Ame­lia Dy­er

En­gle­ma­kers­ken

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: NELL DARBY

Hun var en be­skje­den, mid­del­ald­ren­de kvin­ne som bod­de i Ca­vers­ham uten­for Reading i Eng­land. De som så hen­ne i by­bil­det, tenk­te nok at hun bare var en mor som var ute for å hand­le, be­sø­ke fa­mi­lie og ut­fø­re sine dag­li­ge ar­beids­opp­ga­ver. Men bak fa­sa­den lå en sannhet som skul­le sen­de sjokk­bøl­ger gjen­nom det viktorianske Eng­land. Kvin­nens navn var Ame­lia Dy­er, og hun var Eng­lands mest be­ryk­te­de «en­gle­ma­kers­ke», en kvin­ne som tok til seg barn i byt­te for pen­ger.

Dy­er var ikke «ty­pen» til å begå drap, så hand­lin­ge­ne var spe­si­elt sjok­ke­ren­de for alle som les­te bri­tis­ke avi­ser. Hun var ut­dan­net syke­plei­er og fra god bak­grunn, en kvin­ne som had­de va­ert gift og had­de egne barn. Li­ke­vel ble hun kjent som «Uhyret fra Reading». Hva var det som drev hen­ne til å dre­pe for­svars­løse babyer, og hvor­dan kun­ne hun hol­de på så len­ge?

DØDS­ENG­LER

Fra slut­ten av 1860-tal­let var det fle­re høyt pro­fi­ler­te sa­ker med drap på babyer og små­barn i Eng­land. Of­re­ne var van­lig­vis født av fat­ti­ge kvin­ner, of­te hus­hjel­per, og de had­de blitt satt bort i om­sorg hos and­re kvin­ner el­ler bod­de i fos­ter­hjem. Kvin­ne­li­ge hus­hjel­per var i en usik­ker si­tua­sjon, og hvis de ble gra­vi­de el­ler fikk barn uten­for ek­te­skap, kun­ne de fort mis­te job­ben. Da vil­le de bli av­hen­gi­ge av hjelp fra fa­mi­lie og ven­ner, el­ler de kun­ne ende opp i en ar­beids­an­stalt. For å be­hol­de job­ben og kla­re seg øko­no­misk måt­te de fin­ne and­re kvin­ner som kun­ne ta seg av bar­na for dem. De be­tal­te re­gel­mes­si­ge av­drag for bar­nas kost og lo­sji. Det var van­lig med an­non­ser i avi­se­ne der så­kal­te «eng­ler» til­bød et hjem til barn som en­ten var uøns­ket el­ler had­de mød­re som ikke had­de råd til å be­hol­de dem.

The old baby far­mer, the wretch Mrs Dy­er At the Old Bai­ley her wa­ges is paid. In ti­mes long ago we’d have ma­de a big fire And roas­ted so ni­ce­ly that wick­ed old jade. FRA SANGEN THE OGRESS OF READING FRA BE­GYN­NEL­SEN AV 1900-TAL­LET

De som sat­te inn sli­ke an­non­ser, ble imid­ler­tid ikke bak­grunns­sjek­ket, og det før­te til at man­ge skrup­pel­løse per­soner til­bød tje­nes­ter uten at de had­de tenkt å ta seg av bar­na. I ste­det tok de imot pen­ge­ne og lot bar­na gå for lut og kaldt vann til de døde av om­sorgs­svikt. Hvis de var spe­si­elt iv­ri­ge etter å bru­ke pen­ge­ne raskt, drep­te de gans­ke en­kelt bar­na.

