SLA­GET VED WATERLOO

Napoleon - - Innhold - MICHAEL TAMELANDER

Nederlaget ved Waterloo om­ta­les ofte som en bri­tisk sei­er. Men de fles­te som kjem­pet mot Na­po­lé­on ved Waterloo, var fak­tisk ikke bri­tis­ke ...

Hørt for­tel­lin­ge­ne om da bri­te­ne slo Na­po­lé­on ved Waterloo? Vel, de had­de nok ikke klart det uten hjelp uten­fra. Over 60 pro­sent av ar­me­en be­sto av ut­len­din­ger, og dis­se er det fort gjort å glem­me.

I de fles­te fram­stil­lin­ger ble Na­po­lé­on be­sei­ret først og fremst av bri­tis­ke trop­per ved Waterloo. Selv­føl­ge­lig fan­tes det sol­da­ter fra and­re na­sjo­ner også, men de har ofte fått en un­der­vur­dert rol­le. I vir­ke­lig­he­ten var det kun 38 pro­sent av her­tu­gen av Wel­ling­tons armé som be­sto av en­gelsk­menn, skot­ter og ir­len­de­re, og der­for kan kal­les bri­ter. I til­legg til dis­se var det om­trent 10 000 tys­ke le­gio­næ­rer som had­de kjem­pet i bri­tisk tje­nes­te og der­for var en in­te­grert del av den bri­tis­ke ar­me­en. Om­trent halv­par­ten av Wel­ling­tons av­de­lin­ger kom imid­ler­tid fra Braun­schweig, Nas­sau, Hann­over og det nye konge­ri­ket Ne­der­land. Dis­se skul­le spil­le en fram­tre­den­de rol­le un­der felt­to­get og bi­dro i al­ler høy­es­te grad til Na­po­lé­ons ne­der­lag. His­to­ri­en har ikke all­tid gitt dem den opp­merk­som­he­ten de for­tje­ner.

Da sei­ers­mak­te­ne i Wi­en ble un­der­ret­tet om at Na­po­lé­on had­de for­latt El­ba og kom­met til­ba­ke til Frank­ri­ke, fryk­tet de at alle an­stren­gel­ser un­der de sis­te åre­nes krig skul­le ha vært for­gje­ves. Da kei­se­ren ble be­sei­ret i 1814, to år etter hans ka­ta­stro­fa­le felt­tog i Russ­land og nær­me­re ett år etter hans ne­der­lag i Tysk­land og Spa­nia, had­de man­ge gren­ser blitt lagt i grus. De sei­ren­de stor­mak­te­ne Stor­bri­tan­nia, Russ­land, Øs­ter­rike og Preus­sen stil­te seg i spis­sen for kon­fe­ran­sen som skul­le byg­ge opp et nytt Euro­pa. Russ­land krev­de om­rå­det Po­len og Preus­sen. Preus­sen, som skul­le få slip­pe til fle­re ste­der, øns­ket er­stat­nin­ger i Sach­sen og rundt Rhi­nen. Øs­ter­rike og Stor­bri­tan­nia pro­te­ster­te, etter­som de helst så at rus­ser­ne ble der de var, og an­så att Preus­sen skul­le få en for do­mi­ne­ren­de rol­le i Sen­tral-euro­pa. Sam­ti­dig, som en mot­vekt, job­bet de for at Frank­ri­ke skul­le få en plass ved for­hand­lings­bor­det – som en like­ver­dig stor­makt til de øv­ri­ge.

Ved jule­ti­der 1814 var det nære på at en stor­krig brøt ut. At Stor­bri­tan­nia inn­gikk fred med USA som de had­de vært i krig med si­den 1812, før­te til at de kun­ne av­set­te stør­re del av sin mi­li­tæ­re styr­ke til Euro­pa. Styrke­ba­lan­sen tip­pet i Stor­bri­tan­nias, Øs­ter­ri­kes og Frank­ri­kes fa­vør. Preus­sen og Russ­land trakk seg. For­hand­lin­ge­ne før­te fram, og løs­nin­gen på det euro­pe­is­ke pro­ble­met be­gyn­te å skim­tes. I mars 1815 nåd­de imid­ler­tid ny­he­ten fram om at Na­po­lé­on had­de gått i land i Frank­ri­ke. Stor­mak­te­ne glem­te sine uenig­he­ter. De en­tes raskt om å mo­bi­li­se­re 150 000 mann i felt og ikke vike før Na­po­lé­on igjen var be­sei­ret.

Den 20. mars mar­sjer­te Na­po­lé­on inn i Pa­ris, der kong Lud­vig XVIII had­de rømt nat­ten før. Kei­se­ren tok raskt mak­ten til­ba­ke, men hans po­si­sjon var langt fra så sterk som den en gang had­de vært.

I den hen­sikt å vise med­gjør­lig­het og få det frans­ke fol­ket med seg gjen­nom­før­te han man­ge li­be­ra­le re­for­mer, til­tak som for øye­blik­ket dem­pet den ind­re mot­stan­den, men som i til­legg ga den po­li­tis­ke op­po­si­sjo­nen mid­del til å mot­ar­bei­de ham. Det Na­po­lé­on treng­te, var en rask sei­er for å få det frans­ke fol­ket med seg. Han vend­te der­for sine øyne nord­over – mot Bel­gia. I det­te om­rå­det, som nå tilhørte det for­en­te Ne­der­land, sto en bri­tisk-tysk-ne­der­landsk armé (he­ret­ter kalt den al­li­er­te ar­me­en) un­der her­tu­gen av Wel­ling­ton (91 000 mann) og en prøys­sisk armé un­der mar­skalk Blücher von Wahl­statt (119 000 mann). Gjen­nom å ak­sjo­ne­re raskt og an­gri­pe mel­lom de to ar­me­ene hå­pet kei­se­ren på å kun­ne ned­kjem­pe dem én etter én, in­nen de sto­re rus­sis­ke og øster­riks­ke hæ­re­ne gikk over gren­sen til Frank­ri­ke på høy­de med Rhi­nen.

