NOR­GE VS. SVE­RI­GE

Det er over 200 år si­den vi var i krig med vårt nabo­land Sve­ri­ge. Den kal­les 7-års­kri­gen for 17. mai 1807–1814. Det­te var Nor­ges fri­hets- og selv­sten­dig­hets­kamp mot våre nabo­land som had­de tvun­get oss inn i unio­ner vi ikke øns­ket.

Napoleon - - Innhold - PER ERIK OL­SEN

Det er over 200 år si­den vi var i krig med vårt nabo­land Sve­ri­ge. Det­te var Nor­ges fri­hets- og selv­sten­dig­hets­kamp mot våre nabo­land som had­de tvun­get oss inn i unio­ner vi ikke øns­ket

Den­ne ar­tik­ke­len skal ikke be­hand­le det po­li­tis­ke spil­let rundt kri­gen, men kon­sen­tre­res om de nors­ke sol­da­te­nes kamp mot svens­ke­ne. Det er der­for hen­del­ser det ikke blir for­talt noe om. Det vik­tigs­te er å gi en over­sikt over de slag og tref­nin­ger som fant sted. Noen tref­nin­ger dek­kes grun­dig, mens noen bare vil bli kort nevnt, and­re helt ute­latt. Det må gjø­res be­grens­nin­ger i en ar­tik­kel av den­ne stør­rel­sen.

Til tross for at mør­ke sky­er had­de hengt over Euro­pa i over ti år, var Nor­ge en fre­de­lig plett i det nord­lig hjør­net av Euro­pa i 1808. Fra 1796 og fram­over, i pe­rio­den vi kal­ler Na­po­lé­ons­kri­ge­ne, had­de sto­re slag blitt ut­kjem­pet på man­ge ste­der i Euro­pa. Med Frank­ri­kes kei­ser Na­po­lé­on Bona­par­te på den ene si­den og Euro­pas kon­ger og fyrs­ter på den and­re si­den. Al­li­an­ser skif­tet sta­dig. De som ved det ene sla­get sto mot Na­po­lé­on, sto på hans side i det nes­te. Land og sta­ter for­søk­te å ma­nøv­re­re seg i en best mu­lig po­si­sjon for å unn­gå krig, over­fall og plynd­ring. Ved si­den av Frank­ri­ke var de vik­tigs­te lan­de­ne: Eng­land (Na­po­lé­ons erke­fien­de nummer én), Øs­ter­rike, Preus­sen, Po­len, Spa­nia, Russ­land, Sve­ri­ge og til slutt Dan­mark-nor­ge.

Na­po­lé­on had­de ut­kjem­pet slag helt fra 1796 da han slo Øs­ter­rike og Sar­di­nia i sla­get ved Mon­te­not­te i Ita­lia, sla­get ved Austerlitz (1805), Je­na (1806) osv. Han had­de til og med ført den frans­ke hæ­ren helt til Egypt og kri­get mot ma­me­luk­ke­ne i sla­get ved py­ra­mi­de­ne der han vant, men ble se­ne­re slått av en­gelsk­men­ne­ne i sla­get ved Ni­len i 1798. I til­legg til å måt­te etter­late en stor hær i det nord­li­ge Afri­ka mis­tet han nes­ten hele sin flå­te.

Na­po­lé­on kom til­ba­ke – reis­te nye hæ­rer og la så å si hele Euro­pa un­der seg på noen få år. Etter fre­den i Til­sit i 1807 – der Russ­land slut­tet fred med Frank­ri­ke – var det bare Eng­land og Sve­ri­ge igjen å be­kjem­pe. Dan­mark-nor­ge kom i klem­me. Valg­te de engelsk side, vil­le frans­ke trop­per mar­sje­re inn i Dan­mark. Valg­te de fransk side, vil­le de en­gels­ke or­logs­far­tøy­ene lage en han­dels­blo­ka­de av lan­det. Nor­ge had­de Eng­land som en svært vik­tig han­dels­part­ner. En­gelsk­men­ne­ne la press på kong Fre­de­rik av Dan­mark for at de skul­le gå i al­li­an­se med dem. Da kon­gen had­de pro­ble­mer med å be­stem­me seg, av­gjor­de en­gelsk­men­ne­ne det­te ved å røve hele den dansk-nors­ke flå­ten og bom­bar­de­re Kø­ben­havn høs­ten 1807.

Det­te var ikke førs­te gang en­gelsk­men­ne­ne an­grep Kø­ben­havn.

Den førs­te gan­gen var i 1801 – da hele flå­ten ble bom­bar­dert på re­den på ut­si­den av byen – og på etter­mid­da­gen den 1. april var det ho­ved­sa­ke­lig pinne­ved igjen.

Tid­lig 1808 gikk Russ­land til an­grep på Fin­land. Fin­land var den gan­gen en pro­vins av Sve­ri­ge. Russ­land var Na­po­lé­ons al­li­er­te, og det­te med­før­te at Dan­mark-nor­ge ble for­plik­tet til å er­klæ­re Sve­ri­ge krig. Det­te skjed­de den 14. mars 1808.

Sve­ri­ge var på den­ne ti­den en er­fa­ren krigs­makt. Ikke av de størs­te i Euro­pa, men de had­de vært en le­den­de krigs­na­sjon gjen­nom fle­re hund­re år og had­de ord på seg for å ha gode sol­da­ter. De had­de rik­tig­nok blitt slått av Na­po­lé­on etter sla­get ved Je­na, men ho­ved­de­len av hæ­ren kom seg re­la­tivt uska­det til­ba­ke til Sve­ri­ge i 1806. Det­te var ikke minst tak­ket være den fram­ti­di­ge svens­ke kon­gen Jean Bap­tis­te Berna­dot­te – se­ne­re Karl XIV Jo­han. Da krigs­til­stan­den mel­lom Dan­mark-nor­ge og Sve­ri­ge var et fak­tum, be­gyn­te beg­ge par­ter å for­be­re­de seg på krig. I Dan­mark sto en stor fransk hær le­det av nett­opp Jean Bap­tis­te Berna­dot­te klar til å gå over Øre­sund og an­gri­pe Sve­ri­ge. Uten­for kys­ten av Nor­ge pa­trul­jer­te en­gels­ke or­logs­far­tøy­er for å stop­pe alt av va­rer og for­sy­nin­ger til og fra lan­det. Det­te, sam­men med mis­vekst i jord­bru­ket, skap­te nød og sult i den nors­ke be­folk­nin­gen – og er kjent som nøds­åre­ne.

I Nor­ge mo­bi­li­ser­te den nors­ke hær­sje­fen, prins Chris­ti­an Au­gust av Au­gus­ten­borg, de nors­ke styr­ke­ne ut­over høs­ten 1807. Han var kom­man­de­ren­de ge­ne­ral søn­den­fjeldsk og had­de full­makt til å re­kvi­re­re styr­ker fra nor­den- og ves­ten­fjeldsk, noe han gjor­de.

Som sagt ble Sve­ri­ge an­gre­pet i Fin­land, og av den grunn had­de ikke Nor­ge den helt sto­re prio­ri­te­ten. Al­li­ke­vel hers­ket det nå en krigs­til­stand mel­lom de to nabo­lan­de­ne, og in­gen av dem viss­te hva den and­re vil­le fin­ne på. Nor­ge skul­le an­gri­pe Sve­ri­ge som støt­te for rus­ser­nes felt­tog i Fin­land, men si­tua­sjo­nen og ni­vå­et på de nors­ke styr­ke­ne var av en slik art at det ikke lot seg gjø­re. Svens­ke­ne grep ini­tia­ti­vet. Imid­ler­tid var vestar­me­en ikke av Sve­ri­ges bes­te. Svenske­kon­gen had­de der­for en plan om å an­gri­pe Nor­ge på fle­re for­skjel­li­ge ste­der sam­ti­dig, og på den­ne må­ten for­vir­re den nors­ke hær­le­del­sen. Må­let var å ryk­ke så raskt som mu­lig fram til Chris­tia­nia, be­lei­re den og få en over­gi­vel­se. An­gre­pet skul­le fore­gå på to fløy­er. En i sør mot Smaa­le­ne­ne le­det av ge­ne­ral­ma­jor Vege­sack med 5200 mann og en i nord le­det av armé­sje­fen Arm­feldt med ca. 12 000 mann. To­talt en styr­ke på 17 200 mann.

Mot seg had­de svens­ke­ne i over­kant av 15 000 nord­menn. Der­av ca. 5000 for­lagt ved fest­nin­ge­ne Fred­rik­sten, Fred­rik­stad,

Akers­hus og Kongs­vin­ger. I til­legg til dis­se fan­tes det en del sol­da­ter i Det Ves­ter­lens­ke re­gi­ment som lå i Kris­tian­sand og langs kys­ten.

I grense­trak­te­ne mot Sve­ri­ge had­de da Chris­ti­an Au­gust føl­gen­de styr­ker til dis­po­si­sjon: 3 bri­ga­der: nord ved El­ve­rum 3200 mann un­der Staf­feldt, sør for ham de Se­ue med ca. 3200 mann og lengst sør Holst også med 3200 mann. Re­ser­ven be­sto av ca. 800 mann ved Bla­ker un­der Low­zow og 600 man sør ved Øyer un­der Oh­me. I til­legg lå det en styr­ke på ca. 2160 mann på Rø­ros un­der Bang og ca. 1200 mann i Inn­her­red un­der Sch­met­tau.

I slut­ten av mars be­gyn­te svens­ke­ne å be­ve­ge seg over gren­sen i mind­re og mer til­fel­di­ge opp­drag. Nord­men­ne­ne og svens­ke­ne møt­tes ofte til mind­re tref­nin­ger. Stort sett var stem­nin­gen ge­mytt­lig mel­lom de to na­bo­ene. Det hendte at de tok hver­and­re til fan­ge, men si­den de ikke helt viss­te hva de skul­le gjø­re med fan­ge­ne, send­te de dem hjem igjen. Det­te skul­le snart end­re seg.