En av dis­se kvin­ne­ne var Ame­lia Dy­er. Dy­er var en sko­ma­ker­dat­ter som var født i naer­he­ten av Bris­tol i 1837. Hun var ut­dan­net og job­bet som syke­plei­er. På 1870-tal­let had­de hun gått fra å va­ere et prakt­ek­sem­pel på en «hu­sen­gel» til en døds­en­gel. Etter å ha fått tips fra en venn som var jord­mor om at det var pen­ger å tje­ne på å ta inn and­res babyer, skif­tet hun raskt «kar­rie­r­evei». Hun sat­te inn avis­an­non­ser om at hun adop­ter­te el­ler pas­set babyer for pen­ger, som skul­le inn­be­ta­les på for­hånd. Hun ord­net mø­ter med mød­re­ne el­ler and­re om­sorgs­per­soner og tok imot bar­na de­res. Det var imid­ler­tid en lo­kal lege som ble mis­tenk­som på grunn av det sto­re an­tal­let døds­at­tes­ter han ble bedt om å skri­ve ut for barn som had­de va­ert i Dy­ers «pleie». Hun ble sik­tet for om­sorgs­svikt, dømt og so­net seks må­ne­der med straff­ar­beid i 1879.

Dy­er prøvde å gå til­ba­ke til syke­plei­en etter at hun ble løs­latt fra feng­sel, men ble raskt en baby­far­mer igjen. Hun had­de la­ert to ting av feng­sels­straf­fen: For det førs­te skul­le hun nå dre­pe bar­na i ste­det for å for­søm­me dem, da spar­te hun pen­ger på kost og lo­sji. For det and­re be­gyn­te hun å kvit­te seg med baby­li­ke­ne selv. Da slapp hun å in­volve­re en lege, og hun unn­gikk å vek­ke mis­tan­ke. Hun fort­sat­te å set­te inn an­non­ser i avi­se­ne, og hun fram­he­vet sin sta­tus som gift og re­spek­ta­bel kvin­ne. Det er ikke rart at så man­ge unge kvin­ner tenk­te at hun var en per­fekt fos­ter­mor for bar­na de­res.

En av dis­se god­tro­en­de kvin­ne­ne var den 23 år gam­le bar­pi­ken Eve­lina Mar­mon. Hun had­de blitt gra­vid i 1895, og mens hun bod­de på et pen­sjo­nat i Chelt­en­ham i ja­nu­ar 1896. fød­te hun en dat­ter som fikk nav­net Do­ris. Hun måt­te til­ba­ke i jobb og kun­ne ikke se etter Do­ris, så hun sat­te inn en an­non­se i Bris­tol Ti­mes der hun søk­te etter en «re­spek­ta­bel kvin­ne» som kun­ne ta seg av bar­net hen­nes. I sam­me avis var det også en an­non­se som var satt inn av ekte­pa­ret Har­ding, og de søk­te etter et barn de kun­ne adop­te­re. Det­te var helt ty­de­lig skjebne­be­stemt. Eve­lina skrev til «fru Har­ding» og ble im­po­nert over kvin­nens svar om at hun vil­le adop­te­re et barn for­di hun vil­le ha sel­skap, og ikke for å tje­ne på det øko­no­misk. Da de møt­tes på sta­sjo­nen i Chelt­en­ham, var

«fru Har­ding» der­imot sva­ert kjapp med å ta imot be­ta­lin­gen fra Eve­lina før hun tok Do­ris fra hen­ne.

Selv­sagt fan­tes det ikke et ek­te­par som het Har­ding: Fru Har­ding var rett og slett et av Ame­lia Dy­ers pseu­do­ny­mer. Dy­er, med Do­ris på ar­men, tok to­get til Lon­don 31. mars 1896 og gikk rett til dat­te­ren Pol­lys hus i Wil­les­den. Her knyt­tet hun et kante­bånd rundt baby­ens hals og kval­te hen­ne. De­ret­ter pak­ket hun Do­ris’ kla­er sam­men for å le­ve­re dem til pante­låne­ren. Nes­te dag reiste hun ut og kom hjem med et nytt barn – den­ne gan­gen en li­ten gutt som het Har­ry Sim­mons. Hun fjer­net bån­det rundt Do­ris’ hals og bruk­te det på nytt på Har­ry. 2. april pak­ket Dy­er beg­ge li­ke­ne ned i en reise­ves­ke og reiste hjem til Ca­vers­ham. Ved slu­sen i Ca­vers­ham kas­tet hun reise­ves­ken ut i Them­sen.

