SLA­GET VED BORODINO

SLA­GET VED

Napoleon - - Innhold - KARL JA­KOB SKARSTEIN

Den rus­sis­ke tsa­ren had­de egent­lig un­der­skre­vet en freds­av­ta­le med Na­po­lé­on, men den ble etter hvert gans­ke vans­ke­lig å over­hol­de.

Bak­ken­de ned mot grense­el­ven Ne­mu­nas var full av mar­sje­ren­de sol­da­ter i farge­rike uni­for­mer. Det lød tromme­virv­ler og horn­mu­sikk. Fa­ner blaf­ret, sola glim­tet i ge­vær­løp og blan­ke ka­va­leri­hjel­mer, hju­le­ne på ka­nonla­vet­te­ne knir­ket, of­fi­se­rer rop­te kom­man­do­er, og hes­ter vrin­sket. Over­alt myld­ret det av sol­da­ter i til­syne­la­ten­de en­de­lø­se rek­ker. Det var den 24. juni 1812, og Na­po­lé­ons Gran­de Armée var i ferd med å in­va­de­re Russ­land.

Etter fle­re år med vold­som­me kri­ger had­de Na­po­lé­on gjort seg til her­re over det mes­te av Euro­pa, selv mek­ti­ge stor­mak­ter som Øs­ter­rike og Preus­sen had­de blitt tvun­get til å un­der­kas­te seg. Også Russ­land, tsa­rens rike, had­de lidd ne­der­lag for Na­po­lé­on i et blo­dig felt­tog i Po­len 1806–1807, og tsa­ren un­der­teg­net en freds­av­ta­le som stad­fes­tet Na­po­lé­ons po­si­sjon som Euro­pas her­re. Men det opp­sto snart nye kon­flik­ter mel­lom de to mek­ti­ge ri­ke­ne. Tsa­ren mis­lik­te Na­po­lé­ons hov­mo­di­ge hold­ning og nek­tet i sta­dig stør­re grad å la seg dik­te­re av den frans­ke kei­se­ren. Han var også un­der press fra ster­ke kref­ter ved hoff­et som iv­ret for at Russ­land måt­te gjen­vin­ne sin tap­te ære. Sam­ti­dig var Na­po­lé­on fast be­stemt på å ikke god­ta noen ri­val på det euro­pe­is­ke fast­land. Til slutt ble en ny krig uunn­gåe­lig.

Den førs­te bøl­gen av Na­po­lé­ons in­va­sjons­styr­ke tal­te sann­syn­lig­vis et sted mel­lom 300 000 og 400 000 mann. Me­d­reg­net for­sterk­nin­ger som an­kom se­ne­re, skul­le kan­skje så man­ge som 600 000 mann mar­sje­re inn i Russ­land un­der den frans­ke kei­se­rens kom­man­do. Det var den størs­te in­va­sjons­styr­ken Euro­pa til da had­de sett.

Hær­styr­kens sam­men­set­ning re­flek­ter­te Na­po­lé­ons po­si­sjon som Euro­pas ster­ke mann. For­uten de frans­ke trop­pe­ne som ut­gjor­de ho­ved­tyng­den av ar­me­en, var også en rek­ke mer el­ler mind­re fri­vil­li­ge al­li­er­te na­sjo­ner re­pre­sen­tert. Po­lak­ke­ne var flest, med 95 000 mann, også konge­døm­me­ne Na­po­lé­on had­de opp­ret­tet i Ita­lia stil­te mann­sterkt, med til sam­men over 50 000 mann. Øs­ter­rike og Preus­sen måt­te også bi­dra med sto­re troppe­styr­ker; 35 000 øster­ri­ke­re og 20 000 prøys­se­re. I til­legg kom kon­tin­gen­ter fra en rek­ke and­re al­li­er­te, som Bay­ern, Württem­berg, Sach­sen, West­fa­len, Sveits og Por­tu­gal.

Na­po­lé­ons plan var å ut­ma­nøv­re­re de rus­sis­ke styr­ke­ne så raskt og så nær gren­sen som mu­lig og tvin­ge dem til å ut­kjem­pe et av­gjø­ren­de slag. På den­ne må­ten øns­ket Na­po­lé­on å vin­ne en rask sei­er og unn­gå en lang­va­rig krig på de kar­ri­ge rus­sis­ke step­pe­ne.

Rus­sisk re­trett

In­va­sjo­nen star­tet lo­ven­de for den frans­ke kei­se­ren, styr­ke­ne hans mar­sjer­te hur­tig fram og tru­et snart med å av­skjæ­re og om­rin­ge de rus­sis­ke styr­ke­ne. Men de lan­ge for­ser­te mar­sje­ne tæ­ret hardt på Na­po­lé­ons av­de­lin­ger – tu­sen­vis av sol­da­ter buk­ket un­der for ut­mat­tel­se og syk­dom el­ler de­ser­ter­te. Ka­va­le­ri­et, ar­til­le­ri­et og for­sy­nings­tje­nes­ten mis­tet hes­ter i et alar­me­ren­de tem­po, spe­si­elt som føl­ge av et brått vær­om­slag fra ste­ken­de he­te til vold­som­me, kal­de regn­skyll. Dess­uten var ikke fransk­men­ne­ne kjent for å ta godt vare på hes­te­ne sine, og bare i lø­pet av noen da­ger gikk bort­imot 40 000 hes­ter tapt.

Fransk­men­ne­ne ble tvun­get til å ta pau­ser for at ikke av­de­lin­ge­ne skul­le bry­te helt sam­men, og rus­ser­ne klar­te å red­de seg unna uten noe av­gjø­ren­de sam­men­støt. Av­stan­de­ne i Russ­land var rett og slett for sto­re og for­sy­nings­si­tua­sjo­nen for vans­ke­lig til at Na­po­lé­on mak­tet å gjen­nom­føre de stor­slag­ne stra­te­gis­ke ma­nøv­re­ne som had­de skaf­fet ham sei­er i tid­li­ge­re felt­tog. Han had­de dess­uten pro­ble­mer med å skaf­fe seg pre­sis in­for­ma­sjon om rus­ser­nes be­ve­gel­ser.

Til tross for dis­se vans­ke­ne fort­sat­te de frans­ke og al­li­er­te styr­ke­ne å tren­ge dy­pe­re inn i tsa­rens rike. I midt­en av au­gust nær­met de seg Smo­lensk, der rus­ser­ne had­de for­ent sine to ho­ved­ar­me­er, til sam­men ca. 120 000 mann, un­der ge­ne­ra­le­ne Mik­hail

Bar­clay de Tol­ly og Pjotr Ba­gra­tion. Na­po­lé­on nær­met seg nå hjer­tet av Russ­land, og Bar­clay de Tol­ly, som fikk over­kom­man­do­en over de to ar­me­ene, kom un­der et sta­dig ster­ke­re press fra den geor­gis­ke prin­sen Ba­gra­tion og inn­fly­tel­ses­rike grup­pe­rin­ger blant de høy­ere of­fi­se­re­ne som men­te at de sta­di­ge re­tret­te­ne var skam­me­li­ge, og at det var på høy tid å yte fien­den skik­ke­lig mot­stand. Men Bar­clay de Tol­ly var frem­de­les lite vil­lig til å sat­se alt på et ho­ved­slag mot Na­po­lé­ons mek­ti­ge hær. Som en kom­pro­miss­løs­ning inn­tok 30 000 rus­se­re stil­ling foran Smo­lensk for å gi fransk­men­ne­ne kamp, mens res­ten av de rus­sis­ke styr­ke­ne ven­tet trygt på nord­si­den av ele­ven Dnepr.

Na­po­lé­on så en­de­lig en sjan­se til å til­føye rus­ser­ne et skik­ke­lig ne­der­lag. Han kas­tet ikke bort tid på avan­ser­te ma­nøv­rer, men be­ord­ret et fron­tal­an­grep slik at rus­ser­ne ikke skul­le rek­ke å trek­ke seg unna igjen. Re­sul­ta­tet var et stra­te­gisk sett me­nings­løst blod­bad, der kan­skje så man­ge som 11 000 rus­se­re ble drept, så­ret el­ler tatt til fan­ge. Na­po­lé­ons tap var også al­vor­li­ge, over 7000 mann. De frans­ke og al­li­er­te trop­pe­ne lyk­tes ikke å stor­me inn i byen, men den føl­gen­de nat­ten trakk de over­le­ven­de rus­ser­ne seg til­ba­ke over Dnepr.

Etter å ha blitt stå­en­de tras­sig på høy­de­ne nord for Dnepr da­gen etter sla­get, ga Bar­clay ord­re om en ny re­trett den føl­gen­de natt. Nes­te dag iverk­sat­te Na­po­lé­on en hef­tig for­føl­gel­se som re­sul­ter­te i vold­som­me kam­per ved Valu­ti­na Gora, der beg­ge par­ter mis­tet 6000–7000 mann, og den frans­ke ge­ne­ra­len Char­les Étien­ne Gu­din falt. Men igjen slapp rus­ser­ne unna.

Kutuzov tar over

Selv om Bar­clays sta­di­ge re­tret­ter i etter­tid fram­står som en for­nuf­tig stra­te­gi, gjor­de de ham svært upo­pu­lær blant sol­da­te­ne og de and­re ge­ne­ra­le­ne. Til slutt måt­te han gi fra seg over­kom­man­do­en, men be­holdt sin stil­ling som sjef for Førs­te armé. Felt­mar­sjall Mik­hail Il­la­riono­vitsj Kutuzov over­tok som sjef for de for­en­te ar­me­ene. Kutuzov var 66 år gam­mel og slet med dår­lig helse, men han had­de ny­lig vun­net strå­len­de sei­ere un­der en krig mot tyr­ker­ne. Kan­skje vel så vik­tig som hans mi­li­tæ­re egen­ska­per var hans fol­ke­li­ge ur­rus­sis­ke ut­strå­ling som skap­te til­lit blant de rus­sis­ke sol­da­te­ne. I den al­vor­li­ge kri­sen Russ­land var in­ne i, var det be­hov for en sam­len­de skik­kel­se som Kutuzov.

I de rus­sis­ke ar­me­ene var det en ut­bredt mis­tro til de man­ge of­fi­se­re­ne av uten­landsk her­komst som tsa­ren had­de an­satt. Helt si­den Pe­ter den sto­res re­for­mer hund­re år tid­li­ge­re had­de uten­landsk mi­li­tær eks­per­ti­se vært hen­tet inn for å bøte på man­ge­len på godt ut­dan­ne­de rus­sis­ke of­fi­se­rer. Men selv om ut­len­din­ge­ne fyl­te en vik­tig rol­le, var det man­ge rus­se­re som ikke stol­te på dem, og sta­dig be­skyld­te dem for å være udu­ge­li­ge lykke­je­ge­re uten ekte lo­ja­li­tet til Russ­land. Til og med of­fi­se­rer som var født i tsa­rens rike, men had­de uten­lands­ke for­fed­re, slik som Bar­clay de Tol­ly, ble mis­ten­ke­lig­gjort.

Etter kam­pe­ne ved Smo­lensk for­fulg­te Na­po­lé­on rus­ser­ne vi­de­re øst­over mot Mosk­va. Etter hvert som Na­po­lé­on nær­met seg den gam­le rus­sis­ke ho­ved­sta­den, ble også Kutuzov ut­satt for et sterkt press om å våge et slag mot Na­po­lé­on. Det ble reg­net som uak­sep­ta­belt å la fien­den ta Mosk­va uten å prø­ve å stop­pe dem i et skik­ke­lig slag. Kutuzov og hans generaler vurderte og forkastet en rek­ke stil­lin­ger der de kun­ne møte Na­po­lé­on, før Kutuzov i be­gyn­nel­sen av sep­tem­ber be­stem­te at sla­get skul­le stå ved landsbyen Borodino, langs el­ven Kolotsja, 140 kilo­me­ter vest for Mosk­va.

Kutuzov had­de mot­tatt for­sterk­nin­ger og had­de nå over 150 000 mann un­der sin kom­man­do, for­delt på de to ar­me­ene un­der Bar­clay og Ba­gra­tion. Over 30 000 av Ku­tuzovs sol­da­ter var rik­tig nok ny­lig ut­skrev­ne mi­lits­sol­da­ter fra Mosk­va- om­rå­det, med lite tre­ning og dår­lig utrustning. Dis­se sol­da­te­nes kamp­ver­di var høyst be­gren­set, men de gjor­de god nyt­te for seg ved å ut­fø­re ikke-stri­den­de opp­ga­ver som å gra­ve ut stil­lin­ger og bære bort så­re­de, noen av dem skul­le også hev­de seg i kamp.