Det var april må­ned som skul­le bli den vik­tigs­te må­ne­den for kam­pe­ne. Den 1. april gikk en li­ten styr­ke med svens­ker over gren­sen mot Rø­ros. Ved Brek­ke­ne møt­te de en norsk for­post, det ble løs­net noen skudd, og så trakk de seg til­ba­ke. Det­te gjor­de nord­men­ne­ne ner­vø­se for at svens­ke­ne skul­le an­gri­pe den vei­en mot Trond­heim. Der­for ble oberst Bang stå­en­de på Rø­ros nes­ten hele vår­en uten at det vis­te seg en svens­ke der igjen.

Om­rå­det rundt Fli­sa ut­gjor­de den ven­st­re fløy­en for de nors­ke trop­pe­ne i Sør-nor­ge. Her sto en trøn­dersk gre­na­der­ba­tal­jon, en trøn­dersk skarp­skyt­ter­di­vi­sjon, Søn­den­fjelds­ke ski­lø­per­ba­tal­jon, Lær­dals­ke let­te in­fan­teri­kom­pa­ni og noen få dra­go­ner. Styr­kens opp­ga­ve var å stan­se svensk inn­tren­gen i om­rå­det. Skul­le svens­ke­ne kom­me den­ne vei­en mot Glom­ma­dal­fø­ret, vil­le de true det vik­ti­ge Kongs­vin­ger­av­snit­tet nord­fra. På den and­re si­den av gren­sen sto oberst Gahn som en trus­sel med sitt korps på ca. 500 mann. (Ca. 600 var den opp­rin­ne­li­ge styr­ken, men etter tref­nin­ge­ne ved Skalbu­ki­len og Ny­en ble det en del så­re­de.) Vi­de­re ble det satt igjen vakt­styr­ke ved Midt­sko­gen den 25., slik at an­greps­styr­ken Tran­gen- da­gen ble i over­kant av 500.

På den­ne ti­den av året lå det mye snø i trak­te­ne. For­flyt­nin­ge­ne av trop­per ble der­for nød­ven­dig å fore­ta langs de få vei­ene som var i om­rå­det. Det enes­te val­get for svens­ke­ne var å mar­sje­re inn i Nor­ge via ho­ved­farts­åre­ne.

Det­te gjor­de for­svars­job­ben for nord­men­ne­ne enk­le­re. De kun­ne kon­sen­tre­re vakt­styr­ke­ne på ut­valg­te guns­ti­ge ste­der på dis­se vei­ene.

Skalbu­ki­len 13. april

Den 13. april be­ve­get en 180 mann sterk svensk re­ko­gno­se­rings­styr­ke seg inn­over langs den nord­re vei­en over Røine­se­ter. Den be­sto av 100 je­ge­re og 80 infanterister. Må­let for opp­dra­get var Ny­en og de nors­ke styr­ke­ne i om­rå­det. De skul­le lage så mye

ra­bal­der for de nors­ke styr­ke­ne som mu­lig. På vei­en mot Ny­en pas­ser­te de går­den Skalbu­ki­len.

Ved Røine­se­ter møt­te svens­ke­ne en fram­skutt vakt­styr­ke. Det kom til skudd­veks­ling, men den nors­ke styr­ken trakk seg til­ba­ke. Det­te var helt i tråd med da­ti­dens reg­le­ment. Vakt­styr­ken skul­le stop­pe, opp­hol­de, mel­de til­ba­ke til ho­ved­kvar­te­ret om kon­takt og så trek­ke seg til­ba­ke. Etter tref­nin­gen på Røine­se­ter plas­ser­te svens­ke­ne en sik­rings­styr­ke der på ca. 30 mann og send­te en mind­re styr­ke sør­over til går­den Utne­set. Res­ten av styr­ken, nå re­du­sert, fort­sat­te mot Ny­en. Da de pas­ser­te Skalbu­ki­len, be­gyn­te den til­bake­trek­ken­de nors­ke styr­ken å bli så sterk at svens­ke­ne be­gyn­te å få al­vor­li­ge pro­ble­mer med sin fram­marsj. Nord­men­ne­ne send­te sta­dig fle­re sol­da­ter fram for å møte svens­ke­ne.

Tak­tik­ken var klar: Ved å trek­ke svens­ke­ne len­ger og len­ger inn i lan­det og sam­ti­dig øke og or­ga­ni­se­re styr­ke­ne bed­re, vil­le an­gre­pet stop­pe opp. Da vil­le re­tret­ten til svens­ke­ne bli ver­re og mu­lig­he­te­ne for de nors­ke styr­ke­ne til å slå svens­ke­ne bli bed­re. Ved Skalbu­ki­len stop­pet det helt opp. Den svens­ke sje­fen, Ce­der­ström, valg­te da å trek­ke seg til­ba­ke til Skalbu­ki­len og gå i for­svars­stil­ling der. De nors­ke styr­ke­ne som sat­te en stop­per for den svens­ke fram­ryk­nin­gen, var Hoffs­ke og Elve­rums­ke ski­løpe­kom­pa­ni samt skarp­skyt­ter­kom­pa­ni­et. De ryk­ket fram med ski­lø­pe­re på hver sin side av vei­en.

Skalbu­ki­len gård be­sto den gan­gen av et lite vå­nings­hus midt på tu­net, en låve neden­for mot vei­en og et stab­bur bak oven­for vå­nings­hu­set. Svens­ke­ne inn­tok hu­se­ne raskt og gjor­de dem om til stil­lin­ger. De hog­get skyte­skår i veg­ge­ne og plas­ser­te skarp­skyt­te­re på ta­ke­ne. De sol­da­te­ne det ikke var plass til i hu­se­ne, ble ut­plas­sert i en skrå­ning bak stab­bu­ret.

Den­ne stil­lin­gen var ikke guns­tig for svens­ke­ne. De var først og fremst en re­ko­gno­se­rings­styr­ke og skul­le trek­ke seg til­ba­ke ved sam­men­støt. Det kom til skudd­veks­ling mel­lom de to styr­ke­ne uten at det­te ga noe re­sul­tat. Av­stan­den var for stor og svens­ke­ne for godt be­skyt­tet. En må være klar over at da­ti­dens skyte­vå­pen var ef­fek­ti­ve kun un­der 50– 60 me­ter, og da uten tyk­ke tøm­mer­stok­ker å sky­te igjen­nom. Si­tua­sjo­nen had­de der­for låst seg fast i en ild­du­ell, og Staf­feldt sat­te inn for­sterk­nin­ger til den nors­ke styr­ken; en di­vi­sjon trøn­ders­ke gre­na­de­rer un­der kap­tein Kn­off og en av­de­ling un­der kap­tein Drey­er. Staf­feldt møt­te Kn­off på Ny­en og ga ham ord­re om å an­gri­pe med ba­jo­nett straks han kom fram til

Skalbu­ki­len. Kn­off lo­vet å stor­me. Stor­min­gen vis­te seg å ikke bli så lett. Et høyt gjer­de sto i vei­en, og i til­legg til den høye snø­en gjor­de det­te stor­min­gen vans­ke­lig. Kn­off gjor­de et for­søk, men ble slått til­ba­ke av svensk ild. Han valg­te der­for å trek­ke seg til­ba­ke og gå i stil­ling på en li­ten høy­de 120 me­ter fra fien­den. Her plas­ser­te han ut sin av­de­ling i lin­je. Kn­off for­sto raskt at det­te trek­ket ikke vil­le gi noe re­sul­tat. Av­stan­den ble for stor, og svens­ke­ne var godt be­skyt­tet. Mens Kn­off og hans sol­da­ter lå i stil­ling, kom en av Staf­feldts of­fi­se­rer og spur­te om hvor­for ba­jo­nett­an­gre­pet ikke var iverk­satt. Kn­off rede­gjor­de for si­tua­sjo­nen uten å opp­nå sær­lig for­stå­el­se for sin av­gjø­rel­se.

Sam­ti­dig med at det­te ut­spil­te seg, trakk de elve­rums­ke ski­lø­per­ne len­ger ut mot ven­st­re for vei­en. Da svens­ke­ne opp­da­get det­te, for­lot de stil­lin­ge­ne og trakk seg til­ba­ke til noen hus len­ger øst – i frykt for å bli om­gått og tatt til fan­ge. Nord­men­ne­ne over­tok de opp­rin­ne­li­ge stil­lin­ge­ne, og det kom til en 40 mi­nut­ter lang ild­du­ell før svens­ke­ne trakk seg til­ba­ke og for­svant over til Sve­ri­ge. Hen­del­sen ved Skalbu­ki­len var ikke noen stor tref­ning, men det var den førs­te av en viss stør­rel­se inn­til da i kri­gen. Når det gjel­der an­tall døde og så­re­de, er det­te litt usik­kert. Kil­de­ne an­slår 1 til 2 døde og mel­lom 8 og 18 så­re­de svens­ker, og 2 døde og 14 så­re­de nord­menn.

Er­fa­rin­ge­ne fra den­ne tref­nin­gen var at de nors­ke styr­ke­ne had­de klart seg godt. Det ble en mind­re opp­vask over­for Kn­off for­di han had­de unn­latt å stor­me de svens­ke stil­lin­ge­ne. Vakt­tje­nes­ten, mel­din­ge­ne til­ba­ke, den opp­hol­den­de stri­den, fram­fø­rin­gen av for­sterk­nin­ger og dis­po­ne­rin­gen av styr­ke­ne had­de fun­gert etter reg­le­men­tet.

