My­ra Hind­ley

Ian Bra­dys med­hjel­per

Kvinner som dreper - - Innhold -

VI HAR IAN BRADY OG MY­RA HIND­LEY. OG SÅ HAR VI TRISTESSEN MEL­LOM LANCASHIRE OG YORKSHIRE. SADDLEWORTH MOOR ER DET TAU­SE VIT­NET SOM FREM­DE­LES BÆ­RER PÅ EN MØRK HEMMELIGHET: HVOR ER KEITH BENNETT?

Femti­en år etter bort­fø­rin­gen, vold­tek­ten og dra­pet Ian Brady og My­ra Hind­ley be­gikk, noe som ennå kal­les Hede­dra­pe­ne, gjen­står det frem­de­les å av­dek­ke lev­nin­ge­ne etter tolv år gam­le Keith Ben­net fra hans uver­di­ge hvile­sted på Saddleworth Moor uten­for Man­ches­ter. Gut­ten fra Long­sight for­svant spor­løst den 16. juni 1964, bare fire da­ger etter fød­sels­da­gen sin. Han had­de gått til beste­mo­rens hus, hvor han of­te over­nat­tet sam­men med søsk­ne­ne. Hind­ley og Brady var ute og jak­tet i en Mi­ni sta­sjons­vogn da de opp­da­get gut­ten, som var helt ale­ne. De kom bort til ham og spur­te om han kun­ne hjel­pe til med å flyt­te noen es­ker fra en vin­han­del.

Po­li­ti­et i Man­ches­ter sør­get for at et svart- hvitt bil­de av Keith, ble slått opp i pres­se og kring­kas­ting. Det vi­ser en li­ten gutt med bril­ler og sto­re for­ten­ner som smi­ler varmt til ka­me­ra­et. I en­hver an­nen sam­men­heng vil­le ikke bil­det ha noen be­tyd­ning for and­re enn fa­mi­li­en Bennett. Li­ke­vel er det løf­tet til en tvil­som be­røm­mel­se på grunn av vår kjenn­skap til gut­tens gru­som­me skjeb­ne. Det er blitt et sym­bol for en se­rie­mor­ders uhyr­li­ge gjer­nin­ger. Som alle bil­der, og spe­si­elt sli­ke som vi­ser draps­ofre, fan­ger det et ek­sakt øye­blikk i ti­den. Der­med for­tel­ler det en of­te over­sett og gans­ke uhyg­ge­lig sannhet: Den­ne per­sonen er al­le­re­de død el­ler kom­mer til å dø.

Ver­den kjen­ner Keith Ben­net som et fo­to­gra­fi, men fa­mi­li­en hans mis­tet en sønn, en bror, en fet­ter og et barne­barn. Ven­ner mis­tet en ka­me­rat. Det er også verdt å hus­ke at det tok mor­der­ne over 20 år bare å til­stå sin skyld. 20 år med ube­svar­te spørs­mål, mis­tan­ker og li­del­se. Keiths mor, Win­nie John­son, som gikk bort i 2012, 78 år gam­mel, ble som res­ten av fa­mi­li­en re­vet bort fra en helt al­min­ne­lig til­væ­rel­se til å bli en skik­kel­se pre­get av helte­mot og ver­dig­het.

Det var ikke før i 1987 at Brady og Hind­ley, de tid­li­ge­re

MY­RA VAR EN AL­MIN­NE­LIG OG NA­TUR­LIG JEN­TE, OG DET VAR DEN­NE HVERDAGSLIGHETEN SOM GJOR­DE DET MU­LIG FOR HEN­NE Å KOM­ME I KON­TAKT MED BARN

kjæ­res­te­ne som nå vis­te kom­plett anti­pati over­for hver­and­re, en­de­lig til­sto å ha bort­ført og drept både Keith og ei jen­te som het Pau­li­ne Re­a­de ( de­res førs­te of­fer). På grunn av opp­lys­nin­ger r fra pa­ret fant kri­mi­nal­tek­ni­ker­ne 16 år gam­le Re­a­de på etter­mid­da­gen den 1. juli sam­me år. Lev­nin­ge­ne ble grav­lagt 1. august på Gor­tons grav­lund. Med Keith var man mind­re hel­dig. Le­tin­gen ble av­blåst 24. august 1987, og gjen­opp­tatt så sent som i 2003, un­der Ope­ra­tion Mai­da. Seks år se­ne­re, i 2009, av­slut­tet po­li­ti­et den of­fi­si­el­le le­tin­gen, uten re­sul­ta­ter.

