GENERAL VO NGUYEN GIAP (1911–2013) OG REVOLUSJONSKRIG-DOKTRINEN

«ONE OF THE CENTURY’S MOST SPECTACULAR SOLDIERS» FORFATTER OG JOURNALIST STANLEY KONOW

Kriger 1950-1995 - - TET-OFFENSIVEN -

Giap var den på nord­viet­na­me­sisk side som had­de de­si­dert størst inn­fly­tel­se over selve ope­ra­sjo­ne­ne, både un­der krigen mot fransk­men­ne­ne 1946–1955 og mot USA 1964–1973. Selv føy­de han seg inn i en bre­de­re mi­li­ta­er tra­di­sjon i den kom­mu­nis­tis­ke ver­den – hvor mi­li­ta­er dok­tri­ne var tett knyt­tet til po­li­tisk ideo­lo­gi. Maos eget ut­sagn om at po­li­tisk makt vokser ut av ge­va­er­mun­nin­ge­ne, sum­me­rer opp det­te mer enn noe an­net.

Giap ble født i Quang Binh-pro­vin­sen, en fat­tig del av det sen­tra­le Viet­nam. Hans far skrap­te sam­men pen­ger slik at han kun­ne sen­de Giap på en pri­vat­sko­le i Hué, som iro­nisk nok ble dre­vet av far til Ngo Dinh Diem – Sør-viet­nams pre­si­dent 1955–1963. På sko­len i Hué kom han for førs­te gang i be­fat­ning med po­li­tis­ke ide­er i form av sam­ta­ler med den viet­na­me­sis­ke na­sjo­na­lis­ten Phan Boi Chau. Snart kom Giap også i be­fat­ning med pam­flet­ter for­fat­tet av kom­mu­nist­le­de­ren Ho Chi Minh. Rundt 14-års­al­de­ren var han al­le­re­de en ak­tiv re­vo­lu­sjo­na­er, skal man tro hans rulle­blad som vis­te at han da ble ar­res­tert un­der en de­mon­stra­sjon. Giap dro se­ne­re til Ha­noi hvor han stu­der­te juss ved det frans­ke uni­ver­si­te­tet. Un­der stu­die­ti­den skrev han for avi­ser og un­der­vis­te i his­to­rie ved en lo­kal pri­vat­sko­le. En av hans tid­li­ge­re ele­ver kun­ne i etter­tid huske hvor le­ven­de han kun­ne for­tel­le om Na­po­le­ons felt­tog og kun­ne gjen­gi sla­ge­ne i de­talj – som om han var Na­po­le­on selv.

Tid­lig på 1940-tal­let ble Giap valgt av Ho Chi Minh til å lede opp­byg­gin­gen av Vi­et Minh – den kom­mu­nist­le­de­de mi­li­taer­or­ga­ni­sa­sjo­nen som kjem­pet for viet­na­me­sisk selv­sten­dig­het. Sam­ti­dig bi­dro opp­le­vel­ser på pri­vat­fron­ten til å gjø­re ham enda mer for­bit­ret. Giaps kone, som også var en mi­li­tant na­sjo­na­list, døde i et fransk feng­sel i 1941. På sam­me tid ble hans svi­ger­in­ne hen­ret­tet med gil­jo­ti­nen i Sai­gon. Han ut­tryk­te se­ne­re at dis­se hen­del­se­ne had­de «øde­lagt» hans liv. Giap be­gyn­te re­krut­te­rings­ar­bei­det i de nord­li­ge pro­vin­se­ne, hvor vå­pen let­te­re kun­ne smug­les inn over gren­sen mot Ki­na. Fle­re av mi­no­ri­te­te­ne i høy­lan­det ble også lo­vet selv­sty­re i et fram­ti­dig fritt Viet­nam, der­som de gikk sam­men med kom­mu­nis­te­ne. Rundt jule­ti­der i 1944 gikk Vi­et Minh til sine førs­te an­grep i større ska­la – da to frans­ke ut­pos­ter ble over­falt og vå­pen og am­mu­ni­sjon erob­ret. (Ja­pa­ner­ne had­de latt den frans­ke ko­lo­ni­ad­mi­ni­stra­sjo­nen va­ere in­takt). Or­ga­ni­sa­sjo­nen voks­te i kraft og stør­rel­se i nord, men slet med å få fot­fes­te i sør.

Da ja­pa­ner­ne ka­pi­tu­ler­te og det frans­ke herre­døm­met ble gjen­inn­ført, gikk det ikke lenge før det brøt ut full krig mel­lom Frank­ri­ke og Vi­et Minh (1946). I 1952, etter å ha lidd sto­re tap mot de Usa-støt­te­de fransk­men­ne­ne, la Giap om tak­tik­ken. Ved å ut­vi­de krigen til Laos (også en fransk ko­lo­ni), øns­ket han å spre de frans­ke styr­ke­ne og gjø­re for­sy­nings­si­tua­sjo­nen de­res enda vans­ke­li­ge­re. Det var som føl­ge av den­ne stra­te­gi­en at han klar­te å lure de frans­ke styr­ke­ne inn i en fel­le som skul­le bli stå­en­de som hans frems­te be­drift som stra­teg. For å møte trus­se­len i Laos byg­get fransk­men­ne­ne opp en base ved lands­byen Di­en Bi­en Phu – helt i nord­vest mot gren­sen til Laos. General Henri Na­var­re, den frans­ke øverst­kom­man­de­ren­de i In­do­ki­na, un­der­vur­der­te Vi­et Minhs evne til å plan­leg­ge og for­flyt­te trop­per og for­sy­nin­ger. Det lyk­tes til og med Giap å få frak­tet tungt ar­til­le­ri in­nen rekke­vid­de av ba­sen, bå­ret fram til fots i de­ler. Un­der kam­pe­ne som på­gikk fra mars til mai 1954, had­de Vi­et Minh også luft­vern­ar­til­le­ri som for­hind­ret at Di­en Bi­en Phu ble til­strek­ke­lig for­synt fra luf­ten. Etter to må­ne­der med be­lei­ring og gjen­tat­te stormangrep ble Di­en Bi­en Phu inn­tatt av Vi­et Minh.