En sei­er i Bel­gia skul­le tvin­ge Stor­bri­tan­nia til å trek­ke sine trop­per bort fra kon­ti­nen­tet og de øv­ri­ge mak­te­ne til å tvi­le. Som en bo­nus skul­le bel­gier­ne gå over på fransk side, og sei­e­ren skul­le

gjen­opp­ret­te det frans­ke fol­kets vel­vil­je over­for Na­po­lé­on. Om dis­se må­le­ne i vir­ke­lig­he­ten skul­le bli opp­nådd etter sei­e­ren i Bel­gia, kan dis­ku­te­res, men det­te var kei­se­rens re­son­ne­ment.

Ope­ra­sjo­nen star­tet på mor­ge­nen den 15. juni 1815, da frans­ke trop­per (122 000 mann) krys­set den fransk­bel­gis­ke gren­sen opp­delt i tre ko­lon­ner. Den førs­te mot­stan­den kom fra prøys­sis­ke styr­ker, trop­per un­der ge­ne­ral Zie­ten sør for Charleroi. Den­ne styr­ken nøy­de seg kun med å for­sin­ke fransk­men­ne­ne, sam­ti­dig som han på en kon­trol­lert måte ryg­get over Sam­b­re- ele­ven med sine menn og opp­tok en ny stil­ling litt len­ger nord. Sam­ti­dig be­gyn­te Blücher å di­ri­ge­re sine øv­ri­ge korps mot Som­bref­fe, mens Wel­ling­ton var sen til å rea­ge­re på det frans­ke an­gre­pet. Sam­me kveld, etter å ha ut­kjem­pet mind­re stri­der med prøys­ser­ne ved Gil­ly og Gos­se­lies, sto Na­po­lé­on på nord­si­den av Sam­b­re med over halv­par­ten sin hær.

Mor­ge­nen etter, den 16. juni, avan­ser­te hans to fløy­er dels nord­over mot Qua­t­re Bras, dels nord­øst­lig ret­ning mot Som­bref­fe. På etter­mid­da­gen flam­met to felt­slag opp da kei­se­ren kri­get mot Blücher i det sto­re sla­get ved Ligny, og da Wel­ling­ton stop­pet den frans­ke venstre­fløy­en un­der mar­skalk Ney i sla­get ved Qua­t­re Bras. Sla­get ved Ligny ble vun­net av fransk­men­ne­ne, og prøys­ser­ne trakk seg til­ba­ke mot Wav­re etter å ha lidd sto­re tap. Qua­t­re Bras end­te sla­get uav­gjort, slik at beg­ge si­der ble stå­en­de igjen på slag­mar­ken da kvel­den kom.

Dess­ver­re for Na­po­lé­on had­de kom­mu­ni­ka­sjons­pro­ble­mer mel­lom ham og Ney ført til at d’er­lons korps på nær­me­re 20 000 mann mar­sjer­te fram og til­ba­ke mel­lom slag­fel­te­ne uten å gjø­re nyt­te for seg. Sam­ti­dig had­de kei­se­ren selv unn­latt å kal­le fram sitt re­serve­korps (Lo­bau) på 10 000 mann fra Charleroi. Dis­se til­dra­gel­se­ne før­te til at Na­po­lé­on bare vant en halv sei­er den 16. juni, og koa­li­sjons­ar­me­ene be­fant seg fort­satt til­strek­ke­lig nær­me hver­and­re til å kun­ne for­ene seg mot ham.

På mor­ge­nen den 17. juni var kei­se­ren used­van­lig treg til å kom­me i gang. Det­te med­før­te at han ikke for­sto at Wel­ling­ton ennå sto ved Qua­t­re Bras, og da den­ne in­for­ma­sjo­nen til slutt nåd­de ham, had­de den al­li­er­te ar­me­en al­le­re­de star­tet til­bake­trek­nin­gen mot Waterloo. Sam­ti­dig opp­fat­tet ikke Na­po­lé­on i vill­fa­rel­sen at Blücher be­fant seg på re­trett til­ba­ke mot Liè­ge og Maast­richt, hvor­på han bare halv­hjer­tet re­ko­gno­ser­te vei­ene som før­te til Wav­re. I tro­en på at Blücher var ute av spill, has­tet kei­se­ren etter Wel­ling­ton, men et used­van­lig hef­tig regn­skyll i kom­bi­na­sjon med den bri­tis­ke ka­va­leri­sje­fen lord Ux­brid­ges opp­hol­den­de strid ved Ge­nap­pe, gjor­de at alle for­søk på å nå igjen Wel­ling­ton mis­lyk­tes.

Sam­me kveld gikk de to ar­me­ene i bi­vu­akk på hver sin side av den regn­våte da­len Mont-saint-jean. Imens had­de Blücher be­stemt seg for å bi­stå Wel­ling­ton i kam­pen på­føl­gen­de dag, gjen­nom en

flanke­marsj fra Wav­re til Mont-saint-jean, sam­ti­dig som sje­fen for Na­po­lé­ons høy­re fløy, mar­skalk Grouchy (med 33 000 mann), for­gje­ves let­te etter den prøys­sis­ke ar­me­en sør for Wav­re. Da mor­ge­nen kom, søn­dag den 18. juni 1815, var Na­po­lé­on for­nøyd med at Wel­ling­ton frem­de­les sto på nord­si­den av da­len. Kei­se­ren var sik­ker på sei­er. Rik­tig nok had­de Wel­ling­ton en god po­si­sjon med sine trop­per skjult fra den frans­ke si­den, og styrke­an­tal­let var om­trent det sam­me – 73 000 fransk­menn mot 68 000 bri­ter, ne­der­len­de­re og tys­ke­re. Men Na­po­lé­on an­så at hans infanteri, ka­va­le­ri og ar­til­le­ri var over­leg­ne i kva­li­tet, fram­for alt når det gjaldt de ikke- bri­tis­ke av­de­lin­ge­ne i Wel­ling­tons arme. Noen av hans of­fi­se­rer an­be­fal­te at kei­se­ren skul­le ma­nøv­re­re seg rundt her­tu­gens po­si­sjon, men Na­po­lé­on valg­te et di­rek­te an­grep. Det skul­le ta for lang tid å gå rundt fien­den, og mar­ken skul­le være ueg­net for ka­no­ne­ne. I ste­det skul­le fransk­men­ne­ne an­gri­pe Wel­ling­tons ven­st­re sen­ter fron­talt, pres­se den­ne bak­over, føre opp ar­til­le­ri­et på åsen og kas­te her­tu­gen over ende ved hjelp av kei­se­rens re­ser­ver: grev Lo­baus korps, det tun­ge ka­va­le­ri­et og den frans­ke kei­ser­gar­den.