Rus­ser­ne ved Borodino

Stil­lin­gen Kutuzov valg­te ved Borodino, var ikke spe­si­elt sterk fra na­tu­rens side, men Kutuzov men­te det ikke fan­tes stort bed­re på vei­en til Mosk­va. Den høy­re, nord­ligs­te fløy­en var ster­kest, med el­ven Kolotsja som en na­tur­lig voll­grav i front og noen høy­der som bød på gode stil­lin­ger. Det ble også byg­get en del for­skans­nin­ger her for å styr­ke stil­lin­gen yt­ter­li­ge­re. Foran sen­trum av stil­lin­gen dan­net landsbyen Borodino en fram­skutt po­si­sjon på vest­bred­den av Kolotsja. Her­fra bøy­de rus­ser­nes front sør­over, bort fra el­ven. Like sør­øst for Borodino lå en lav ås der rus­ser­ne byg­get et fest­nings­verk som skul­le bli kjent som «Den sto­re skan­sen» el­ler «Ra­jev­skij-skan­sen» etter ge­ne­ra­len som kom­man­der­te den­ne de­len av den rus­sis­ke fron­ten. Front­lin­jen fort­sat­te sør­over langs Semjonov­ska­ja-bek­ken til den lil­le landsbyen Semjonov­ska­ja. Sør for Semjonov­ska­ja, på den and­re si­den av bek­ken, var det kon­stru­ert tre V-for­me­de skan­ser, den tred­je av dem lå litt til­bake­truk­ket, ute av syne for an­gri­pe­re som kom fra vest. Dis­se skan­se­ne ble kjent som Ba­gra­tions flècher – et fransk ord for fest­nings­ver­ker for­met som spis­se vink­ler el­ler pi­ler. Flèche­ne be­sto kun av lave jord­vol­ler med en grunn grøft foran og var åpne på bak­si­den. Vi­de­re sør­over strak­te det seg et stort skog­om­rå­de mot landsbyen Utit­sa, som lå ved «gamle­vei­en» fra Smo­lensk til Mosk­va. En høy­de bak landsbyen fun­ger­te

«KUTUZOV OG HANS GENERALER VURDERTE OG FORKASTET EN REK­KE STIL­LIN­GER DER DE KUN­NE MØTE NA­PO­LÉ­ON, FØR KUTUZOV I BE­GYN­NEL­SEN AV SEP­TEM­BER BE­STEM­TE AT SLA­GET SKUL­LE STÅ VED LANDSBYEN BORODINO, LANGS EL­VEN KOLOTSJA, 140 KILO­ME­TER VEST FOR MOSK­VA.»

som for­ank­ring for den ven­st­re fløy­en av Ku­tuzovs ho­ved­stil­ling.

En del mi­lits­sol­da­ter var dess­uten plas­sert i sko­ge­ne sør for Utit­sa, der de kun­ne true flan­ken til frans­ke trop­per som ryk­ket fram langs «gamle­vei­en». Et par kilo­me­ter foran flèche­ne lå en an­nen li­ten skan­se som en fram­skutt stil­ling ved landsbyen Sje­vardi­no. Plas­se­rin­gen av den­ne skan­sen var an­ta­ke­lig et re­sul­tat av Ku­tuzovs øns­ke om at Na­po­lé­on skul­le an­gri­pe fra nord­vest, langs den nye Smo­lensk– Mosk­va-vei­en, som krys­set Kolotsja ved Borodino. I så fall kun­ne den­ne skan­sen sik­re stil­lin­gens ven­st­re fløy. Men der­som Na­po­lé­on kom rett vest­fra, langs både den nye og den gam­le vei­en, had­de Sje­vardi­no-skan­sen li­ten be­tyd­ning, bort­sett fra som et mid­ler­ti­dig støtte­punkt for bak­trop­pen.

Den kan­skje størs­te svak­he­ten ved rus­ser­nes po­si­sjon lå i Ku­tuzovs de­fen­si­ve inn­stil­ling. Ved pas­sivt å ven­te på å bli an­gre­pet ga Kutuzov fra seg ini­tia­ti­vet. Det­te var svært far­lig over­for en mot­stan­der som den frans­ke kei­se­ren, som var en mes­ter i å gri­pe ini­tia­ti­vet og do­mi­ne­re hen­del­se­ne på slag­mar­ken til sin egen for­del.

Blo­dig opp­takt ved Sje­vardi­no

Den frans­ke for­trop­pen nær­met seg slag­mar­ken 5. sep­tem­ber, men måt­te hele ti­den kjem­pe seg fram mot hef­tig mot­stand fra den rus­sis­ke bak­trop­pen. Midt på da­gen kun­ne Na­po­lé­on ri fram på en høy­de nord for Kolotsja der han ty­de­lig kun­ne se de rus­sis­ke av­de­lin­ge­ne som ven­tet på høy­de­ne ved Borodino. En­de­lig så det ut til at han skul­le få det sto­re sla­get han var ute etter. Kan­skje kun­ne kri­gen av­gjø­res her.

Men først måt­te Na­po­lé­on få ar­me­en sin i an­greps­po­si­sjon. Han be­stem­te seg snart for å la ho­ved­styr­ken sin ryk­ke fram på sør­si­den av Kolotsja, mot rus­ser­nes ven­st­re fløy. Men for at styr­ke­ne hans skul­le få plass til å inn­ta an­greps­po­si­sjo­ner her, måt­te rus­ser­ne ja­ges bort fra den lil­le skan­sen ved Sje­vardi­no.

Opp­dra­get gikk til ge­ne­ral Jean Com­pans’ di­vi­sjon. Com­pans’ frans­ke re­gi­men­ter krys­set Kolotsja tid­lig på etter­mid­da­gen og mar­sjer­te mot sør før de sving­te øst­over og ryk­ket fram mot skan­sen mel­lom lands­by­ene Do­ro­ni­no og Sje­vardi­no. Sto­re frans­ke ka­va­le­ri­styr­ker fulg­te etter, kla­re til å støt­te Com­pans. In­fan­teri­di­vi­sjo­ne­ne til Louis Fri­ant og Jean Morand var også på vei for å krys­se Kolotsja og støt­te Com­pans nord­fra. Sam­ti­dig ryk­ket de pols­ke trop­pe­ne til ge­ne­ral Jó­zef Po­nia­tow­ski fram len­ger sør, langs gamle­vei­en fra Smo­lensk.

Selv om det­te bare var for­spil­let til det sto­re sla­get, var det et mek­tig og dys­tert skue. Væ­ret veks­let mel­lom lett regn og glimt av sol. Røyk vel­let opp fra lands­by­ene som al­le­re­de sto i brann. Ka­no­ne­ne tord­net, og langs hele fron­ten lød ge­vær­skud­de­ne fra de fram­skut­te skyt­ter­kje­de­ne som al­le­re­de

had­de vært i kamp en god stund. Lengst nord had­de de ita­li­ens­ke og frans­ke trop­pe­ne til vise­kon­gen av Ita­lia, Na­po­lé­ons ste­sønn Eugè­ne de Be­au­har­nais, støtt på rus­ser­nes for­post­kje­de foran Borodino. Og helt i sør var Po­nia­tow­skis po­lak­ker i kamp med rus­sis­ke ko­sak­ker og je­ger­trop­per. Men det var Com­pans’ di­vi­sjon som spil­te ho­ved­rol­len den­ne etter­mid­da­gen.

Tross vold­som sky­ting fra de rus­sis­ke ka­no­ne­ne i og rundt Sje­vardi­no-skan­sen avan­ser­te Com­pans’ trop­per stø­dig og me­to­disk. Fremst gikk sto­re sver­mer av vol­tig­eu­rer – let­te trop­per – som skul­le opp­kla­re og «myke opp» fien­dens lin­jer, etter dem kom linje­in­fan­te­ri­et i tet­te, bre­de ko­lon­ner. Ar­til­le­ri­et fulg­te med for å plas­se­re ka­no­ner i stil­lin­ger der de kun­ne støt­te an­gre­pet mest mu­lig ef­fek­tivt.

Rus­ser­ne gjor­de hef­tig mot­stand. Et plut­se­lig kavaleriangrep av rus­sis­ke dra­go­ner var nær ved å gjø­re kort pro­sess på de spred­te voltigeurene, men flesteparten av dem rakk å sam­le seg i kompakte firkanter og hol­de de sabelsvingende rus­ser­ne fra li­vet. Voltigeurene ble li­ke­vel pres­set bak­over inn­til tungt fransk ka­va­le­ri gikk til motangrep og drev de rus­sis­ke dra­go­ne­ne til­ba­ke.

Com­pans’ re­gi­men­ter kun­ne nå gjen­opp­ta fram­ryk­kin­gen, men det gikk sak­te fram­over, og de rus­sis­ke ka­non­ku­le­ne på­før­te fransk­men­ne­ne rys­ten­de tap. Nye rus­sis­ke kavaleriangrep bi­dro også til å brem­se den frans­ke fram­ryk­kin­gen. Etter hvert lyk­tes li­ke­vel Com­pans i å få mel­lom åtte og ti ka­no­ner i stil­ling på en li­ten kol­le bare 250 me­ter fra Sje­vardi­no-skan­sen. Der­fra skjøt de frans­ke ka­no­ne­ne med stor kraft mot skan­sen og de rus­sis­ke lin­je­ne på beg­ge si­der.

Kam­pen rundt skan­sen ut­vik­let seg til et fryk­te­lig blod­bad. Inn­hyl­let i tett krutt­røyk fyr­te mot­stan­der­ne løs på hver­and­re på sta­dig kor­te­re hold mens ka­va­leri­av­de­lin­ger buld­ret for­bi og ar­til­leri­pro­sjek­ti­le­ne føk gjen­nom luf­ten. Sta­dig fle­re døde og så­re­de

«RUS­SER­NE GJOR­DE HEF­TIG MOT­STAND. ET PLUT­SE­LIG KAVALERIANGREP AV RUS­SIS­KE DRA­GO­NER VAR NÆR VED Å GJØ­RE KORT PRO­SESS PÅ DE SPRED­TE VOLTIGEURENE, MEN FLESTEPARTEN AV DEM RAKK Å SAM­LE SEG I KOMPAKTE FIRKANTER OG HOL­DE DE SABELSVINGENDE RUS­SER­NE FRA LI­VET.»

lå strødd ut­over bak­ke­ne. Lar­men var over­vel­den­de. En fransk løyt­nant for­tal­te at in­gen ord­re kun­ne hø­res, og at det ikke en­gang var mu­lig å gi ord­re ved å gjø­re tegn.

Krigs­lyk­ken veks­let fram og til­ba­ke. Ge­ne­ral Dmi­trij Ne­ver­ov­skijs rus­sis­ke di­vi­sjon for­svar­te skan­sen inn­bitt. Rus­ser­ne fore­tok en rek­ke motangrep med fel­te ba­jo­net­ter og pres­set fransk­men­ne­ne mid­ler­ti­dig bak­over. Men Com­pans’ sol­da­ter ga seg ikke. Og sent på etter­mid­da­gen le­det Com­pans enda et an­grep med to nye ba­tal­jo­ner. Skjult bak de tet­te rek­ke­ne av infanterister fikk Com­pans også truk­ket fram fire ka­no­ner la­det med kardes­klad­nin­ger. Bare 100 me­ter fra rus­ser­ne tråd­te de blå­kled­de in­fan­te­ris­te­ne til side slik at ka­no­ne­ne kun­ne fyre løs. Kardesksplin­te­ne slo bru­talt inn i rus­ser­nes rek­ker. Com­pans’ infanterister fulg­te opp med å an­gri­pe med ba­jo­net­te­ne kla­re. Selv om rus­ser­ne frem­de­les skjøt til­ba­ke med både ge­væ­rer og ka­no­ner, klar­te de ikke å stop­pe det­te an­gre­pet. Frans­ke of­fi­se­rer vin­ket sine menn fram med sab­le­ne sine og var blant de førs­te til å tren­ge inn i skan­sen.

Fransk­men­ne­ne erob­ret skan­sen og noen få ka­no­ner, men kam­pen var langt fra over. Ut av skum­rin­gen og krutt­røy­ken kom rus­sis­ke for­sterk­nin­ger le­det av prin­se­ne Ba­gra­tion og Gor­sja­k­ov mar­sje­ren­de i lan­ge rek­ker som strit­tet av ba­jo­net­ter. Hen­del­ses­for­lø­pet i de in­ten­se kam­pe­ne som fulg­te er uklart, men an­ta­ke­lig ble skan­sen gjen­erob­ret fle­re gan­ger, og vit­ner for­tal­te at den etter­på var full av lik. Også nord og sør for skan­sen fort­sat­te kam­pe­ne i kvel­din­gen. På ett tids­punkt lyk­tes rus­sis­ke ky­ras­se­rer og dra­go­ner i å over­ras­ke et fransk in­fan­teri­re­gi­ment før det rakk å dan­ne en skik­ke­lig fir­kant. De rus­sis­ke ka­va­le­ri hog­get ned opp­til 300 frans­ke fot­sol­da­ter og erob­ret minst tre ka­no­ner.

Til slutt var det li­ke­vel fransk­men­ne­ne som sto igjen på val­plas­sen. De over­le­ven­de rus­ser­ne trakk seg til­ba­ke mot ho­ved­stil­lin­gen len­ger øst. Den fryk­te­li­ge kam­pen om Sje­vardi­no-skan­sen had­de kos­tet rus­ser­ne rundt 6000 døde og så­re­de, mens fransk­men­ne­nes tap var rundt 5000 mann. Men til tross for den in­ten­se inn­sat­sen og de sto­re ta­pe­ne had­de kam­pen om den lil­le skan­sen li­ten tak­tisk be­tyd­ning ut­over at den mu­li­gens ga rus­ser­ne litt bed­re tid til å etab­le­re sin ho­ved­stil­ling ved Borodino. Kam­pen om Sje­vardi­no-skan­sen ble an­ta­ke­lig ut­kjem­pet mest på grunn av ge­ne­ra­le­nes stolt­het og ære­s­idea­ler.

Po­si­sjo­ner og pla­ner

Nes­te dag sto de to hæ­re­ne an­sikt til an­sikt på de lave høy­de­ne og mar­ke­ne ved Borodino. Na­po­lé­ons hær var sterkt re­du­sert etter de lan­ge mar­sje­ne og de blo­di­ge kam­pe­ne og tal­te nå sann­syn­lig­vis noe rundt 125 000 mann. Det­te gjor­de mot­stan­der­ne for­holds­vis jevn­byr­di­ge, etter­som Ku­tuzovs 30 000 mi­lits­sol­da­ter had­de li­ten kamp­ver­di. Bar­clay de Tol­lys armé ut­gjor­de Ku­tuzovs høy­re, nord­li­ge fløy, i de ster­ke stil­lin­ge­ne på

høy­de­ne langs øst­bred­den av el­ven Kolotsja til nær landsbyen Borodino. Ba­gra­tions be­ty­de­lig mind­re armé ok­ku­per­te fron­ten fra Ra­jev­skij-skan­sen og sør­over, in­klu­dert flèche­ne.