Ved for­skjel­li­ge an­led­nin­ger bød Brady og Hin­ley på fris­ten­de lede­trå­der til Ben­nets skjule­sted, men er­ind­rin­ge­ne og be­tro­el­se­ne de­res var ikke nøy­ak­ti­ge nok. Shi­ny Brook, som ble et vik­tig lete­om­rå­de, er om­stridt for­di ste­det ikke sam­sva­rer med hvor man fant de and­re li­ke­ne. Er Keith be­gravd nær ste­det der John Kil­bri­de ble fun­net, på mot­satt side av vei­en fra Les­ley Ann Dow­neys og Pau­li­ne Re­a­des funnsteder? Det tror Chris Crowt­her, et med­lem av fa­mi­li­en som ei­er land­om­rå­det der dra­pe­ne fant sted. Han be­grun­net re­son­ne­men­tet sitt for for­fat­ter Carol Ann Lee i den skum­le, men li­ke­vel upar­tis­ke bio­gra­fi­en One of Your Own: The Li­fe and Death of My­ra Hind­ley

( 2011). « Vi har all­tid følt at Keith var nær John. Brady var jo en do­ven­pels, han holdt dem nok nær hver­and­re. Jen­ter på den ene si­den av vei­en, gut­ter på den and­re. Johns grav var ak­ku­rat un­der raste­plas­sen vi lag­de, slett ikke så langt fra vei­en » .

Det er sant at Brady bruk­te beg­ge si­de­ne av vei­en ( A635, Holm­firth Road) til å be­gra­ve of­re­ne sine. Det­te var like ved Hol­lin Brown Knoll, kan­skje bare hund­re me­ter unna. Les­ley Ann Dow­ney ( 10 år) og Pau­li­ne Re­a­de ( 16 år) ble lagt på nord­si­den, og John Kil­bri­de ( 12 år) på sør­si­den. Vil­le Brand­ley vir­ke­lig for­and­re det som ser ut til å være et klart og me­nings­fylt møns­ter om­kring ynd­lings­ste­det sitt på he­den? Hvor man­ge gan­ger kan lete­mann­ska­pe­ne ha vært en hårs­bredd fra Keiths lev­nin­ger … og over­sett dem?

Hin­ley døde av bron­kitt den 16. no­vem­ber 2002, 60 år gam­mel, på West Suffolk Ho­s­pi­tal. Tab­loid­avi­se­ne fikk sin len­ge etter­leng­te­de be­løn­ning: Brady had­de be­stemt seg for ikke å vise sam­ar­beids­vil­je hvis Bennett- fa­mi­li­en el­ler sa­kens etter­fors­ke­re ba om nye opp­lys­nin­ger, og han gikk så langt som til å skri­ve til Win­nie John­son og for­kla­re sitt stand­punkt. Be­grun­nel­sen var po­li­ti­ets in­kom­pe­tan­se. Men i 1987 slapp han ut fra As­hworth Ho­s­pi­tal i Li­ver­pool- om­rå­det og la ut på en trist tur til he­den.

Da vir­ket draps­man­nen usik­ker på om­rå­det. Han ble ty­de­lig­vis for­vir­ret av det som tid­li­ge­re had­de vært hans kjæ­re døds­rike. El­ler før­te han bare myn­dig­he­te­ne ut på en rund­dans for sin egen syke for­nøy­el­ses skyld? For Keiths fa­mi­lie var det enda en tapt sjan­se og en for­len­gel­se av li­del­se­ne. Som svar på ny­he­ten om at sø­ket ble av­slut­tet i 2009, sa Win­nie føl­gen­de til BBC: « Jeg vil at Keith skal bli fun­net før noe skjer med meg, for jeg øns­ker å gi ham en an­sten­dig begravelse » .

Brady og Hind­ley: ond­ska­pens iko­ner

Po­liti­por­tret­ter tatt av Brady og Hin­ley un­der retts­sa­ken mot dem ved Ches­ter As­sizes i 1966 fi­gu­re­rer fort­satt på for­si­den av

utal­li­ge bø­ker og blad. De har­de, flatt be­lys­te svart- hvitt- bil­de­ne fan­ger inn de ut­rykk­s­løse blik­ke­ne til to per­soner vi mis­ten­ker for å mang­le en­hver men­nes­ke­lig egen­skap. Dis­se to bil­de­ne, som gjer­ne plas­se­res ved si­den av hver­and­re i media for å gi mak­si­mal virk­ning, er ond­ska­pens iko­ner.