Lier 18. april

Den 15. april, bare to da­ger etter Skalbu­ki­len, krys­set en stør­re svensk styr­ke gren­sen igjen. Det var den 1. svens­ke bri­ga­de som mar­sjer­te sør­fra mot Kongs­vin­ger fest­ning. Styr­ken var på ca. 900 mann. Mot seg had­de de de Se­ues bri­ga­de på om­trent like man­ge menn. Den nors­ke styr­ken be­sto av en gre­na­der­ba­tal­jon fra Opp­lands­ke re­gi­ment, tre kom­pa­ni­er fra den nors­ke let­te ba­tal­jon, et halv­bat­te­ri tre­punds ka­no­ner med fire ka­no­ner og fire amu­set­ter, dvs. ett punds ka­no­ner. De nors­ke vakt­sol­da­te­ne trakk seg grad­vis til­ba­ke foran de svens­ke fram­ryk­ken­de styr­ke­ne. Tan­ken ved til­bake­trek­nin­gen var å trek­ke de svens­ke styr­ke­ne inn til Lier for­skans­nin­ger, fem kilo­me­ter sør for fest­nin­gen, der de Se­ues bri­ga­de lå og ven­tet. Lier for­skans­ning var ca. 940 me­ter i bred­de og had­de en fram­skutt red­utt (en li­ten, rund luk­ket for­skans­ning) et styk­ke foran ho­ved­for­skans­nin­gen. En slik red­utt skul­le bry­te opp for­ma­sjo­nen til de an­gri­pen­de så tid­lig som mu­lig, men også kun­ne for­hind­re an­grep fra øst. Stil­lin­gen lå på sin ven­st­re fløy inn­til en bratt bak­ke som ven­der ned mot Tar­ven­sjø­en, og på sin høy­re fløy ut mot et åpent om­rå­de som ven­der ut mot Føs­ker­sjø­en. Den høy­re flan­ken var stil­lin­gens sva­ke punkt. Kom fien­den seg for­bi mel­lom for­skans­nin­gen og sjø­en, vil­le de kun­ne kom­me seg opp på en høy­de som lå bak, og der­fra be­sky­te stil­lin­gen. Foran stil­lin­gen var det et stort åpent len­de som hel­let ned fra stil­lin­gen og ga for­sva­rer­ne en

god over­sikt over an­gri­per­ne.

Sje­fen for Lier-stil­lin­gen var ma­jor Kreutz, og han had­de ca. 900 mann til dis­po­si­sjon. En del av dis­se var også land­verns­sol­da­ter. Det vil si ut­ren­te gut­ter og menn som ennå ikke had­de blitt inn­rul­lert, og der­for had­de li­ten mi­li­tær ver­di. Han ut­plas­ser­te fra ven­st­re: tre lett­kom­pa­ni­er, i midt­en var gre­na­der­kom­pa­ni Grü­ner og helt til høy­re Sa­do­lins gre­na­der­kom­pa­ni. Fire 3-punds ka­no­ner var ut­plas­sert ved den sønd­re av Lier­går­de­ne, to amu­set­ter var plas­sert på ven­st­re fløy, og to var plas­sert i red­ut­ten. Re­ser­ve­ne var plas­sert på Kongs­vin­ger, og Kreutz had­de in­gen re­ser­ver til dis­po­si­sjon i stil­lin­gen. Den­ne dis­po­si­sjo­nen kom av at de Se­ue var redd for at svens­ke­ne skul­le kom­me and­re vei­er mot Kongs­vin­ger enn over Lier.

Da svens­ke­ne kom så langt som til Lier­stil­lin­gen, stop­pet de opp. Om mor­ge­nen kl. 09.00 star­tet an­gre­pet på Lier skan­se. Den svens­ke kap­tein Ma­tern an­grep skan­sens høy­re fløy uten sær­lig suk­sess. Han var tid­lig ute og måt­te trek­ke seg til­ba­ke. De ble stå­en­de og ven­te i et skog­holt – skjult for nord­men­ne­ne i stil­lin­ge­ne. Nord­men­ne­ne trod­de svens­ke­ne var slått til­ba­ke for godt.

De svens­ke ho­ved­styr­ke­ne ven­tet på be­skjed fra ma­jor Ce­der­ström og hans tred­je ko­lon­ne – som had­de om­gått stil­lin­gen for å an­gri­pe for­skans­nin­gen i ryg­gen ved å krys­se isen på Vin­ger­sjø­en. Mens de ven­tet, an­kom den svens­ke over­ge­ne­ral Gus­tav Mau­ritz Arm­feldt. Til slutt kom det be­skjed fra Ce­der­ström om at isen på Vin­ger­sjø­en var for utrygg. Arm­feldt måt­te der­for gjø­re om pla­ne­ne og ga Ce­der­ström ord­re om å gå sør for sjø­en for å an­gri­pe skan­sen fra si­den. Imens skul­le de and­re svens­ke styr­ke­ne gjø­re li­vet surt for nord­men­ne­ne.

Tid­lig på etter­mid­da­gen star­tet an­gre­pet ved at svens­ke­ne be­skjøt skan­sen med ka­no­ner en stund. Der­et­ter prøv­de de å stor­me den fle­re gan­ger, men klar­te det ikke. Arm­feldt ga der­for ord­re om re­trett, men ord­ren rakk ald­ri å bli ut­ført.

Ce­der­ströms styr­ker var blitt ob­ser­vert, og ma­jor Kreutz ga ord­re om at de­ler av Sa­do­lins kom­pa­ni skul­le for­ster­ke for­sva­ret på den ven­st­re fløy­en. Ord­ren ble mis­for­stått av kap­tein Sa­do­lin, som tok med seg hele sitt kom­pa­ni. Han tøm­te hele den høy­re fløy­en av skan­sen og gjor­de det mu­lig for kap­tein Ma­tern å inn­ta en stil­ling for å be­sky­te Lier­stil­lin­ge­ne bak­fra. Kap­tein Sa­do­lin flyt­tet hur­tig sitt kom­pa­ni over til den ven­st­re fløy­en. I ste­det for å bli i stil­lin­gen an­grep han med hele kom­pa­ni­et ned­over den brat­te skren­ten mot Tar­ven­sjø­en. Her ble han og hans menn møtt av svensk ild og kom ikke over en flom­sterk bekk. Han mis­tet 30 % av kom­pa­ni­et – en­ten døde el­ler så­re­de.

Si­tua­sjo­nen var nå pre­kær for nord­men­ne­ne. Høy­re fløy var tapt, det var lite am­mu­ni­sjon igjen, og en stor del av styr­ken var falt. Det­te mer­ket svens­ke­ne, og de sat­te inn et storm­an­grep i fron­ten. Red­ut­ten falt, og hele skan­sen gikk i opp­løs­ning. Ma­jor Kreutz ga ord­re om ge­ne­rell til­bake­trek­ning. Nederlaget var nes­ten to­talt. 54 nord­menn falt, og over 100 ble tatt til fan­ge. Hvor man­ge som ble så­ret, vi­tes ikke. Svens­ke­ne had­de kun 5 døde, men hele 83 så­re­de. Nord­men­ne­ne klar­te å red­de noen av ka­no­ne­ne, noe som på den ti­den ble sett på som svært vik­tig.

Ta­pet av Lier-stil­lin­gen var et hardt slag for den nors­ke hær­le­del­sen. Svens­ke­ne holdt om­rå­det helt til 30. mai, da de trakk seg til­ba­ke stort sett over hele lin­jen. Hen­del­se­ne len­ger sør gjor­de det­te nød­ven­dig, til stor over­ras­kel­se for nord­men­ne­ne som ikke klar­te å føl­ge på.

Rakke­stad og Tove­rud

De to nes­te tref­nin­ge­ne mel­lom nord­menn og svens­ker skjer ved Rakke­stad-går­de­ne (må ikke for­veks­les med Rakke­stad kom­mu­ne i Øst­fold) den 19. april og Tove­rud gård den 20. april. Hen­del­se­ne skjer med bare noen ti­mers mel­lom­rom og er i seg selv gans­ke like, men med to full­sten­dig for­skjel­li­ge ut­fall.

Den 15. april ryk­ket den 3. svens­ke bri­ga­de over gren­sen ved Ør­je og gikk vest­over mot Hø­land. De sam­let seg ved Hane­borg, der de for­la ho­ved­styr­ken og ho­ved­kvar­te­ret. Det var 2. bri­ga­de som ryk­ket over Kråk­foss med La­ger­bring som sjef den 14. og be­set­ter Hane­borg den 16. Der­fra ryk­ker han sør­over mot Hø­land for å lin­ke opp med 3. bri­ga­de, noe som skjer den 18. Mør­ner ryk­ker med til­sva­ren­de styr­ke mot Bla­ker og be­set­ter skan­sen den 17. Hey­er­dal og Vei­by blir beg­ge be­ord­ret fram fra Fet­sund og skal sper­re til­ba­ke mot Hane­borg, men prins Chris­ti­an Au­gust an­gri­per i fron­ten og ba­tal­jon Meitz­ner over Glom­ma mot Bla­ker.

Gre­na­der­ba­tal­jon Dit­ten, le­det av ma­jor Dit­ten, samt to let­te kom­pa­ni­er sto i vei­en for den svens­ke fram­ryk­nin­gen. Igjen trakk de seg til­ba­ke, meld­te fra bak­over, drev opp­hol­den­de strid og gikk i stil­ling så langt inn som på vest­si­den av Glom­ma. Ved fram­ryk­nin­gen send­te svens­ke­ne også sol­da­ter sør­over til Hø­land og nord­over til Bla­ker skan­se.

For å møte svens­ke­nes fram­ryk­ning send­te prins Chris­ti­an Au­gust hele Holts bri­ga­de på nes­ten 2200 mann nord­over. Bri­ga­den be­sto av en ba­tal­jon fra Søn­den­fjelds­ke re­gi­ment, to re­gi­men­ter fra Det nor­den­fjelds­ke, Jæ­ger­korp­set og det ri­den­de ar­til­leri­re­gi­ment.

