Ca­sablan­ca

Se Ma­rok­kos størs­te by gjen­nom øyne­ne til en inn­flyt­tet for­fat­ter som fant god­bi­ter selv lo­kal­be­folk­nin­gen over­så.

Lonely Planet: Verdens beste storbyreiser 2018 - - Forside - TEKST: TAHIR SHAH @hu­man­stew FOTO: PHILIP LEE HAR­VEY @phi­lip_le­e_har­vey­_p­ho­to­grap­her

Havne­by­ens uopp­da­ge­de hem­me­lig­he­ter

HEN­DE­NE HANS GRIPER RUNDT STILKEN PÅ ET tør­ket palme­blad, og tan­ke­ne er langt borte. Mo­ham­med fei­er ho­ved­sti­en gjen­nom Ca­sablan­cas gam­le krist­ne grav­lund. Grav­mo­nu­men­te­ne på hver side er i ferd med å smuld­re bort. På noen av dem er det ro­sen­kran­ser, kru­si­fik­ser, por­se­lens­kran­ser og slit­te fo­to­gra­fi­er av her­rer med bart som po­se­rer med sine ko­ner. Mo­ham­med fei­er kos­ten ryt­misk fram og til­ba­ke, mens støv­sky­ene bøl­ger gjen­nom den brenn­hete etter­mid­da­gen. Klær­ne hans er dyn­ket i svet­te, og han tar en pau­se mens han drar hån­den over det fu­re­de an­sik­tet. «Hvis du vil lære om Ca­sablan­ca, må du for­stå den­ne grav­lun­den», sier han med hes stem­me, en stem­me som vit­ner om et livs­langt for­hold til Marqui­se-si­ga­ret­ter. «Det er der by­ens grunn­leg­ge­re so­ver, side om side. Du må lyt­te», mum­ler han, «da vil du høre at de hvis­ker his­to­rie­ne sine.»

Grav­lun­den er om­kran­set av en høy, hvit­vas­ket mur, og er åpen for all­menn­he­ten selv om største­par­ten av lo­kal­be­folk­nin­gen ikke er klar over at den lig­ger der. Den er en stor­slått tids­kap­sel som står som et mo­nu­ment over ko­lo­ni­fa­mi­lie­ne som for rundt hund­re år siden byg­get det mo­der­ne Ca­sablan­ca opp fra ingenting.

Ca­sablan­ca er han­dels­sen­te­ret i Ma­rok­ko, men det er ikke man­ge som har byen på reise­ru­ten – det i seg selv er grunn nok til å ut­fors­ke den. Byen blir of­te vit­set med og ut­hengt som kao­tisk, over­fylt, alt­for smak­løs og ikke sær­lig gam­mel. Det er tross alt man­ge av konge­døm­mets byer som ble grunn­lagt for mer enn tu­sen år siden.

Ca­sablan­ca ut­strå­ler li­ke­vel en opp­høyd og uover­truf­fen sjarm – en magi som skju­ler seg i de­tal­je­ne. Bruk litt tid på å fin­ne den ma­gi­en, og du vil føle at Caza (som lo­kal­be­folk­nin­gen kal­ler den) fram­står som noe nes­ten ufat­te­lig ny­ska­pen­de. Fra 1912 til uav­hen­gig­he­ten i 1956 var Ma­rok­ko slukt av det frans­ke ko­loni­opp­dra­get som gikk ut på å kon­trol­le­re Nord-afri­ka. Konge­døm­met ble sett på som et fransk pro­tek­to­rat og ble satt un­der den er­far­ne of­fi­se­ren og ad­mi­ni­stra­to­ren mar­skalk Lyau­teys myn­dig­het. Lyau­tey had­de base i Ca­sablan­ca og fulg­te per­son­lig med på byg­gin­gen av byen. Han vil­le ha et ut­trykk av fransk kul­tur som var stor­slått og mo­der­ne, men li­ke­vel i sam­spill med konge­døm­mets med­i­na og kon­ser­va­ti­ve tra­di­sjo­ner som han verd­sat­te så høyt.

Hele byen er en ar­ki­tek­to­nisk lære­bok for mo­der­ne bo­k­om­fort fra tid­lig 1900-tall – det mes­te langt for­ut for sin tid, med par­ke­ring un­der bak­ken, spe­sial­byg­de ki­no­er, elek­tris­ke gate­lys og hei­ser. Art de­co-sti­len min­ner om Mia­mi el­ler Mum­bai. Og det im­po­ne­ren­de smi­jerns­ar­bei­det som slyn­ger seg langs bal­kon­ger og rundt inn­gangs­dø­rer, er ån­de­løst vak­kert.