Den sva­kes­te de­len av rus­ser­nes front­lin­je var den ut­sat­te sør­fløy­en un­der Ba­gra­tions kom­man­do. Selv om mye ty­det på at Na­po­lé­on vil­le an­gri­pe her, var Kutuzov lite vil­lig til å ut­plas­se­re sto­re styr­ker langs den­ne fron­ten, som i ut­gangs­punk­tet bare ble holdt av Ba­gra­tions 34 000 mann. Det kan vir­ke som om Kutuzov til dels ble styrt av sin egen ønske­tenk­ning om at Na­po­lé­on vil­le an­gri­pe på nord­si­den av Kolotsja, der den rus­sis­ke fron­ten var ster­kest. Det var uan­sett mer­ke­lig at han plas­ser­te så mye som 80 000 mann fra Bar­clay de Tol­lys armé for å hol­de den­ne front­sek­to­ren, som al­le­re­de var sterk fra na­tu­rens side. To armé­korps ble plas­sert i re­ser­ve bak fron­ten, nær Ku­tuzovs ho­ved­kvar­ter i Gor­kij. Etter sterkt press fra man­ge av sine of­fi­se­rer gikk Kutuzov til slutt med på å sen­de det ene re­serve­korp­set, Ni­ko­lai Tusj­kovs korps, sør­over for å ta stil­ling ved Utit­sa for å be­skyt­te Ba­gra­tions sør­flan­ke. Men Ba­gra­tions front var frem­de­les re­la­tivt tynt be­man­net og sår­bar.

Na­po­lé­on var mye mer ty­de­lig og mål­be­visst i ut­plas­se­rin­gen av sine armé­korps. Hans ste­sønn Eugè­ne de Be­au­har­nais’ korps med ita­li­ens­ke og tys­ke trop­per på nord­bred­den av Kolotsja ble for­ster­ket av to frans­ke di­vi­sjo­ner og fikk ord­re om å inn­ta Borodino, krys­se Kolotsja og an­gri­pe rus­ser­nes sen­trum rundt Ra­jev­skij­skan­sen sam­ti­dig som han holdt øye med rus­ser­nes høy­re fløy, len­ger nord­over langs el­ven. Det­te in­ne­bar at Eugè­ne og hans litt un­der 40 000 mann inn­led­nings­vis skul­le av­le­de rus­ser­nes opp­merk­som­het fra Na­po­lé­ons ho­ved­an­grep, og der­et­ter være med på å bry­te gjen­nom rus­ser­nes sen­trum.

Res­ten av Na­po­lé­ons trop­per var kon­sen­trert sør for el­ven, over­for Ba­gra­tions front. Den­ne styrke­kon­sen­tra­sjo­nen ga Na­po­lé­on et stort tall­mes­sig over­tak på den­ne de­len av slag­mar­ken. Det ser ut til at Na­po­lé­ons plan rett og slett var å val­se over Ba­gra­tions styr­ker for så å dreie nord­over og smad­re res­ten av Ku­tuzovs hær. Det var ikke noen spe­si­elt so­fis­ti­kert plan, men bur­de være en­kel og lite ri­si­ka­bel å iverk­set­te. Louis Ni­co­las Da­vout, sje­fen for det frans­ke Førs­te armé­korps og kan­skje den dyk­tigs­te av Na­po­lé­ons mar­sjal­ler, fore­slo i ste­det et stor­stilt flanke­an­grep der hans eget korps sam­men med Po­nia­tow­skis po­lak­ker skul­le mar­sje­re i en bue mot sør og an­gri­pe Ba­gra­tions flan­ke for så å rul­le opp hele den rus­sis­ke front­lin­jen. Hvis en slik plan lyk­tes, kun­ne den føre til en mye mer spek­ta­ku­lær sei­er enn Na­po­lé­ons plan, men Na­po­lé­on av­vis­te Da­vouts for­slag. Han men­te den inn­le­den­de flanke­mar­sjen gjen­nom sko­ge­ne ved Utit­sa var for ri­si­ka­bel, spe­si­elt etter­som den an­ta­ke­lig måt­te fore­gå i natte­mør­ke. Et plut­se­lig rus­sisk motangrep mens flanke­mar­sjen på­gikk, kun­ne få ka­ta­stro­fa­le

kon­se­kven­ser for Na­po­lé­ons hær, og en slik sjan­se var ikke Na­po­lé­on vil­lig til å ta så langt in­ne på fien­dens ter­ri­to­ri­um. Der­for be­stem­te hans seg for å føl­ge sin opp­rin­ne­li­ge plan.

Selv om det ikke fant sted noen stør­re sam­men­støt 6. sep­tem­ber mens hæ­re­ne gjor­de seg kla­re til den sto­re styrke­prø­ven som ven­tet, var da­gen langt fra ro­lig. Det opp­sto sta­dig hef­ti­ge skudd­veks­lin­ger mel­lom de frem­re skyt­ter­kje­de­ne, og noen av­de­lin­ger led be­ty­de­li­ge tap. Men det­te var li­ke­vel små­plukk sam­men­lik­net med in­fer­no­et som ven­tet nes­te dag.

Bro­en over Kolotsja

I fem–seks­ti­den om mor­ge­nen, så snart mor­gen­tå­ken let­tet og det var lyst nok til at ka­non­mann­ska­pe­ne kun­ne skim­te sine mål, fyr­te ka­no­ne­ne løs fra beg­ge si­der. Smel­le­ne fra ka­no­ne­ne lød tet­te­re og tet­te­re, og steg snart til et øre­dø­ven­de, ved­va­ren­de cres­cen­do.

På nord­bred­den av Kolotsja var de frans­ke og ita­li­ens­ke trop­pe­ne til prins Eugè­ne al­le­re­de i be­ve­gel­se. Menn fra ge­ne­ral Alex­is Del­zons’ di­vi­sjon krys­set raskt en li­ten bekke­s­lukt som frem­de­les var dek­ket av mor­gen­tåke, og nær­met seg Borodino fra nord og vest. Det rus­sis­ke liv­garde­je­ger­re­gi­men­tet som holdt landsbyen, ble tatt på sen­gen av det plut­se­li­ge an­gre­pet og ble ja­get på flukt etter en kort kamp. Man­ge av rus­ser­ne ble skutt ned un­der fluk­ten.

Opp­ild­net av suk­ses­sen stor­met Del­zons’ menn etter de flyk­ten­de rus­ser­ne mot bro­en over Kolotsja. Rus­ser­ne had­de plan­lagt å øde­leg­ge bro­en der­som fransk­men­ne­ne kom for nær, men nå rakk de ikke å gjen­nom­føre det­te før fransk­men­ne­ne stor­met over, hakk i hæl på de rus­sis­ke je­ger­sol­da­te­ne. Det frans­ke 106. re­gi­ment, som før­te an i an­gre­pet, be­fant seg med ett på rus­ser­nes side av el­ven, bare litt over en kilo­me­ter fra Ku­tuzovs ho­ved­kvar­ter i Gor­kij. Det kun­ne se ut som om fransk­men­ne­ne al­le­re­de var i ferd med å opp­nå et dra­ma­tisk gjen­nom­brudd, men i vir­ke­lig­he­ten var det det frans­ke re­gi­men­tet som var ille ute, for rus­sis­ke for­sterk­nin­ger kom raskt til fra fle­re kan­ter. Rus­sis­ke ka­non­bat­te­ri­er rul­let kjapt i stil­ling og fyr­te løs, mens rus­sisk infanteri send­te sal­ve etter sal­ve mot det uhel­di­ge 106. re­gi­ment. Den frans­ke ge­ne­ra­len Louis Plauzon­ne le­det også sitt 92. re­gi­ment over bro­en for å hjel­pe, men Plauzon­ne ble snart drept av skudd i ma­gen, og de to frans­ke re­gi­men­te­ne fore­tok en has­tig re­trett til­ba­ke over bro­en. Rus­ser­ne kun­ne nå en­de­lig øde­leg­ge bro­en. 106. re­gi­ment led tap på nes­ten 1000 mann i den­ne kam­pen, mens det rus­sis­ke liv­gar­de-je­ger­re­gi­men­tets tap var over 600.

De nes­te ti­me­ne be­gren­set kam­pe­ne på den­ne de­len av slag­mar­ken seg for det mes­te til ar­til­leri­sky­ting på lang avstand og spred­te kam­per mel­lom skyt­ter­kje­de­ne. Imens lød vold­somt kamp­buld­ring fra sør, rundt Ba­gra­tions flècher.

Flèche­ne

Om­trent sam­ti­dig med at Del­zons’ di­vi­sjon stor­met Borodino, star­tet mar­sjall Da­vouts tre di­vi­sjo­ner, 22 000 mann, sitt an­grep på

«KAM­PEN RAS­TE VI­DE­RE MED UFORMINSKET STYR­KE, FOR DE RUS­SIS­KE GE­NE­RA­LE­NE SEND­TE SINE MENN FRAM­OVER FOR Å GJENEROBRE FLÈCHEN MED DET SAM­ME. BÅDE RUS­SISK INFANTERI OG KA­VA­LE­RI GJØV LØS PÅ FRANSK­MEN­NE­NE. FRA BEG­GE SI­DER SKJØT ETTER HVERT FLE­RE HUND­RE KA­NO­NER MOT DEN­NE DE­LEN AV SLAG­MAR­KEN. STØVSKYER OG KRUTT­RØYK LÅ TYKT OVER SLAG­MAR­KEN.»

Ba­gra­tions stil­lin­ger. Over hund­re ka­no­ner var rul­let fram for å støt­te an­gre­pet. Com­pans’ di­vi­sjon før­te an, ak­ku­rat som ved Sje­vardi­no to da­ger før, tett fulgt av di­vi­sjo­nen til ge­ne­ral Joseph Ma­rie Des­saix.

De­ler av Com­pans’ trop­per svei­pet gjen­nom sko­gen på sør­si­den av slet­ta før de drei­de mot nord, ut av sko­gen, rett mot den sør­ligs­te av flèche-skan­se­ne. De ble møtt av vold­som ka­non- og ge­vær­ild fra flèchen, og det førs­te an­gre­pet stop­pet opp, men de frans­ke of­fi­se­re­ne vin­ket sine menn fram­over på ny. Gra­na­ter og tun­ge ku­ler fra de frans­ke ka­no­ne­ne fikk de­ler av skanse­vol­le­ne til å rase sam­men og for­år­sa­ket skrem­men­de tap blant rus­ser­ne som for­svar­te flèchen, og det frans­ke in­fan­te­ri­et nær­met seg på ny. Ge­ne­ral François Tes­te for­tal­te se­ne­re at da hans 57. linje­re­gi­ment bare var hund­re skritt fra flèchen, stil­te han seg i front og rop­te ut ord­re om å gå til storm­an­grep. Sam­men med and­re av­de­lin­ger fra Com­pans’ di­vi­sjon strøm­met Tes­tes menn inn i skan­sen og ja­get de over­le­ven­de rus­ser­ne ut. Men suk­ses­sen had­de kos­tet fransk­men­ne­ne dyrt, man­ge av dem lå døde el­ler så­ret på mar­ken der de had­de stor­met fram. Ge­ne­ral Com­pans had­de fått en kule i skul­de­ren og måt­te gi fra seg kom­man­do­en over di­vi­sjo­nen. Tes­te over­tok, men snart ble også han så­ret.

Kam­pen ras­te vi­de­re med uforminsket styr­ke, for de rus­sis­ke ge­ne­ra­le­ne send­te sine menn fram­over for å gjenerobre flèchen med det sam­me. Både rus­sisk infanteri og ka­va­le­ri gjøv løs på fransk­men­ne­ne. Fra beg­ge si­der skjøt etter hvert fle­re hund­re ka­no­ner mot den­ne de­len av slag­mar­ken. Støvskyer og krutt­røyk lå tykt over slag­mar­ken. Den frans­ke of­fi­se­ren Du­mon­ceau skrev at mor­gen­sola ga stø­vet og røy­ken et rød­lig skjær. Han fort­sat­te med å gi en ma­len­de be­skri­vel­se av hvor­dan sla­get for­to­net seg på avstand: «Ka­no­ne­nes bul­der og brak, knat­rin­gen og knal­lin­gen av ge­vær­sky­ting, hvi­nin­gen og vis­lin­gen av sto­re og små ka­non­ku­ler, skri­ke­ne til de så­re­de og dø­en­de, ban­ning på alle språk un­der kavaleriangrep el­ler ba­jo­nett­an­grep, kom­mando­ro­pe­ne, horn­sig­na­le­ne, fløy­ter og trom­mer, og i til­legg mas­se­nes bøl­ge­lik­nen­de be­ve­gel­ser fram­over el­ler bak­over i krutt­røy­ken som skjul­te både ven­ner og fien­der i en så ugjen­nom­tren­ge­lig tåke at det ofte bare var ge­væ­re­nes mun­nings­flam­mer som gjor­de det mu­lig å se hvor fien­dens re­gi­men­ter be­fant seg. … Alle dis­se inn­tryk­ke­ne treng­te helt inn i bein­mar­gen.

«I REA­LI­TE­TEN HAD­DE VORONTSOVS OG NE­VER­OV­SKIJS DI­VI­SJO­NER BLITT OFRET FOR Å GI KUTUZOV OG HANS GENERALER TID TIL Å SEN­DE FOR­STERK­NIN­GER.»