To­talt sett var det en rea­lis­tisk plan. På grunn av at de­ler av grev d’er­lons 1. korps, den kei­ser­li­ge garden og man­ge av ar­til­le­ri­ets bat­te­ri­er ennå ikke had­de nådd fram til slag­mar­ken, ble an­gre­pet ut­satt fle­re gan­ger. En vik­tig år­sak til for­sin­kel­se­ne var at mar­ken var bløt, og at ar­til­le­ri­ets am­mu­ni­sjons­en­he­ter var for­sin­ket. Den­ne ven­tin­gen ble ulykk­sa­lig for kei­se­ren. Mens Wel­ling­ton ven­tet bak åsen sin, kom Blüchers tet­trop­per nær­me­re Mont-saint-jean. Den førs­te bri­ga­den av IV. prøys­sis­ke korps nåd­de Chapel­le-sain­tLam­bert al­le­re­de klok­ka ni på mor­ge­nen – med res­ten av korp­set rett bak. Ved mid­dags­ti­der var til og med I. og II. korps i be­ve­gel­se vest­over fra Wav­re. Kei­se­ren var ennå uvi­ten­de om dis­se be­ve­gel­se­ne og trod­de at mar­skalk Grouchy had­de plas­sert seg slik at Blücher ikke skul­le kun­ne blan­de seg inn ved Mont-saint-jean. Det sis­te var feil. Grouchy sto rundt Gem­bloux og Sart-à-wal­hain, sør for den prøys­sis­ke ho­ved­styr­ken ved Wav­re, og han be­fant seg i en uguns­tig po­si­sjon for å kun­ne på­vir­ke hen­del­se­ne den 18. juni.

Sla­get ved Waterloo star­tet litt før mid­dags­tid med et fransk an­grep mot

Wel­ling­tons høy­re støtte­punkt – sko­gen og herre­går­den ved Hou­gou­mont – som først og fremst ble for­svart av trop­per fra Nas­sau og Hann­over. An­gre­pet var til dels en av­led­nings­ma­nø­ver for å bin­de opp her­tu­gens høyre­fløy, og til dels for å for­hind­re at Wel­ling­ton skul­le møte Na­po­lé­ons sto­re an­grep med et motangrep fra Hou­gou­mont. Fransk­men­ne­ne drev til­ba­ke de nas­sau­is­ke og han­no­vers­ke sol­da­te­ne som holdt sko­gen. Da de nåd­de selve herre­gårds­byg­nin­gen, stop­pet de imid­ler­tid opp, og stri­den ut­vik­let seg raskt til et mi­nia­tyrslag, der fransk­men­ne­ne send­te inn ba­tal­jon etter ba­tal­jon for å for­sø­ke å erob­re den­ne po­si­sjo­nen. Wel­ling­ton svar­te med å for­ster­ke herre­går­den med bri­tis­ke garde­trop­per.

Stri­den had­de på­gått i over en time, og Na­po­lé­on sto­re an­grep på øst­si­den av Brus­sel-vei­en skul­le ak­ku­rat til å be­gyn­ne, da kei­se­ren opp­da­get uiden­ti­fi­ser­te trop­per i om­rå­det rundt Chapel­le-saint-lam­bert. Det var klart at det var prøys­ser­ne man så, noe som for­and­ret hele si­tua­sjo­nen for Na­po­lé­on. Det be­tyd­de at han måt­te avgi folk for å møte den­ne trus­se­len mot hans flan­ke, og hans over­tak over­for Wel­ling­ton skul­le da bli borte. Han be­døm­te si­tua­sjo­nen slik at han had­de noen ti­mer på seg til å slå Wel­ling­ton, in­nen trus­se­len fra Blücher tvang ham til å flyt­te trop­per til den høy­re flan­ken. For­an­le­di­get av en mas­siv be­skyt­ning fra åtti frans­ke ka­no­ner avan­ser­te d’er­lons korps gjen­nom da­len mot Wel­ling­tons ven­st­re sen­ter, sam­ti­dig som en fransk bri­ga­de an­grep her­tu­gens støtte­punkt i sen­ter – bonde­går­den La Haie Sain­te.

Til å be­gyn­ne med gikk det bra for fransk­men­ne­ne. De om­rin­get bonde­går­den på tre si­der, og en han­no­versk in­fan­teri­ba­tal­jon som avan­ser­te til for­sva­rer­nes unn­set­ning, ble slått ut av fransk ka­va­le­ri. For å unn­gå fei­len man gjor­de un­der kri­gen mot en­gelsk­men­ne­ne i Spa­nia, had­de d’er­lons di­vi­sjo­ner avan­sert på lan­ge lin­jer i ste­det for de van­li­ge ko­lon­ne­ne. År­sa­ken var at man vil­le unn­gå den vans­ke­li­ge ma­nø­ve­ren å end­re på lin­jen

når man kom i kon­takt med Wel­ling­tons trop­per bak åsen.

Det­te var vel­lyk­ket til å be­gyn­ne med, for de bri­tis­ke og ne­der­lands­ke trop­pe­ne som tok imot an­gre­pet, kom snart til kort i stri­den. Men så for­and­ret si­tua­sjo­nen seg. Her­tu­gens to ka­va­leri­bri­ga­der gikk til an­grep, og fransk­men­ne­ne var sene med å møte dis­se med eget ka­va­le­ri. Hele det frans­ke an­gre­pet brøt sam­men, og d’er­lons korps styr­tet til­ba­ke ned­over åsen med det bri­tis­ke ryt­te­ri­et etter seg. De stop­pet ikke før de nåd­de det frans­ke bat­te­ri­et nede i da­len, der det ble bri­te­nes tur til å på­dra seg sto­re tap.