Bra­dys og Hind­leys for­bry­tel­ser fant sted i en pe­rio­de da det var ut­strakt medie­fo­kus på Nord­vest- Eng­land. Aner­kjen­te en­gels­ke New Wa­ve- fil­mer ble i ho­ved­sak inn­spilt i byer og lands­byer nord­på, og lot pub­li­kum ver­den over stif­te be­kjent­skap med tid­li­ge­re ukjen­te dia­lek­ter og mål­fø­rer. Film­ska­per­ne skild­ret li­vet i den en­gels­ke ar­bei­der­klas­sen i det som er blitt kalt « opp­vask­ben­krea­lis­me » . I 1960 be­gyn­te kring­kas­tin­gen av den mo­nu­men­ta­le såpe­ope­ra­en Co­ro­na­tion Stre­et, en serie som går den dag i dag. Med sine rekke­hus, bro­lag­te ga­ter og det sørg­mo­di­ge mu­si­kals­ke ho­ved­te­ma­et ba­sert på « Lancashire Blues » av kom­po­nis­ten Eric Spe­ar, som styr­ket de iko­nis­ke kul­turas­so­sia­sjo­ne­ne til Nord­vest- Eng­land. Det var i den sam­me godt sam­men­svei­se­de ver­de­nen av fab­rik­ker, danse­ste­der, al­ko­ho­li­ke­re og lo­ka­le ki­no­er at Brady og Hind­ley voks­te opp.

Ian Brady kom til ver­den ved en føde­kli­nikk i Rot­ten­row

Stre­et i Glas­gow 2. ja­nu­ar 1938 som Ian Dun­can Stew­art.

Gut­ten ble opp­dratt hos en fos­ter­fa­mi­lie etter at moren, en ugift ser­vi­tri­se ved navn Pat­ri­cia Stew­art, valg­te å adop­te­re ham bort. Fa­mi­li­en Stew­art var en so­lid ar­bei­der­klasse­fa­mi­lie på rik­tig ende av sam­funs­sti­gen. Unge Ian var pla­get med ra­seri­an­fall, men var flink og be­sto opp­taks­ek­sa­men til Shaw­lands Aca­de­my. Opp­rørs­ån­den og mob­bin­gen hans ble li­ke­vel ond­skaps­full etter hvert. Han kal­te sko­len « Big Las­sie » , Store­jen­ta, på grunn av dår­li­ge idretts­pre­sta­sjo­ner, og på den and­re en­den av ska­la­en kal­te han den « Dra­cu­la » . I en peri­de had­de han en for­kjær­lig­het for tor­tur av dyr, og han be­gyn­te snart med inn­brudd. Han end­te opp i en ung­doms­in­sti­tu­sjon, og se­ne­re i feng­sel. Han flyt­tet sør­over til Man­ches­ter og ble gjen­for­ent med den bio­lo­gis­ke moren, som da var blitt gift med en mann ved navn Pat­rick Brady, og det sies at Ian for­søk­te å være en prakt­sønn og et an­sten­dig sam­funns­med­lem. Han prøvde å leg­ge sin skrup­pel­løse for­tid bak seg. Det var­te ikke len­ge, og han kom snart i vans­ker på grunn av for­skjel­li­ge lov­brudd.

My­ra Hind­ley, født i 1942, voks­te opp i Gor­ton- om­rå­det øst for Man­ches­ters sen­trums­strøk, hvor ut­dan­nin­gen i li­vets har­de sko­le var like ut­bredt som den i klasse­rom­met. På den ti­den var det­te en ssa­ne­rings­mo­den slum. Folk ble for­flyt­tet til bo­li­ger and­re ste­der i byen, el­ler til ny­byg­de bo­lig­kom­plek­ser like uten­for kom­mune­gren­sen, på om­rå­der kjøpt av grev­ska­pet Ches­hi­re. Da de to møt­tes på Mil­l­ward’s Mer­chan­di­sing, falt Hind­ley pla­dask. Men de be­gyn­te ikke å gå ut med hver­and­re før ett år se­ne­re, for Brady opp­tråd­te len­ge re­ser­vert over­for hen­ne. Hun var besatt av ham, og skrev en dag­bok om sine ro­man­tis­ke kva­ler. Da han en­de­lig in­vi­ter­te hen­ne ut, gikk de på kino. Hind­ley hev­der at de så Nicholas Rays King of Kings ( 1961), som var et in­ter­es­sant valg med tan­ke på Bra­dys innbitte ate­is­me. Men and­re me­ner fil­men var Jud­ge­ment at Nur­em­berg – en tit­tel som sam­sva­rer langt bed­re med Bra­dys dunk­le nazi­be­set­tel­se.