En­hver som på­står at de går fien­dens ild i møte uten en knu­gen­de fø­lel­se, er en feig løg­ner.»

Of­fi­se­rer på beg­ge si­der gjor­de iher­dig inn­sats for å opp­rett­hol­de sol­da­te­nes kamp­mo­ral i det­te ma­re­ritt­ak­ti­ge in­fer­no­et med sku­rer av dre­pen­de me­tall og ka­va­le­ris­ter som brått kom ut av røy­ken med sab­le­ne kla­re til hogg. Selv de øvers­te of­fi­se­re­ne ut­sat­te seg sta­dig for stor fare for å være gode ek­semp­ler for sine menn. Like etter at Com­pans ble truf­fet, red mar­sjall Da­vout fram for å set­te nytt mot i men­ne­ne sine og hind­re at de flyk­tet. Men det varte ikke len­ge før Da­vouts hest ble skutt, og mar­sjal­len gikk i bak­ken med slik kraft at han mis­tet be­visst­he­ten. Han våk­net snart, men det tok an­ta­ke­lig noe tid før han kom til hek­te­ne så­pass at han kun­ne gjen­opp­ta kom­man­do­en. En stund gikk det ryk­ter om at han had­de blitt drept, men han kom seg etter hvert i sade­len igjen. I til­legg til fal­let fikk han to and­re ska­der. Først fikk han en kraf­tig trøkk i ma­gen av en kule som ikke had­de kraft til å tren­ge igjen­nom, se­ne­re ble han truf­fet av en kardesksplint i lå­ret. Ska­de­ne var så smerte­ful­le at han ikke kun­ne ri i trav, li­ke­vel syn­tes han at han måt­te bli væ­ren­de på slag­mar­ken. «Jeg vil­le tjent kei­se­ren dår­lig og vært en mann uten ind­re styr­ke der­som jeg had­de for­latt slag­mar­ken. Og jeg ble væ­ren­de for å være et godt ek­sem­pel og in­spi­re­re trop­pe­ne til å stå på», skrev han i et brev til sin kone.

I til­legg til Com­pans og Da­vout ble også Tes­te, Des­saix, Jean Rapp og fle­re and­re frans­ke generaler så­ret un­der kam­pe­ne ved flèche­ne.

På rus­sisk side gjor­de også prins Ba­gra­tion og hans generaler sitt bes­te for å in­spi­re­re sol­da­te­ne sine. Ba­gra­tion var al­le­re­de le­gen­da­risk for sin tap­re og ener­gis­ke opp­tre­den på man­ge slag­mar­ker, og her ved Borodino lev­de den geor­gis­ke prin­sen med det skar­pe blik­ket og de mør­ke lok­ke­ne opp til sitt ry. Han red om­kring i kule­reg­net til­syne­la­ten­de uten å ense døds­fa­ren og le­det sta­dig nye av­de­lin­ger inn i kam­pen om flèche­ne.

Mik­hail Vorontsovs 2. kom­bi­ner­te gre­na­der­di­vi­sjon for­svar­te flèche­ne. 30 år gam­le Vo­ronts­ov var en av rus­ser­nes mest lo­ven­de generaler, men i kam­pen om flèche­ne var det lite han kun­ne gjø­re for å hind­re at di­vi­sjo­nen hans ble skutt i fil­ler av de frans­ke ka­no­ne­ne og ge­væ­re­ne. Etter sla­get var det bare noen få hund­re mann igjen av de rundt 4000 sol­da­te­ne di­vi­sjo­nen had­de mønst­ret om mor­ge­nen. Vo­ronts­ov selv ble alvor­lig så­ret i bei­net.

Vorontsovs menn ble støt­tet av Dmi­trij Ne­ver­ov­skijs di­vi­sjon, som kjem­pet med den sam­me sta­het den had­de vist i kam­pen ved Sje­vardi­no-skan­sen to da­ger før. Ne­ver­ov­skij var en av rus­ser­nes bes­te generaler – vel­ut­dan­net, tap­per, re­so­lutt og tak­tisk dyk­tig. Hans ytre var også im­po­ne­ren­de, for han var bort­imot to me­ter høy, satt rank og stø­dig i sade­len og had­de en run­gen­de kom­mando­stem­me. I sin rap­port for­tal­te han at han le­det fle­re ba­jo­nett­an­grep som stan­set fransk­men­ne­ne ved flèche­ne. Men pri­sen var høy, også Ne­ver­ov­skijs di­vi­sjon ble nes­ten ut­ra­dert, 2280 mann ble rap­por­tert drept, så­ret el­ler sav­net. Bare 700 mann var til ste­de ved opp­ro­pet den kvel­den. I rea­li­te­ten had­de Vorontsovs og Ne­ver­ov­skijs di­vi­sjo­ner blitt ofret for å gi Kutuzov og hans generaler tid til å sen­de for­sterk­nin­ger.

Ikke len­ge etter at fransk­men­ne­ne tok den førs­te flèchen, send­te Ba­gra­tion inn de førs­te ka­va­leri­en­he­te­ne. Et dra­gon- og et hus­ar­re­gi­ment fra ge­ne­ral Karl Sie­vers ka­va­leri­di­vi­sjon gikk løs på Da­vouts fot­sol­da­ter, men ble snart dre­vet til­ba­ke av en bri­ga­de med fransk og württem­bergsk ka­va­le­ri. Like etter var det de frans­ke og tys­ke ryt­ter­nes tur til å bli dre­vet på flukt, for nå sat­te Ba­gra­tion inn Ilya Du­kas ky­ras­ser­di­vi­sjon. Ky­ras­se­re­ne var tungt ka­va­le­ri; kraf­ti­ge menn med bryst­pla­ter, høye hjel­mer med svar­te fjær­dus­ker og lan­ge sverd, på ster­ke hes­ter. De var et skrem­men­de syn der de kom ut av krutt­røy­ken med bul­de­ret av heste­ho­ver mot mar­ken. Du­kas ky­ras­se­rer pløy­de igjen­nom de frans­ke av­de­lin­ge­ne ved flèche­ne og over­man­net et württem­bergsk ka­non­bat­te­ri før an­gre­pet de­res mis­tet kraft i møte med noen frans­ke og württem­bergs­ke in­fan­teri­av­de­lin­ger som had­de ruk­ket å dan­ne firkanter og fyr­te løs på an­gri­per­ne med ge­væ­re­ne sine. Du­kas ky­ras­se­rer led nå sto­re tap og trakk seg til­ba­ke, tett for­fulgt av ge­ne­ral Étien­ne de Nansou­tys frans­ke og pols­ke ka­va­le­ri.

Også fra fransk side ble det sta­dig sendt inn for­sterk­nin­ger, mar­sjall Michel Neys tre di­vi­sjo­ner kom snart mar­sje­ren­de i tet­te mas­ser og gikk til an­grep på rus­ser­ne som for­søk­te å gjenerobre den sør­li­ge flèchen. Ge­ne­ral Jean Razouts di­vi­sjon drev rus­ser­ne ut av den nord­li­ge flèchen mens François Ledrus di­vi­sjon hjalp res­te­ne av Com­pans og Des­saixs di­vi­sjo­ner med å sik­re den sør­li­ge flèchen. Først nå opp­da­get fransk­men­ne­ne den tred­je flèchen, som lå len­ger bak. Si­den de to erob­re­de flèche­ne var åpne på bak­si­den, had­de fransk­men­ne­ne in­gen dek­ning mot il­den fra den tred­je flèchen, og trengt sam­men mel­lom jord­vol­le­ne led de fryk­te­li­ge tap. Og igjen gikk rus­ser­ne til motangrep. Karl von Meck­len­burgs

gre­na­der­di­vi­sjon ble sendt inn i stri­den av Ba­gra­tion.

Det ek­sak­te hen­del­ses­for­lø­pet i kam­pen om flèche­ne er umu­lig å klar­leg­ge, men det ser ut til at flèche­ne ble erob­ret og gjen­erob­ret fle­re gan­ger. Både Ney og mar­sjall Joa­chim Mu­rat, sje­fen for Na­po­lé­ons sam­le­de ka­va­leri­re­ser­ve, var helt fram­me i fron­ten, den for­fen­ge­li­ge Mu­rat som sed­van­lig iøyne­fal­len­de an­truk­ket med en hatt pry­det av hvi­te fjær, vå­pen­jak­ke av grønn fløy­el og gule støv­ler. Mu­rat var en ak­tiv og dris­tig le­der. På et tids­punkt red han i an­grep sam­men med to württem­bergs­ke ka­va­leri­re­gi­men­ter, men hav­net i trøb­bel da rus­sis­ke ky­ras­se­rer gikk til motangrep. Han

«PÅ RUS­SISK SIDE GJOR­DE OGSÅ PRINS BA­GRA­TION OG HANS GENERALER SITT BES­TE FOR Å IN­SPI­RE­RE SOL­DA­TE­NE SINE. BA­GRA­TION VAR AL­LE­RE­DE LE­GEN­DA­RISK FOR SIN TAP­RE OG ENER­GIS­KE OPP­TRE­DEN PÅ MAN­GE SLAG­MAR­KER, OG HER VED BORODINO LEV­DE DEN GEOR­GIS­KE PRIN­SEN MED DET SKAR­PE BLIK­KET OG DE MØR­KE LOK­KE­NE OPP TIL SITT RY.»

kom bort fra sine menn og var nær ved å bli drept el­ler fan­get av de rus­sis­ke ryt­ter­ne da de pres­set ham opp mot vol­len til den sør­li­ge flèchen. Hel­dig­vis for Mu­rat strøm­met württem­bergs­ke infanterister ut av flèchen og drev dem bort med vel­ret­tet ge­vær­ild.

Ba­gra­tion var også i frems­te lin­je. Han var en mann som så ut til å tri­ves på slag­mar­ken. Han be­und­ret til og med sine fien­der når de vis­te stor tap­per­het. Det for­tel­les at han ap­plau­der­te og rop­te «bra­vo! bra­vo!» til frans­ke in­fan­teri­av­de­lin­ger som avan­ser­te i slut­tet or­den mens rus­ser­nes ku­ler slo inn i rek­ke­ne de­res.

Tid­lig på for­mid­da­gen be­ord­ret Ba­gra­tion et sam­let motangrep med alle styr­ke­ne han had­de til­gjen­ge­lig. Fjo­dor Glin­ka skrev med en viss over­dri­vel­se at «den ven­st­re fløy­en ryk­ket hur­tig fram­over i hele sin leng­de med ba­jo­net­te­ne satt på». An­gre­pet pres­set fransk­men­ne­ne bak­over enda en gang, men il­den fra de frans­ke ka­no­ne­ne og ge­væ­re­ne slak­tet rus­ser­ne ned, og snart ble de over­le­ven­de igjen dre­vet bort fra flèche­ne.

Om­trent på det­te tids­punk­tet ble Ba­gra­tion skutt i bei­net. Han prøv­de å hol­de seg i sade­len for at men­ne­ne hans ikke skul­le mis­te mo­tet, men han klar­te det ikke. Han gikk i bak­ken foran øyne­ne på man­ge av sine sol­da­ter og måt­te bæ­res i sik­ker­het. Ba­gra­tion døde noen uker se­ne­re, etter at det gikk in­fek­sjon i så­ret.

Etter fire–fem ti­mers kamp ved flèche­ne be­gyn­te fransk­men­ne­ne å få over­ta­ket, kan­skje del­vis på grunn av for­vir­rin­gen på rus­sisk side etter at Ba­gra­tion og hans di­vi­sjons­sje­fer ble så­ret. Pe­ter Kon­ov­nitsins di­vi­sjon, som an­kom sør­fra, fore­tok et nytt motangrep og nåd­de flèche­ne, men ble slått til­ba­ke.

Klok­ka var nå rundt ti på for­mid­da­gen. Kon­ov­nit­sin, som mid­ler­ti­dig over­tok kom­man­do­en etter Ba­gra­tion, be­stem­te seg for at det var håp­løst å fort­set­te kam­pen om flèche­ne, og ga res­te­ne av Ba­gra­tions av­de­lin­ger ord­re om inn­ta nye stil­lin­ger på beg­ge si­der av landsbyen Semjonov­ska­ja, der sluk­ten til Semjonov­ska­ja-bek­ken fun­ger­te som en slags voll­grav foran fron­ten de­res. Kort etter kom ge­ne­ral Dmi­trij Dokh­tur­ov for å over­ta Ba­gra­tions kom­man­do.

Po­nia­tow­ski mot Tusj­kov

Kam­pe­ne ras­te nå langs hele fron­ten sør for Kolotsja-el­ven. Lengst i sør had­de prins Po­nia­tow­ski le­det Na­po­lé­ons pols­ke korps i an­grep mot de rus­sis­ke po­si­sjo­ne­ne ved Utit­sa al­le­re­de ved dag­gry. Ter­ren­get her var mind­re åpent enn len­ger nord. Tett skog og myr­om­rå­der hem­met po­lak­ke­nes fram­ryk­king, så det tok et par ti­mer før de nåd­de det åp­ne­re ter­ren­get foran Utit­sa og kom i kon­takt med sine mot­stan­de­re fra Tusj­kovs rus­sis­ke korps. Po­lak­ke­ne send­te fram skyt­ter­kje­der fulgt av bre­de an­greps­ko­lon­ner. Sam­ti­dig gikk det pols­ke ar­til­le­ri­et i stil­ling og åp­net ild.