Na­po­lé­ons sto­re an­grep had­de imid­ler­tid stop­pet opp, og kei­se­ren be­høv­de nå tid for å re­or­ga­ni­se­re sine trop­per. I og med til­bake­sla­get av d’er­lons korps had­de Na­po­lé­on mis­tet det tids­over­ta­ket som kun­ne ha gitt ham sei­e­ren i sla­get in­nen prøys­ser­ne nåd­de fram i styr­ke. Nå ble han tvun­get til å flyt­te sitt re­serve­korps un­der grev Lo­bau og to av sine ka­va­leri­di­vi­sjo­ner til en blok­ke­rings­po­si­sjon på sin høy­re flan­ke. Dis­se av­de­lin­ge­ne var der­med ute av sla­get mot Wel­ling­ton.

Prøys­ser­ne had­de rik­tig nok ikke kas­tet seg inn i stri­den ennå, for­di de var tvun­get til å kjem­pe seg over lei­re­te vei­er og pas­se­re el­ven Las­ne – som var blitt bre­de­re etter nat­tens regn­vær. Wel­ling­ton ble tvun­get til å kjem­pe noen ti­mer til, før Blüchers hjelp skul­le bli merk­bar. Na­po­lé­on had­de to re­ser­ver å set­te inn mot Wel­ling­ton – kei­ser­gar­den og res­te­ne av ka­va­le­ri­et som ikke var brukt. Han ga mar­skalk Ney – som had­de det tak­tis­ke an­sva­ret for sla­get – di­rek­ti­ver om å gjø­re seg klar til å an­gri­pe med ka­va­le­ri­et, men nå slo den dår­li­ge kom­mu­ni­ka­sjo­nen mel­lom kei­se­ren og hans mar­skalk igjen til med full styr­ke. Wel­ling­ton gjor­de noen om­dis­po­ne­rin­ger for å be­skyt­te sine av­de­lin­ger fra ar­til­leri­il­den, og Ney fikk inn­trykk av at her­tu­gen holdt på å dra seg til­ba­ke. Han sat­te inn sitt ka­va­le­ri for tid­lig.

Mens kam­pe­ne frem­de­les ras­te rundt Hou­gou­mont, an­grep Mil­hauds tun­ge ka­va­leri­korps. Uten å få ord­re om det gikk til og med sje­fen for det let­te gar­deka­va­le­ri­et til an­grep. Cir­ka 5000 ka­va­le­ris­ter krys­set da­len, red igjen­nom ild fra ka­no­ne­ne og vel­tet over top­pen der Wel­ling­tons infanteri ven­tet på dem. Her­tu­gen had­de sett hvor­dan Ney stil­te opp. Da fransk­men­ne­ne pas­ser­te ra­den av bri­tis­ke bat­te­ri­er, opp­da­get de at fien­den var for­be­redt – grup­pert ut i firkanter – den mest ef­fek­ti­ve må­ten å møte ka­va­le­ri på. For­bløf­fet over å møte en slik mot­stand lyk­tes ikke fransk­men­ne­ne i å opp­nå noen ting, og da de pas­ser­te de man­ge fir­kan­te­ne, ven­tet det bri­tis­ke ka­va­le­ri­et på dem.

En kao­tisk kamp brøt ut mel­lom ryt­te­re

på beg­ge si­der, og ved fir­kan­te­ne flam­met mus­ket­te­ne hver gang fransk­men­ne­ne kom for nær­me. Snart strøm­met Neys ryt­te­re til­ba­ke ned­over åsen, slitt i styk­ker og med be­hov for re­or­ga­ni­se­ring. Wel­ling­tons ar­til­le­ris­ter, som had­de søkt dek­ning in­ne i fir­kan­te­ne, vend­te til­ba­ke til sine ka­no­ner og gjen­opp­tok sky­tin­gen.

Na­po­lé­ons opp­merk­som­het var på det­te tids­punk­tet alt mer ret­tet mot de ny­lig an­kom­men­de prøys­ser­ne, men da han inn­så at Ney had­de gått til an­grep med ka­va­le­ri­et, an­så han det for å være bed­re at an­gre­pet fort­sat­te, enn at Wel­ling­ton fikk en puste­pau­se. Han be­ord­ret til og med Kel­ler­manns ka­va­leri­korps og det tun­ge gar­deka­va­le­ri­et til å an­gri­pe. Gang på gang stor­met det frans­ke ka­va­le­ri­et opp­over åsen – for like ofte å bli dre­vet til­ba­ke av il­den fra de bri­tis­ke fir­kan­te­ne.

På grunn av kom­mu­ni­ka­sjons­vans­ke­lig­he­te­ne mel­lom Ney og kei­se­ren sto det frans­ke in­fan­te­ri­et stil­le uten å blan­de seg inn i stri­den. På den­ne må­ten ble kei­se­rens and­re re­ser­ve ut­mat­tet. Med ka­va­le­ri­et mer el­ler mind­re ute av bil­det had­de han bare ett trumf­kort igjen – den kei­ser­li­ge garden. På kei­se­rens høy­re flan­ke had­de Blücher gått til ak­sjon. Til tross for at bare to av hans ni bri­ga­der had­de krys­set Las­ne (yt­ter­li­ge­re tre bri­ga­der be­fant seg i kon­takt med Grouchy ved Wav­re), an­grep prøys­ser­ne Lo­baus korps øst for Plance­noit. Lo­bau slo først til­ba­ke an­gre­pet, men da prøys­ser­ne grad­vis fikk for­sterk­nin­ger, ble han tvun­get til å re­ti­re­re slik at han til slutt holdt en nord-sør­lig lin­je med Plance­noit som støtte­punkt i sør.