EN KRI­MI­NELL TYPE

Dy­er var en kraf­tig, grå­hå­ret kvin­ne som var for­nuf­tig kledd med sjal og kyse, og hun pas­set ikke inn i folks opp­fat­ning av en lov­bry­ter. Det­te var en tids­epo­ke der kri­mi­nell ad­ferd og det som for­år­sa­ket den ble grun­dig grans­ket, både i avi­se­ne og i vi­ten­ska­pens og kuns­tens ver­den.

Det var man­ge po­liti­menn og kri­mi­no­lo­ger i hele ver­den som prøvde å fin­ne ut om vis­se men­nes­ker var mer til­bøye­li­ge til kri­mi­nell ad­ferd enn and­re. I 1879 had­de Alphon­se Ber­til­lon la­get et sys­tem som skul­le va­ere til hjelp for etter­fors­ke­re, og der ble det lagt vekt på må­ling og re­gist­re­ring av kropps­de­ler, ho­der og an­sik­ter. Både i skjønn­lit­te­ra­tu­ren og i forsk­nin­gen ble det skre­vet om «kri­mi­nel­le tenden­ser», og selv den frans­ke kunst­ne­ren Ed­gar De­gas teg­net «kri­mi­nel­le an­sikts­trekk», med sto­re ører og kro­ke­te ne­ser på sine profiler av en­kelt­per­soner. I mel­lom­ti­den etter­fors­ket den ita­li­ens­ke kri­mi­no­lo­gen Ce­sa­re Lom­bro­so om ned­ar­ve­de egen­ska­per var et tegn på med­født kri­mi­na­li­tet. Han men­te at ar­ve­li­ge år­sa­ker til kri­mi­na­li­tet fram­sto som fy­sis­ke el­ler men­ta­le mis­dan­nel­ser – så­kal­te ata­vis­tis­ke kjenne­tegn – og at kri­mi­nel­le had­de fle­re av dis­se mis­dan­nel­se­ne enn dem som var lov­ly­di­ge.

Sam­men med ar­bei­de­ne til aka­de­mi­ke­re som Lom­bro­so had­de også all­menn­he­ten opp­fat­nin­ger av hvem som var kri­mi­nel­le. Irer ble for ek­sem­pel sett på som mer til­bøye­li­ge til al­ko­hol­re­la­tert vold og kone­mis­hand­ling; ar­bei­der­klas­sen ble ge­ne­relt sett på som mer

til­bøye­lig til kri­mi­na­li­tet enn dem som var høy­ere oppe på den so­sia­le rang­sti­gen. Jø­der ble sett ned på. Charles Dick­ens had­de tid­li­ge­re fram­stilt ty­ven Fa­gin som jø­disk, og den ste­reo­ty­pis­ke fram­stil­lin­gen av jø­der som egen­nyt­ti­ge, skrup­pel­løse åger­ka­rer – en lev­ning fra Shake­spea­res tid – fort­sat­te. På slut­ten av 1800- tal­let var alt­så både kuns­ten og vi­ten­ska­pen opp­tatt av hvor­dan de kri­mi­nel­le så ut, og hvor de kom fra.

KJØNNSROLLENE KNUSES

Ame­lia Dy­ers til­fel­le var imid­ler­tid spe­si­elt sjok­ke­ren­de, og det var to grun­ner til det: For det førs­te fram­sto hun som svært re­spek­ta­bel, og hun had­de hatt en god start i li­vet. Hvor gikk det så for­fer­de­lig galt? Moren had­de hatt psy­kis­ke pro­ble­mer før hun døde alt­for tid­lig da Dy­er var elleve år, og det vis­te seg at Dy­er var gen­etisk dis­po­nert for men­ta­le li­del­ser. Etter hen­nes førs­te løs­la­tel­se fra feng­sel had­de hun prøvd å ta li­vet sitt, og hun had­de også hatt fle­re opp­hold på sinns­syke­hus. Det er imid­ler­tid mer sann­syn­lig at hun si­mu­ler­te men­tal uba­lan­se de gan­ge­ne hun trod­de at en­gle­ma­ker­virk­som­he­ten hen­nes var i ferd med å bli av­slørt og hun ikke kom på and­re må­ter å slip­pe unna på. Tross alt var sinns­syke­hus bed­re enn feng­sel. Sinns­syk­dom var ikke en be­grun­nel­se for de kri­mi­nel­le hand­lin­ge­ne, men hun bruk­te det glade­lig som en unn­skyld­ning.