Til å be­gyn­ne med var rus­ser­nes mot­stand be­skje­den. Tusj­kov men­te at stil­lin­ge­ne foran landsbyen Utit­sa var for ut­sat­te, og lot der­for trop­pe­ne sine trek­ke seg til­ba­ke. Un­der re­tret­ten sat­te rus­ser­ne fyr på landsbyen slik at po­lak­ke­ne ikke skul­le få nyt­te av den som et støtte­punkt. Rus­ser­ne inn­tok nye po­si­sjo­ner på høy­den like øst for landsbyen.

Po­nia­tow­ski nøl­te med å føl­ge opp sin suk­sess med en vi­de­re fram­ryk­king, for han syn­tes det så ut som om rus­ser­nes styr­ker var minst like sto­re som hans egne, og høy­den ga dem et godt støtte­punkt for de­res nye po­si­sjon. Den pols­ke prin­sen nøy­de seg der­for med å bom­bar­de­re fien­dens stil­lin­ger med sine ka­no­ner mens han send­te mel­ding til Na­po­lé­on med bønn om for­sterk­nin­ger. Det tok tid før mel­din­gen nåd­de Na­po­lé­on, men etter et par ti­mer fikk An­doche Ju­no­ts korps ord­re om å mar­sje­re sør­over for å hjel­pe po­lak­ke­ne.

Ju­no­ts korps be­sto av tys­ke sol­da­ter fra konge­ri­ket West­fa­len, som Na­po­lé­on had­de opp­ret­tet med sin lille­bror Jéro­me på tro­nen, West­fa­ler­ne skul­le vise seg å være du­ge­li­ge sol­da­ter, men Ju­not vis­te kla­re svak­hets­tegn som le­der. I sin ung­dom had­de han vært en av Na­po­lé­ons mest tro­fas­te føl­ge­sven­ner, men et alvor­lig sår skal ha end­ret per­son­lig­he­ten hans og gjort ham opp­fa­ren­de og usta­bil. Den­ne da­gen ble korp­set hans plas­sert un­der Neys kom­man­do, noe som skal ha for­nær­met Ju­not, men han fulg­te li­ke­vel trop­pe­ne for å bi­dra til den tak­tis­ke le­del­sen.

West­fa­ler­ne var i ut­gangs­punk­tet sta­sjo­nert bak Neys korps og fulg­te det­te un­der fram­ry­kin­gen mot flèche­ne. Så kom ord­ren om å støt­te Po­nia­tow­ski, og Ju­no­ts korps sving­te sør­over, bak Neys og Da­vouts front. Men fron­ten her var kao­tisk og usam­men­hen­gen­de. Ved den sør­li­ge flèchen ble west­fa­ler­ne an­gre­pet av rus­sis­ke ka­va­le­ris­ter og måt­te dan­ne firkanter for å for­sva­re seg, noe som sin­ket mar­sjen de­res. In­ne i sko­gen sør for flèchen kom de dess­uten i kamp med rus­sis­ke je­ger­trop­per.

Imens mot­tok Po­nia­tow­ski en klar ord­re fra Na­po­lé­on om å gjen­opp­ta an­gre­pet med det sam­me, og po­lak­ken send­te sine an­greps­ko­lon­ner mot høy­den. Tusj­kovs rus­se­re mak­tet ikke å stå imot po­lak­ke­nes be­slutt­som­me an­grep og ble for­dre­vet fra høy­den etter hef­ti­ge nær­kam­per.

Kort etter red Po­nia­tow­ski opp på høy­den for å få bed­re over­blikk. Sy­net som møt­te ham, var lite opp­munt­ren­de. Han kun­ne se sto­re rus­sis­ke styr­ker fram­for seg, og enda fle­re var på vei fra nord. Den pols­ke prin­sen viss­te ikke at en be­ty­de­lig del av fiende­styr­ke­ne han så, var dår­lig trent og be­væp­net rus­sisk mi­lits. Uan­sett var

Po­nia­tow­ski i sto­re vans­ker, for trop­pe­ne han så an­kom­me fra nord, var re­gu­læ­re trop­per fra Karl Gus­tav von Bagg­ovuts korps, og med hjelp fra dis­se gikk Tusj­kov snart til motangrep. Igjen ras­te in­ten­se kam­per på høy­den, men po­lak­ke­ne var i klart mindre­tall og ble dre­vet til­ba­ke mot Utit­sa. Rus­ser­ne kun­ne tri­um­fe­ren­de gjen­inn­ta sine po­si­sjo­ner på høy­den, men det had­de kos­tet dyrt. I sko­gen nord for Utit­sa kjem­pet sam­ti­dig Ju­no­ts west­fa­le­re mot and­re de­ler av Bagg­ovuts korps, som ny­lig had­de an­kom­met fra den stil­le de­len av fron­ten helt i nord. Ju­not var til­syne­la­ten­de i god form, tross erg­rel­sen over å være un­der­lagt Neys kom­man­do. Han var langt fram­me ved fron­ten og tok for­nuf­ti­ge tak­tis­ke be­slut­nin­ger.

Et par gan­ger brøt west­fa­ler­ne ut av østran­den av sko­gen og tru­et for­bin­del­sen mel­lom Tusj­kov og res­ten av den rus­sis­ke ar­me­en, men Bagg­ovuts menn drev dem til­ba­ke. Både west­fa­ler­ne og po­lak­ke­ne spred­de seg nå for det mes­te ut i skyt­ter­kje­der, og rus­ser­ne gjor­de det sam­me, mye på grunn av det vans­ke­li­ge ter­ren­get med kratt og små­skog. Sky­tin­gen mel­lom skyt­ter­kje­de­ne var in­tens, men ga in­gen av par­te­ne noe nevne­ver­dig over­tak.

Til an­grep på Ra­jev­skij-skan­sen

Etter kam­pen om bro­en ved Borodino om mor­ge­nen for­be­red­te Eugè­ne de Be­au­har­nais nes­te fase av opp­dra­get han had­de fått av Na­po­lé­on. Del­zons’ di­vi­sjon ble stå­en­de igjen på nord­si­den av Kolotsja i Borodino, for å sik­re nord­flan­ken. De tre and­re di­vi­sjo­ne­ne un­der Eugè­nes kom­man­do krys­set den lil­le el­ven et styk­ke vest for landsbyen, på noen pong­tong­bro­er som var lagt ut da­gen før, og inn­tok ut­gangs­po­si­sjo­ner for an­gre­pet mot Ra­jev­skij-skan­sen. Fra stil­lin­ger på beg­ge si­der av el­ven fyr­te over hund­re av Eugè­nes ka­no­ner løs på rus­ser­ne i og rundt skan­sen.

Jean Brous­siers di­vi­sjon ryk­ket fram først, an­ta­ke­lig bare for å tes­te rus­ser­nes for­svar, for det var ikke noe skik­ke­lig an­grep. Etter å ha blitt kraf­tig be­skutt av rus­ser­nes ka­no­ner trakk Brous­siers menn seg til­ba­ke til små­sko­gen langs el­ven. Så fikk ka­no­ne­ne igjen spil­le ho­ved­rol­len. Det var minst 18 rus­sis­ke ka­no­ner in­ne i selve skan­sen, i til­legg had­de rus­ser­ne yt­ter­li­ge­re 30 i nær­he­ten. Bra­ke­ne fra ka­non­skud­de­ne lød som en in­tens ved­va­ren­de tor­den, og krutt­røy­ken la seg tett rundt skan­sen. Noen øyen­vit­ner men­te høy­den med skan­sen min­net om en vul­kan som kon­ti­nu­er­lig spyd­de ut ild og røyk.

In­ne i skan­sen sto ge­ne­ral Ra­jev­skij. Nor­malt vil­le han ridd om­kring for å di­ri­ge­re sine trop­per, men etter at han noen da­ger tid­li­ge­re ved et uhell fikk lå­ret spid­det av en ba­jo­nett, var det for smerte­fullt å ri. Der­for plas­ser­te han seg i skan­sen for å være i be­gi­ven­he­te­nes sen­trum og sty­re kam­pen der­fra.

Om­trent en time etter Brous­siers kor­te fram­støt be­gyn­te Char­les Morands di­vi­sjon å mar­sje­re mot Ra­jev­skij-skan­sen, og den­ne gan­gen var det al­vor. Morands re­gi­men­ter mar­sjer­te opp skrå­nin­gen med ba­jo­net­te­ne kla­re. 30. re­gi­ment, rundt 1800 mann med sin bri­gade­ge­ne­ral Char­les Bon­na­my i spis­sen, had­de kurs rett mot selve skan­sen. Re­gi­ments­his­to­ri­en for­tal­te at de avan­ser­te med stø­di­ge skritt til tross for vold­som sky­ting fra rus­ser­nes ka­no­ner. Hel­dig­vis for fransk­men­ne­ne var krutt­røy­ken nå så tett at

rus­ser­ne had­de pro­ble­mer med å se dem. Og da Bon­na­my og hans menn nåd­de top­pen av åsen, stor­met de fram det sis­te styk­ket mot skanse­vol­le­ne.

Ra­jev­skij var ikke klar over hvor nær fransk­men­ne­ne had­de kom­met, da en av hans ad­ju­tan­ter plut­se­lig rop­te: «De­res ek­sel­len­se! Redd Dem selv!» Ra­jev­skij snud­de seg og så frans­ke gre­na­de­rer tren­ge inn i skan­sen bare 15 me­ter borte. Det brøt ut bru­ta­le kam­per mel­lom de rus­sis­ke ar­til­le­ris­te­ne og fransk­men­ne­ne. I for­vir­rin­gen lyk­tes Ra­jev­skij i å kare seg opp på en hest og red ut av skan­sen i sis­te li­ten.

Sam­ti­dig som Bon­na­mys re­gi­ment inn­tok skan­sen, for­drev to and­re av Morands re­gi­men­ter de rus­sis­ke styr­ke­ne på beg­ge si­der av fest­nings­ver­ket. Morands di­vi­sjon had­de der­med lyk­tes i å bry­te inn i sen­trum av den rus­sis­ke for­svars­lin­jen. Det­te kun­ne være inn­led­nin­gen til et av­gjø­ren­de gjen­nom­brudd.

Men rus­ser­ne slo snart til­ba­ke. Ge­ne­ral Alek­sej Jer­mo­lov, en av Ku­tuzovs stabs­of­fi­se­rer, pas­ser­te et styk­ke bak skan­sen ak­ku­rat da den ble stor­met. Og den ær­gjer­ri­ge Jer­mo­lov be­gyn­te straks å sam­le trop­per for å dri­ve fransk­men­ne­ne ut igjen. Han fikk hjelp av Ku­tuzovs unge ar­til­leri­sjef, ge­ne­ral Alex­andr Kuta­is­ov. På en an­nen kant be­gyn­te også Bar­clay de Tol­lys stabs­of­fi­ser Wolde­mar von Löwen­stern å or­ga­ni­se­re et motangrep. Dess­uten had­de Ra­jev­skij på for­hånd plas­sert av­de­lin­ger et styk­ke til høy­re og ven­st­re for skan­sen og gitt ord­re om at der­som en fransk styr­ke tok skan­sen, skul­le de slå til mot flan­ke­ne dens.

På fransk side lyk­tes ikke Eugè­ne og Morand i å få fram styr­ker i tide til å støt­te Bon­na­mys re­gi­ment. De and­re frans­ke styr­ke­ne ble dre­vet bak­over. Der­med sto Bon­na­mys menn langt på vei ale­ne mot tall­mes­sig over­leg­ne rus­sis­ke styr­ker som nær­met seg fra fle­re kan­ter. De for­svar­te seg så godt de kun­ne, men var sjanse­løse. Igjen ras­te hef­ti­ge nær­kam­per rundt skanse­vol­le­ne. Bon­na­my ble så­ret fle­re gan­ger av ba­jo­net­ter og tatt til fan­ge. To tredje­de­ler av men­ne­ne hans ble drept, så­ret el­ler fan­get. Men kam­pen gikk også hardt ut over rus­ser­ne. Unge lo­ven­de Kuta­is­ov ble drept, og Löwen­stern ble skutt i ar­men.

Rus­ser­ne inn­tok skan­sen og for­fulg­te de over­le­ven­de fransk­men­ne­ne ned­over skrå­nin­gen, men Jer­mo­lov kal­te dem til­ba­ke. Han men­te at det var bed­re å kon­so­li­de­re stil­lin­gen i og rundt skan­sen. Sam­ti­dig ras­te det har­de kam­per på mar­ke­ne sør for høy­den. Eugè­ne had­de sendt fram François Gé­rards di­vi­sjon for å be­skyt­te Morands høy­re flan­ke, og på rus­sisk side an­kom her­tug Eu­gen av Württem­bergs di­vi­sjon fra nord­øst og fikk ord­re om å ta po­si­sjon mel­lom Ra­jev­skij­skan­sen og Semjonov­ska­ja. Beg­ge par­ter sat­te også inn ka­va­le­ri.

Her­tug Eu­gen var bare 24 år gam­mel og had­de blitt rus­sisk ge­ne­ral og di­vi­sjons­sjef mest for­di han var nevø av tsa­ri­na­en, Ma­rie av Württem­berg, og fet­ter av tsa­ren. Men han skul­le vise seg å være en dyk­tig og be­slutt­som le­der. Han for­tal­te se­ne­re at da di­vi­sjo­nen hans inn­tok stil­ling i front­lin­jen, var det som å mar­sje­re inn i hel­ve­te. Han kun­ne se lan­ge rek­ker med fransk infanteri foran seg (an­ta­ke­lig Gé­rards di­vi­sjon) og et stort an­tall frans­ke ka­no­ner.

