin­ger og ut­styr, bl.a. største­par­ten av he­li­kop­ter­ka­pa­si­te­ten som skul­le be­tje­ne bakke­styr­ke­ne. Ra­ket­ten var imid­ler­tid sik­tet inn på han­gar­ski­pet HMS «Her­mes», som klar­te å av­le­de ra­ket­te­ne. Ar­gen­ti­ner­ne selv mis­tet tro­lig 70 fly i dis­se an­gre­pe­ne (bri­te­ne mis­tet 10 Har­rier-fly to­talt), mens rundt 100 bri­ter døde om bord på ski­pe­ne som ble an­gre­pet. På bak­ken tok SAS og fall­skjerm­re­gi­men­tet ut ar­gen­tins­ke ob­ser­va­sjons­pos­ter og pa­trul­jer rundt sun­det.

Mot Port Stanley

I førs­te om­gang gikk bri­te­ne i land med en bri­ga­de fra Royal Ma­ri­nes, ett fall­skjerm­re­gi­ment og di­ver­se støtte­ele­men­ter. Øverst­kom­man­de­ren­de for de bri­tis­ke land­styr­ke­ne var Ge­ne­ral­ma­jor sir Jere­my Moore. I alt had­de bri­te­ne 28 000 mann ved Fal­klands­øy­ene, in­klu­dert RAF og Royal Navy. Den ar­gen­tins­ke ma­ri­nen trakk seg til­ba­ke etter senkingen av «Belgrano», men på øy­ene had­de ar­gen­ti­ner­ne over 10 000 in­fan­te­ris­ter

un­der kom­man­do av bri­gade­ge­ne­ral Ni­ca­nor Cos­ta Men­dez (fly­vå­pen­per­so­nell og trop­per sta­sjo­nert uten­for Øst-fal­kland var for­melt sett ikke un­der hans kom­man­do).

Ta­pet av he­li­kopt­re­ne før­te til at det bri­tis­ke in­fan­te­ri­et stort sett måt­te ta seg fram til fots, og 27. mai gjor­de de av­marsj. Fall­skjerm­re­gi­men­tets 2. ba­tal­jon fri­gjor­de Goo­se Gre­en 28. mai. Til­stede­væ­rel­sen av 114 si­vi­le gjor­de ope­ra­sjo­nen vans­ke­lig, sam­ti­dig som man sto over­for en tre gan­ger så stor ar­gen­tinsk styr­ke. An­gre­pet kos­tet bri­te­ne 18 døde og 35 sårede, mens 250 ar­gen­ti­ner­ne døde og 150 ble så­ret. Rundt 1000 over­ga seg til bri­te­ne, men in­gen si­vi­le ble ska­det. Res­ten av fall­skjerm­re­gi­men­tet og Royal Ma­ri­nes mi­nus en sik­rings­styr­ke som ble igjen ved San Car­los, be­gyn­te krys­sin­gen av Øst-fal­kland og kla­rer­te om­rå­det mel­lom lan­dings­om­rå­det og Port Stanley. 1. juni og nes­ten 10 mils tung marsj over my­rer og nak­ne åser se­ne­re kun­ne bri­te­ne gå i stil­ling på Mount Kent og på det høy­es­te punk­tet i nær­he­ten av Port Stanley. Det ar­gen­tins­ke re­gi­men­tet som tid­li­ge­re had­de be­satt det­te fjel­let, ble truk­ket ut for å for­ster­ke Goo­se Gre­en.