For det and­re var den of­fent­li­ge av­sky­en for hand­lin­ge­ne kjønns­re­la­tert. Kvin­ner skul­le være om­sorgs­ful­le, mo­der­li­ge skap­nin­ger – det viktorianske idea­let var en kvin­ne som sør­get for en fre­de­lig og ryd­dig hus­hold­ning, som tok seg av tje­ner­skap og barn, og som over­øste ekte­man­nen med be­tin­gel­ses­løs kjær­lig­het. Dy­er, der­imot, had­de vært se­pa­rert fra ekte­man­nen en tid, og det vir­ket som hun ble dre­vet av grå­dig­het. Hun var også smart og be­reg­nen­de, og flyt­tet fra Bris­tol til Car­diff og så til Reading for å unn­gå å bli opp­da­get. Hun had­de fle­re fals­ke navn og ut­vis­te en på­ta­ge­lig man­gel på em­pa­ti over­for unge, ugif­te mød­re og de­res vans­ke­li­ge si­tua­sjon. Det ver­ste var at hun ikke had­de noen form for fø­lel­ser over­for baby­ene hun skul­le

DY­ER BEG­GE LI­KE­NE NED I EN REISE­VES­KE OG REISTE HJEM TIL CA­VERS­HAM

være adop­tiv­mor d i f for, og hun h drep­te d t dem d med d kaldt k ldt bl blod. d Det­te D tt var stikk i strid med hvor­dan en vik­to­ri­ansk kvin­ne skul­le være. I ste­det vis­te hun det som ble sett på som « mann­lig » ad­ferd, så hen­nes til­fel­le ble sett på som spe­si­elt sjok­ke­ren­de.

FAMILIEBEDRIFT

Man an­tar at Dy­er kan ha drept så man­ge som 400 barn, noe som gir hen­ne en ube­stridt plass i his­to­rie­bø­ke­ne som en

av de ver­ste

DEN OF­FENT­LI­GE AV­SKY­EN FOR HAND­LIN­GE­NE VAR KJØNNS­RE­LA­TERT. KVIN­NER SKUL­LE VÆRE OM­SORGS­FUL­LE

se­rie­mor­der­ne noen­sin­ne. Hun had­de tross alt hatt om­sorg for barn i åre­vis og had­de også so­net en feng­sels­straff for om­sorgs­svikt.

Men hun ble sta­dig mer ufor­sik­tig. Mens hun var i Lon­don for å dre­pe Do­ris og Har­ry, ble li­ket av en baby fun­net av en ferge­mann i Reading. Krop­pen var pak­ket inn i grå­pa­pir, men had­de ikke blitt ut­styrt med nok tyng­de, slik at den fløt opp.

Den døde var He­le­na Fry, og hun var pak­ket inn i pa­pir fra jern­bane­sta­sjo­nen Temp­le Me­ads i Bris­tol, sam­men med fullt navn og adres­se. Dy­er ble iden­ti­fi­sert som mis­tenkt, og det ble satt opp en fel­le for hen­ne. En ung kvin­ne lot som hun var en mor som treng­te fos­ter­mor til bar­net sitt. Dy­er ar­ran­ger­te et møte, men da hun åp­net dø­ren, var det etter­fors­ker­ne som sto der, og ikke kvin­nen hun for­ven­tet. Hu­set stin­ket av luk­ten fra råt­nen­de krop­per, selv om de ald­ri fant noen lik der.

Det gikk enda en må­ned før li­ke­ne av Do­ris og Har­ry ble fun­net, og Eve­lina Mar­mon måt­te iden­ti­fi­se­re den lil­le, døde krop­pen til dat­te­ren. I mel­lom­ti­den ble Dy­ers dat­ter Ma­ry Ann ( Pol­ly) og svi­ger­søn­nen Art­hur Pal­mer mis­tenkt for å ha hjul­pet hen­ne med « kar­rie­ren » , men po­li­ti­et klar­te ikke å be­vi­se de­res med­virk­ning. Art­hur ble løs­latt etter at Dy­er skrev en til­stå­el­se som ren­vas­ket ham, og sik­tel­se­ne mot Pol­ly ble også fra­falt.

