Jo­di Arias

En rei­se til dø­den

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: TANITA MATTHEWS

Det er mer ra­se­ri i en for­smådd kvin­ne enn i hel­ve­te, sier et gam­melt ord­tak, og 30 år gam­le Travis Alex­an­der fra Ari­zo­na fikk vir­ke­lig føle det på krop­pen. Da hans mor­der og eks­k­ja­eres­te Jo­di Arias sto over den blo­di­ge krop­pen hans hjem­me i hu­set hans i Me­sa, måt­te han til slutt gi tapt over­for hen­nes bob­len­de sin­ne. Han had­de prøvd å ta til mot­ma­ele mot knivde­spe­ra­do­en, men da hun kut­tet stru­pen hans fra øre til øre, mis­tet han be­visst­he­ten nes­ten umid­del­bart. Ak­tor ar­gu­men­ter­te se­ne­re med at kniv­stik­ke­ne ikke umid­del­bart var dødelige, men snit­tet over hal­sen var så bru­talt at det kut­tet strupe­ho­det og en ho­ved­puls­åre og nes­ten kap­pet ho­det av ham. Men Arias var ikke fer­dig – hun sat­te de­ret­ter en kule i den høy­re tin­nin­gen hans.

Hjem­me hos Alex­an­der fant po­li­ti­et et ma­ka­bert åsted. Det var blod på bade­roms­fli­se­ne og vas­ken, og uten­for rom­met der han lå sam­men­krøl­let og i opp­løs­ning i en dusj­ni­sje, var tep­pet gjen­nom­truk­ket av blod. På veg­gen uten­for vit­net et blodig hånd­av­trykk om en vold­som kamp. Arias had­de på sin side stuk­ket av til Utah for å ut­fors­ke en ny «po­ten­si­ell els­ker», en mann som var in­tet­anen­de om at hun få ti­mer tid­li­ge­re had­de drept et men­nes­ke. Hvor­dan kun­ne han vite det? Iføl­ge ak­tor Juan Mar­ti­nez had­de Arias tatt «eks­tre­me» skritt for å dek­ke spo­re­ne sine og de­ret­ter prøvd å leve som nor­malt. Etter hvert ble alle de­tal­je­ne om tu­ren hen­nes til Ari­zo­na av­slørt for jury­en, i et for­søk på å be­vi­se at Arias had­de plan­lagt den bru­ta­le ned­slak­tin­gen av Alex­an­der.

BESATT

Da Arias ble ar­res­tert i for­bin­del­se med Alex­an­ders død 15. juli 2008, bare da­ger etter hen­nes 29-års­dag, tok det ikke

kri­mi­nal­et­ter­fors­ker Este­ban Flo­res lang tid å slå fast at tu­ren hun had­de tatt mel­lom 2. og 7. juni 2008 til Utah, ikke hang sam­men. Hun had­de til­bake­lagt tu­sen­vis av kilometer på en rei­se som bare bur­de va­ert noen få hund­re kilometer. Hun for­tal­te etter­fors­ker­ne at hun had­de reist til Salt La­ke City for å del­ta på et se­mi­nar med Ryan Burns, men at hun had­de ro­tet seg bort på vei­en. I retts­sa­ken vit­net Burns un­der ed og for­tal­te at Arias had­de duk­ket opp hjem­me hos ham 5. juni. «Hun var helt nor­mal … hun lo av van­li­ge ting ak­ku­rat som alle and­re. Jeg mis­tenk­te ikke én enes­te gang i lø­pet av da­gen at noe var galt.» Men da Alex­an­ders lik ble fun­net fire da­ger se­ne­re, be­gyn­te po­li­ti­et å sam­le inn opp­lys­nin­ger fra ven­ner og fa­mi­lie. For det mes­te pek­te mis­tan­ke­ne mot Alex­an­ders «for­føl­ger» og eks­k­ja­eres­te Arias, som nå var mer enn 1600 kilometer unna, i Yre­ka i Ca­li­for­nia.

De had­de møtt hver­and­re på en kon­fe­ran­se i Las Ve­gas i sep­tem­ber 2006. Alex­an­der var fast be­stemt på å ikke gif­te seg i ung al­der, og blant ven­ne­ne var han kjent som litt av en sjar­mør, men nå be­gyn­te ung­kars­li­vet å bli slit­somt. Etter det førs­te mø­tet snak­ket han og Arias, som job­bet som fo­to­graf og sel­ger, på te­le­fo­nen hver dag. De fant umid­del­bart to­nen. Så sterkt var bån­det at Arias spur­te Alex­an­der om hun kun­ne dø­pes inn i hans re­li­gion, mor­mo­ner­kir­ken, noen få må­ne­der se­ne­re. De ble et par i fe­bru­ar året etter. De­res fel­les tro før­te dem na­er­me­re hver­and­re, men det før­te også til krang­ling for­di de gjen­tat­te gan­ger syn­det. De had­de sex før ek­te­ska­pet.