Prakt­ga­ten Mo­ham­med V går rett gjen­nom hjer­tet av det gam­le frans­ke kvar­ta­let. Den er den mest stor­slåt­te ga­ten som noen­sin­ne ble byg­get i det gal­lis­ke im­pe­ri­et, og var en gang fylt av vel­kled­de unge menn som rus­let rundt i strå­hat­ter og lindres­ser. Kvin­ne­ne vis­te seg fram i mote­rik­ti­ge høy­hæl­te sko, silke­strøm­per og bred­brem­me­de hat­ter.

Halv­veis in­ne i ga­ten, på mar­ke­det Mar­ché Cen­tral, blir slit­te tre­kas­ser slept fra hav­nen på hånd­kjer­rer. Po­teslik­ken­de kat­ter sirk­ler rundt som hai­er, og knust is fal­ler på bak­ken mens da­gens fangst pak­kes ut: sverd­fisk og hav­ka­russ, blek­k­sprut, tun­fisk og sti­mer av skin­nen­de sar­di­ner. Mar­ke­det gir gjen­lyd av tra­vel­het og larm, og fangs­ten bys raskt fram for salg. Ved en rad bå­ser midt i alt vir­va­ret ser­ve­res fers­ke øs­ters, som for­tæ­res sam­men med si­tron­bå­ter og en skvett sterk saus.

I et pro­vi­so­risk par­fy­me­ri på tor­get ved fiske­mar­ke­det fyl­ler Azi­za på en rad med små glass­flas­ker med ar­gan­olje. Hun har all­tid et smil om lep­pe­ne og til­brin­ger da­ge­ne med å lage na­tur­li­ge kre­mer til de fas­te kun­de­ne. I til­legg drøm­mer hun om man­nen som en dag skal kom­me og ta hen­ne med storm. «Kan du ikke fin­ne en hyg­ge­lig, uten­landsk ekte­mann til meg?» spør hun fni­sen­de. «Jeg ser etter en mann som er snill, og som jeg kan els­ke vel­dig høyt.»

Ikke langt unna der Azi­za ar­bei­der, spil­ler et par eld­re ven­ner dam

DET ER IKKE MAN­GE SOM HAR DEN PÅ REISE­RU­TEN

på skygge­si­den av den sto­re bu­le­var­den. Et gam­melt skilt på veg­gen over dem re­kla­me­rer for ut­søk­te sneg­ler fra Bourgog­ne. De shabby møb­le­ne står vil­kår­lig plas­sert uten­for res­tau­ran­ten Le Pe­tit Poucet. Den var fa­vo­ritt­res­tau­ran­ten til Édith Piaf og Al­bert Ca­mus, og var en gang by­ens sam­tale­emne. For­fat­te­ren av barne­boka Den lil­le prin­sen – Antoi­ne de Saint-exu­pé­ry – be­tal­te en gang reg­nin­gen med et par si­der fra no­tat­boka sin. Fal­me­de ko­pi­er av teg­nin­ge­ne er­stat­ter i dag ori­gi­na­le­ne, som uten tvil ble solgt for å fi­nan­siere den pran­gen­de re­no­ve­rin­gen på 70-tal­let.

Rundt hjør­net har en grup­pe tørs­te kun­der tatt tu­ren ut fra ba­re­ne i bak­ga­te­ne og inn i den kjø­li­ge sa­len på Ciné­ma Rial­to. De små­so­ver seg gjen­nom den brenn­hete etter­mid­da­gen, mens for­vreng­te glimt av en dår­lig kamp­sport­film sni­ker seg inn i drøm­me­ne de­res. Rial­to er midt­punk­tet i den split­ter nye byen, som en gang i ti­den var fylt til ran­den av fransk­menn som satt som klist­ret for å føl­ge med på film­ma­ti­neer og film­avi­ser. Vi kan bare fore­stil­le oss den uni­so­ne for­vir­rin­gen da fil­men «Ca­sablan­ca» ble vist un­der and­re ver­dens­krig. Hol­ly­wood har kan­skje la­get Ca­sablan­cas egen film­a­tis­ke ver­sjon av «Arabiske net­ter», men vir­ke­lig­he­ten kun­ne ikke vært mer an­ner­le­des.