HJELP TIL DE HJELPELØSE

Sa­ke­ne med en­gle­ma­kers­ker sat­te søke­ly­set på den vans­ke­li­ge si­tua­sjo­nen for barn født uten­for ek­te­skap og mød­re­ne de­res. Mar­ga­ret Wa­ters ble dømt som en­gle­ma­kers­ke et kvart år­hund­re

før Dy­er. Hun had­de frei­dig på­stått at sa­ken hen­nes kom opp for å kun­ne « avsløre et sys­tem der man kvit­tet seg med uøns­ke­de barn, et sys­tem som hun for­døm­te på det ster­kes­te » . Li­ke­vel had­de hun selv vært en del av det « sys­te­met » . Dom­me­ren i retts­sa­ken hen­nes had­de ar­gu­men­tert med at lan­det og dets retts­sys­tem had­de « løf­tet fram de fat­ti­ge, hjelpeløse og uskyldige bar­nas sak » , de som ble ut­nyt­tet av skrup­pel­løse kvin­ner. Li­ke­vel kun­ne and­re en­gle­ma­kers­ker som Ame­lia Dy­er fort­set­te med den gru­som­me prak­si­sen i fle­re ti­år, til tross for enig­het om at noe måt­te gjø­res med de uskyldige bar­na som ble over­latt til dis­se kvin­ne­ne.

Dy­er ble på et vis udø­de­lig­gjort etter sin død. I mot­set­ning til de bar­na hun slaktet ( man­ge av dem ble ald­ri iden­ti­fi­sert), ble udå­den hen­nes tema i en bal­la­de kalt Ogress Of Reading ( Uhyret fra Reading). Den ble sun­get av bar­na på leke­plas­se­ne og i ga­te­ne.

Den­ne til­syne­la­ten­de fryde­ful­le sangen had­de en mørk un­der­tone. Ame­lia Dy­ers ugjer­nin­ger ble sett på som så sjok­ke­ren­de og i så stor kon­trast til alt en vik­to­ri­ansk mor skul­le stå for, så det å hen­ge hen­ne var for mildt. Iføl­ge sangen had­de det vært en bed­re straff for « Uhyret fra Reading » å bli brent på sta­ke.

Til tross for de and­re sa­ke­ne med en­gle­ma­kers­ker på slut­ten av vik­to­ria­ti­den og i be­gyn­nel­sen av den ed­vardi­ans­ke pe­rio­den er det Ame­lia Dy­ers sak som er den mest kjen­te og mest om­tal­te. Det­te var en kvin­ne i en viss al­der, fra en an­sten­dig bak­grunn, som had­de en god kar­rie­re som syke­plei­er. Hun gif­tet seg og fikk barn – men så for­kas­tet hun dis­se sym­bo­le­ne på til­pas­ning og tra­di­sjon, og be­gyn­te i ste­det å dre­pe barn og dum­pe dem i el­ver. Ugjer­nin­ge­ne hen­nes vis­te at kvin­ner vir­ke­lig kan være like onde som menn, og det sjok­ker­te det viktorianske sam­fun­net.

Ba­by­far­me­ren Ame­lia Dy­er i 1896, året hun ble dømt for drap og hengt. Tha­mes Val­ley Po­lice Mu­se­um opp­be­va­rer frem­de­les en lokk av hå­ret hen­nes.

OVER Ame­lia Dy­er be­nyt­tet jern bane­nett­ver­ket for å for­flyt­te seg mel­lom Bris­tol, Reading og Lon­don og sam­let inn sped­barn som skul­le adop­te­res bort.

OVER « Be­ro­li­gen­de si­rup » var ut­vik­let til bruk mot barns smer­ter og pla­ger, men fle­re inne­holdt lau­da­num, noe som gjor­de bar­na stil­le og ure­spon­de­ren­de, og det­te viss­te Dy­er.

Dy­er møt­te sin skjeb­ne bak mu­re­ne på Lon­dons be­ryk­te­de feng­sel, New­gate. Hun ble hen­ret­tet 10. juni 1896.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.