Es­te­tikk i al­go­rit­mens tids­hverv

Lister - - GOD HELG -

Vi els­ker å vand­re mel­lom dem, be­und­re dem, sit­te ved dem, ta på dem, ikke minst når vi be­fin­ner oss i gam­le byer. Vi gle­der oss over de­res til­stede­va­er­el­se - nå, før, all­tid. Stol­te, vak­re byg­nin­ger; vit­ner om ut­mer­ket hånd­verk­tra­di­sjon, byg­get av første­klas­ses ma­te­ria­ler, pus­tet liv i av virk­som­me men­neske­hen­der. I møte med slik ar­ki­tek­tur blir vi yd­my­ke, takk­nem­li­ge. Mens guid­en for­tel­ler en spek­ta­ku­la­er his­to­rie, blir vi dis­tra­hert, og lar fing­re­ne gli over en stein på ge­len­de­rets hjør­ne, og vi kjen­ner at år­hund­rer med kja­er­tegn fra men­neske­hån­den har gjort den glatt, og det gjør noe med oss. Da er vi ikke bare ens­li­ge brik­ker i et til­fel­dig spill. Da hø­rer vi til.

MO­DER­NE bygge­skikk rom­mer også man­ge over­vel­den­de, geni­a­le løs­nin­ger som strå­ler men­nes­ke­lig fan­ta­si i sitt møte med oss. Men den rom­mer dess­ver­re også sta­dig mer stan­dar­di­ser­te løs­nin­ger og ge­ne­risk ut­se­en­de byg­nin­ger, som ikke strå­ler av an­net enn knapp­het, like­gyl­dig­het og fra­va­er. Sli­ke byg­nin­ger vek­ker in­gen po­si­ti­ve fø­lel­ser i oss, men for­ster­ker sna­re­re opp­le­vel­sen av at vår tids men­nes­ker skal gjø­re alt så en­kelt for seg selv, at det ikke spil­ler noen rol­le om vi ek­sis­te­rer el­ler ikke.

Det blir sta­dig fle­re av de sam­me klos­se­ne, og vi god­tar dem, by­rå­kra­ter og po­li­ti­ker­ne god­tar dem. Kan­skje blir vi så vant til sy­net av klos­se­ne at vi etter hvert be­gyn­ner å like dem, på sam­me måte som vi har la­ert oss å like hvit­mal­te rom med grå lo­ungesofa og ly­se­sta­ker i krom. El­ler er vi så blen­det av vel­stand og nar­sis­sis­me at ka­te­go­ri­ene «ja»,

«nei» og «vet ikke» blir slått sam­men til «whate­ver»? Vi skal ikke un­der­vur­de­re be­tyd­nin­gen av vår egen smaks­dom, men vår es­te­tis­ke er­fa­ring blir be­ty­de­lig re­du­sert når mang­fold kve­les.

ARKITEKT Knut Fol­stad skri­ver i en kro­nikk på nrk.no at men­nes­ket pres­ses inn i en ro­bot­lig­nen­de til­va­er­el­se, når by­bil­der pre­ges av apa­tis­ke, halv­hjer­te­de, men øko­no­misk ra­sjo­nel­le byg­nin­ger. Han sier et fan­tasi­løst mil­jø er gode ku­lis­ser for en vinge­klip­pet til­va­er­el­se, hvor men­nes­ket er hen­vist til ru­tine­pre­get ar­beid. Hans fag trues av «den auto­ma­tis­ke arkitekt» - al­go­ritme­ba­sert by­ut­vik­ling. Ri­kin­ge­ne li­ker luk­ten av pen­ger, og hi­ver seg på, pre­pro­du­ser­te ele­men­ter hei­ses ef­fek­tivt på plass, og en pro­for­ma arkitekt for­sø­ker å rose­male slutt­re­sul­ta­tet, som er blot­tet for am­bi­sjon, fan­ta­si, kva­li­tet. Det er bunn­lin­ja som tel­ler.

Ter­je Bro­fos, Push, var nok mer til­ste­de enn de fles­te av oss, selv om man­ge be­trak­tet han som en livs­fjern, ru­set klovn. I sin kunst på­pek­te han ro­bo­ti­se­ring av hver­da­gen, ge­ne­risk bygge­tra­di­sjon og men­nes­ket fra­rø­vet sine in­di­vi­du­el­le egen­ska­per; men­nes­ket som fø­lel­ses­løst flokk­dyr. Han il­lust­rer­te Axel Jen­sens Epp, som tok opp trå­den fra Or­wells 1984. Hux­leys frem­tids­ut­sik­ter var så dyst­re at folk lo. Og plut­se­lig var vi der. Ikke bare god­tar vi ens­ret­tin­gen, vi for­ster­ker den ak­tivt. Sam­ti­dig ut­tryk­ker vi skuf­fel­se over at Ama­zon-sje­fen er ver­dens ri­kes­te, mens bok­hand­le­ren på tor­vet må kjem­pe med nebb og klør.

KUNS­TEN har ad­vart oss, men tek­no­lo­gi trum­fer ro­man­tikk. For ka­pi­ta­lis­ten er al­go­rit­mer nyt­ti­ge inn­pis­ke­re. For ma­te­ma­ti­ke­ren er de kan­skje vak­re, in­tri­ka­te pro­blem­lø­se­re. Men for fi­lo­so­fen rei­ser de bare spørs­mål. I en ver­dens­or­den som dyr­ker det kom­mer­si­el­le - med mål­ret­tet­het - er de es­te­tis­ke, po­li­tis­ke og ikke minst etis­ke ut­ford­rin­ge­ne man­ge og kre­ver nye ret­nings­lin­jer, kan­skje nye lov­verk. Når kjenn­skap til det en­kel­te in­di­vid kan dras nyt­te av i langt vik­ti­ge­re kon­teks­ter enn han­del, for­står alle kon­se­kven­se­ne. El­ler gjør vi?

Hu­ma­nis­men of­res på ky­nis­mens al­ter, med det re­sul­tat at en grå­ere mas­se inn­tar en ny form for dis­tan­se til både seg selv og es­te­tik­ken.

«Jeg er tje­ne­ren din, jeg er ar­bei­de­ren din», sang Kraftwerks ro­bo­ter i 1978. Nå er rol­le­ne snudd, og vår iro­nis­ke dans kan opp­hø­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.