Det ble gitt ord­re om at Rakke­stad-går­de­ne skul­le be­set­tes, slik at vei­en til­ba­ke for svens­ke­ne ble sper­ret. Kap­tein Hey­er­dahl med to kom­pa­ni­er ble sendt dit. Ma­jor Wei­by dro i ret­ning Bla­ker med fem kom­pa­ni­er og 40 dra­go­ner for å fin­ne et pas­sen­de sted å stop­pe svens­ke­ne. Det­te fant han på Tove­rud gård. På etter­mid­da­gen den 19. kom kap­tein Hey­er­dahl fram til Rakke­stad-går­de­ne med sin styr­ke. Gre­na­de­re­ne ble stilt opp med front mot sør, mens det let­te kom­pa­ni­et gikk i stil­ling litt len­ger nord med front mot Hane­borg.

Sør for Rakke­stad ope­rer­te en styr­ke på ca. 250 svens­ke je­ge­re, infanterister og noen få hu­sa­rer. De ble opp­merk­som­me på de nors­ke styr­ke­nes be­ve­gel­ser og be­gyn­te å få dår­lig tid med å kom­me seg til­ba­ke til ho­ved­styr­ken. De ryk­ket så fort de kun­ne mot Rakke­stad-stil­lin­ge­ne. På grunn av den høye snø­en var mu­lig­he­te­ne for ferd­sel uten­for vei li­ten. De måt­te der­for spren­ge seg igjen­nom de nors­ke styr­ke­ne. De sam­let seg, og med høye hurra­rop gikk svens­ke­ne

på med hu­sa­re­ne i spis­sen. De nors­ke for­sva­rer­ne av­fyr­te sine ge­væ­rer for tid­lig og mis­tet på den­ne må­ten mu­lig­he­ten til sam­let ildkraft. En ef­fek­tiv ild av den­ne ty­pen bør av­gis når fien­des er på rundt 30 me­ters hold. Da svens­ke­ne var på ca. 30 me­ter, gikk det nors­ke for­sva­ret i opp­løs­ning. Ved sy­net av de an­gri­pen­de hu­sa­re­ne trakk sol­da­te­ne seg unna, og svens­ke­ne brøt igjen­nom stil­lin­ge­ne. De fort­sat­te i høy has­tig­het gjen­nom går­de­ne og slapp unna og til­ba­ke til ho­ved­styr­ken. Det­te er et godt ek­sem­pel på at da­ti­dens lin­je var helt av­hen­gig av å hol­de ho­det kaldt og slip­pe fien­den inn­på seg før de avga en sam­let sal­ve.

Da kan vi be­ve­ge oss nord­over mot Tove­rud og se hvor­dan en lik­nen­de epi­so­de ut­spant seg. Ved Tove­rud had­de ma­jor Wei­by ut­grup­pert to gre­na­der­kom­pa­ni­er mot øst, mot Hane­borg, og tre mus­ke­ter­di­vi­sjo­ner med fron­ten mot Bla­ker. Som re­ser­ve had­de han et skarp­skyt­ter­d­eta­sje­ment og en gre­na­der­di­vi­sjon plas­sert i midt­en. Han had­de ut­plas­sert felt­vak­ter i alle ret­nin­ger. Ma­jor Wei­bys styr­ke var stør­re enn den som had­de lig­get ved Rakke­stad, og dess­uten had­de han hatt leng­re tid på seg til å ut­grup­pe­re styr­ke­ne sine.

En svensk styr­ke un­der oberst­løyt­nant Mör­ner had­de kom­met så langt som til Bla­ker, før de skjøn­te at de var av­skå­ret fra den svens­ke ho­ved­styr­ken. De be­gyn­te der­for å trek­ke seg til­ba­ke for å opp­ret­te for­bin­del­sen igjen. Pro­ble­met var na­tur­lig nok ma­jor Wei­by og hans sol­da­ter på Tove­rud.

Da Mör­ners styr­ker når Tove­rud ved mid­natt til den 20. april og fin­ner vei­en sper­ret, be­stem­mer han seg raskt for å for­sø­ke å spren­ge seg igjen­nom. Med hu­sa­re­ne i front an­gri­per de hur­tig og vold­somt. Ma­jor Wei­by kla­rer å hol­de roen over av­de­lin­ge­ne sine, og sol­da­te­ne opp­trer di­si­pli­nert. De ven­ter med å sky­te til svens­ke­ne er så nær­me at re­sul­ta­tet av ba­tal­jon­sil­den blir knu­sen­de. Svens­ke­ne for­sø­ker fle­re gan­ger å bry­te igjen­nom, men hver gang blir de slått til­ba­ke. Mör­ner inn­ser at det blir umu­lig å kom­me igjen­nom ved Tove­rud, og han over­gir seg og sine styr­ker.

Ta­pe­ne til svens­ke­ne var sto­re. Vi vet ikke rik­tig hvor man­ge. På norsk side mel­des det ikke om drep­te. Noen ble så­ret. Er­fa­rin­ge­ne fra dis­se to epi­so­de­ne den 19. og den 20. april er at bataljonens ildkraft had­de en knu­sen­de virk­ning hvis den ble sam­let, og når disiplinen i avdelingen var så god at alle ven­tet med å sky­te til fien­den var på kort avstand.

Kam­pen ved Lund 20. april

Svens­ke­nes 3. bri­ga­de had­de kom­met over fra Töck­mark i Sve­ri­ge og over gren­sen den 15. april. Den had­de fått be­ve­ge seg helt fram til bred­den av sjø­ene ved Rø­de­nes, Øde­mark og Are­mark uten sær­lig mot­stand. Her stan­set de opp og spred­te seg i fle­re mind­re de­ta­sje­ment. Prins Chris­ti­an Au­gust var be­kym­ret for si­tua­sjo­nen. Det var en fare for at 3. bri­ga­de kun­ne bru­ke vei­ene gjen­nom

Rø­de­nes el­ler over Öre­bro til å fal­le bri­ga­de Holst i ryg­gen på sin mars mot Hø­land. Hans egent­li­ge øns­ke var å ta hele sin styr­ke og mar­sje­re ned langs øst­si­den av sjø­ene og rul­le opp den svens­ke bri­ga­den.

Pro­ble­met var at si­tua­sjo­nen ved Kongs­vin­ger var så usik­ker at han ikke kun­ne gjø­re det­te. Han ryk­ket der­for selv fram til Bla­ker og send­te kap­tein Zar­bell med et skarp­skyt­ter­kom­pa­ni til Lund for å unn­gå å bli an­gre­pet i ryg­gen. (Lund lig­ger rett øst for Hem­nes kir­ke.) Kap­tein Hey­er­dahl ble sendt til krys­set ved selve kir­ken. Her sto da to kom­pa­ni­er mot en hel svensk bri­ga­de. Kap­tein Hey­er­dahl gikk fram til sin stil­ling, men da han fikk høre at svens­ke­ne var i fram­marsj, valg­te han å trek­ke seg til­ba­ke til Fet­sund. Kap­tein Zar­bell, der­imot, fant sin til­del­te stil­ling ved Lund al­le­re­de ok­ku­pert av et kom­pa­ni av svens­ke je­ge­re fra Sö­derm­an­lands ba­tal­jon un­der kap­tein An­der­son. Kap­tein Zar­bell gikk umid­del­bart til an­grep og drev svens­ke­ne på flukt. Han be­sat­te stil­lin­gen og ven­tet på motangrep. Fem kilo­me­ter sør for Lund, ved Op­sal og Krok, sto enda et svensk kom­pa­ni i re­ser­ve. Etter en kort stund had­de svens­ke­ne sam­let seg og gikk til an­grep igjen. De ble kas­tet til­ba­ke. Gang på gang an­grep de stil­lin­gen til kap­tein Zar­bell, men til in­gen nyt­te. Disiplinen til de nors­ke sol­da­te­ne var sterk, og kap­tein Zar­bell klar­te å hol­de si­tua­sjo­nen un­der kon­troll. In­gen skjøt før svens­ke­ne var på kloss hold. En vel­ret­tet sal­ve møt­te svens­ke­ne hver gang de prøv­de seg. Mot

«BATALJONENS ILDKRAFT HAD­DE EN KNU­SEN­DE VIRK­NING HVIS DEN BLE SAM­LET, OG NÅR DISIPLINEN I AVDELINGEN VAR SÅ GOD AT ALLE VEN­TET MED Å SKY­TE TIL FIEN­DEN VAR PÅ KORT AVSTAND»

slut­ten av da­gen ga svens­ke­ne opp. Av de ca. 100 mann som had­de an­gre­pet, had­de 23 falt og et stort an­tall blitt så­ret. På norsk side var det in­gen døde, men noen få så­re­de.

Tran­gen 25. april

Etter at Lier-stil­lin­ge­ne had­de falt i svens­ke­nes hen­der, var si­tua­sjo­nen ved Kongs­vin­ger fest­ning tru­et. Det­te viss­te både svens­ke­ne og nord­men­ne­ne. Hel­dig­vis ble svens­ke­ne av­vist ved Lund. Den størs­te fa­ren var nå om svens­ke­ne skul­le kom­me nord­fra og fan­ge fest­nin­gen i en knipe­tangs­ma­nø­ver. Det ble der­for vik­tig å hind­re svens­ke­ne å kom­me for­bi Fli­sa og sør­over mot Kongs­vin­ger. Oberst Staf­feldt be­ord­ret så man­ge styr­ker som mu­lig til om­rå­det Ås­nes. Det ble an­tatt at svens­ke­ne vil­le for­sø­ke å kom­me den vei­en, men helt sik­ker var han ikke.