Fil­men «Ca­sablan­ca» var en hyl­lest til de mek­ti­ge ko­lo­ni­ene, og byen ble fram­stilt som mo­der­ne, raf­fi­nert og i høy­es­te grad ube­rørt. Alt med fil­men var in­no­va­tivt og nytt, og for fransk­men­ne­ne var den en gran­dios be­set­tel­se. Ak­ku­rat som et par inn­gåt­te tøf­ler har byen fun­net sin form etter hvert. Man kan på­stå at den for førs­te gang i histo­ri­en er per­fekt. Byg­nin­ge­ne er en stu­die i fal­met stor­slått­het og har en sær­egen lo­slitt sjarm. Det bes­te av alt er imid­ler­tid at Ca­sablan­cas in­ners­te ve­sen ikke len­ger er ko­lo­ni­al, men tvers gjen­nom ma­rok­kansk. Det var først da fransk­men­ne­ne reis­te, at Ca­sablan­cas san­ne sjarm kom til syne og skap­te en stor­slått levd fø­lel­se som i dag pre­ger hele byen.

Da fransk­men­ne­ne be­gyn­te å trek­ke seg til­ba­ke til Euro­pa midt på 1950-tal­let, steg enda en pul­se­ren­de ver­sjon av byen fram.

DET VAR F0RST DA FRANSK­MEN­NE­NE REIS­TE, AT CA­SABLAN­CAS SAN­NE MAGI KOM TIL SYNE

Et første­klas­ses ek­sem­pel på den­ne for­ny­el­sen er Sta­de Vé­lo­dro­me. Den­ne syk­kel­ba­nen i art de­co-stil, fra 1930-tal­let, er en ju­vel og en del av Ca­sablan­cas skjul­te si­der. I dag hand­ler det ikke så mye om ro­te­ren­de hjul, men mer om ras­ke po­ter. På en kveld med grey­hound­løp myld­rer det av van­li­ge men­nes­ker som sat­ser hele dags­løn­nen på noen få, slit­ne hun­der som ving­ler og pe­ser seg rundt ba­nen med stort be­svær.

Ak­ku­rat som grav­lun­den og mye av det frans­ke Ca­sablan­ca står Vé­lo­dro­me i fare for å bli re­vet til for­del for bo­lig­byg­ging. Tomte­pri­se­ne går til him­mels, og om­trent alt som var igjen etter fransk­men­ne­ne, står på døds­lis­ten. Gam­le vil­la­er og leie­går­der, vare­hus og bu­tik­ker – alt blir re­vet i et uro­vek­ken­de tem­po. I nær­he­ten av Sta­de Vé­lo­dro­me job­ber en riv­nings­ku­le med en fin, li­ten vil­la som er dek­ket av bou­ga­in­villea og gjen­grod­de pal­mer. Ikke langt unna støy­en og stø­vet ven­ter Ab­dul-ka­der i skyg­gen. Han er en av man­ge hund­re skrot­le­te­re som be­ta­ler noen få dir­ham for å ryd­de skatter fra riv­nings­plas­ser. Rekk­verk i støpe­jern og bade­kar med løve­føt­ter, tak­ren­ner og por­se­lens­fli­ser, vin­dus­lem­mer, vin­du­er og ma­h­og­ni­dø­rer – alt hi­ves i eselvog­ner og frak­tes til den sto­re søp­pel­plas­sen Soco de Moi­na.

For­sik­tig lar Ab­dul-ka­der hen­de­ne gli over kan­ten på en om­fangs­rik ser­vant i art de­co-stil, tro­lig de­sig­net i Pa­ris for en manns­al­der siden. «Min kone sier jeg er sen­ti­men­tal», for­tel­ler han, «og at jeg ikke bur­de bry meg så mye om dis­se gam­le sa­ke­ne. Men se på den – den er et kunst­verk!». Da­gens fangst blir raskt solgt til en for­hand­ler for en hånd­full krøl­le­te sed­ler. Før han ven­der ne­sen hjem­over for å til­brin­ge kvel­den med egyp­tisk såpe­ope­ra, tar Ab­dul-ka­der oss med langs en smal bak­gate bak søp­pel­plas­sen.

En la­by­rint av sma­le ga­ter sprer seg ut i alle ret­nin­ger. De er ful­le av små an­tik­vi­tets­bu­tik­ker som alle er fylt av va­rer fra gulv til tak. Det mes­te stam­mer fra mel­lom­krigs­ti­den og ti­den med fransk sty­re. Det er gram­mo­fo­ner og me­ka­nis­ke es­presso­ma­ski­ner, stab­ler med gam­le ma­ga­si­ner som hol­des sam­men med snø­re, foto­al­bum, ly­se­kro­ner, pipe­sta­ti­ver og koke­kar for be­stikk.