Sam­ti­dig an­kom 5. bri­ga­de (Welsh Guards, Scots Guards, Gurk­has) San Car­los. De ble frak­tet rundt til øst­si­den av øya i troppe­trans­port­skip og led sto­re tap da HMS «Sir Ga­la­had» ble sen­ket av ar­gen­tins­ke fly. Sam­men med 2. fall­skjerm­ba­tal­jon som had­de mar­sjert nord­over etter Goo­se Gre­en, gikk de i stil­ling rundt Mount Chal­len­ger og ut­gjor­de sør­vest­flan­ken i rin­gen som 10. juni slut­tet seg sam­men rundt Port Stanley. Vende­punk­tet had­de kom­met, og for førs­te gang vir­ket ut­fal­let av krigen be­stemt – selv om de har­des­te kam­pe­ne gjen­sto. Royal Navy kon­sen­trer­te nå ild­kraf­ten fra sine far­tøy mot de ar­gen­tins­ke trop­pe­ne i og rundt Stanley. På land gjor­de bri­te­ne seg kla­re til en tre­trinns­ope­ra­sjon som vil­le føre dem over de sis­te snø­kled­de høyde­dra­ge­ne og like inn i byen og der­med av­slut­te krigen. 11. juni gikk de til an­grep. Mount Lang­don, Mount Har­riet, Wire­less Rid­ge, Sap­per Hill og Mount Tum­ble­down, der de tungt be­væp­ne­de ar­gen­tins­ke sol­da­te­ne had­de gravd seg ned bak mine­felt, gikk fra å ha vært ob­sku­re navn på et kart over en for­blåst øy i Sør-at­lan­te­ren til å bli mile­pæ­ler i bri­tisk krigs­his­to­rie. Fram­ryk­kin­gen ble støt­tet av ob­ser­va­sjons­pos­ter og for­pa­trul­jer fra SAS/SSB, som også had­de folk i dek­ning i og rundt selve Stanley. Un­der førs­te fase brak­te Royal Ma­ri­nes og 3. fall­skjerm­ba­tal­jon fjel­le­ne Mount Lang­don, Two Sis­ters og Mount Har­riet un­der bri­tisk kon­troll. Nat­ten mel­lom 13. og 14. juni an­grep 2. fall­skjerm­ba­tal­jon Wire­less Rid­ge med ild­støt­te fra Royal Navy, ar­til­le­ri og let­te Scimi­tar og Scor­pion strids­vog­ner – ta­pe­ne fra Goo­se Gre­en skul­le ikke gjen­tas. Til tross for in­tens ar­gen­tinsk ar­til­leri­ild og mot­an­grep

mis­tet de bare tre drep­te og el­le­ve sårede, mot 100 drep­te ar­gen­ti­ne­re. Ved dag­gry 14. juni tok Scots Guards Tum­ble­down, gurkha­ene og Welsh Guard Mount Wil­liam – etter har­de kam­per.

Det sis­te fram­stø­tet skul­le etter pla­nen fore­tas med 45 Com­man­do (ba­tal­jon) Royal Ma­ri­nes fra Mount Har­riet i spiss, men ble kan­sel­lert da Men­dez lot seg over­tale til å star­te vå­pen­hvile­for­hand­lin­ger etter opp­ford­rin­ger fra bri­te­ne. Klok­ka 22.00 lo­kal tid ble ord­ren om ar­gen­tinsk over­gi­vel­se gitt.

Det si­vi­le sam­funn og krigen

De ar­gen­tins­ke sol­da­te­ne trod­de de kom som be­fri­ere, men ble møtt med en kald skul­der av falk­len­de­re som uten unn­tak had­de en­gelsk som mors­mål. En­gelsk­språk­li­ge steds­navn ble skif­tet ut med spans­ke (Port Stanley ble til Pu­er­to de las Islas Mal­vi­nas), spansk ble of­fi­si­elt språk, og det ble inn­ført høyre­kjø­ring. Sko­ler, pu­ber og lik­nen­de ble også stengt.

De si­vi­le falk­len­der­ne mot­sat­te seg imid­ler­tid ar­gen­tins­ke di­rek­ti­ver så langt de kun­ne, men man var klar over den ri­si­ko man løp, si­den jun­ta­en var kjent for sin bru­ta­li­tet hjem­me. Man fort­sat­te å kjø­re på venst­re side, og fle­re tok til å sam­le inn in­for­ma­sjon om de ar­gen­tins­ke styr­ke­ne og de­res po­si­sjo­ner som de send­te via ra­dio til Stor­bri­tan­nia. Til slutt inn­før­te ar­gen­ti­ner­ne port­for­bud. I noen bo­set­tin­ger fikk be­folk­nin­gen re­gel­rett hus­ar­rest og ble pak­ket sam­men uten til­strek­ke­li­ge for­sy­nin­ger, medi­si­ner og sa­ni­tær­an­legg. De ver­ste «bråk­ma­ker­ne» ble de­por­tert, og i noen til­fel­ler ble de også på­gre­pet og ut­satt for «skinn­hen­ret­tel­ser», til skrekk og ad­var­sel for res­ten. De si­vi­le øy­boer­ne ble i li­ten grad ut­satt for di­rek­te fy­sisk mis­hand­ling. Tre si­vi­le døde som føl­ge av selve kamp­hand­lin­ge­ne un­der fri­gjø­rin­gen. Dis­se ta­pe­ne var også små tatt i be­trakt­ning at de av­gjø­ren­de sla­ge­ne sto like uten­for Stanley, og at bri­te­ne be­skjøt ar­gen­tins­ke ar­til­leri­stil­lin­ger in­ne i selve byen. Kam­pe­ne før­te imid­ler­tid til sto­re ska­der på byg­nings­mas­sen i Stanley, og de ar­gen­tins­ke sol­da­te­ne etter­lot seg sto­re ska­der i de hu­se­ne de had­de tatt kvar­ter i.