Det ble uad­skil­le­li­ge. Hun fikk kalle­nav­net « Hes­sie » – tro­lig etter Hit­lers nest­kom­man­de­ren­de, Ru­dolf Hess – og kalle­nav­net hun bruk­te på ham var « Ned­die » , etter en skik­kel­se i The Goon

Show. Med ti­den frem­els­ket de hver­and­res sans for å begå udå­der. And­re se­rie­mor­de­re og sek­su­alsa­dis­ter kan brau­tre med langt høy­ere draps­tall, men det som fan­get ver­dens opp­merk­som­het da for­bry­tel­se­ne ble av­dek­ket, var at en ung kvin­ne had­de vært del­ak­tig. Hind­ley var bare 23 år da hun ble ar­res­tert og til­talt. En gans­ke sprø Lancashire- jen­te med flaske­blondt hår ble slyn­get ut i be­ryk­tet­het, og er si­den blitt et va­rig sym­bol på men­nes­ke­lig ond­skap. Hind­ley har i de se­ne­re år frem­stilt seg selv som nok et of­fer for Bra­dys ond­skap, men hun spil­te en av­gjø­ren­de rol­le i kid­nap­pin­ge­ne, an­gi­ve­lig sek­su­elt opp­his­set av hvor­dan dra­pe­ne brak­te hen­ne nær­me­re Ian ( selv om hun be­nek­tet at hun ten­te sek­su­elt på gjer­nin­ge­ne). Hind­ley kjør­te bi­len for­di Brady ikke kun­ne kjø­re ( han kjør­te en Triumph Ti­ger Cub mo­tor­syk­kel). I sam­ar­beid med Brady valg­te hun ut sår­ba­re barn de kun­ne hen­ven­de seg til, og den venn­li­ge, utad­vend­te være­må­ten mes­ker­te det pry­ko­lo­ger og skri­ben­ter har be­teg­net som en ego­sen­trisk per­son­lig­het full­sten­dig uten em­pa­ti. Hun var eks­pert på ma­ni­pu­la­sjon, og for­kled­de seg med svart pa­rykk og skinn­jak­ke, for ikke å bli gjen­kjent i strø­ket hvor hun i sin tid had­de bodd.

Hind­ley har nok se­ne­re pro­te­stert mot sitt ryk­te og ut­trykt an­ger, men hun var år­sa­ken til at sa­ken fan­get pub­li­kums opp­merk­som­het og vrede i førs­te om­gang. Når man ad­va­rer barn mot å snak­ke med frem­me­de, er det all­tid menn de ad­va­res mot. Hind­ley til­in­tet­gjor­de opp­fat­nin­gen om at kvin­ner ald­ri kun­ne være med på å bort­føre og dre­pe barn. Hun min­net ikke om en sne­r­pet gam­mel barne­hjems­be­sty­rers­ke, og vir­ket hel­ler ikke som noen tvil­som, for­skrudd type en bur­de hol­de seg unna. My­ra var en al­min­ne­lig og na­tur­lig jen­te, og det var den­ne hverdagsligheten som gjor­de det mu­lig for hen­ne å kom­me i kon­takt med barn og ska­pe til­lit.