Ab­dul-ka­der trek­ker fram noe fra skjor­ten og le­ve­rer det til en av bu­tikk­ei­er­ne. Det er en no­tat­bok med lær­trekk som er fuk­tig av svet­te. Si­de­ne in­ne i boka er fylt med fransk skrift. «De fant den un­der gulv­bor­de­ne i vil­la­en», sier han. «Den kan være verdt mye for den ret­te per­sonen.» Litt se­ne­re bu­ler lomme­boka hans av penge­sed­ler, og Ab­dul-ka­der er nes­ten hjem­me. I ste­det for å bo i art de­co-kvar­te­ret fore­trek­ker han den gam­le med­i­na­en, som lig­ger bare et stein­kast unna den sto­re bu­le­var­den.

Fransk­men­ne­ne byg­get en mur rundt gamlebyen, som i de­res øyne var en skam­plett, og gjor­de sitt bes­te for å late som om den ikke var der. Den er som en la­by­rint av sma­le ga­ter og er en av Ca­sablan­cas minst verd­sat­te skatter. Det sy­der av ak­ti­vi­tet fra mor­gen til kveld, og med­i­na­en har ikke end­ret seg sær­lig mye de siste hund­re åre­ne. Her er det vog­ner bredd­ful­le av to­ma­ter, me­lo­ner og kak­tus­fi­ken. Men­ne­ne spil­ler dam med flaske­kor­ker, ko­ne­ne ut­veks­ler slad­der i dør­åp­nin­ge­ne. Bar­na lø­per gjen­nom ga­te­ne med rocke­rin­ger, el­ler frak­ter fa­mi­li­ens brød på sto­re tre­brett til ste­king i fel­les­ov­ne­ne. Vann­sel­ge­re i røde skjor­ter rin­ger i klok­ke­ne sine. Mød­re has­ter i vei til hammam-ba­det med sine døt­re, med plast­bøt­ter over ar­men.

Til­ba­ke på den krist­ne grav­lun­den sten­ger Mo­ham­med por­ten for nat­ten. «Jeg bru­ker da­ge­ne på å pas­se på de krist­ne som lig­ger her», for­tel­ler han. «Og jeg fø­ler et an­svar over­for dem og fa­mi­lie­ne de­res. Selv om jeg pas­ser på dem, er jeg ikke kris­ten selv. Både krist­ne og mus­li­mer le­ver etter boka. Vi er alle bun­det av vår tro på den sam­me gu­den.» Mo­ham­med lå­ser por­ten i den hvi­te mu­ren. Så kas­ter han et blikk på klok­ka, mens kvel­dens bønne­rop ly­der over Ca­sablan­ca. «Nå skal jeg be bøn­ne­ne mi­ne i mos­ke­en!»

GAMLEBYEN ER EN AV CA­SABLAN­CAS MINST VERD­SAT­TE SKATTER. Tahir Shah har hatt et langt for­hold til den­ne mis­for­ståt­te byen. Du kan lese mer i boka The Caliph’s hou­se: A year in Ca­sablan­ca.

Til tross for sine his­to­ris­ke de­sign­ele­men­ter er den enor­me Has­san Ii-mos­ke­en et mo­der­ne lande­mer­ke fra 1993. Mot­stå­en­de side: Et for­fal­lent hus fra den frans­ke pe­rio­den.

Cime­tiè­re el-hank er Ca­sablan­cas størs­te krist­ne grav­lund – de fles­te gra­ve­ne og støt­te­ne er fra førs­te halv­del av 1900-tal­let.

Fra venst­re: Por­tret­ter på grav­lun­den; Mo­ham­med i ar­beid; Art de­co-de­talj på en dør i en bo­lig­blokk. Un­der: Fra Mar­ché Cen­tral.

En ny trikke­rute går langs Bou­le­vard Mo­ham­med V. Un­der: Spe­sia­li­te­ter fra for­ti­den på Le Pe­tit Poucet. Høy­re: Ki­no­en Ciné­ma Rial­to.

Kort­spill uten­for en kafé i med­i­na­en – et gam­mel­dags kvar­tal om­gitt av en mur midt i den fransk­in­spi­rer­te byen.

Mid­dag på en res­tau­rant ved strand­pro­me­na­den. Høy­re: En dør på Has­san Ii-mos­ke­ens mi­na­ret. Lengst til høy­re: Bu­tikk­ei­er Said bin Said sel­ger an­tik­vi­te­ter. Ca­sablan­cas strand­pro­me­na­de, Cor­niche, er po­pu­lær. Venst­re: Gam­le bil­der og an­net jug­gel på Mar­ché C

Bøl­ger fra At­lan­ter­ha­vet bry­ter langs strand­pro­me­na­den vest for Has­san Ii-mos­ke­en.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.