Fem må­ne­der se­ne­re gikk Arias gjen­nom kja­eres­tens mo­bil og fant flør­ten­de mel­din­ger mel­lom ham og and­re kvin­ner. Til­li­ten var brutt på beg­ge si­der, og de be­stem­te seg for å ta en pau­se i for­hol­det. Selv om av­gjø­rel­sen om å gå hver til sitt had­de va­ert gjen­si­dig, flyt­tet Arias til Ari­zo­na fra Ca­li­for­nia, og de had­de frem­de­les sex og fort­sat­te å se hver­and­re nå og da. I de­sem­ber var Alex­an­der klar for å gå vi­de­re og be­gyn­ne å da­te and­re igjen. På det­te sta­di­et i li­vet had­de han be­stemt seg for å slå seg til ro, men ikke med Arias.

I ste­det inn­røm­met han over­for hen­ne at han var til­truk­ket av en an­nen jen­te, Ma­rie «Mi­mi» Hall, ei jen­te i me­nig­he­ten hans. Den­ne til­stå­el­sen gjor­de Arias rasende. Hun had­de tid­li­ge­re vist usta­bil opp­før­sel og skå­ret opp Alex­an­ders bil­dekk to gan­ger, og hun had­de sendt eks­k­ja­eres­ten hans uhyg­ge­li­ge og tru­en­de e-pos­ter. «Besatt» var or­det fle­re av Alex­an­ders ven­ner bruk­te for å be­skri­ve hen­ne. «Hun vil­le stå brud», for­tal­te Mar­ti­nez om den gale ek­sen, «og Travis had­de ikke tenkt å la hen­ne få vil­jen sin.» Dess­ver­re for Alex­an­der trod­de ikke Mi­mi Hall på det. Hun in­sis­ter­te på at for­hol­det de­res skul­le va­ere pla­to­nisk. Alex­an­der had­de lyst til å til­brin­ge tid med hen­ne og be­stil­te tur til Texas 10. juni 2008, en tur han opp­rin­ne­lig had­de tenkt å ta Arias med på.

Arias for­tal­te kri­mi­nal­et­ter­fors­ker Flo­res at hun ikke had­de sett Alex­an­der si­den april, og at det var sis­te gan­gen de had­de sex. Det var om­trent på sam­me tid som hun flyt­tet til­ba­ke til Ca­li­for­nia. Hun for­tal­te at hun had­de snak­ket med Alex­an­der da­gen før han døde, mens hun var på vei til Utah for å treffe

HVIS IKKE HUN VAR DEN ENES­TE FOR HAM, SÅ VAR HAN FER­DIG. HUN OPPSØKTE HAM MED DEN HENSIKT Å DRE­PE

Mens Arias tok til tå­re­ne, jub­let hundre­vis av til­skue­re uten­for ret­ten da hun ble dømt for over­lagt drap av en jury på åtte menn og fire kvin­ner.

Burns. Alex­an­der had­de vært «hyg­ge­lig og venn­lig, men opp­før­te seg som om han var vel­dig lei seg». Flo­res trod­de ikke på his­to­ri­en og kom­men­ter­te at te­le­fo­nen hen­nes had­de blitt av­slått i Las Ve­gas og ble ikke slått på igjen før hun var langt in­ne i Alex­an­ders hjem­stat Ari­zo­na. Li­ke­vel hev­det Arias at hun ikke had­de truf­fet Alex­an­der, til tross for at hun ikke kun­ne gjø­re rede for 18 ti­mer av tu­ren sin til Utah. Hun for­tal­te om to til­fel­ler der hun had­de stop­pet for å sove, en mo­tor­stopp og en unn­skyld­ning om at hun had­de ro­tet seg full­sten­dig bort. Flo­res for­tal­te hen­ne at de had­de bil­der som kun­ne be­vi­se at ali­bi­et hen­nes var falskt.