«Vi ryk­ket fram mot fien­den mens det sto­re bat­te­ri­et de­res fyr­te løs på oss», for­tal­te

her­tug Eu­gen. «I den­ne gru­ful­le ka­no­na­den ble ge­ne­ra­le­ne Schro­der og Ros­sy så­ret, og i både Vol­hy­nia-re­gi­men­tet og To­bolsk­re­gi­men­tet ble fle­re hund­re drept. I lø­pet av en kort stund ble tre hes­ter skutt un­der meg. Den sis­te ble drept sam­men med ad­ju­tan­ten som had­de hop­pet av for gi meg hes­ten sin. Dis­se blo­di­ge, fryk­te­li­ge sce­ne­ne var som et ma­re­ritt …»

Tross ta­pe­ne fort­sat­te her­tug Eu­gens di­vi­sjon fram­over inn­til Bar­clay de Tol­ly ga ham ord­re om å gjø­re holdt. Like etter ble di­vi­sjo­nen an­gre­pet av fransk ka­va­le­ri, men rakk å dan­ne firkanter. De frans­ke ryt­ter­ne strøm­met rundt Eu­gens rus­se­re, men kun­ne lite gjø­re mot de kompakte fir­kant­for­ma­sjo­ne­ne. Rus­ser­ne fel­te man­ge menn og hes­ter med sine ge­vær­sal­ver, og ka­va­le­ris­te­ne red snart bort. Men gle­den over den­ne suk­ses­sen ble kort­va­rig for Eu­gens menn, for nå ble de igjen be­skutt av fransk ar­til­le­ri, og i sine tet­te firkanter var de let­te mål for ka­non­ku­le­ne. Eu­gen for­tal­te at snart var 300 av men­ne­ne hans drept, de så­re­de had­de han ikke tall på. Men de over­le­ven­de holdt stil­lin­gen tross bom­bar­de­men­tet og gjen­tat­te frans­ke kavaleriangrep.

Semjonov­ska­ja

Len­ger sør på slag­mar­ken fort­sat­te Na­po­lé­ons styr­ker fram­ryk­kin­gen etter at de tok flèche­ne for godt. Må­let var nå rus­ser­nes nye front langs Semjonov­ska­ja­bek­ken, der ge­ne­ral Dokh­tur­ov had­de over­tatt kom­man­do­en etter Ba­gra­tion. De tre mar­sjal­le­ne Ney, Da­vout og Mu­rat gjor­de sitt bes­te for å opp­rett­hol­de pres­set på rus­ser­ne ved å sen­de fram de styr­ke­ne som frem­de­les var i stand til å kjem­pe. Et stort an­tall ka­no­ner, kan­skje så man­ge som 400, ble truk­ket fram til om­rå­det rundt flèche­ne og nord­over på de lave høy­de­ne vest for bekke­s­luk­ten. Her­fra ut­sat­te de rus­ser­ne for en mor­de­risk ild.

Den sis­te av Da­vouts di­vi­sjo­ner, ge­ne­ral Louis Fri­ants di­vi­sjon, had­de stått i re­ser­ve un­der kam­pe­ne om flèche­ne, men nå had­de Na­po­lé­on gitt klar­sig­nal til at Fri­ant kun­ne ryk­ke fram. Fri­ants di­vi­sjon mar­sjer­te for­bi flèche­ne og sat­te kur­sen rett mot Semjonov­ska­ja. Klok­ka nær­met seg 12 på da­gen. Mu­rat støt­tet Fri­ants fram­ryk­king med to av sine ka­va­leri­korps; nord for Semjonov­ska­ja an­grep korp­set til ge­ne­ral Ma­rie-vic­tor de Latour-mau­bourg, mens på sør­si­den red Nansou­tys ryt­te­re i an­grep.

Latour-mau­bourgs tys­ke og pols­ke ky­ras­se­rer krys­set bekke­s­luk­ten og gjøv løs på rus­ser­ne som for­svar­te nord­si­den av den ra­ser­te landsbyen. De strøm­met mel­lom ka­no­ne­ne til et rus­sisk bat­te­ri, og noen rus­sis­ke gre­na­de­rer som ikke had­de ruk­ket å dan­ne en skik­ke­lig fir­kant, fikk hard med­fart av ky­ras­se­re­nes sverd. Den saks­is­ke obers­ten von Ley­ser skrev, an­ta­ke­lig med en viss over­dri­vel­se, at bak­ken ble dek­ket av døde rus­se­re, og at «in­gen ba om nåde, og in­gen vis­te noen nåde». Men to and­re firkanter med rus­sis­ke gre­na­de­rer holdt rek­ke­ne slut­tet og skjøt ned man­ge av de tys­ke sol­da­te­ne. Li­ke­vel fort­sat­te LatourMau­bourgs ryt­te­re for­bi landsbyen og opp på et åpent pla­tå ba­ken­for. Her støt­te de sam­men med rus­sis­ke ky­ras­se­rer fra Ni­ko­laj Boroz­dins ka­va­leri­di­vi­sjon og hu­sa­rer fra Si­vers’ di­vi­sjon. Etter hef­ti­ge nær­kam­per ble Latour-mau­bourgs tys­ke­re dre­vet til­ba­ke. Se­ne­re ble Latour-mau­bourgs korps be­ord­ret nord­over for å del­ta i kam­pe­ne rundt Ra­jev­skij-skan­sen.

Len­ger sør had­de Nansouty sendt sine ky­ras­se­rer i an­grep. De frans­ke skik­kel­se­ne med blan­ke bryst­pla­ter og stål­hjel­mer med flag­ren­de hjelm­dus­ker av svar­te heste­hår, blå uni­forms­jak­ker, hvi­te ride­buk­ser og høye svar­te støv­ler, blir ofte be­trak­tet som selve iko­net på Na­po­lé­ons ka­va­le­ri. Nå red rek­ke på rek­ke av dis­se frykt­inn­gy­ten­de ryt­ter­ne over en grun­ne­re del av bekke­s­luk­ten og sat­te kur­sen rett mot tre re­gi­men­ter med rus­sisk garde­in­fan­te­ri på de åpne mar­ke­ne sør for Semjonov­ska­ja.

Den rus­sis­ke ge­ne­ra­len Kon­ov­nit­sin så dem kom­me og for­tal­te at de virv­let opp en støv­sky som steg høyt til him­mels. Men de rus­sis­ke garde­in­fan­te­ris­te­ne var

kla­re. De had­de dan­net svæ­re firkanter i et rute­møns­ter som sat­te dem i stand til å ut­set­te an­gri­per­ne for en dre­pen­de kryss­ild. Nansou­tys ryt­te­re var sjanse­løse. Da de strøm­met inn mel­lom fir­kan­te­ne, ble menn og hes­ter mei­et ned av rus­ser­nes ge­vær­ku­ler. Noen av de sol­da­te­ne som frem­de­les satt på hes­te­ne, brem­set opp og for­søk­te å dan­ne en ko­lon­ne for å brøy­te seg gjen­nom rus­ser­nes rek­ker, men da gikk rus­ser­ne over­ras­ken­de til motangrep med fel­te ba­jo­net­ter. Det var svært uvan­lig for fot­folk å an­gri­pe ka­va­le­ri, men det var ef­fek­tivt. De over­le­ven­de vend­te om og red bort. Det er mu­lig at Nansou­tys ka­va­le­ris­ter an­grep to gan­ger til, her er kil­de­ne ukla­re, men re­sul­ta­tet ble det sam­me: Il­den fra de rus­sis­ke fir­kan­te­ne fulgt av motangrep med ba­jo­net­ter slo ka­va­le­ri­an­gre­pe­ne til­ba­ke.

Mens ka­va­le­ri­kam­pe­ne ras­te til høy­re og ven­st­re, mar­sjer­te Fri­ants infanterister mot Semjonov­ska­ja. Det rus­sis­ke in­fan­te­ri­et vis­te igjen en for­bau­sen­de ut­hol­den­het. Av­de­lin­ger som nett­opp had­de blitt over­rent av LatourMau­bourgs ryt­te­re, vend­te seg nå mot Fri­ants infanterister og slo til­ba­ke det førs­te an­gre­pet mot landsbyen. Men Fri­ant send­te snart sine menn fram­over på ny. Og den­ne gan­gen stor­met de landsbyen og drev rus­ser­ne ut.

Rus­ser­ne gikk som van­lig til motangrep, men lyk­tes ikke i å gjenerobre landsbyen. Un­der dis­se kam­pe­ne ble Fri­ant truf­fet i brys­tet av en gra­nat­splint. De tyk­ke gull­sno­re­ne han bar som oberst for garde­gre­na­de­re­ne, red­det li­vet hans, men han fikk li­ke­vel en kraf­tig støyt, og like etter ble hes­ten hans skutt un­der ham. Men ster­ke smer­ter til tross var Fri­ant fast be­stemt på å fort­set­te å lede sin di­vi­sjon. Han sat­te seg med ryg­gen mot et tre og an­sik­tet vendt mot fien­den. Her­fra så han en mørk be­ve­ge­lig mas­se nær­me seg øst­fra. Han for­sto at det var et rus­sisk kavaleriangrep, og ga ord­re om å dan­ne firkanter i all hast. An­gri­per­ne vis­te seg å være rus­sis­ke ky­ras­se­rer, og nå var det de­res tur til å bli mei­et ned av ge­vær­sal­ve­ne fra infanteri i firkanter.

Etter at de rus­sis­ke ryt­ter­ne trakk seg til­ba­ke, kun­ne Fri­ant se tet­te for­ma­sjo­ner

«FLE­RE ØYEN­VIT­NER FOR­TAL­TE SE­NE­RE AT NA­PO­LÉ­ON VIS­TE ET UVAN­LIG PAS­SIVT LE­DER­SKAP DEN­NE DA­GEN. HAN SATT FOR DET MES­TE PÅ EN FELTSTOL LIKE VED SJE­VARDI­NO-SKAN­SEN OMGITT AV SINE STABS­OF­FI­SE­RER OG GARDEN, OG OBSERVERTE SLA­GET PÅ AVSTAND MED SITT LOMMETELESKOP MENS HAN MOT­TOK MUNTLIGE RAP­POR­TER FRA FRON­TEN.»

med rus­sisk infanteri sam­le seg på mar­ke­ne øst for landsbyen. Han fryk­tet et nytt stort motangrep, men nå fikk han en­de­lig hjelp. Na­po­lé­on had­de sendt fram ge­ne­ral Jean Sor­bi­er med 60 ka­no­ner fra gar­dens re­serve­ar­til­le­ri. Og dis­se ka­no­ne­ne fyr­te løs på de rus­sis­ke in­fan­teri­ma­s­se­ne med gru­som ef­fek­ti­vi­tet.

Pas­si­ve felt­her­rer

I lø­pet av mor­ge­nen og for­mid­da­gen had­de de frans­ke og al­li­er­te trop­pe­ne tatt flèche­ne og Semjonov­ska­ja og nes­ten ut­ra­dert Ba­gra­tions armé. Sam­ti­dig had­de Po­nia­tow­ski satt rus­ser­ne un­der sterkt press ved Utit­sa i sør, mens Eugè­ne sta­dig tru­et Ra­jev­skij-skan­sen i nord. Fle­re av Na­po­lé­ons mar­sjal­ler og generaler men­te at ti­den var kom­met for å gi rus­ser­ne nåde­stø­tet ved å set­te inn den frans­ke kei­ser­gar­den i et kraf­tig an­grep i om­rå­det ved Semjonov­ska­ja. På den­ne må­ten hå­pet de å få hele Ku­tuzovs hær til å bry­te sam­men og flyk­te fra slag­mar­ken. En slik knu­sen­de sei­er kun­ne kan­skje få tsa­ren til å gi opp mot­stan­den mot Na­po­lé­on og be om fred.

Men Na­po­lé­ons svar på fore­spørs­le­ne om å set­te inn garden var nø­len­de. Han send­te fram Sor­bi­ers garde­ar­til­le­ri og lot Den unge gar­de og Wis­la-le­gio­nen (pols­ke trop­per) ryk­ke fram i ret­ning Semjonov­ska­ja. Også ge­ne­ral François Ro­gu­ets gar­de­ba­tal­jo­ner fikk mar­sje­re et styk­ke fram­over, men Na­po­lé­on til­lot dem ikke å in­volve­re seg i noe stør­re an­grep. Og den frems­te elite­styr­ken, Den gam­le gar­de, holdt han hele ti­den i re­ser­ve.

Fle­re øyen­vit­ner for­tal­te se­ne­re at Na­po­lé­on vis­te et uvan­lig pas­sivt le­der­skap den­ne da­gen. Han satt for det mes­te på en feltstol like ved Sje­vardi­no-skan­sen omgitt av sine stabs­of­fi­se­rer og garden, og observerte sla­get på avstand med sitt lommeteleskop mens han mot­tok muntlige rap­por­ter fra fron­ten. I tid­li­ge­re slag had­de han sta­dig ridd rundt, ofte tett opp mot fron­ten, for å få best mu­lig over­sikt over sla­gets ut­vik­ling, men den­ne da­gen var han lite be­ve­ge­lig og vir­ket lite en­ga­sjert i sla­get som ble ut­kjem­pet.

Na­po­lé­ons pas­si­vi­tet kan del­vis for­kla­res med at helsen hans skran­tet, og at han var i spe­si­elt dår­lig form den­ne da­gen. Han spis­te nes­ten in­gen­ting og tok sta­dig pil­ler mot hos­te. Men helse­pro­ble­me­ne var nep­pe av­gjø­ren­de for hans mang­len­de vil­je til å set­te inn garden for å av­gjø­re sla­get. Se­ne­re for­klar­te han at han for­ven­tet å måt­te ut­kjem­pe enda et slag foran Mosk­va, og at han der­for treng­te å ha en in­takt re­serve­styr­ke i bak­hånd. Viss­he­ten om at han be­fant seg dypt in­ne på fiendt­lig ter­ri­to­ri­um, gjor­de ham også lite vil­lig til å ta sto­re sjan­ser. I ste­det sat­set han på at de styr­ke­ne han al­le­re­de had­de satt inn, vil­le kla­re å vin­ne sla­get uten garden.