Nord­men­ne­ne gjor­de for­be­re­del­ser så godt de kun­ne. Isen på Fli­sa (som frem­de­les var så tykk at den kun­ne bære menn) ble sa­get opp på fle­re ste­der for å lage råk. I Tran­gen-pas­set ble det la­get forhugninger. Forhugninger var nedhogde trær i brysthøyde (slik at en kun­ne sky­te over) med top­pen mot fien­den – slik at det vanskeliggjorde de­res fram­ryk­ning sam­ti­dig som de ga en viss form for beskyttelse. Det­te ga også de nors­ke sol­da­te­ne åpent skytefelt. Tran­gen-pas­set er et trangt de­fi­lé som lig­ger på sør­øst­si­den av el­ven Fli­sa. Hvis en føl­ger Fli­sa fra Ås­nes kir­ke og mot svenske­gren­sen, lig­ger Tran­gen-pas­set til høy­re for en høy­de som he­ter Kjel­l­åsen (se kart). Fort­set­ter en Fli­sa øst­over, kom­mer til Ny­en gård (det førs­te må­let for re­ko­gno­se­rings­styr­ken som end­te i sla­get ved Skalbu­ki­len). Ny­en gård lig­ger på nord­si­den av Fli­sa, og på mot­satt side lig­ger går­den Gam­mel­se­ter. Vi­de­re langs el­ven fin­ner vi Skalbu­ki­len på nord­si­den, Utne­set og til slutt Røine­se­ter, også den­ne på nord­si­den av el­ven. Fli­sa ren­ner ut fra Osen­sjø­en len­ger nord. Ver­mund­sjø­en er en for­len­gel­se av Med­skogs­åa hvor vass­dra­get en­der i Fli­sa. Alt­så er el­ven fra Ver­mund­sjø­en en side­elv til Fli­sa.

Sør for Fli­sa gikk det en vin­ter­vei som i dag er mer­ket med «Vei­en over tolv­mils­sko­gen» (el­ler Balte­bølv­ei­en som den også he­ter). I 1808 var den­ne vei­en smal og ikke noen ide­ell fram­komst­vei for en mi­li­tær av­de­ling.

På svensk side av gren­sen, ved Midt­sko­gen, sto oberst Gahn med ca. 540 mann. Av sin over­ord­ne­de, ge­ne­ral Arm­feldt, had­de han ord­re om å bry­te igjen­nom til Fli­sa og tren­ge fram til Glom­ma – for så å mar­sje­re sør­over mot Kongs­vin­ger.

Kvel­den den 24. april be­gyn­te natt­mar­sjen over gren­sen. Pla­nen var å tren­ge lengst mu­lig inn i lø­pet av nat­ten for å kom­me over­ras­ken­de på nord­men­ne­ne. Han valg­te å krys­se Ver­mund­sjø­en i det nord­ligs­te hjør­net for så å gå på den pri­mi­ti­ve vei­en på sør­si­den av Fli­sa­elva. Etter kort tid ble styr­ken opp­da­get av de nors­ke for­post­vak­te­ne på Utne­set. Fram­ryk­nin­gen ble opp­da­get da pos­te­rin­gen send­te ut felt­vak­ten på Utne­set, der­fra til for­post­kom­pa­ni­et på Ny­en. De trakk seg ord­net til­ba­ke mot Ny­en mens de holdt øye med svens­ke­nes fram­ryk­ning på sør­si­den av el­ven. Ny­en ble ald­ri for­latt, og det var her Staf­feldt kom fram med ho­ved­styr­ken over tid. På sam­me måte som ved Skalbu­ki­len, noen da­ger før, kom det til skudd­veks­ling. De meld­te til­ba­ke med il­bud til Staf­feldts ho­ved­kvar­ter på Bjørne­by, et par mil len­ger bak, før de trakk seg til­ba­ke. Svens­ke­ne var nå opp­da­get. Oberst Staf­feldt fikk mel­din­gen tid­lig på mor­ge­nen den 25. april. Mel­din­gen gikk ut på at det var en be­ty­de­lig svensk styr­ke på vei. Han be­ord­ret straks to gre­na­der­di­vi­sjo­ner, un­der kap­tein Næg­lers kom­man­do, til å be­man­ne for­hug­nin­ge­ne ved Tran­gen. Res­ten av ho­ved­styr­ken skul­le ryk­ke fram og be­set­te stil­lin­ger ved Ny­en.

Svens­ke­ne mar­sjer­te fram langs den tran­ge vei­en. De møt­te li­ten el­ler in­gen an­nen mot­stand enn de fram­skut­te pos­te­rin­ge­ne. De nors­ke vak­te­ne på Utne­set fulg­te svens­ke­ne med vakt­somt blikk. Svens­ke­ne vand­ret len­ger og len­ger inn i fel­len til Staf­feldt. Da svens­ke­ne var kom­met over el­ven, plas­ser­te de en vakt­styr­ke på 40 mann på Gam­mel­se­ter (sør for el­ven) for å unn­gå å bli falt i ryg­gen.

Staf­feldt var engste­lig for at svens­ke­nes ho­ved­an­grep vil­le kom­me på nord­si­den av Fli­sa som det had­de gjort tid­li­ge­re, og at fram­ryk­nin­gen på sør­si­den var en av­led­nings­ma­nø­ver. Etter å ha for­sik­ret seg om at så ikke var til­fel­le, ga han ord­re om an­grep i svens­ke­nes rygg un­der le­del­se av ma­jor Ræ­der, sjef for gre­na­der­ba­tal­jo­nen. Elve­rums­ke ski­lø­per­kom­pa­ni ble sendt øst­over på nord­si­den av el­ven for å sik­re om­rå­det for an­grep.

Hoffs­ke Ski­lø­per­kom­pa­ni og de trøn­ders­ke skarp­skyt­ter­ne gikk til an­grep over el­ven fra Ny­en og rett på de svens­ke stil­lin­ge­ne på Gam­mel­se­ter. Det var dis­se to kom­pa­ni­ene som ja­get den svens­ke ar­rie­re­gar­den. Kap­tein Kn­offs 2. gre­na­der­di­vi­sjon an­grep langs vei­en etter ski­lø­per­ne med Stangs 3. di­vi­sjon hakk i hæl. Svens­ke­ne ble straks kas­tet ut av stil­lin­ge­ne og trakk seg til­ba­ke etter sin ho­ved­styr­ke ved Tran­gen-pas­set.

Litt i for­kant av det­te had­de svens­ke­ne kom­met fram til Tran­gen og Næg­lers gre­na­de­rer og kas­tet seg inn i et an­grep – etter hvert med hele styr­ken. Styrke­for­skjel­len her var til svens­ke­nes for­del, og nord­men­ne­ne be­gyn­te å vike. Etter en lang ild­du­ell for­søk­te oberst Gahn å sen­de en styr­ke ut på sin ven­st­re fløy for å om­gå for­hug­nin­gen i Tran­gen-pas­set. Det­te var kap­tein Knor­rings de­ta­sje­ment. De ble møtt av en norsk styr­ke, og styr­ke­ne ble iso­lert fra sine re­spek­ti­ve ho­ved­styr­ker un­der res­ten av sla­get.

Da hø­res skudd bak­fra, og oberst Gahn for­står at hans styr­ker på Gam­mel­se­ter

«FORHUGNINGER VAR NEDHOGDE TRÆR I BRYSTHØYDE MED TOP­PEN MOT FIEN­DEN – SLIK AT DET VANSKELIGGJORDE DE­RES FRAM­RYK­NING SAM­TI­DIG SOM DE GA EN VISS FORM FOR BESKYTTELSE. DET­TE GA OGSÅ DE NORS­KE SOL­DA­TE­NE ÅPENT SKYTEFELT.»

blir an­gre­pet. Etter noe be­tenk­nings­tid gir han ord­re om å snu – for å slå seg ut mot Sve­ri­ge. Med je­ger­ne i front stor­mer han bak­over sam­me vei­en han had­de kom­met. Nord­men­ne­ne som var på vei ut av sine stil­lin­ger ved for­hug­nin­ge­ne i Tran­gen, ser at svens­ke­ne snur, og de be­set­ter sine tid­li­ge­re stil­lin­ger igjen.

Svens­ke­ne møter gans­ke snart Ræ­ders frems­te av­de­lin­ger og be­set­ter den høy­den som i dag kal­les «Svenske­hau­gen» med ett kom­pa­ni – sam­ti­dig som je­ger­ne fort­set­ter fram­ryk­ning mot Gam­mel­se­ter. Ca. 250 me­ter nord for Svenske­hau­gen er det stopp. To gre­na­der­di­vi­sjo­ner står grup­pert på lin­je og av­gir ret­te­de sal­ver mot svens­ke­ne. Svens­ke­ne grup­pe­rer for an­grep og for­sø­ker å slå seg ut. Det lyk­kes hele to gan­ger å pres­se gre­na­de­re­ne til­ba­ke – de blir ja­get fram igjen av sine of­fi­se­rer med drag­ne sab­ler. Men da står den røde lin­jen fast. Svens­ke­nes støtte­punkt på hau­gen var de­res fast­punkt i stri­den, men var for langt vekk til at il­den der­fra kun­ne inn­vir­ke på Ræ­ders lin­jer.

Det er i den­ne fa­sen at en av norsk mi­li­tær­his­to­ries mest kjen­te skik­kel­ser trer fram. Kap­tein Ni­co­lay Pe­ter Dre­jer fra 2. Trond­hjems­ke in­fan­teri­re­gi­ment sto opp på en stor stub­be midt i slag­fel­tet og skjøt på de an­gri­pen­de svens­ke­ne. Noen av hans menn sto un­der stub­ben og send­te ham lad­de vå­pen. Han ble truf­fet fle­re gan­ger, hele sju er det fle­re kil­der som sier, før han falt ned. Hans ured­de opp­tre­den opp­ild­net nord­men­ne­ne, og hans opp­tre­den gikk ikke upå­ak­tet hen hos svens­ke­ne hel­ler. Na­tur­lig nok gjor­de han seg til en yp­per­lig blink – og det måt­te gå galt.