Mens største­par­ten av det bri­tis­ke in­fan­te­ri­et måt­te ta seg fra Port San Car­los og Goo­se Gre­en til fots, del­tok fle­re si­vi­le i trans­port av for­sy­nin­ger fram til front­lin­je­ne rundt Port Stanley og i eva­ku­e­ring av sårede. Land­ro­ve­ren var et ob­li­ga­to­risk fram­komst­mid­del, i al­le fall for dem som var bo­satt uten­for Stanley. Dis­se kun­ne ta seg fram over hei­ene, men det krev­de at sjå­fø­re­ne var både kjent og kyn­di­ge, sær­lig si­den mye av kjø­rin­gen måt­te fore­gå om nat­ten, i kon­voi og uten kjøre­lys.

Et mi­li­tær­his­to­risk per­spek­tiv

For om­ver­de­nen er Falklandskrigen i stor grad en sik­ker­hets­po­li­tisk og his­to­risk pa­ren­tes. Mi­li­tær­his­to­risk sett er den der­imot en mile­pæl som lett blir over­sett. Det­te er fore­lø­pig den sis­te ope­ra­ti­ve, tek­no­lo­gis­ke og styrke­mes­sig sym­met­ris­ke krig en vest­lig stor­makt har ut­kjem­pet – med and­re ord mot en jevn­byr­dig mot­stan­der. For bri­te­ne selv var det også den til nå sis­te krig der de ikke ope­rer­te som del av en koa­li­sjon og/el­ler un­der man­dat fra FN. Tek­no­lo­gisk var det ikke sto­re for­skjel­ler mel­lom de to par­te­ne. Den ar­gen­tins­ke ma­ri­nens skip var rik­tig­nok håp­løst for­el­det («Belgrano» var eks. byg­get un­der and­re ver­dens­krig), men senkingen av HMS «Shef­field» vis­te også sto­re hull i det bri­tis­ke ra­dar­sys­te­met i for­hold til den luft-til-sjø-ka­pa­si­te­ten ar­gen­ti­ner­ne had­de. For­el­det ra­dar­ut­styr og an­nen elek­tro­nikk gjor­de det rett og slett umu­lig å iden­ti­fi­se­re inn­tren­gin­gen og iverk­set­te mot­til­tak, før det var for sent.

I de to kri­ge­ne mot Irak (1991 og 2003), i Nato-ope­ra­sjo­ne­ne på Bal­kan på 1990-tal­let og i Afghanistan etter 2001 sto vest­li­ge styr­ker over­for en mot­stan­der som had­de val­get om å inn­ta mu­sas rol­le i le­ken med kat­ten, el­ler bli ut­slet­tet i åpen kamp. På Fal­klands­øy­ene sto der­imot bri­te­ne over­for en kon­ven­sjo­nell hær som inn­tok fik­ser­te po­si­sjo­ner for å for­sva­re sin teig og ikke bare trakk seg unna så snart mot­stan­de­ren had­de ut­grup­pert i full styr­ke. Selv i Viet­nam, en kon­flikt som be­trak­tes som et ne­der­lag for USAS væp­ne­de styr­ker, unn­gikk mot­stan­de­ren i størst mu­lig grad åpen kamp. Un­der Tet-offensiven i fe­bru­ar 1968 gikk kom­mu­nis­te­ne på offensiven og for­søk­te å hol­de grunn. Det end­te med et knu­sen­de ne­der­lag over­for over­le­gen ame­ri­kansk ild­kraft, selv om de opp­nåd­de en stor pro­pa­ganda­sei­er i in­ter­na­sjo­na­le media.