Na­po­lé­ons mang­len­de vil­je til å ta sjan­ser ble yt­ter­li­ge­re for­ster­ket da han fikk mel­din­ger om at be­ty­de­li­ge rus­sis­ke styr­ker var ob­ser­vert helt nord på slag­mar­ken, på vest­si­den av Kolotsja. Det­te kun­ne in­ne­bære en alvor­lig trus­sel mot hans ven­st­re flan­ke samt for­sy­nings­vog­ner, re­serve­hes­ter og så­re­de og syke sol­da­ter som var sam­let bak fron­ten. Na­po­lé­on stop­pet der­for gar­dens fram­ryk­king, og nå for­lot han sin kom­mando­post for å ri nord­over og vur­de­re si­tua­sjo­nen ut fra per­son­lig ob­ser­va­sjon.

Foran Ra­jev­skij-skan­sen var prins Eugè­ne i ferd med å for­be­re­de nye an­grep med sine frans­ke og ita­li­ens­ke trop­per da han fikk den uro­vek­ken­de mel­din­gen om at rus­sis­ke styr­ker var i be­ve­gel­se i nord. Et stort an­tall rus­sis­ke ka­va­le­ris­ter had­de krys­set Kolotsja og tru­et nå Eugè­nes flan­ke og rygg. Den unge prin­sen fant det best å ut­set­te an­gre­pe­ne på Ra­jev­skij-skan­sen mens han fikk klar­het i hva som fore­gikk på nord­flan­ken. Fore­lø­pig var det uklart om det bare drei­de seg om ka­va­le­ri, el­ler om det­te var for­trop­pen til en stør­re styr­ke med både infanteri og ar­til­le­ri. For å være på den sik­re si­den ga Eugè­ne ord­re om at den ita­li­ens­ke garden samt de­ler av ge­ne­ral Em­ma­nu­el Grouchys ka­va­leri­korps skul­le krys­se Kolotsja og begi seg nord­over for å møte rus­ser­ne.

En stund vir­ket si­tua­sjo­nen på nord­flan­ken dra­ma­tisk. Ge­ne­ral Fe­dor Uvarovs dra­go­ner, hu­sa­rer og uh­la­ner (lanserer) red fram over mar­ke­ne nord for Borodino og an­grep ge­ne­ral Del­zons’ frans­ke infanterister. Fransk­men­ne­ne rakk så vidt å dan­ne firkanter før de rus­sis­ke ryt­ter­ne strøm­met rundt dem. Eugè­ne, som ak­ku­rat had­de an­kom­met, måt­te søke til­flukt in­ne i en av fir­kan­te­ne, der oberst Jean Pé­got kjekt for­sik­ret ham om at han var like trygg som i et av sine pa­las­ser. Len­ger vest spred­de Mat­vei Pla­tovs ko­sak­ker pa­nikk i de frans­ke og al­li­er­te lei­re­ne.

Men med hjelp fra den ita­li­ens­ke garden stop­pet Del­zons’ infanteri de rus­sis­ke an­gre­pe­ne, og utpå etter­mid­da­gen trakk Uvarov og Pla­tov sine ryt­te­re til­ba­ke over Kolotsja.

Der og da var man­ge rus­se­re skuf­fet over at Uvarov og Pla­tov ikke had­de opp­nådd mer, men det var mye å for­lan­ge at bare litt over 5000 ka­va­le­ris­ter ale­ne skul­le vin­ne noen klar sei­er over hele Eugè­nes korps. Først fle­re år se­ne­re, da de les­te de frans­ke be­ret­nin­ge­ne om sla­get, for­sto rus­ser­ne at ka­va­leri­rai­det på nord­flan­ken had­de hatt svært vik­ti­ge føl­ger for sla­gets ut­fall. For trus­se­len mot nord­flan­ken had­de fått Eugè­ne og Na­po­lé­on til å ut­set­te sine an­grep på ho­ved­slag­mar­ken på et tids­punkt da det rus­sis­ke for­sva­ret syn­tes nær ved å bry­te sam­men. Ka­va­le­ris­te­ne til Uvarov og Pla­tov had­de gitt rus­ser­ne to–tre kjær­kom­ne ti­mer til å re­or­ga­ni­se­re sitt for­svar og få for­sterk­nin­ger i stil­ling før de nes­te frans­ke an­gre­pe­ne.

I lys av det­te for­søk­te fle­re rus­sis­ke his­to­ri­ke­re se­ne­re å gi Kutuzov æren for å ha plan­lagt og gitt ord­re om ka­va­leri­rai­det. Kutuzov ble i etter­tid ofte glo­ri­fi­sert som Russ­lands frel­ser i den­ne kri­gen, og hans opp­tre­den ved Borodino ble fram­stilt som dyk­tig be­reg­nen­de. Men kil­de­ne un­der­byg­ger ikke det­te. I vir­ke­lig­he­ten ser det ut til at Ku­tuzovs le­der­stil var enda mer pas­siv enn Na­po­lé­ons.

Den rus­sis­ke hær­fø­re­ren satt nes­ten hele da­gen på en stol nær Gor­kij, sjus­ke­te på­kledd og omgitt av mat­res­ter han had­de kas­tet fra seg. I ste­det for ak­tivt å gi ord­re om iverk­set­tel­se av egne pla­ner ser det ut til at han nær­mest like­gyl­dig nå og da god­tok for­slag fra sine generaler og stabs­of­fi­se­rer. Det­te gjaldt også ka­va­leri­rai­det, som var et for­slag fra Pla­tov vi­dere­for­mid­let av den inn­fly­tel­ses­rike stabs­of­fi­se­ren Karl Frie­de­rich von Toll. Ku­tuzovs frems­te ver­di på slag­mar­ken var som et sam­len­de sym­bol for de rus­sis­ke sol­da­te­ne, ut­over det­te var hans inn­fly­tel­se over be­gi­ven­he­te­ne tem­me­lig be­skje­den.

Stor­men på Ra­jev­skij-skan­sen

Ut­set­tel­sen av det and­re an­gre­pet på Ra­jev­skij-skan­sen vis­te seg å bli en tra­ge­die for det frans­ke og al­li­er­te ka­va­le­ri­et. For mens Na­po­lé­on og Eugè­ne ret­tet opp­merk­som­he­ten nord­over, ble ka­va­leri­korp­se­ne til Latour-mau­bourg og ge­ne­ral Louis Pier­re Mont­brun stå­en­de i sine ut­gangs­stil­lin­ger ikke stort mer enn en kilo­me­ter vest og sør for Ra­jev­skij­skan­sen, godt in­nen­for de rus­sis­ke ka­no­ne­nes rekke­vid­de. Tet­te for­ma­sjo­ner med ka­va­le­ris­ter var sto­re, saf­ti­ge mål for ka­non­ku­ler, og de rus­sis­ke ar­til­le­ris­te­ne lot ikke sjan­sen gå fra seg. Snart be­gyn­te de tun­ge, svar­te jern­ku­le­ne å pløye gru­som­me hull gjen­nom rek­ke­ne av menn og hes­ter. Det var en ufat­te­lig prø­vel­se for ryt­ter­ne å sit­te ube­ve­ge­li­ge i sa­len mens de­res side­menn el­ler hes­te­ne de­res brått ble drept el­ler lem­les­tet, og hele ti­den vite at det når som helst kun­ne være de­res tur.

Et av of­re­ne var ge­ne­ral Mont­brun. En rus­sisk ka­non­kule gikk tvers gjen­nom krop­pen hans, og han døde få ti­mer se­ne­re. Høye, ele­gan­te Mont­brun var be­trak­tet som en av Na­po­lé­ons bes­te ka­va­le­ri­ge­ne­ra­ler, og hans død var et hardt slag for den frans­ke hæ­ren.

Det er vans­ke­lig å for­stå hvor­for ver­ken Na­po­lé­on el­ler Mu­rat tok an­svar for å flyt­te ka­va­le­ri­et til en mind­re ut­satt po­si­sjon. Den trau­ma­tis­ke ned­slak­tin­gen av det frans­ke ka­va­le­ri­et varte i kan­skje så len­ge som tre ti­mer. Sam­ti­dig led også rus­ser­ne un­der et fryk­te­lig bom­bar­de­ment fra det frans­ke ar­til­le­ri­et. Og det ser ut til at de frans­ke ka­no­ne­ne skjøt enda mer ef­fek­tivt enn de rus­sis­ke. Fle­re rus­sis­ke av­de­lin­ger ble rys­ten­de re­du­sert, Ra­jev­skij-skan­sens vol­ler ble for en stor del skutt søn­der og sam­men, og fle­re ste­der fyl­te de ned­ras­te vol­le­ne grøf­ten rundt skan­sen.

Det kon­stan­te skjæ­ren­de brø­let fra hundre­vis av ka­no­ner, il­den, røy­ken og stø­vet gjor­de om­rå­det rundt skan­sen til et spek­ta­ku­lært skrem­men­de in­fer­no. Et øyen­vit­ne kal­te det en «hel­ve­tes­kon­sert». Louis Leje­une, en fransk stabs­of­fi­ser som også var kunst­ma­ler og se­ne­re mal­te et be­rømt bil­de av sla­get, for­tal­te at bom­bar­de­men­tet an­ten­te en vogn med har­piks (som rus­ser­ne bruk­te til å smø­re aks­le­ne på ka­nonla­vet­te­ne) like bak skan­sen. «De lil­la flam­me­ne rul­let langs

bak­ken som en ra­sen­de slan­ge, så steg de opp i svæ­re søy­ler av røyk som kas­tet bre­de skyg­ger over mar­ken.»

Rundt klok­ka tre på etter­mid­da­gen var Eugè­nes styr­ker en­de­lig kla­re til å iverk­set­te et nytt an­grep mot Ra­jev­skij-skan­sen med in­fan­teri­re­gi­men­ter fra Gé­rards, Brous­siers og Morands di­vi­sjo­ner. Sam­ti­dig fikk det frans­ke ka­va­le­ri­et ord­re om å ri i an­grep. Man­ge av ka­va­le­ris­te­ne var sann­syn­lig­vis let­tet over at de ikke len­ger skul­le være sta­sjo­næ­re blin­ker for rus­ser­nes ka­no­ner. Au­gus­te de Caula­in­court, en ge­ne­ral fra Na­po­lé­ons stab som had­de over­tatt Mont­bruns kom­man­do (noen kil­der in­di­ke­rer at han kun over­tok én av Mont­bruns to di­vi­sjo­ner), fikk ord­re om å lede sine frans­ke ky­ras­se­rer i an­grep nord for skan­sen, for så å svin­ge sør­over og an­gri­pe skan­sen fra si­den og bak­fra. Latour-mau­bourgs tys­ke og pols­ke ky­ras­se­rer skul­le an­gri­pe mot sør­si­den av skan­sen. Like ved bred­den av Kolotsja var også de­ler av Em­ma­nu­el de Grouchys ka­va­leri­korps i po­si­sjon til å an­gri­pe.

Sce­nen var klar for sla­gets mest be­røm­te dra­ma. På beg­ge si­der sto ti­tu­se­ner av sol­da­ter kla­re til enda en psy­kisk og fy­sisk kraft­an­stren­gel­se. I og rundt skan­sen ven­tet ge­ne­ral Petr Li­ka­sjevs rus­sis­ke infanteri, som had­de er­stat­tet Ra­jev­skijs med­tat­te trop­per. Li­ka­sjev var svek­ket av dår­lig helse og satt på en stol in­ne i skan­sen.

Mens Eugè­nes blå­kled­de infanteri be­gyn­te å mar­sje­re opp skrå­nin­gen mot skan­sen fra vest, red Caula­in­courts ka­va­le­ri i an­grep. To ky­ras­ser­re­gi­men­ter før­te an, fulgt av to re­gi­men­ter med sta­se­li­ge ca­ra­bi­nie­ris i mes­sing­for­gyl­te bryst­pla­ter og hjel­mer, og høye røde hjelm­kam­mer. Ka­va­le­ris­te­ne fikk raskt et for­sprang på in­fan­te­ri­et og nåd­de rus­ser­ne først. Den frans­ke stabs­kap­tei­nen Eugè­ne La­bau­me så an­gre­pet. Han syn­tes sol­da­te­ne min­net om «et be­ve­ge­lig berg av jern, og sola som glim­tet i våp­ne­ne, ky­ras­ser­hjel­me­ne og bryst­pla­te­ne, blan­det seg med flam­me­ne fra ka­no­ne­ne som spru­tet død fra alle kan­ter, og fikk skan­sen til å se ut som en vul­kan midt i ar­me­en».

Caula­in­courts ka­va­le­ris­ter buld­ret for­bi nord­si­den av skan­sen gjen­nom sku­rer av kardes­klad­nin­ger og ge­vær­ku­ler. Så sving­te de mot høy­re for å an­gri­pe skan­sen. Noen av dem red rett inn mel­lom ka­no­ne­ne der vol­le­ne had­de rast sam­men, og hav­net i nær­kamp med skan­sens for­sva­re­re. Men sta­dig fle­re ky­ras­se­rer og hes­ter ble truf­fet og gikk i bak­ken. Caula­in­court selv var like uten­for skan­sen da en kule traff ham i brys­tet og drep­te ham.