et stil­le sted for drap

Til midt­ten av 1960- tal­let var Saddleworth Moor bare et gans­ke al­min­ne­lig vak­kert sted for søn­dags­tu­rer og pik­ni­ker. Den gru­som­me his­to­rik­ken er si­den blitt va­rig og be­stan­dig. Den er pre­get inn i den kul­tur­bak­grun­nen og lo­kal­his­to­ri­en i det mo­der­ne Man­ches­ter og om­egn. Minst tre av de fem of­re­ne ble bort­ført, vold­tatt og drept ( en­ten med kniv el­ler med en snor) og be­gravd ved A635. Les­ley Ann Dow­ney, det yngs­te of­fe­ret, ble drept hjem­me hos Brady og Hind­ley an­nen jule­dag 1964. Pa­ret planla å kvit­te seg med li­ket sam­me kveld, men kraf­tig snø­vær ga vans­ke­li­ge kjøre­for­hold, og de kun­ne bli av­slørt om de ble ut­satt for et bil­uhell på vei­en. I ste­det pak­ket de Les­ley Ann inn i et la­ken sam­men med klær­ne hun had­de på seg ved bort­fø­rin­gen ( rosa car­di­gan, blå kåpe, ru­te­te skjørt) fra Sil­cock’s Won­der Fair. Hun ble gravd ned på Saddleworth nes­te dag.

To og en halv mil øst for Man­ches­ter kom­mer Pen­ni­ne­nes sør­li­ge topp­kam fram til Peak Dist­rict na­sjo­nal­park. Den be­skri­ves som « Eng­lands rygg­rad » , det­te stor­slag­ne land­ska­pet av bøl­gen­de ås­si­der med syr­li­ge gress­mar­ker og torv­my­rer, med im­po­ne­ren­de sand­steins­for­ma­sjo­ner flek­ket av vakker, lil­la lyng, som skjæ­rer re­so­lutt gjen­nom Nord- Eng­land ned­over langs midt­en og skil­ler

OM­RÅ­DET MED UTSIKT OVER GREENFIELDRESERVOARET, DER TRE LIK BLE GRAVD OPP, HAD­DE EN SÆREGEN TILTREKNING PÅ PSYKOPATEN

Lancashire fra grev­ska­pets gam­le erke­fien­de Yorkshire. Med 1000 kvad­rat­kilo­me­ter ro­bust skjønn­het og av­si­des­het er det­te sy­net fjernt fra de ba­na­le kli­sjé­fore­stil­lin­ge­ne om det in­du­stria­li­ser­te Nord- Eng­land. Det er et kar­rig og spar­somt be­fol­ket om­rå­de med spred­te går­der, og i klar­vær på Saddleworth Moor kan du se helt ned til Ches­hi­re Plain og de idyl­lis­ke grøn­ne en­ge­ne ba­ken­for. Vin­den skyn­der seg gjen­nom myr­ul­len, og bru­set fra tord­nen­de stryk er de enes­te ly­de­ne i mils om­krets.

Om­rå­det med utsikt over Gre­en­field- re­ser­voa­ret, der li­ke­ne ble gravd opp, had­de en spe­si­ell tiltrekning på psykopaten. Med in­spi­ra­sjon fra den tys­ke fi­lo­so­fen Frie­drich Nietz­sche og den for­drei­de na­zis­tis­ke for­tolk­nin­gen av ham, sam­men med hans egne tros­set­nin­ger om mo­ralsk re­la­ti­vis­me, fore­stil­te Brady seg at han var et Über­mensch som så ned på men­nes­ke­ne fra sin høye tind. Brady så seg selv som en mo­der­ne ut­ga­ve av Cas­par Da­vid Frie­drichs ma­le­ri « Vand­rer over tåke­ha­vet » ( 1818). I The Ga­tes Of Ja­nus opp­sum­mer­te Brady na­tur­land­ska­pe­nes for­lok­ken­de virk­ning på fan­ta­si­en. « Når du står over­for et hav el­ler en hede, el­ler når du står på et fjell, kan du nes­ten høre noe ukjent og usyn­lig rundt deg. Du vet at de er der … du fø­ler kraf­ten sti­ge opp i deg når du blir en mot­ta­ker » . Han bruk­te slikt mys­tisk tull­prat og lik­so­min­tel­lek­tu­ell non­sens til å ka­mu­fle­re sine sa­dis­tis­ke sek­su­el­le lys­ter.