Ved seks­ti­den an­grep Blücher den­ne plas­sen, og Na­po­lé­on send­te en tredje­del av kei­ser­gar­den – den unge garden – for å støt­te Lo­bau. Kam­pen ras­te fram og til­ba­ke, og ikke før kei­se­ren avga yt­ter­li­ge­re to ba­tal­jo­ner fra den gam­le garden, ble Blücher dre­vet til­ba­ke. Skum­rin­gen var nå nær, og med Plance­noit at­ter i frans­ke hen­der had­de kei­se­ren til­kjem­pet seg en sis­te sjan­se til å set­te inn et nåde­støt mot Wel­ling­ton.

Mens kam­pen ras­te rundt Plance­noit, had­de her­tu­gen nådd en kri­se. Selv om Neys utal­li­ge kavaleriangrep had­de slitt ut det frans­ke ka­va­le­ri­et, var re­sul­ta­tet av dis­se an­gre­pe­ne, i kom­bi­na­sjon med det kraf­ti­ge frans­ke ar­til­le­ri­et, at det tross alt had­de vel­dig ef­fekt på den al­li­er­te lin­jen. Stå­en­de i firkanter had­de de bri­tis­ke og tys­ke ba­tal­jo­ne­ne tatt veldige tap når ka­non­ku­ler slo igjen­nom for­ma­sjo­ne­ne og lem­les­tet sol­da­te­ne, iblant hele dusin av gan­gen. For å gjø­re sa­ken ver­re had­de Ney klart å erob­re La Haie Saint og kun­ne der­med føre fram in­fan­te­ri­et og ar­til­le­ri­et for å be­sky­te de al­li­er­te sol­da­te­ne på kort avstand. Røy­ken lå tett langs hele ås­kam­men, mus­ket­te­ne lyn­te i det av­ta­ken­de dags­ly­set, og på grunn av et tak­tisk feil­grep ble yt­ter­li­ge­re en han­no­versk ba­tal­jon slått ut av det frans­ke ka­va­le­ri­et. Na­po­lé­on an­så ti­den in­ne for å set­te inn garden!

Med en gar­de­ba­tal­jon i re­ser­ve ved Le Cail­lou og to rundt stabs­plas­sen ved La Bel­le Al­li­an­ce, fan­tes det ni igjen til å gjen­nom­føre det sis­te an­gre­pet som skul­le knek­ke Wel­ling­tons lin­je og gi Na­po­lé­on sei­e­ren. Kei­se­ren selv fulg­te dem fram, før de stil­te opp i da­len mel­lom La Haie Saint og Hou­gou­mont. Fem av dem, to ba­tal­jo­ner gre­na­de­rer og tre ba­tal­jo­ner chasseu­rer, skul­le gå i te­ten – de øv­ri­ge fire skul­le føl­ge opp i den and­re bøl­gen.

Etter hva som had­de skjedd d’er­lon noen ti­mer tid­li­ge­re, ba gar­dens sje­fer Na­po­lé­on om å få avan­se­re i firkanter. Det var ty­de­lig vans­ke­li­ge­re å avan­se­re på den­ne må­ten, men man skul­le bed­re kun­ne møte et even­tu­elt an­grep fra bri­tisk ka­va­le­ri. Kei­se­ren ga sitt bi­fall. Sam­ti­dig ut­gikk det ord­re til sje­fe­ne for førs­te og and­re korps at de skul­le føl­ge etter gar­dens an­grep og be­skyt­te flan­ke­ne. Grev d’er­lon had­de en re­la­tivt in­takt for­ma­sjon igjen, Don­ze­lots 2. di­vi­sjon, som nå ble satt inn i an­gre­pet på gar­dens høy­re fløy. Til og med Bache­lus 5. di­vi­sjon, i Reil­les korps, skul­le del­ta, men de rakk ikke om­or­ga­ni­se­re seg fort nok og ble ikke med.

Da de fem gar­de­ba­tal­jo­ne­ne be­gyn­te å krys­se da­len, had­de de der­for in­gen flanke­be­skyt­tel­se på ven­st­re side. Med marsj­trom­me­ne smat­ren­de avan­ser­te garden mot Wel­ling­tons ås. Med jev­ne in­ter­val­ler rop­te man «Leve kei­se­ren!», strids­mo­ra­len i den­ne elite­for­ma­sjo­nen var vel­dig høy.

Sett fra høy­re mot høy­re lå Don­ze­lots di­vi­sjon i te­ten. Den avan­ser­te på ko­lon­ne og skul­le nå fien­den helt vest for La Haie Sain­te. Der­et­ter, til ven­st­re og en li­ten bit bak, kom de to ba­tal­jo­ne­ne garde­gre­na­de­rer i fir­kant, fulgt i sin tur tett bak seg av chasseu­re­ne. På vei­en fram mot åsen

«STÅ­EN­DE I FIRKANTER HAD­DE DE BRI­TIS­KE OG TYS­KE BA­TAL­JO­NE­NE TATT VELDIGE TAP NÅR KA­NON­KU­LER SLO IGJEN­NOM FOR­MA­SJO­NE­NE OG LEM­LES­TET SOL­DA­TE­NE, IBLANT HELE DUSIN AV GAN­GEN.»

åp­net det seg en luke, dels mel­lom gre­na­de­re­ne og chasseu­re­ne, dels mel­lom de førs­te to chasseur­ba­tal­jo­ne­ne og den tred­je. Det sis­te kom an­ta­ke­lig av at den­ne ba­tal­jo­nen had­de ven­tet på Bachelu, og at den måt­te mar­sje­re over et om­rå­de som var fullt av døde menn og hes­ter etter ka­va­le­ri­an­gre­pe­ne. For­sin­kel­sen gjor­de at den hav­net man­ge mi­nut­ter bak sine søs­ter­ba­tal­jo­ner, og ef­fek­ten av alt det­te gjor­de at det frans­ke an­gre­pet skul­le kom­me fram til Wel­ling­tons lin­je i fle­re steg fra øst mot vest.