På luft­makts­si­den er kon­tras­te­ne enda større. I både Ko­rea og Viet­nam led ame­ri­ka­ner­ne tap i luf­ten for luft­ver­nild og ja­ger­fly, men ble i li­ten grad selv ut­satt for luft-til-bakke­an­grep. På Fal­klands­øy­ene kun­ne der­imot ar­gen­tins­ke luft­styr­ker til og med ut­ret­te til dels vel­lyk­ke­de of­fen­si­ve ope­ra­sjo­ner mot bri­tis­ke styr­ker idet de gikk i land ved San Car­los, mot flå­ten til sjøs og spo­ra­disk også mot bakke­styr­ke­ne un­der fram­mar­sjen mot Stanley. Det­te var et trus­sel­bil­de man må til­ba­ke til and­re ver­dens­krig for å fin­ne et mot­styk­ke til. Ar­gen­ti­nas kamp­fly, som F/A-4 Phan­tom/ Sky­hawk, Mi­ra­ge III og Su­per Eten­dard, var i sine re­spek­ti­ve spe­sial­opp­ga­ver fullt på høy­de med bri­te­nes Har­rier – som ale­ne måt­te fyl­le så vel luft-til-luft- og luft-til-bakke­som luft-til-sjø-rol­le­ne. Fal­klands­øy­ene var imid­ler­tid på yt­ter­kan­ten av de ar­gen­tins­ke jet­kamp­fly­enes rekke­vid­de, etter­som de var tvun­get til å ope­re­re fra fast­lan­det i man­gel av til­freds­stil­len­de rulle­ba­ner på Fal­klands­øy­ene og «in-flight re­fu­el­ling»ka­pa­si­tet.

På grunn av at sto­re de­ler av he­li­kop­ter­ka­pa­si­te­ten gikk tapt da «At­lan­tic Con­vey­our» ble sen­ket, var det bri­tis­ke in­fan­te­ri­et av­hen­gig av å ta seg fram til fots fra San Car­los og Goo­se Gre­en. Det­te i en tid hvor største­par­ten av stor­mak­te­nes første­linje­in­fan­te­ri var me­ka­ni­sert el­ler luft­mo­bilt. Det var al­li­ke­vel på in­fan­te­ri­si­den at den sto­re kva­li­tets­mes­si­ge for­skjel­len mel­lom de to par­te­ne kom til ut­trykk. I ut­rust­ning var det ikke nevne­ver­di­ge for­skjel­ler mel­lom de to par­te­nes in­fan­te­ri. Ar­gen­tins­ke ma­rine­sol­da­ter og spe­sial­styr­ker var i høy­es­te grad pro­fe­sjo­nel­le, selv om de ikke kun­ne måle seg med sine bri­tis­ke

mot­par­ter. Største­par­ten av de ar­gen­tins­ke styr­ke­ne be­sto imid­ler­tid av verne­plik­ti­ge, som i tre­ning, le­del­se og mo­ti­va­sjon ikke en­gang rakk de bri­tis­ke re­gu­læ­re in­fan­te­ris­te­ne til støv­le­skaf­te­ne – noe som il­lust­re­res ved at de­res over­le­gen­het i an­tall ikke kun­ne veie opp for kva­li­tets­for­skjel­len.

I ho­ved­sak var det to tak­tis­ke feil­grep fra Men­dez’ side som le­det til det ar­gen­tins­ke ne­der­la­get. For det førs­te gjor­de han in­gen for­søk på å stan­se den bri­tis­ke land­gan­gen da den først var i gang. Det­te ble for­ster­ket av at de ar­gen­tins­ke fly­styr­ke­ne kon­sen­trer­te seg om kamp­far­tøy i ste­det for troppe­trans­port- og for­sy­nings­far­tøy. Den nes­te fei­len kom da han unn­lot å for­sø­ke å stan­se bri­te­ne tid­li­ge­re un­der fram­mar­sjen, men tvert imot eva­ku­er­te trop­pe­ne fra det vik­ti­ge Mount Kent for å for­ster­ke Goo­se Gre­en.

I etter­kant

Krigen kos­tet 655 ar­gen­tins­ke stri­den­de li­vet, mot 255 bri­tis­ke. For­delt på tje­neste­grei­ner vi­ser imid­ler­tid sta­ti­stik­ken at nes­ten halv­par­ten av de ar­gen­tins­ke døde gikk ned med «Belgrano», mens bri­te­ne had­de større tap på bak­ken enn ar­gen­ti­ner­ne. I til­legg kom de 11 400 ar­gen­ti­ner­ne som ble tatt til fan­ge. Etter krigen ble dis­se ski­pet hjem på de sam­me far­tøy­ene som had­de frak­tet fien­den til Fal­klands­øy­ene.