His­to­risk hør­te Saddleworth til Yorkshire fram til 1974, da grense­end­rin­ger gjor­de det til en del av Old­ham, og der­med en del av det ytre stor- Man­ches­ter. Det be­tyr at fire av for­bry­tel­se­ne be­gyn­te i stor- Man­ches­ter el­ler Ches­hi­re, men end­te i Yorkshire. Da etter­forsk­nin­gen ble iverk­satt, før­te det­te til dår­lig kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom uli­ke po­liti­dis­trik­ter, og de tråk­ket hver­and­re på tær­ne. Til sist var det Ches­hi­re po­liti­kam­mer, un­der le­del­se av po­liti­in­spek­tør Art­hur Ben­field, som tok kon­trol­len. Det­te var på for­di dra­pet på 17 år gam­le Ed­ward Evans, som fant

sted 6. ok­to­ber 1965 i Ward­le Brook Ave­nue 16 – bo­li­gen til Brady, Hin­ley og beste­mo­ren hen­nes – for­melt sett hør­te til hans dis­trikt.

det per­fek­te drap?

At Keith Ben­netts bort­gjem­te grav på Saddleworth Moor ikke er blitt fun­net, be­tyr at for­bry­tel­sen ennå re­pre­sen­te­rer Brays etter­leng­te­de « per­fek­te drap » . Da det ame­ri­kans­ke for­la­get Fe­ral Hou­se utga

Bra­dys stu­die av se­rie­mor­de­re med tit­te­len The Ga­tes Of Ja­nus ( 2001), ble sel­ska­pets di­rek­tør Adam Par­frey in­ter­vju­et av BBC, der han sa « det er man­ge for­bry­te­re opp gjen­nom ti­de­ne som har drept barn, og nes­ten alle er glemt. Men ikke Ian Brady. Hvor­for? » Bort­sett fra ti­år med sen­sa­sjons­pre­get tab­lo­id jour­na­lis­tikk og ut­nyt­tel­se for å sel­ge avi­ser, er sva­ret gans­ke sik­kert Keith Ben­net. Men Par­frey ser på and­re fak­to­rer enn den vir­ke­li­ge år­sa­ken til den ved­va­ren­de in­ter­es­sen, som all­tid har vært My­ra Hind­leys del­ta­gel­se.

For Ian Brady er ti­den i ferd med å løpe ut. I en al­der av 77 år svik­ter helsen hans, han har sulte­strei­ket og er blitt tvangs­ma­tet i 16 år. Sist han vis­te seg uten­for den lukkede av­de­lin­gen som har vært hjem­met hans si­den 1985, var un­der et retts­møte i 2012. Der prøvde han å søke om løs­la­tel­se fra det sik­re­de syke­hu­set, slik at han på helt lov­lig vis kun­ne sul­te seg i hjel i feng­se­let. En gang hev­det han at han vil­le røpe Ben­netts plas­se­ring hvis ret­ten ga­ran­ter­te ham rett til å av­slut­te sitt eget liv. Men tross all kor­re­spon­dan­se med of­re­nes fa­mi­li­er og po­liti­folk skri­ver han dis­se or­de­ne i den kon­tro­ver­si­el­le bo­ken sin, som ald­ri kom ut i Stor­bri­tan­nia: « Det er lite in­tel­lek­tu­ell el­ler ån­de­lig sti­mu­lans for en fengs­let seriemorder i å sam­ar­bei­de på noen måte » .

HVOR MAN­GE GAN­GER KAN LETE­MANN­SKA­PE­NE HA VÆRT BARE EN HÅRS­BREDD FRA KEITHS LEV­NIN­GER … OG OVER­SETT DEM?

OVER Hind­ley og Brady po­se­rer for et selv­por­trett tatt i 1960- åre­ne på Saddleworth Moor, hvor de be­grav­de of­re­ne sine. HØY­RE Bil­de fra 1. ja­nu­ar 1965, der en po­liti­mann fort­set­ter å gra­ve på ste­det der draps­of­fe­ret Les­ley Dow­neys lik ble fun­net, men...

Lete­mann­ska­per fin­kjem­mer Saddleworth Moor på jakt etter tegn til grav­ste­der i 1965. De opp­da­get to lik det året, og et tred­je i 1987. Det­te bil­det fra 1999 vi­ser Ben­netts mor, Win­nie John­son, i hjem­met sitt i Man­ches­ter.

En po­liti­mann og spor­hun­den hans sø­ker på Saddleworth Moor. Li­ket av tolv år gam­le Keith Barnett er ennå ikke fun­net.

Keith Bennett, her fo­to­gra­fert i 1964, var tolv år da han ble drept.

Et por­trett av My­ra Hind­ley, tatt tid­lig i 1970- åre­ne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.