Bil­der som ble red­det fra et vas­struk­ket ka­me­ra fra Alex­an­ders vaske­ma­skin på åste­det, var da­tert til sam­me tids­punkt som Alex­an­der ble drept. De vis­te Arias na­ken på sen­gen og

Alex­an­der na­ken i du­sjen. Li­ke­vel fast­holdt Arias at hun ikke had­de drept Alex­an­der, og at hun ikke var der den da­gen. I ste­det spur­te hun til­gjort: «Er dere sik­re på at bil­de­ne ikke ble tatt ved en an­nen an­led­ning?» Arias viss­te ikke at det var et an­net bil­de som vis­te at hun slep­te Alex­an­ders døde kropp over gul­vet.

Net­tet snør­te seg enda mer sam­men da en etter­fors­ker vis­te hen­ne tre uli­ke Dna-prø­ver som be­vis­te at hun had­de vært der: et hår­strå med hår­sek­ken in­takt, hen­nes blod blan­det med Alex­an­ders og hånd­av­tryk­ket bare me­ter fra Alex­an­ders døde kropp. Flo­res av­vis­te alle unn­skyld­nin­ger og alle på­stan­der

Arias kom med for å dis­ku­te­re noe som var udis­ku­ta­belt: «Det fin­nes ikke be­vis for at noen and­re enn du gjor­de det­te», for­tal­te Flo­res. Etter en må­ned med for­hør end­ret Arias his­to­ri­en sin. Hun inn­røm­met at hun had­de vært der, og for­tal­te en fan­tasi­full his­to­rie om to inn­tren­ge­re som drep­te Alex­an­der og tru­et med å dre­pe fa­mi­li­en hen­nes hvis hun sa noe. Den­ne his­to­ri­en holdt hun fast ved i to år før hun i 2010 til­sto å ha drept Alex­an­der i selv­for­svar. Hun satt da i va­re­tekt i på­ven­te av retts­sa­ken, som star­tet 2. ja­nu­ar 2013.

BEN­SIN PÅ BÅLET

I en stapp­full retts­sal i Ma­ri­co­pa Coun­ty Su­perior Court, med både Alex­an­ders og Arias’ fa­mi­lie i sa­len, holdt ak­tor Mar­ti­nez sitt inn­led­nings­fore­drag. Han om­tal­te Arias, som en gang had­de kalt of­fe­ret «en vel­sig­nel­se i li­vet sitt», og sa: «Hun be­løn­net

Travis Vic­tor Alex­an­ders kjær­lig­het med en kniv i brys­tet. Og vi vet at iføl­ge hen­ne var han en god mann, og hva for­tje­ner en god mann? Vel, hun snit­tet opp hal­sen hans som be­løn­ning for å være en god mann. Og når det gjel­der vel­sig­nel­sen? Vel, hun blås­te vel­sig­nel­sen ut av ham ved å set­te en kule i ho­det hans.» Mar­ti­nez vil­le be­vi­se for jury­en at Arias had­de plan­lagt det­te dra­pet. «I hen­nes hode», for­tal­te han, «var det slik at hvis ikke hun var den enes­te for ham, så var han fer­dig. Hun oppsøkte ham med den hensikt å dre­pe ham.»

Bare en uke før hun la ut på den lan­ge tu­ren, had­de Arias’ beste­for­eld­re meldt fra om inn­brudd i hu­set sitt i Yre­ka i Ca­li­for­nia, der Arias bod­de på det tids­punk­tet. Det var fle­re ting som var stjå­let, der­iblant beste­fa­rens 25-ka­li­bers pis­tol, sam­me ka­li­ber som ble brukt til å sky­te Alex­an­der. Det ble fun­net en hyl­se på åste­det, men vå­pe­net ble ald­ri fun­net. Arias inn­røm­met se­ne­re at hun had­de kas­tet det i ør­ke­nen da hun stakk av. Kni­ven som ble brukt til å stik­ke og kut­te of­fe­ret til døde, ble hel­ler ikke fun­net. Mar­ti­nez kon­sen­trer­te seg om de­tal­je­ne rundt Arias’ grun­di­ge plan­leg­ging før tu­ren til Utah. Hun had­de leid en bil fra Bud­get Rent A Car i Red­ding i Ca­li­for­nia om lag to ti­mer sør for Yre­ka. Det var fle­re bil­ut­lei­e­fir­ma­er i hjem­byen, så hvor­for ta seg bry­et med å rei­se så langt for å leie en bil? Arias hev­det det var for­di hun vil­le leie hos Bud­get og måt­te vel­ge et kon­tor en­ten nord el­ler sør for hjem­byen. Si­den bro­ren hen­nes bod­de i sør, valg­te hun å rei­se mot Red­ding for å hen­te en bil. Tu­ren mel­lom Ca­li­for­nia og Utah var på bare 1200 kilometer, li­ke­vel had­de hun kjørt nes­ten fire gan­ger så langt da hun le­ver­te til­ba­ke bi­len den 7. juni.