Kap­tein Nægler, etter igjen å ha be­satt for­hug­nin­ge­ne i Tran­gen, hø­rer nå kamp­lar­men to km len­ger nord og skjøn­ner at svens­ke­ne er i kamp med Staf­feldts ho­ved­styr­ke. Etter noe be­tenk­nings­tid set­ter han igjen en mind­re styr­ke, mens han med ho­ved­styr­ken set­ter i storm­løp i den ret­nin­gen svens­ke­ne for­svant. Nå kom­mer svens­ke­ne un­der dob­belt ild.

Oberst Gahn var på det­te tids­punk­tet lite mo­bil. Han had­de en gam­mel ska­de som had­de gått opp, og han var lig­gen­de på en sle­de der han rop­te ut sine ord­re. Svens­ke­ne som nå er pres­set fra beg­ge si­der og har sam­let sine ennå strids­dyk­ti­ge på «Svenske­hau­gen», for­sø­ker å bry­te ut av høy­den med ba­jo­net­te­ne på.

I sla­gets sis­te fase gjal­ler plut­se­lig ski­lø­per­nes horn­sig­na­ler i flan­ken. Det er kap­tein Arnt­zen med sine Hoffs­ke ski­lø­pe­re som etter en flanke­be­ve­gel­se har kom­met fram og stor­mer nå inn på de døds­tret­te svens­ke­ne.

De nors­ke styr­ke­ne som had­de om­rin­get høy­den, var nå så tall­mes­sig over­leg­ne at alt håp er ute for svens­ke­ne. Da de­res de­spe­ra­te for­søk på å bry­te ut ikke nyt­ter, be­ord­rer oberst Gahn de svens­ke tam­bu­re­ne (tromme­sla­ge­re) til å slå cha­ma­de (over­gi­vel­se).

Svens­ke­ne over­ga seg og ble sam­let sam­men på vest­si­den av vei­en. Den svens­ke styr­ken un­der kap­tein Knor­rig som ope­rer­te i Tran­gens øst­re flan­ke, slapp unna og kom seg over til Sve­ri­ge. Taps­tal­le­ne ble opp­gitt til å være 27 døde og 57 så­re­de på svensk side, mens 16 døde og 52 ble så­ret på norsk side. I da­ge­ne som fulg­te, døde i til­legg fle­re på beg­ge si­der av så­re­ne de had­de fått. En av dis­se var kap­tein Dre­jer som døde på Søns­te­rud gård fire da­ger etter sla­get.

Etter sla­get ved Tran­gen var svens­ke­nes styr­ker i Dalar­na til­in­tet­gjort, og Staf­feldts styr­ker ble truk­ket ned til Kongs­vin­ger. Hit kom også en del av de Se­ues trop­per.

Si­tua­sjo­nen i om­rå­de­ne sør for Kongs­vin­ger be­gyn­te nå å bli pre­kæ­re for be­folk­nin­gen. De svens­ke sol­da­te­ne lev­de på om­rå­det, og de tok ut så mye at det var fare for hun­gers­nød både blant be­folk­nin­gen og sol­da­te­ne. Skul­le de nors­ke sol­da­te­ne ryk­ke inn i det­te om­rå­det, måt­te de ha med seg for­sy­nin­ger. Man­gel på hes­ter var det, og der­for an­tok den nors­ke hær­le­del­sen at de skul­le kun­ne dri­ve krig i fem da­ger, el­ler så len­ge en sol­dat kun­ne bære sine egne for­sy­nin­ger. Det­te be­gren­set na­tur­lig nok mu­lig­he­te­ne til strid. Sam­ti­dig var det vik­tig at ikke svens­ke­ne

ble stå­en­de så len­ge at de kun­ne få til­ført stør­re meng­der med for­sy­nin­ger og sol­da­ter fra Sve­ri­ge. Ryk­te­ne svir­ret om at det had­de kom­met en­gels­ke trop­per til Göte­borg, noe nord­men­ne­ne var lite in­ter­es­sert i å slåss mot.

Det var på tide at nord­men­ne­ne gikk over på of­fen­si­ven.

Ør­je 4. mai

Den 3. svens­ke bri­ga­de had­de satt deg fast ved Ør­je og sær­lig på øst­si­den av Rø­de­nes­sjø­en. De had­de la­get forhugninger og skan­ser på fle­re ste­der. Det var na­tur­lig nok et sterkt øns­ke om å for­dri­ve de svens­ke styr­ke­ne og om ikke an­net fin­ne ut av de­res strids­evne. Ma­jor Krebs fikk der­for ord­re om å gå mot svens­ke­ne. Han had­de kom­man­do­en over tre kom­pa­ni­er av nors­ke je­ger­korps, fire gre­na­der­kom­pa­ni­er, Nor­den­fjelds­ke skarp­skyt­te­re, en di­vi­sjon av 1. Akers­husis­ke og Små­lends­ke dra­go­ner. De skul­le gå over bro­en ved Lund.

Om kvel­den den 4. mai ble kap­tein Zar­bell fra Nor­den­fjelds­ke re­gi­ment sendt mot går­den Op­sal. Her viss­te man om at det lå ca. 150 mann av 1. Sö­derm­an­lands ba­tal­jon bak en sterk for­hug­ning. De be­ve­get seg i en stor sløy­fe rundt for­hug­nin­gen i håp om å ikke bli opp­da­get. På mor­gen­kvis­ten fikk de kon­takt med svens­ke­ne – som åpen­bart viss­te at de kom. Kap­tein Zar­bell lev­de opp til sitt ryk­te og gikk umid­del­bart på i storm­an­grep. An­gre­pet lyk­tes ikke, da svens­ke­ne var for sterkt be­fes­tet. Da duk­ket Krebs opp med sin ho­ved­styr­ke, og med nytt mot gikk hele styr­ken på. Svens­ke­ne hol­der stand. Da kom­mer je­ger­løy­t­nant Hax­t­hau­sen i spis­sen for sine folk stor­me­ne, løyt­nan­te­ne Heg­ge og Ger­ner føl­ger på. Storm­an­gre­pet er så vold­somt at svens­ke­ne blir kas­tet til­ba­ke fra sine stil­lin­ger. Så vold­somt gikk de på at de også i sam­me an­grep kas­tet re­ser­ven i de ba­ken­for­lig­gen­de stil­lin­ge­ne til­ba­ke. Svens­ke­ne trakk seg til­ba­ke til nye stil­lin­ger ved Krok på sør­si­den av Op­sa­l­elva. Det til­bake­trek­ken­de svens­ke kom­pa­ni­et fikk her for­sterk­nin­ger av sin ba­tal­jon. Stil­lin­gen var vel­dig sterk, og et fron­tal­an­grep over el­ven var nytte­løst.

En av je­ger­ne i kap­tein Bu­ten­schøns kom­pa­ni ved navn Lars Op­sal, lo­kal­kjent i om­rå­det, vis­te kom­pani­sje­fen en vei over el­ven litt borten­for skan­sen. Her klar­te sol­da­te­ne å vade over. Foran seg had­de de nå en bratt skrent hvor svens­ke­ne lå på top­pen. Ma­jor Krebs kom lø­pen­de fram for å se etter Bu­ten­schøns kom­pa­ni og blott­la seg for svensk ild. Ku­le­ne hvin­te rundt øre­ne på ham. Han sto fast, og han rop­te til svens­ke­ne: «Sky­ter saa man­ge paa én mand da?» Krebs hev­det se­ne­re at svens­ke­ne vir­ket litt brydd over det­te, og il­den opp­hør­te.

Løyt­nant Heg­ge så sin ma­jor stå ut­satt til og sam­let raskt sine folk til an­grep. Sam­men med løyt­nan­te­ne Hax­t­hau­sen, Ru­stad og Ger­ner og de­res av­de­lin­ger stor­met de fire rett på svens­ke­ne. De føl­te seg nå tru­et fra to kan­ter – fron­talt og i flan­ken av Bu­ten­schøns av­de­ling – og de trakk seg til­ba­ke. De til­bake­trek­ken­de svens­ke­ne sat­te seg fast på ny ved går­den Jå­vel. På sam­me måte som tid­li­ge­re gikk nord­men­ne­ne på med ba­jo­nett og drev svens­ke­ne ut av stil­lin­ge­ne etter et par til­bake­slag. Fer­den bar vi­de­re til Slupstad der svens­ke­ne fikk yt­ter­li­ge­re for­sterk­nin­ger og sat­te seg fast. In­gen­ting så nå ut til å stop­pe de nors­ke sol­da­te­ne. Svens­ke­ne ble på nytt kas­tet ut og trakk seg til­ba­ke til As­ke­rud gård. Her stan­set Krebs an­gre­pet. Hans sol­da­ter had­de slåss i over seks ti­mer og be­gyn­te å bli ut­slitt. De nors­ke styr­ke­ne had­de ryk­ket raskt fram, og det­te ga prins Chris­ti­an Au­gust be­kym­rin­ger for at styr­ken skul­le om­rin­ges. Han ga der­for ord­re til Krebs

om å trek­ke seg til­ba­ke. Det gjor­de de i all still­het.

Her ser en gode ek­semp­ler på hva mo­bil­krig­fø­ring kan gjø­re i en krig­fø­ring som var mer ba­sert på sta­tisk tak­tikk. Med ild og be­ve­gel­se kla­rer en an­gri­pen­de styr­ke å pres­se en jevn­byr­dig styr­ke til­ba­ke til tross for at den­ne sit­ter i godt be­skyt­te­de stil­lin­ger.