Rett bak åsen had­de Wel­ling­ton skra­pet i hop de av­de­lin­ge­ne han ennå råd­de over. Nær­mest La Haie Sain­te sto res­te­ne av de han­no­vers­ke av­de­lin­ge­ne og de tys­ke le­gio­næ­re­ne som had­de slåss her hele da­gen. De had­de blitt for­ster­ket av sol­da­ter fra Nas­sau-bri­ga­den og de tre linje­ba­tal­jo­ne­ne fra Braun­schweig, men be­fant seg i tem­me­lig dår­lig skikk. Dis­se sol­da­te­ne skul­le få ta imot Don­ze­lots an­grep samt de­ler av de frans­ke gre­na­de­re­ne.

Vest for de tys­ke trop­pe­ne sto sir Co­lin Hal­ketts bri­ga­de, fire bri­tis­ke ba­tal­jo­ner som had­de lidt sto­re tap un­der

ar­til­leri­be­skyt­nin­gen på etter­mid­da­gen. De ble fulgt opp av den bri­tis­ke garden, som også had­de tatt imot mye i lø­pet av da­gen, og dess­uten had­de av­gitt en stor del av sitt folk til for­sva­ret av Hou­gou­mont. Der­et­ter kom Adams let­te bri­ga­de. Med tan­ke på at Bache­lus di­vi­sjon ald­ri rakk å kom­me med i an­gre­pet, skul­le Adams folk unn­gå å bli an­gre­pet fron­talt. Med re­gi­ments­or­kest­re­ne spil­len­de nåd­de garden det punk­tet der bak­ken be­gyn­ner å sti­ge mot ås­kam­men. Det bri­tis­ke bat­te­ri­et som frem­de­les had­de am­mu­ni­sjon igjen, skjøt dob­belt­skudd på kort avstand. Det var en blan­ding av ka­non­ku­ler og skrot­lad­nin­ger som var vel­dig ef­fek­tivt mot fir­kan­te­ne. Skrot­lad­nin­ge­ne pis­ket fir­kan­te­nes front og flan­ker og fikk menn til å fal­le som tøyduk­ker; tun­ge ka­non­ku­ler slo igjen­nom de tett pak­ke­de gar­dis­te­ne som ikke had­de møtt fy­sisk mot­stand ennå, drep­te menn i du­sin­tall og sprøy­tet ned de over­le­ven­de i kas­ka­der av blod, inn­vol­ler og bein­frag­men­ter. Mar­skalk Ney red fram­for gre­na­de­re­ne da hans hest falt. Det var ikke den førs­te hes­ten han mis­tet den­ne da­gen, men Ney selv klar­te seg som tid­li­ge­re – uska­det. Til høy­re for seg så han hvor­dan Don­ze­lots menn had­de stop­pet og be­fant seg i ild­strid med tys­ker­ne oven­for La Haie Saint; til ven­st­re had­de chasseu­re­ne frem­de­les noen mi­nut­ter på seg før de skul­le nå top­pen.

Rett fram­for mar­skal­ken had­de Hal­ketts bri­ter ryk­ket fram en bit for å få bed­re mu­lig­het til å sky­te mot gar­dis­te­ne. Snart var de to si­de­ne så nær hver­and­re at det ble åp­net ild med mus­ket­te­ne. I de fles­te til­fel­le­ne når Wel­ling­tons infanterister had­de møtt fransk­menn fron­talt i Spa­nia, had­de bri­te­ne gått av med sei­e­ren. De var bed­re skyt­te­re, og her­tu­gen had­de som re­gel plas­sert dem i en tak­tisk guns­tig

po­si­sjon. Den­ne gan­gen ble det an­ner­le­des. Med lav mo­ral etter man­ge ti­mer un­der ild, og for­di to av fire ba­tal­jo­ner be­sto av en re­la­tivt stor an­del ny­ut­dan­ne­de mann­ska­per uten strids­er­fa­ring, kom bri­te­ne nå til kort. Pa­nikk opp­sto – og de­ler av av­de­lin­ge­ne falt til­ba­ke mot ås­kam­men.

For­vir­rin­gen var så to­tal at fransk­men­ne­ne en­kelt skul­le ha kun­net få re­trett til å gå over i flukt. Rik­tig­nok had­de Wel­ling­ton over­ført ut­hvilt ka­va­le­ri fra sin ven­st­re flan­ke, men garden be­fant seg i firkanter, og dis­se skul­le gans­ke lett kun­ne stå imot et ka­va­leri­sjokk. Wel­ling­ton be­fant seg et styk­ke borten­for med sin gar­de­bri­ga­de og så at det holdt på å gå ille. Han had­de imid­ler­tid fullt opp med å di­ri­ge­re for­sva­ret mot chasseu­re­ne – som øye­blik­ke­lig skul­le nå ås­kam­men på hans side.

Red­nin­gen kom i ste­det fra de nas­sau­is­ke sol­da­te­ne i Kru­ses bri­ga­de – som her­tu­gen had­de ført fram til første­lin­jen. Prins Vil­helm av Ne­der­land, lan­dets tron­føl­ger, stil­te seg i spis­sen for dis­se sol­da­te­ne og le­det dem dia­go­nalt ned­over bakke­kam­men, slik at de traff gre­na­de­re­ne i høy­re flan­ke. An­gre­pet kom så uven­tet at gar­dis­te­ne ikke kun­ne føl­ge etter de re­ti­re­ren­de bri­te­ne. Fak­tum var at det fikk så stor ef­fekt at den høy­re av de to fir­kan­te­ne vis­te tegn til å fal­le til­ba­ke, da prin­sen plut­se­lig ble truf­fet av en kule og sank i hop i sa­len. Han var bare så­ret, men hen­del­sen før­te til at sol­da­te­ne fra Nas­sau mis­tet mo­tet. De be­gyn­te å trek­ke seg til­ba­ke, og snart had­de re­tret­ten for­vand­let seg til en rask flukt til­ba­ke over ås­kam­men. An­gre­pet had­de vært kort, men fikk som føl­ge at garde­gre­na­de­re­ne brem­set opp un­der noen ver­di­ful­le øye­blikk. Hal­kett var så­ret, truf­fet av en kule i mun­nen, men hans of­fi­se­rer lyk­tes i å få or­den på ba­tal­jo­nen igjen. Sam­ti­dig fikk også de ne­der­lands­ke ba­tal­jo­ne­ne som nett­opp had­de mar­sjert opp til fron­ten, noen ekstra mi­nut­ter på seg til å kom­me i po­si­sjon, og vi skal straks kom­me til­ba­ke til dis­se.