I et av­hør hos po­li­ti­et sa Arias’ mor at da hun snak­ket med dat­te­ren om dra­pet på Alex­an­der, had­de Arias sagt at hun had­de kvit­te­rin­ger som vis­te at hun var langt unna Ari­zo­na den da­gen. Det ak­to­ra­tet der­imot fant, var en kvit­te­ring fra en Wal­mart­bu­tikk i Sa­li­nas som vis­te at hun had­de kjøpt en 25-li­ters ben­sin­kan­ne den 2. juni. Da Mar­ti­nez la sam­men av­stan­de­ne, skjøn­te han at med yt­ter­li­ge­re to ben­sin­kan­ner som hun had­de inn­røm­met at hun had­de med seg, så had­de hun nok ben­sin til å kom­me seg til Ari­zo­na uten å måt­te stop­pe og fyl­le på ben­sin­sta­sjo­ner.

Ak­to­ra­tet hev­det at Arias had­de plan­lagt å rei­se for å treffe Alex­an­der, og hun had­de prøvd å skjule spo­re­ne ved å unn­gå ben­sin­sta­sjo­ner og fyl­le opp bi­len fra ben­sin­kan­ner hun had­de med seg.

FORSVARET PRØVDE Å FRAMSTILLE ARIAS SOM EN NEDBRUTT KVIN­NE, MISHANDLET OG MISBRUKT AV ALEX­AN­DER

Forsvaret hev­det imid­ler­tid at Arias all­tid had­de med seg ben­sin­kan­ner på lan­ge tu­rer, spe­si­elt når hun skul­le kjø­re gjen­nom ør­ke­nen, og at hun had­de lånt to fra en tid­li­ge­re kol­le­ga og så kjøpt den tred­je på Wal­mart i Sa­li­nas. Etter å ha vur­dert reise­ru­ten had­de hun der­imot fun­net ut at hun ikke treng­te den tred­je ben­sin­kan­nen. Den­ne had­de hun le­vert til­ba­ke og tok bare med seg to kan­ner på tu­ren.

Gjen­nom alle ak­to­ra­tets be­skyld­nin­ger om over­lagt drap prøvde forsvaret å framstille Arias som en nedbrutt kvin­ne, mishandlet og misbrukt av Alex­an­der. Alyce Lavio­let­te, eks­pert på vold i hjem­met, ana­ly­ser­te et 16 si­der langt brev fra Alex­an­der til Arias. Der tru­et han hen­ne, sam­men­lik­net hen­ne med Adolf Hit­ler, kal­te hen­ne en dje­vel og en hore og ned­ver­di­get hen­ne i sek­su­el­le ven­din­ger. Lavio­let­te lis­tet også opp an­tal­let kvin­ner Alex­an­der had­de ut­veks­let flør­ten­de og sek­su­el­le mel­din­ger med sam­ti­dig som han had­de et sek­su­elt for­hold til Arias. Arias er­klær­te at den da­gen han døde, had­de hun mis­tet Alex­an­ders dyre ka­me­ra i gul­vet mens de var på ba­det, og at han had­de klik­ket og stor­met mot hen­ne som «en an­gri­pen­de fot­ball­spil­ler» og slått hen­ne i bak­ken. De­ret­ter skal hun ha skutt ham og kjem­pet for li­vet. Hun ring­te ikke nød­num­me­ret for­di hun «ikke kun­ne ten­ke seg» å for­tel­le noen hva hun had­de gjort.»

NET­TET SNØRER SEG SAMMENA

Arias’ hu­kom­mel­se skap­te noen si­tua­sjo­ner un­der retts­sa­ken.

Hun satt i vitne­bok­sen i til sam­men 18 da­ger, fra 4. fe­bru­ar 2013. Gjen­nom hele vitne­må­let hev­det hun at ho­det hen­nes had­de vært «tåke­lagt» etter det som hend­te un­der an­gre­pet på Alex­an­der 4. juni 2008. Men Mar­ti­nez pres­set hardt på Arias igjen og igjen og pre­sen­ter­te fakta som be­vis­te at hun had­de plan­lagt be­sø­ket. «Jeg vet ikke om noen som plan­leg­ger å ha sex med en eks­kjæ­res­te, som tar med seg pis­tol el­ler kniv», sa Mar­ti­nez.