Det nes­te an­gre­pet kom den sju­en­de mai på mor­ge­nen. Da an­grep ma­jor Fisch­er med fjer­de je­ger­kom­pa­ni og to kom­pa­ni­er av Nor­den­fjelds­ke re­gi­ment for­skans­nin­ge­ne ved Ør­je bro. Svens­ke­ne ble full­sten­dig tatt på sen­gen og rakk med nød og nep­pe å trek­ke seg til­ba­ke over el­ven. I frykt for at nord­men­ne­ne skul­le set­te inn et storm­an­grep, bren­te de bro­en over el­ven. Svens­ke­ne var ras­ke med å byg­ge skan­ser for å be­fes­te sin stil­ling på øst­si­den av el­ven. Nord­men­ne­ne an­grep ikke noe mer og had­de i grun­nen bare opp­nådd å få svens­ke­ne til å be­fes­te om­rå­det enda ster­ke­re.

Etter at svens­ke­ne tok Lier-stil­lin­ge­ne, be­gyn­te de en om­fat­ten­de ut­byg­ging i om­rå­det. Det snud­de om på Lier-stil­lin­gen slik at den vend­te nord. De byg­get forhugninger og skan­ser ved Ra­stad, i om­rå­det mel­lom Di­ger­sjø­en og Vin­ger­sjø­en og langs el­ven Skinnar­bølåa. Vi be­fin­ner oss nå i om­rå­det sør­øst for Kongs­vin­ger mot svenske­gren­sen. Svens­ke­ne tru­et nors­ke bøn­der til å gjø­re de tyngs­te job­be­ne un­der ut­byg­gin­gen rundt Skinnar­bølåa. Langs den­ne ble det byg­get man­ge for­skans­nin­ger og forhugninger.

Mo­bekk 18. mai

Nord­men­ne­ne had­de en for­mi­da­bel jobb foran seg for å kun­ne ryd­de om­rå­det for svens­ker. Pla­nen var å an­gri­pe den 18. mai nord­fra med tre ko­lon­ner og sam­ti­dig fore­ta et skinn­an­grep fra vest mot Ra­stad– Lier­om­rå­det. Hå­pet var at Lier-stil­lin­ge­ne skul­le opp­gis. An­gre­pet sat­te i gang, og svens­ke­ne trakk seg raskt til­ba­ke til Lier, men ikke len­ger. Hå­pet had­de vært at svens­ke­ne skul­le trek­ke styr­ker ut av skan­se­ne mel­lom Vin­ger­sjø­en og Di­ger­sjø­en, men så skjed­de ikke. I til­legg til dis­se pro­ble­me­ne slet nord­men­ne­ne med å føre fram sitt ar­til­le­ri. Det var svært bløtt over­alt, og vei­ene var så å si ikke fram­kom­me­li­ge. An­gre­pet star­tet mot Skinnar­bøl og Skands­går­den to ti­mer for sent. Av fram­kom­me­lig­hets­grun­ner var ikke styr­ke­ne på plass før kl. 13.00. Det­te gjor­de, hev­der noen kil­der, at an­gre­pet kom midt i vakt­av­løs­nin­gen. På det­te tids­punk­tet var det dob­belt så man­ge sol­da­ter i skan­se­ne som van­lig. Førs­te ko­lon­ne med kap­tein Jür­gen­sen an­grep Skands­går­den med Lær­dals­ke let­te kom­pa­ni og Hoffs­ke Ski­lø­per­kom­pa­ni. Kap­tein Nægler som ko­lon­ne to skul­le støt­te det­te an­gre­pet og sør­ge for å ryd­de av vei­en for­pos­ter med en trøn­dersk gre­na­der­di­vi­sjon og de­ler av en trøn­dersk skarp­skyt­ter­di­vi­sjon. Svens­ke­ne røm­te fra Skands­går­den og stakk over el­ven til Ove­rud gård og rev bro­en etter

seg. Her ble styr­ke­ne stå­en­de med en elv imel­lom seg.

Sam­ti­dig med det­te skul­le den tred­je ko­lon­nen un­der oberst­løyt­nant Ræ­der som be­sto av en gre­na­der­di­vi­sjon, Elve­rums­ke ski­lø­per­kom­pa­ni og 100 mann fra den trøn­ders­ke skarp­skyt­ter­di­vi­sjo­nen, an­gri­pe Mo­bekk skan­se. Mo­bekk lå en del len­ger sør­øst enn der de to and­re ko­lon­ne­ne an­grep. Pla­nen var at de skul­le ta seg fram via skog­sti­er helt fram til Di­ger­sjø­ens vest­bredd og krys­se el­ven ved dem­nin­gen for å an­gri­pe skan­sen bak­fra. Pro­ble­met var at Ræ­der had­de be­nyt­tet seg av en lo­kal­kjent kone. Hun var mu­li­gens lo­kal, men ikke sær­lig kjent. Hun le­det Ræ­der og hans menn rett på Mo­bekk skan­se, noe som sat­te ham i en svært vans­ke­lig si­tua­sjon. Han valg­te da å om­grup­pe­re sin styr­ke og gå til an­grep.

I prin­sip­pet skul­le man ald­ri an­gri­pe en skan­se av den­ne ty­pen uten først å ha lagt en kraf­tig ar­til­leri­ild på den. Ar­til­le­ri fan­tes ikke, og der­for måt­te an­gre­pet gjen­nom­fø­res uten. Nord­men­ne­ne an­grep med storm­for­ma­sjon, men svens­ke­nes ild ble for kraf­tig, og de ble dre­vet til­ba­ke til tross for at lær­dø­le­ne kom til unn­set­ning etter å ha sik­ret sei­e­ren len­ger vest mot Ove­rud.

Ræ­der plas­ser­te ut en del skyt­te­re på ta­ke­ne på Mo­bekk gård, men av­stan­den var over 100 me­ter, og ef­fek­ten var li­ten. I nes­te an­grep for­søk­te nord­men­ne­ne å om­gå ven­st­re fløy av skan­sen. De for­søk­te å hol­de seg uten­for skudd­hold av de svens­ke ge­væ­re­ne. Det ble for­søkt å vade over el­ven for å kom­me bak stil­lin­gen, men på grunn av høy vann­fø­ring lyk­tes ikke det­te. De trakk seg til­ba­ke og for­søk­te et nytt an­grep, den­ne gan­gen på høy­re side. De an­grep igjen i et kom­bi­nert fron­tal- og fløy­an­grep. Hel­ler ikke det­te ga re­sul­ta­ter. Det kom til en ild­du­ell mel­lom de to styr­ke­ne. Hu­se­ne på Mo­bekk be­gyn­te å bren­ne, og si­tua­sjo­nen ble vans­ke­lig for de nors­ke sol­da­te­ne. Ræ­der be­stem­te seg der­for for re­trett. Svens­ke­ne for­søk­te å for­føl­ge, men ble kas­tet til­ba­ke. Re­sul­ta­tet ble 8 døde og 30 så­re­de nord­menn, mens svens­ke­ne mis­tet 30 døde og så­re­de. Det­te var et hardt slag for de nors­ke styr­ke­ne. De «had­de vun­net fle­re slag, men i det­te til­fel­le had­de man­ge ting gått vel­dig galt».

Etter kam­pe­ne i Rø­de­nes og om­kring Kongs­vin­ger end­ret kri­gen ka­rak­ter. Svens­ke­ne trakk ho­ved­styr­ken sin til­ba­ke. Både Lier-stil­lin­ge­ne og Mo­bekk skan­se ble opp­gitt. Det enes­te om­rå­det der det frem­de­les var svens­ker, var helt sør i Øst­fold; om­rå­det Rø­de­nes og Ør­je og En­ning­da­len med ho­ved­for­skans­nin­ger på Preste­bak­ken og Ber­by. Den enes­te ak­ti­vi­te­ten i om­rå­de­ne langs gren­sen i den­ne pe­rio­den var strids­pa­trul­jer og en­kel­te mind­re tref­nin­ger.

Preste­bak­ken 10. juni

I star­ten av juni voks­te øns­ket om å få kas­tet svens­ke­ne helt ut av Nor­ge. An­gre­pet skul­le gå mot Rø­de­nes og Ør­je, men da svens­ke­ne plut­se­lig trakk seg ut fra det­te om­rå­det også, sto de bare igjen i En­ning­da­len.

An­gre­pet star­tet den 10. juni. An­greps­styr­ken ble det i tre ko­lon­ner. Den førs­te un­der kap­tein Huit­feldt med ca.

230 mann fra Søn­den­fjelds­ke ge­vorbne in­fan­teri­re­gi­ment og noen land­verns­sol­da­ter. Dis­se skul­le an­gri­pe Preste­bak­ken fra vest. And­re ko­lon­ne un­der løyt­nant Thambs med ca. 540 mann også fra Søn­den­fjelds­ke ge­vorbne in­fan­teri­re­gi­ment, samt noen land­verns­sol­da­ter, skul­le an­gri­pe Preste­bak­ken fra øst og sør. Den tred­je ko­lon­nen var un­der løyt­nant Spørck som ble av­delt fra Tambs’ av­de­ling og ryk­ket fram østen­for kir­ken og an­grep fra sør. Løyt­nant Mag­nus­sen skul­le ro sør­over Idde­fjor­den og gå i land sør for Berg­by hvor han med en noe bro­ket for­sam­ling på rundt 100 mann og ar­til­le­ri skul­le fore­ta et av­led­nings­an­grep på Ber­by slik at det ikke ble sendt for­sterk­nin­ger til Preste­bak­ken. Skinn­an­gre­pet lyk­tes, og det kom ald­ri noen for­sterk­nin­ger til Preste­bak­ken.