Kraf­ten var i ferd med å gå ut av de frans­ke ky­ras­se­re­nes an­grep da LatourMau­bourgs saks­is­ke ky­ras­se­re­re duk­ket opp. Først gar­des du corps, lett gjen­kjen­ne­li­ge i sine gule ride­jak­ker (de had­de ikke med sine ky­ras­ser- bryst­pla­ter), tett fulgt av Zastrow-skik­kel­se­ne i hvi­te jak­ker un­der blan­ke bryst­pla­ter. Beg­ge re­gi­men­te­ne had­de mes­sing­hjel­mer med svar­te kam­mer. Sak­ser­ne strøm­met inn i skan­sen mens de stakk og hogg med sine lan­ge sverd inn­til alle for­sva­rer­ne var ned­kjem­pet el­ler ja­get på flukt. Også et polsk ky­ras­ser­re­gi­ment og et fra West­fa­len del­tok i an­gre­pet.

Like etter kom Eugè­nes infanterister og sik­ret skan­sen og tok ge­ne­ral Li­ka­sjev til fan­ge, men det var i førs­te rek­ke de saks­is­ke sol­da­te­ne som had­de erob­ret stil­lin­gen. Det var en sjel­den bragd for ka­va­le­ris­ter å inn­ta en skan­se, og både Na­po­lé­on og fle­re fransk­menn for­søk­te se­ne­re å gi æren til Caula­in­courts frans­ke ky­ras­se­rer ale­ne. På kjen­te ma­le­ri­er kan vi se Caula­in­court ri over vol­len på sin hvi­te hest. Men det sy­nes på det rene at det var de saks­is­ke ky­ras­se­re­ne som for­tjen­te ho­ved­æren.

Bak skan­sen fort­sat­te kam­pe­ne. De rus­sis­ke in­fan­te­ris­te­ne dan­net hur­tig firkanter og fyr­te løs på de frans­ke, tys­ke og pols­ke sol­da­te­ne da de fort­sat­te an­gre­pet øst­over. Også en bri­ga­de med pols­ke lanserer (ryt­te­re med let­te lan­ser) red nå i an­grep. På et tids­punkt var lan­se­re­ne i ferd med å ta et rus­sisk bat­te­ri, men de rus­sis­ke ka­non­mann­ska­pe­ne gjor­de hef­tig mot­stand. Det for­tel­les at også den rus­sis­ke ar­til­le­ri­ge­ne­ra­len Va­si­lij Koste­net­s­kij, en høy og kraf­tig kar, grep en sva­ber og deng­te løs på po­lak­ke­ne til an­gre­pet var slått til­ba­ke.

Nå red også Grouchys frans­ke ka­va­le­ri i an­grep på nord­si­den av skan­sen. Beg­ge si­der pøs­te inn ka­va­leri­av­de­lin­ger i det som ut­vik­let seg til en av Na­po­lé­ons­kri­ge­nes størs­te og sei­ges­te ka­va­le­ri­kam­per på de sla­ke bak­ke­ne bak skan­sen. Ky­ras­se­rer, ca­ra­bi­nie­ris, dra­go­ner, chasseurs à che­val, lanserer og hu­sa­rer stakk og hogg løs på hver­and­re mens de virv­let rundt fir­kan­te­ne av rus­sisk infanteri. Stø­vet og krutt­røy­ken fyl­te luf­ten. In­gen kun­ne gjø­re rede for alle de­tal­je­ne el­ler hvor len­ge det varte, men etter hvert eb­bet kam­pen ut etter som beg­ge si­der ikke had­de fle­re re­ser­ver å set­te inn.

Den se­ne­re så be­røm­te prøys­sis­ke mi­li­tærteo­re­ti­ke­ren Carl von Clau­sewitz var til ste­de på slag­mar­ken som rus­sisk stabs­of­fi­ser. Han be­skrev slutt­fa­sen slik: «Mas­se­ne av infanteri had­de smel­tet bort så dras­tisk at kan­skje mind­re enn en tredje­del av det opp­rin­ne­li­ge an­tal­let frem­de­les var i ak­sjon, res­ten av trop­pe­ne var døde, så­ret, opp­tatt med å bære bort de så­re­de el­ler i ferd med å re­or­ga­ni­se­re seg bak fron­ten … Fra det mek­ti­ge ar­til­le­ri­et lød nå bare spo­ra­dis­ke skudd … ka­va­le­ri­et red fram og til­ba­ke i sli­ten trav.»

Kam­pe­ne dab­bet av langs hele fron­ten. Nede i sør had­de Po­nia­tow­ski for­søkt et nytt an­grep mot høy­den ved Utit­sa, men ble slått til­ba­ke. Heni­mot kveld trakk rus­ser­ne seg til­ba­ke om­trent en kilo­me­ter til nye stil­lin­ger nær Gor­kij.

Tross til­bake­trek­nin­gen ga Kutuzov ut­trykk for at sla­get ikke var tapt, og snak­ket om å gå til motangrep nes­te mor­gen, men det er mu­lig at det­te var spill for gal­le­ri­et. Da han mot­tok rap­por­ter om hæ­rens fryk­te­li­ge tap, ga han ord­re om re­trett i ret­ning Mosk­va.

Et ufat­te­lig blod­bad

Si­den Na­po­lé­ons trop­per had­de dre­vet rus­ser­ne et styk­ke til­ba­ke, kun­ne den frans­ke kei­se­ren med ret­te proklamere sei­er. Men det var en tom triumf, for hans egen hær var nes­ten like ille medtatt som fien­dens. Det­te var ikke den over­leg­ne sei­e­ren Na­po­lé­on treng­te for å avslutte kri­gen.

Det har rast lan­ge de­bat­ter mel­lom his­to­ri­ker­ne om de to hæ­re­nes tap ved Borodino. Den mest grun­di­ge mo­der­ne stu­di­en kon­klu­de­rer med at me­d­reg­net kam­pen ved Sje­vardi­no 5. sep­tem­ber ble sann­syn­lig­vis 45 000–50 000 rus­se­re drept el­ler så­ret, mens Na­po­lé­ons tap lå mel­lom 30 000 og 35 000 mann. Selv etter at ta­pe­ne ved Sje­vardi­no 5. sep­tem­ber er truk­ket fra, er sla­get ved Borodino en av de blodigste da­ge­ne i krigs­his­to­ri­en noen­sin­ne. Ikke en­gang sla­get ved Anti­etam, det blodigste en­dags-sla­get i den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen, over­går den.

Stra­te­gisk fikk sla­get ved Borodino for­holds­vis be­skje­den be­tyd­ning. Na­po­lé­ons styr­ker inn­tok Mosk­va en uke se­ne­re, men da vin­te­ren nær­met seg, måt­te de trek­ke seg ut igjen. Til­bake­to­get gjen­nom Russ­land vin­ters­tid ble en lang­truk­ken ka­ta­stro­fe som kos­tet Na­po­lé­on og hans al­li­er­te bort­imot en halv mil­lion menn, kan­skje fle­re. Det­te til­bake­to­get ble star­ten på slut­ten for Na­po­lé­ons kei­ser­rike. Året etter led han et av­gjø­ren­de ne­der­lag i sla­get ved Leip­zig, og i 1814 ble han tvun­get til å ab­di­se­re og dra i eksil. Hans til­bake­komst i 1815 ble bare et kort etter­spill som end­te med sla­get ved Waterloo.

Men på and­re plan fikk sla­get ved Borodino stor be­tyd­ning, for både fransk­menn og rus­ser­ne ble de blo­di­ge kam­pe­ne glo­ri­fi­sert til gri­pen­de sym­bo­ler på de­res sol­da­ters ubøye­li­ge kamp­vil­je og våge­mot. Både i lit­te­ra­tur og bil­led­kunst le­ver sla­get vi­de­re.

«SI­DEN NA­PO­LÉ­ONS TROP­PER HAD­DE DRE­VET RUS­SER­NE ET STYK­KE TIL­BA­KE, KUN­NE DEN FRANS­KE KEI­SE­REN MED RET­TE PROKLAMERE SEI­ER. MEN DET VAR EN TOM TRIUMF, FOR HANS EGEN HÆR VAR NES­TEN LIKE ILLE MEDTATT SOM FIEN­DENS. DET­TE VAR IKKE DEN OVER­LEG­NE SEI­E­REN NA­PO­LÉ­ON TRENG­TE FOR Å AVSLUTTE KRI­GEN.» ARTIKKELFORFATTEREN Karl Ja­kob Skarstein (f. 1970) har his­to­rie ho­ved­fag fra Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Har tid­li­ge­re ut­gitt Sto­re Slag (Spar­ta­cus 2009), Kri­gen mot sioux­e­ne (Spar­ta­cus 2005), Un­der frem­me­de flagg – nord­menn i uten­landsk krigs­tje­nes­te 1800–1900 (For­svars­mu­se­et 2002) og Til vå­pen for det nye land – nors­ke inn­vand­re­re i den ame­ri­kans­ke bor­ger­krig (Cap­pe­len 2001).

Il­lust­ra­sjon: Pe­ter Den­nis / Osprey Pub­lish­ing.

Caula­in­courts ka­va­le­ris­ter buld­ret for­bi nord­si­den av skan­sen gjen­nom sku­rer av kardes­klad­nin­ger og ge­vær­ku­ler. Så sving­te de mot høy­re for å an­gri­pe skan­sen. Noen av dem red rett inn mel­lom ka­no­ne­ne der vol­le­ne had­de rast sam­men, og hav­net i nær­kamp med skan­sens for­sva­re­re. Men sta­dig fle­re ky­ras­se­rer og hes­ter ble truf­fet og gikk i bak­ken. Kraf­ten var i ferd med å gå ut av de frans­ke ky­ras­se­re­nes an­grep da Latour-mau­bourgs saks­is­ke ky­ras­se­rer duk­ket opp. Først gar­des du corps, lett gjen­kjen­ne­li­ge i sine gule ride­jak­ker (de had­de ikke med sine ky­ras­ser-bryst­pla­ter), tett fulgt av Zastrow-fi­gu­re­ne i hvi­te jak­ker un­der blan­ke bryst­pla­ter.

Na­po­lé­on, kei­ser av Frank­ri­ke.

Alek­san­der, tsar av Russ­land.

Na­po­lé­ons in­va­sjon av Russ­land i 1812.

Sla­get foran Smo­lensks mu­rer 16. au­gust 1812 var et fryk­te­lig blod­bad som ty­de­lig vis­te rus­ser­nes kamp­vil­je.

Ge­ne­ral Étien­ne Mau­rice Gé­rard le­det en di­vi­sjon i an­gre­pe­ne på Ra­jev­skij-skan­sen. Na­po­lé­ons ste­sønn, Eugè­ne de Be­au­har­nais, le­det an­gre­pe­ne på Borodino og Ra­jev­skij­skan­sen.

Mar­sjall Michel Ney var tap­per og in­spi­re­ren­de, men en mid­del­må­dig tak­ti­ker.

Louis-ni­co­las Da­vout var kan­skje den bes­te av Na­po­lé­ons mar­sjal­ler.

Mik­hail Il­la­riono­vitsj Kutuzov var rus­sisk øverst­kom­man­de­ren­de i sla­get ved Borodino. Unge Eu­gen av Württem­berg var en be­slutt­som kri­ger som skul­le ut­mer­ke seg på man­ge slag­mar­ker.

Dmi­trij Ne­ver­ov­skij var en av rus­ser­nes bes­te di­vi­sjons­ge­ne­ra­ler og ut­mer­ket seg både i kam­pen om Sje­vardi­no­skan­sen og ved flèche­ne to da­ger se­ne­re.

Prins Pjotr Ba­gra­tion le­det for­sva­ret av flèche­ne. Han var en ka­ris­ma­tisk og ener­gisk ge­ne­ral.

Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

Kam­pe­ne ved Sje­vardi­no­skan­sen ras­te vi­de­re i kvelds­mør­ket 5. sep­tem­ber. Her blir frans­ke ar­til­le­ris­ter og infanterister hog­get ned av rus­sis­ke ky­ras­se­rer.

Na­po­lé­on til­brak­te det mes­te av sla­get sit­ten­de på en stol nær Sje­vardi­no-skan­sen.

Kutuzov had­de lite di­rek­te inn­virk­ning på sla­get fra sin til­bake­truk­ne kom­mando­post.

Ba­gra­tion le­der sine re­ser­ver fram for å for­dri­ve fransk­men­ne­ne fra flèche­ne. Kort etter ble han dø­de­lig så­ret. Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

Frans­ke ky­ras­se­rer rir i an­grep. Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

Sla­get ved Borodino. Fra mor­ge­nen til tid­lig på etter­mid­da­gen. Korp­se­ne til Ju­not, Mont­brun og Latour-mau­bourg be­ve­get seg etter hvert også fram­over mot flèche­ne, men av plass­hen­syn vi­ses ikke dis­se be­ve­gel­se­ne.

Fransk ar­til­le­ri i ak­sjon. Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

Saks­is­ke ky­ras­se­rer. Noe av det bes­te ka­va­le­ri­et i Na­po­lé­ons hær. Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

Rus­sisk infanteri og ar­til­le­ri un­der for­sva­ret av landsbyen Semjonov­ska­ja. I bak­grun­nen an­gri­per ge­ne­ral Nansou­tys frans­ke ky­ras­se­rer rus­sisk infanteri i fir­kant­for­ma­sjo­ner. De­talj fra Franz Rou­bauds sto­re ma­le­ri av sla­get i Pa­no­ra­ma-mu­se­et i Mosk­va.

Slutt­fa­sen av sla­get ved Borodino. Fransk­men­ne­ne an­gri­per Ra­jev­skij-skan­sen.

Den rus­sis­ke ar­til­le­ri­ge­ne­ra­len Va­si­lij Koste­net­s­kij i kamp med pols­ke lanserer. Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

En så­ret rus­sisk ky­ras­ser rir bort fra sla­get. Ma­le­ri: Ave­ri­anov.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.