Hen­vendt til jury­en av­slør­te Mar­ti­nez at Arias had­de leid en bil fra et sel­skap som lå 144 kilometer fra hjem­byen hen­nes. Da sel­ska­pet ga hen­ne en rød bil, krev­de hun å få en hvit bil slik at hun ikke skul­le vek­ke for mye opp­sikt. Da Arias had­de kom­met for å hen­te bi­len, had­de hun blondt hår. På bil­de­ne som ble tatt før og un­der Alex­an­ders død, had­de det end­ret seg til mørk brunt, noe som også over­ras­ket Burns, som bare had­de sett hen­ne før hun end­ret hår­far­ge. Arias had­de blitt stop­pet i Utah for­di po­li­ti­et opp­da­get at bil­skil­tet foran var fjer­net, og skil­tet bak var ule­se­lig. In­gen­ting av det­te var til­fel­dig, og ak­tor hev­det at det var en del av en plan for å lure alle til å tro at hun ikke var mor­de­ren.

Alt det­te kun­ne kan­skje bort­for­kla­res av Arias, som var en mes­ter i unn­vi­kel­se i rettssalen. «Jeg vet ikke», var et av stan­dard­sva­re­ne når hun ble bedt om å hus­ke vis­se fel­len­de opp­lys­nin­ger. Mar­ti­nez viss­te at be­reg­nin­ge­ne og tal­le­ne ikke kun­ne lyve. «Jeg ven­tet på en an­led­ning der jeg kun­ne pre­sen­te­re dis­se be­vi­se­ne, og den an­led­nin­gen kom da hun satt i vitne­bok­sen», for­tal­te Mar­ti­nez. Arias hev­det hard­nak­ket at hun had­de le­vert til­ba­ke den tred­je ben­sin­kan­nen hun had­de kjøpt på Wal­mart i Sa­li­nas. Men da bu­tikk­an­sat­te Aman­da Webb vit­net un­der ed, av­vis­te hun Arias’ fram­stil­ling. Webb had­de ar­bei­det i bu­tik­ken i to år, og hen­nes jobb var å un­der­sø­ke in­ter­ne ty­ve­ri­er og rap­por­ter. Hun had­de om­fat­ten­de kunn­skap om ru­ti­ne­ne for re­tur av va­rer. Hun for­klar­te at hvis Arias had­de le­vert til­ba­ke va­ren, så vil­le de ha ut­stedt en kvit­te­ring der va­ren som var re­tur­nert, ble mer­ket med et kryss el­ler en sir­kel og ini­tia­le­ne til den an­sat­te. Alle kassa­ap­pa­ra­te­ne som var i drift den da­gen, ble un­der­søkt av Webb, og alle re­tu­rer den 2. juni ble un­der­søkt. Kas­se­ne i Sa­li­nas-bu­tik­ken vis­te in­gen re­tur av ben­sin­kan­ner, og kvit­te­rin­gen vis­te at det hel­ler ikke var gjort end­rin­ger som ty­det på en re­tur.

En an­nen kvit­te­ring som ble fun­net sam­men med en konto­ut­skrift fra Arias’ bank, vis­te tre trans­ak­sjo­ner den mor­ge­nen hun reiste fra Utah for å kjø­re hjem. På en Te­soro-sta­sjon fyl­te Arias cir­ka 45 li­ter ben­sin på bi­len hun kjør­te. På sam­me sta­sjon fyl­te hun ben­sin igjen. Kvit­te­rin­gen og konto­ut­skrif­ten vis­te at hun had­de kjøpt driv­stoff for 36,98 dol­lar, noe som til­svar­te 44 li­ter. En tred­je trans­ak­sjon vis­te 19,65 dol­lar, og be­lø­pet delt på pri­sen per li­ter ben­sin vis­te at Arias kjøp­te litt over 22 li­ter ben­sin. Det var nok til en tred­je ben­sin­kan­ne, til tross for hen­nes på­stand om at hun bare had­de med seg to kan­ner på tu­ren. Forsvaret prøvde å be­stri­de den tred­je trans­ak­sjo­nen, si­den det ikke fan­tes av­gjø­ren­de be­vis for at det var ben­sin hun had­de kjøpt.