De to nors­ke ko­lon­ne­ne be­ve­get seg mot Preste­bak­ken nat­ten til 10. juni. De svens­ke for­pos­te­ne klar­te ikke å mel­de til­ba­ke til ho­ved­styr­ken at nord­men­ne­ne var i an­marsj. Plut­se­lig duk­ket nord­men­ne­ne opp fra fem–seks ste­der sam­ti­dig. Svens­ke­ne ble over­rump­let og trakk seg ut av stil­lin­ge­ne og inn på kirke­går­den på Preste­bak­ken. Her for­skan­set de seg bak stein­gjer­de­ne. Nord­men­ne­ne an­grep, og de svens­ke styr­ke­ne ble split­tet. 150 mann klar­te å røm­me fra kirke­går­den un­der an­gre­pet, men de ble stop­pet av løyt­nant Hei­de med 60 mann som sper­ret vei­en mot Ber­by. Kam­pe­ne had­de vært har­de, og re­sul­ta­tet var 12 døde og så­re­de nord­menn, mens svens­ke­ne mis­tet 60 døde og hardt skad­de, 34 let­te­re så­re­de og hele 361 mann tatt til fan­ge. To­talt had­de nord­men­ne­ne uska­de­lig­gjort 455 mann.

På som­mer­en ble det ro­lig. Nord­men­ne­ne fore­tok noen streif­tog inn på svensk side av gren­sen uten sær­li­ge re­sul­ta­ter.

Ber­by 12. sep­tem­ber

Den sis­te sto­re tref­nin­gen i den­ne kri­gen skjed­de ved Ber­by. Den­ne gan­gen var det svens­ke­ne som an­grep. Selv om svens­ke­ne i etter­tid har hev­det at det drei­de seg om en væp­net re­ko­gno­se­ring, ut­vik­let det seg til å bli noe mye stør­re. En styr­ke på rundt 200 mann un­der ma­jor Krebs sto som for­post ved Ber­by. I til­legg til sol­da­te­ne had­de han også to amu­set­ter til dis­po­si­sjon. Styr­ken be­sto, for­uten je­ger­korp­set, av gre­na­de­rer fra Ber­gen­hus og sol­da­ter fra Nor­den­fjelds­ke og Søn­den­fjelds­ke re­gi­men­ter. Alle vei­er mel­lom Nor­ge og Sve­ri­ge var dek­ket av nors­ke pos­te­rin­ger. Løyt­nan­te­ne Birch, Mund og Smith had­de kom­man­do­en over dis­se.

To sto­re ko­lon­ner med svens­ker ryk­ket nord­over mot Ber­by. Den ene over Tys­ling­moen fra vest på om­trent 400 mann og den and­re langs ho­ved­vei­en fra sør ned­over langs elva mot Berg­by med om­trent 900 mann. Det­te var en for­mi­da­bel styr­ke.

Halv åtte på mor­ge­nen fikk Krebs mel­ding om at svens­ke­ne kom både fra sør og vest. Han sendt 60 je­ge­re un­der Bu­ten­schøn fram til for­pos­ten til Smith. Dis­se var på plass før svens­ke­ne fikk kon­takt med nord­men­ne­ne. Da svens­ke­ne kom mot de nors­ke stil­lin­ge­ne, lå tå­ken tett over da­len. Det­te gjor­de at det var vans­ke­lig å an­slå hvor stor styr­ken var. Nord­men­ne­ne for­søk­te et storm­an­grep med

ba­jo­nett, men ble dre­vet til­ba­ke. De trakk seg til­ba­ke mot Ber­by.

Ma­jor Krebs kom til med sin styr­ke og amu­set­ter. Han stil­te dem opp bak en stein­mur og ut­grup­per­te je­ger­ne på fløy­ene og gre­na­de­re­ne i midt­en. Ka­no­ne­ne var i sen­trum. Tå­ken lå frem­de­les over om­rå­det, men det kom til skudd­veks­ling både med ge­vær og ka­non. Re­sul­ta­tet av sky­tin­gen var uklar på grunn av krutt­røyk og tåke. Over­mak­ten ble for stor for Krebs’ styr­ker. Svens­ke­ne an­grep med vold­som kraft, og han be­slut­tet å trek­ke styr­ke­ne sine nord­over. På den vei­en til­ba­ke måt­te de over en bro. Det ble en stund kao­tisk ved bro­en, og fle­re av sol­da­te­ne måt­te vade over. Vel over på den and­re si­den gikk de på nytt i stil­ling og ven­tet på svens­ke­ne. I til­bake­trek­nin­gen had­de en av Krebs’ amu­set­ter gått tapt, og det­te erg­ret ham vel­dig. Å tape en ka­non var svært alvor­lig og ble be­teg­net som en stor sei­er for dem som tok den.

Svens­ke­ne for­søk­te to gan­ger å stor­me over bro­en, men ble beg­ge gan­ger av­vist. Klok­ka 12.00 duk­ket plut­se­lig den svens­ke obers­ten Pos­se opp. Han for­lang­te vå­pen­hvi­le og å få snak­ke med ma­jor Krebs. De dis­ku­ter­te litt fram og til­ba­ke før de ble eni­ge om en vå­pen­hvi­le. Oberst Pos­se lot Krebs hil­se på sine of­fi­se­rer. Det­te kan vir­ke un­der­lig for oss, men på da­ti­dens gent­le­mans­ma­ne­rer var det­te slett ikke uvan­lig. Svens­ke­ne trakk seg til­ba­ke med nord­men­ne­ne i hæ­le­ne. Ta­pe­ne ved Ber­by ble sto­re. Hele 50 døde og så­re­de svens­ker og 25 døde og så­re­de nord­menn.

Ut­over på høs­ten blir det stil­le ved gren­sen. Svens­ke­ne øns­ker fred med nord­men­ne­ne. Til tross for at de had­de hele 23 000 mann un­der vå­pen mot de nors­ke 5 – 6000 mann, kan det­te vir­ke un­der­lig. Si­tua­sjo­nen i Sve­ri­ge var lik den som var i Nor­ge. Hun­gers­nød og man­gel på det al­ler mes­te fol­ket tren­ger til livs­opp­hold, gjor­de at prins Chris­ti­an Au­gust inn­gikk fred med svens­ke­ne mot kon­gens vil­je.

Kam­pe­ne mel­lom Nor­ge og Sve­ri­ge had­de krevd over 400 nors­ke liv. Ta­pe­ne på svensk side var stør­re, hvor mye vi­tes ikke. Selv om det var to re­la­tivt små hæ­rer, sett i for­hold til da­ti­dens hæ­rer i Euro­pa, var kam­pe­ne dra­ma­tis­ke nok. Nor­ge sloss for ikke å bli ok­ku­pert av et nabo­land, det­te hand­let om vår fri­het. Sla­ge­ne var vel hel­ler ikke av de størs­te og vold­soms­te. For dem som opp­lev­de dem, var de klart skrem­men­de og sat­te spor for res­ten av li­vet. Til tross for sin dår­li­ge utrustning, proviantering og krigserfaring vis­te dis­se sol­da­te­ne at det nyttet. Det nyttet å ta opp sitt vå­pen, lære å bli kommandert og slåss, for til slutt å vin­ne den sei­er lan­det treng­te.

Nå had­de det seg slik at danske­kon­gen vil­le ikke noen fred. Han be­ord­ret prin­sen til å an­gri­pe, men prin­sen nek­tet. Han bruk­te nå ti­den i sitt ho­ved­kvar­ter i Chris­tia­nia til å sør­ge for for­sy­nin­ger og få or­den på sty­re og stell. For­hol­det mel­lom kon­gen og prins Chris­ti­an Au­gust ble na­tur­lig nok ikke spe­si­elt godt av det­te. I 1809 ble han til­budt å bli tron­ar­ving til Sve­ri­ge – noe han tak­ket ja til. Sett i da­gens lys er det vel litt un­der­lig, men det fun­ger­te slik den gan­gen. Hans vi­de­re skjeb­ne er ikke så lys­tig. Han fikk slag og falt av hes­ten. Det ble etter hvert klart at han var syk på grunn av sine an­stren­gel­ser un­der felt­to­get i Nor­ge. Ryk­tet om snik­mord ver­ser­te len­ge og som ver­ste re­sul­tat at den svens­ke riks­mar­skal­ken Axel von Fer­sen ble lyn­sjet til døde ved hans be­gra­vel­se i Stock­holm.

Svens­ke­ne sto nå at­ter en gang uten tron­ar­ving. Etter en lang pro­sess falt val­get på den frans­ke ge­ne­ra­len Jean Bap­tis­te Berna­dot­te – en av Na­po­lé­ons mar­skal­ker. Han tak­ket ja og ble se­ne­re Karl XIV Jo­han og kon­ge av Sve­ri­ge-nor­ge i 1818.

Det­te felt­to­get var en stor opp­munt­ring for nord­men­ne­ne. Vi kun­ne kla­re oss selv. Og det­te ble kan­skje den førs­te er­fa­ring som til slutt end­te med unions­opp­løs­nin­gen i 1905.

«FOR DEM SOM OPP­LEV­DE SLA­GE­NE, VAR DE KLART SKREM­MEN­DE OG SAT­TE SPOR FOR RES­TEN AV LI­VET. TIL TROSS FOR SIN DÅR­LI­GE UTRUSTNING, PROVIANTERING OG KRIGSERFARING VIS­TE DIS­SE SOL­DA­TE­NE AT DET NYTTET. DET NYTTET Å TA OPP SITT VÅ­PEN, LÆRE Å BLI KOMMANDERT OG SLÅSS, FOR TIL SLUTT Å VIN­NE DEN SEI­E­REN LAN­DET TRENG­TE.»

Kap­tein Drey­er på stub­ben un­der sla­get ved Tran­gen 25. april. Il­lust­ra­sjon: Sig­ve Sol­berg

Det nors­ke an­gre­pet på Mo­bekk skan­se. Il­lust­ra­sjon: A. Bloch.

Kam­pe­ne ved Preste­bak­ken. Il­lust­ra­sjon: A. Bloch.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.