Sam­ti­dig som gre­na­de­re­ne sloss mot Hal­ketts og prins Vil­helms menn i nær­he­ten av La Haie Saint, had­de chasseu­re­ne nådd fram til Wel­ling­tons lin­je len­ger vest. De­res an­grep traff plas­sen der her­tu­gen had­de sin gar­de­bri­ga­de. Her had­de her­tu­gen gitt ord­re om at men­ne­ne skul­le leg­ge seg ned rett bak ås­kam­men. Mens stan­ken av krutt ble blan­det med duf­t­en fra det frem­de­les våte gres­set, ven­tet de bri­tis­ke gar­dis­te­ne på fien­den sam­ti­dig som de kjen­te vi­bra­sjo­ne­ne fra tu­sen­vis av føt­ter i bak­ken. Chasseu­re­ne på sin side var ikke klar over at fien­den var så nær. De så bare noen få of­fi­se­rer til hest, de få ka­no­ne­ne som ga dem så gru­som­me tap, og en til­syne­la­ten­de

tom ås­kam. Had­de bri­te­ne al­le­re­de over­gitt den­ne de­len av lin­jen? Var sei­e­ren vun­net?

Chasseu­rer­ne ble dratt ut av den­ne vill­fa­rel­sen da en av de ven­ten­de of­fi­se­re­ne rop­te en ord­re og tu­sen­talls rød­uni­for­mer­te sol­da­ter plut­se­lig ma­te­ria­li­ser­te seg rett fram­for dem. På et øye­blikk for­sto alle hva som kom til å skje. Det frans­ke be­fa­let rop­te at de skul­le gjø­re holdt og løf­te mus­ket­te­ne, men det var al­le­re­de for sent. Den førs­te bri­tis­ke sal­ven drøn­net over ås­kam­men, og men­ne­ne i den frans­ke fron­ten ble kas­tet til­ba­ke un­der skrek­ke­li­ge rop og smerte­skrik. Chasseu­re­ne for­søk­te å be­sva­re il­den, bare for straks etter å ta imot den and­re sal­ven.

En veldrillet bri­tisk infanterist kun­ne lade sitt vå­pen på un­der 20 se­kun­der. Når førsteledd had­de skutt, kom tu­ren til andreledd. Tettroppene løs­net sine skudd, hvor­på de på si­de­ne fulg­te etter, slik at il­den ras­te fra sen­trum av lin­jen og ut mot flan­ke­ne i en ildstorm som ald­ri slut­tet. Chasseu­re­ne tok imot den­ne be­skyt­nin­gen i fle­re mi­nut­ter, så fikk de nok. De vend­te om og falt bak­over ned­over ås­kam­men.

Så langt had­de den bri­tis­ke garden sloss helt etter alle kuns­tens reg­ler. Etter det­te gikk det ille. En­kel­te kom­pani­sje­fer ga ord­re om at man skul­le an­gri­pe med ba­jo­net­ter, og bri­te­ne styr­tet etter de til­bake­trek­ken­de chasseu­re­ne uten noe egent­lig ko­or­di­nert an­grep. Det drøy­de ikke len­ge før de blan­det seg med fransk­men­ne­ne nede på slet­ta, og nå nær­met de seg plut­se­lig den gar­de­ba­tal­jo­nen (4. chasseu­re­ne) som had­de blitt for­sin­ket tid­li­ge­re. En bri­tisk of­fi­ser rop­te feil­ak­tig at fransk ka­va­le­ri

«EN VELDRILLET BRI­TISK INFANTERIST KUN­NE LADE SITT VÅ­PEN PÅ UN­DER 20 SE­KUN­DER. NÅR FØRSTELEDD HAD­DE SKUTT, KOM TU­REN TIL ANDRELEDD. TETTROPPENE LØS­NET SINE SKUDD, HVOR­PÅ DE PÅ SI­DE­NE FULG­TE ETTER, SLIK AT IL­DEN RAS­TE FRA SEN­TRUM AV LIN­JEN OG UT MOT FLAN­KE­NE I EN ILDSTORM SOM ALD­RI SLUT­TET.»

an­grep, og noen av kom­pa­ni­ene be­gyn­te å for­me firkanter. And­re valg­te å trek­ke seg til­ba­ke opp­over mot ås­kam­men, og alt ble kaos.

For å sam­men­fat­te det­te øye­blik­ket be­fant hele den bri­tis­ke lin­jen seg i uor­den. Lengst øst, nær La Haie Sain­te, lyk­tes man å stop­pe de re­ti­re­ren­de nas­sau­er­ne, og de sloss sam­men med braun­schwei­ger­ne og han­no­ver­ne mot Don­ze­lots folk, men kun­ne bare gjø­re det­te så len­ge det bri­tis­ke ka­va­le­ri­et be­skyt­tet de­res rygg. Len­ger vest for­søk­te of­fi­se­re­ne i Hal­ketts bri­ga­de å om­or­ga­ni­se­re for å møte et nytt an­grep fra gre­na­de­re­ne, og de bri­tis­ke gar­dis­te­ne had­de nett­opp ryg­get opp­over ås­kam­men i vill uor­den med den fem­te chasseur­ba­tal­jo­nen etter seg.

La oss gå til­ba­ke en aning og se hva som hendte på den høy­re si­den, der Ney og gre­na­de­re­ne had­de fort­satt opp mot ås­kam­men. Her had­de Hal­ketts folk klart å for­me om på de­ler av sine menn til noe som lik­net en lin­je, men de var frem­de­les ikke un­der full­sten­dig kon­troll, og man­ge bri­ter be­nyt­tet an­led­nin­gen til å stik­ke av fra sla­get. Hjel­pen var al­li­ke­vel nær. Si­den Wel­ling­ton had­de inn­sett at den frans­ke garden var i ferd med å an­gri­pe, had­de han kalt inn Chassés 3. ne­der­lands­ke di­vi­sjon som hit­til had­de lig­get bak første­lin­je i re­ser­ve. Chas­sé had­de delt opp sine to bri­ga­der slik at den ene stil­te opp bak den bri­tis­ke garden – og den and­re, un­der ge­ne­ral­ma­jor Det­mers, mar­sjer­te opp inn­til Hal­ketts bri­ga­de.