HAN BØNNFALT DEM OM Å ‘IKKE FORLATE DEN­NE RETTSSALEN MED STANKEN AV BEN­SIN PÅ HEN­DE­NE’

TÅKEN LETTERA

Nå had­de jury­en be­gynt å skjøn­ne hvor lett Arias løy om hva som had­de skjedd. Like før Mar­ti­nez’ be­vis­før­sel rundt den tred­je ben­sin­kan­nen had­de jury­med­lem­me­ne stilt spørs­mål di­rek­te til Arias, noe del­sta­ten til­la­ter un­der retts­sa­ker. Ett jury­med­lem spur­te om hvor­for jury­en skul­le tro hen­ne, si­den hun had­de løy­et før. Un­der ak­to­ra­tets fel­len­de an­grep had­de

Arias ikke an­net valg enn å sit­te i vitne­bok­sen, mens for­ti­den ble bret­tet ut foran øyne­ne hen­nes. I slutt­inn­leg­get sitt på retts­sa­kens 55. dag snak­ket Mar­ti­nez di­rek­te til jury­en om alle de be­vi­se­ne de had­de sett rundt Arias’ evne til å begå den­ne for­bry­tel­sen. Han had­de en sis­te bønn til jury­med­lem­me­ne og min­net dem om at hvis de av­vis­te be­vi­set med den tred­je ben­sin­kan­nen, så had­de de sym­bolsk hjul­pet Arias med å fyl­le kan­ne­ne og bære dem til bi­len, slik at hun kun­ne fort­set­te tu­ren for å dre­pe Alex­an­der. Han bønnfalt dem om å «ikke forlate den­ne rettssalen med stanken av ben­sin på hen­de­ne».

Nes­te dag, etter bare 15 ti­mer råd­slag­ning, kom jury­en til­ba­ke med en kjen­nel­se der de fant hen­ne skyl­dig i over­lagt drap. Like før hun ble ført ut, kom Arias med en ny, sjok­ke­ren­de av­slø­ring til dom­me­ren: «Jeg hus­ker øye­blik­ket da kni­ven gikk inn i Travis’ hals, og han var ved be­visst­het. Han prøvde frem­de­les å an­gri­pe meg. Det var jeg som prøvde å kom­me unna, ikke Travis, og jeg klar­te det til slutt. Det skul­le ikke ende slik, dom­mer.»

Etter retts­sa­ken i 2013 ras­te en in­tens ju­ri­disk kamp for å av­gjø­re om Arias skul­le få døds­straff. I be­gyn­nel­sen hev­det

Arias at å få døds­straff be­tød at hun ble fri, og hun in­sis­ter­te over­for jury­en at hun øns­ket å bli hen­ret­tet. I en an­nen dra­ma­tisk ven­ding tryg­let hun dom­me­ren om å gi hen­ne livs­tid i ste­det for døds­straff, si­den hun var redd for kon­se­kven­se­ne for fa­mi­li­en der­som hun ble hen­ret­tet. Etter to split­te­de jury­er ble Arias dømt til livs­tid i feng­sel uten mu­lig­het for prøve­løs­la­tel­se. Draps­kvin­nen, som of­fe­ret i sine sis­te da­ger kal­te «so­sio­pat» og «det ver­ste som har skjedd meg», må til­brin­ge res­ten av li­vet i Per­ry­vil­le-feng­se­let i Ari­zo­na.

Det sis­te fo­to­et som ble tatt av Travis Alex­an­der er tids­stemp­let rundt kl. 17.30 den 4. juni 2008, få øye­blikk før han ble drept. OVER Alex­an­ders hjem der han ble bru­talt myr­det av eks­k­ja­eres­ten.

OVER Ari­zo­na til­la­ter jury­med­lem­mer å ta or­det, og i lø­pet av hen­nes 18 da­gers vit­nes­byrd, stil­te jury­en gjer­nings­kvin­nen mer enn 100 spørs­mål.

OVER Før hun ble til­talt for dra­pet på Alex­an­der, gråt Jo­di un­der av­hø­re­ne da hun ble spurt om hva som had­de skjedd med hen­nesd tid­li­ge­re els­ker (øverst). Men bare 15 mi­nut­ter sa­ne­re, da hun var over­latt til seg selv, ut­vis­te Arias en bi­sarr ad­ferd ved blant an­net å syn­ge, snak­ke med seg selv og stå på hen­de­ne.

OVER Alle de tolv jury­med­lem­me­ne fant Arias skyl­dig i over­lagt drap.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.