De bri­tis­ke sol­da­te­ne ble møtt av horn­or­kest­re og jub­len­de folke­meng­der da de kom til­ba­ke. Det var et re­sul­ta­tet av en hur­tig sei­er, at bri­tisk opi­nion i stor grad iden­ti­fi­ser­te seg med de si­vi­le som var be­rørt, og at ta­pe­ne blant dis­se var små. Ne­der­la­get på Fal­klands­øy­ene inn­vars­let også den ar­gen­tins­ke jun­ta­ens fall i 1988, men ful­le di­plo­ma­tis­ke for­bin­del­ser med Stor­bri­tan­nia ble ikke gjen­opp­ret­tet før i 1990. I etter­kant av krigen har bri­te­ne av­vist en for­hand­lings­løs­ning om øy­enes sta­tus. Gar­ni­so­nen på øya ble også økt til 1000 mann og en ny kamp­fly­base ble an­lagt, men de nes­ten 3000 inn­byg­ger­ne er fort­satt øko­no­misk selv­sten­di­ge i den grad at de ikke er av­hen­gig av sub­si­di­er uten­fra. Salg av fiske­kvo­ter ut­gjør den størs­te inn­tekts­kil­den, men jord­bruk (saue­hold) og tu­ris­me har også stor be­tyd­ning.

ARTIKKELFORFATTEREN

Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trond­heim med ho­ved­fags­opp­ga­ven Den­kal­de kri­geninorsk­lære­bø­ker. Han har bi­dratt til fle­re opp­slags­verk om bl.a. sik­ker­hets­po­li­tikk og mi­li­tær­his­to­rie og skre­vet ar­tik­ler in­nen de sam­me em­ne­ne i nors­ke tids­skrift. Til dag­lig job­ber han hos Fyl­kes­man­nen i Sør-trøn­de­lag.

«DE AR­GEN­TINS­KE SOL­DA­TE­NE TROD­DE DE KOM SOM BE­FRI­ERE, MEN BLE MØTT MED EN KALD SKUL­DER AV FALK­LEN­DE­REN SOM UTEN UNN­TAK HAD­DE EN­GELSK SOM MORS­MÅL.

Ma­le­ri: Osprey Pub­lish­ing

Sent på etter­mid­da­gen (17.04) 1. mai 1982: En av to Sea Har­rier FRS.MK 1 fra 801 skvad­ron bruk­te en AIM-9L Si­dewin­der AAM til å sky­te ned en Can­ber­ra B.MK 62 fra Gru­po 2 de Bom­bar­de, som fløy med sør­øst­lig kurs over Sør-at­lan­te­ren. Har­rie­ren en­ga­sjer­te Can­berra­en på en av­stand av 7300 me­ter og en høy­de av 36 000 fot. To and­re Can­berra­er had­de opp­da­get Har­rie­re­ne og av­brutt opp­dra­get.

En ko­lon­ne med 45 Royal Ma­ri­nes Com­man­dos mar­sje­rer mot Port Stanley. Royal Ma­ri­nes-sol­dat Pe­ter Ro­bin­so ba­erer Union Jack som et tegn på iden­ti­fi­ka­sjon.

SAS etter­fulgt av 42. kom­man­do ble fløy­et inn med he­li­kop­ter til MT. Kent 25. til 30. mai.

SBS opp­kla­rer Te­al-fjor­den den 25. mai. Ho­ved­kvar­te­ret til 3. bri­ga­de flyt­tes inn i om­rå­det 3. juni.

3. Pa­ra og 45. kom­man­do be­ve­ger seg over land mot Stanley.

2. Pa­ra land­set­tes med he­li­kop­ter 3. juni.

2. Scots Guards og I Wehls Guard be­ve­ger seg fram til Fitz­roy og Buff Co­ve via sjø­en den 6. til 8. juni. Ar­gen­tins­ke Sky­hawks bom­ber Sir Ga­la­had og Sir Tristram den 8. juni.

Type 42-ja­ge­ren HMS «Shef­field» i brann etter å ha blitt truf­fet av en AM 39 Exocet-ra­kett skutt ut fra et ar­gen­tinsk fly på en dis­tan­se av 13 kilo­me­ter.

Kar­tet vi­ser hvor nære det ar­gen­tins­ke fast­lan­det Fal­kland­s­øy­ene lig­ger. Over 7500 sjø­mil fra Eng­land og kun 400 sjø­mil fra Ar­gen­ti­na.

Den bri­tis­ke an­greps­styr­ken un­der an­grep i San Car­los etter at den har satt i land trop­pe­ne for å gjen­erob­re Fal­kland. MS «Nord­land» får bombe­ned­slag på beg­ge si­der mens hun for­sø­ker å kom­me ut i åpent far­vann, etter å ha land­satt sol­da­ter fra det 2. fall­skjerm­re­gi­ment. På venst­re side ser vi «Strom­ness» og på høy­re side HMS «In­tripid».

En FV101 Scor­pion lett strids­vogn fra B-skvad­ro­nen, The Blues and Royal. Med sitt let­te mark­trykk var det­te en av de få bri­tis­ke vog­ne­ne som kun­ne ope­re­re i det røf­fe ter­ren­get på Fal­klands­øy­ene.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.