Giap ble for­svars­mi­nis­ter i det Nord-viet­nam som ble egen stat ved fre­den i Pa­ris i 1954. Det­te gjor­de ham til øverst­kom­man­de­ren­de for de nord­viet­na­me­sis­ke styr­ke­ne også un­der den ame­ri­kans­ke Viet­nam­kri­gen. Viet­na­me­sis­ke trop­per ble for­talt at Tet-offensiven skul­le full­fø­re gjen­for­enin­gen av nord og sør – før Ho Chi Minhs død. Men den vik­tigs­te bak­grun­nen for ti­min­gen og plan­leg­gin­gen av Tet-offensiven var å fin­ne i Giap og de and­re nord­viet­na­me­sis­ke le­der­nes ideo­lo­gis­ke for­stå­el­se av krigen. Det skul­le bli Mao Ze­dong som skul­le for­me revolusjonskrig-doktrinen - med bak­grunn i å ha le­det de ki­ne­sis­ke kom­mu­nis­te­ne gjen­nom over tjue år med bor­ger­krig. Han skul­le også pre­ge Giaps plan­leg­ging av Tet-offensiven. Kort for­talt sa mao­is­tisk re­vo­lu­sjons­te­ori at en re­vo­lu­sjo­na­er krig vil­le be­gyn­ne med un­der­gra­ving av et un­der­tryk­ken­de re­gi­me, or­ga­ni­se­ring av cel­ler med kad­rer som grad­vis ut­vik­let seg til en ge­rilja­krig med ba­sis på lands­byg­da. Re­vo­lu­sjo­nen vil­le der­imot ald­ri lyk­kes der­som man ikke gikk over til åpen kon­ven­sjo­nell kon­flikt for å tvin­ge mot­stan­de­ren i kne, støt­tet av en fol­ke­lig opp­stand. Men var sør­viet­na­me­ser­ne kla­re for å gjø­re opp­stand? I lik­het med ame­ri­ka­ner­ne mis­tol­ket nok kom­mu­nis­te­ne be­folk­nin­gens mot­vil­je mot Sai­gon­re­gi­met for å va­ere støt­te til Nord-viet­nam. Da sis­te rest av den kupp­lik­nen­de offensiven ble ned­kjem­pet i sep­tem­ber, lå også Vi­et­cong med bruk­ket rygg. Be­ve­gel­sen tap­te der­med også den in­ter­ne makt­kam­pen på kom­mu­nis­tisk side, og i den vi­de­re kampen var re­gi­met i Nord-viet­nam med sine re­gu­la­ere ha­er­styr­ker le­den­de. Det var også vik­tig for Giap å på­fø­re USA så sto­re tap at Washing­ton mis­tet sma­ken på krig. Han ut­tryk­te etter krigen at han reg­net med at USA ikke kun­ne es­ka­le­re krigen yt­ter­li­ge­re uten at det gikk ut over su­per­mak­tens glo­ba­le for­plik­tel­ser og hjem­li­ge po­li­tis­ke mål­set­tin­ger. Det­te kan selv­sagt ha va­ert etterpå­klok­skap, si­den det­te nett­opp var ar­gu­men­tet bak be­slut­nin­gen om ikke å øke USAS styr­ke i Viet­nam ut over ni­vå­et som ble nådd i juni 1968 (520 000 mann). Den ame­ri­kans­ke for­hand­lings­vil­jen han også hå­pet vil­le mel­de seg, skul­le dess­uten så split­tel­se mel­lom USA og Sør-viet­nam.

Giap holdt pos­ten som for­svars­mi­nis­ter til 1991, og i etter­kant av krigen har han gitt fle­re in­ter­vju­er til vest­li­ge jour­na­lis­ter om sin rol­le un­der Viet­nam­kri­gen. Giap er blitt be­skre­vet som li­den­ska­pe­lig, men uten sa­er­lig re­spekt for det in­di­vi­du­el­le men­neske­liv. Da krigen mot fransk­men­ne­ne tok til, ut­tal­te han at «hvert mi­nutt dør det hund­re tu­se­ner av men­nes­ker på den­ne jor­da. Liv el­ler død for noen hund­re, tu­sen el­ler ti­tu­sen, selv for våre lands­menn, be­tyr lite.»

Til den ita­li­ens­ke jour­na­lis­ten Oria­na Fal­laci skal han i 1969 ha med­delt at Nord-viet­nam og Vi­et­cong had­de mis­tet en halv mil­lion mann i kam­per mot ame­ri­kans­ke og sør­viet­na­me­sis­ke styr­ker, men at det­te be­tyd­de lite i det lan­ge løp. Kampen vil­le hol­de fram om den så skul­le vare i ti, fem­ten, tjue el­ler fem­ti år til.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.