Da Chas­sé inn­så at bri­te­ne nes­ten ikke had­de noe ar­til­le­ri i ak­sjon på den­ne sek­to­ren, ga han kap­tein Krahmer ord­re om å stil­le opp sine ka­no­ner på vest­si­den av Hal­ketts menn, hvor­fra de kun­ne sky­te mot gre­na­de­rens flan­ke. Ka­no­ne­ne an­kom plas­sen med hju­le­ne og heste­span­ne­ne ful­le av lei­re og søle. De stil­te hur­tig opp i po­si­sjon og be­gyn­te å sky­te mot noen frans­ke ka­no­ner som var blitt dratt fram for å støt­te gre­na­de­re­ne. Etter at de frans­ke ka­no­ne­ne hur­tig var blitt se­let på og truk­ket til­ba­ke, kom tu­ren til gre­na­de­re­ne. Dis­se igjen kom i kon­takt med bri­te­ne. En hef­tig mus­kett­du­ell ble inn­le­det mel­lom in­fan­te­ris­te­ne. Den skul­le ikke pågå len­ge. Sto­re grup­per av bri­te­ne kun­ne al­le­re­de ses for­la­te lin­jen og fal­le til­ba­ke, men Krahmers menn fyr­te på, og skrot­lad­nin­ge­ne rev opp sto­re hull i den ven­st­re gre­na­der­ba­tal­jo­nen. Hal­ketts menn kun­ne sta­dig høre smel­le­ne fra ka­no­ne­ne rett ved si­den av seg, men da de frans­ke gar­dis­te­ne plut­se­lig falt til­ba­ke, for­sto ikke bri­te­ne at det var ne­der­len­der­nes ild­giv­ning

«SA­KEN BLE AV­GJORT DA KRAHMER FLYT­TET NED NOEN AV SINE KA­NO­NER PÅ HØY­DEN OG IGJEN BE­GYN­TE Å PUMPE SKROT­LAD­NIN­GER INN I FLAN­KEN PÅ DE FRANS­KE GAR­DIS­TE­NE. DE BE­GYN­TE Å RYG­GE, OG DA DET­MERS BE­ORD­RET BA­JO­NETT­AN­GREP, UTARTET RE­TRET­TEN SEG TIL EN VILL FLUKT.»

som had­de fått fien­den til å trek­ke seg til­ba­ke. I ste­det trod­de de at gre­na­de­re­ne had­de fått nok av mus­kettil­den fra bri­te­ne, og i røy­ken så de hel­ler ikke at fien­den for­met seg om til et nytt an­grep rett un­der ås­kam­men.

I det­te øye­blik­ket kom Det­mers bri­ga­de fra slut­nin­gen mel­lom Hal­ketts folk og de tys­ke av­de­lin­ge­ne oven­for La Haie Saint. Un­der høye rop avan­ser­te ne­der­len­der­ne for­bi bri­te­ne, ned da­len der gre­na­de­re­ne igjen ven­tet på å an­gri­pe. Det ne­der­lands­ke an­gre­pet traff den høy­re av de to gre­na­der­ba­tal­jo­ne­ne ak­ku­rat idet den for­søk­te å for­me en fir­kant etter re­tret­ten. I star­ten sto stri­den bare mel­lom den­ne og te­ten på Det­mers bri­ga­de. Si­den an­kom fle­re ne­der­lands­ke ba­tal­jo­ner, til og med den and­re frans­ke gre­na­der­ba­tal­jo­nen ble dratt inn i skudd­veks­lin­gen.

Sa­ken ble av­gjort da Krahmer flyt­tet ned noen av sine ka­no­ner på høy­den og igjen be­gyn­te å pumpe skrot­lad­nin­ger inn i flan­ken på de frans­ke gar­dis­te­ne. De be­gyn­te å ryg­ge, og da Det­mers be­ord­ret ba­jo­nett­an­grep, utartet re­tret­ten seg til en vill flukt.

På Wel­ling­tons side var si­tua­sjo­nen frem­de­les alvor­lig, men nå la den tid­li­ge­re nevn­te Adam seg opp i stri­den. Ini­tia­ti­vet kom egent­lig fra oberst­løyt­nant Col­bor­ne, sje­fen for 52. re­gi­ment. Han inn­så at den fem­te gar­de­ba­tal­jo­nen sav­net flanke­be­skyt­tel­se (Bachelu had­de be­gynt å avan­se­re, men be­fant seg fort­satt nede i da­len), og vred der­for sin av­de­ling som en sving­dør mot den fram­ryk­ken­de fien­den. Det­te plas­ser­te ham i chasseu­re­nes ven­st­re flan­ke. I ild­stri­den som fulg­te, nær­mest knus­te 52. re­gi­ment og de om­for­me­de gar­dis­te­ne den sis­te chasseur­ba­tal­jo­nen, til den falt til­ba­ke i uor­den slik de and­re had­de gjort noen mi­nut­ter tid­li­ge­re.

Wel­ling­ton had­de først ridd for å hen­te sir Hew Hal­ketts 3. han­no­vers­ke bri­ga­de. Hew Hal­kett (bror til sir Co­lin) had­de rea­gert raskt. Ord­re had­de blitt gitt om at hele

bri­ga­den skul­le avan­se­re, men det var bare ba­tal­jon Osnab­rück som opp­fat­tet den, mye for­di sir Hew selv stil­te seg i spis­sen for dem. Da de fem ba­tal­jo­ne­ne som an­grep Wel­ling­tons ås falt til­ba­ke mot de fire som Na­po­lé­on had­de øre­mer­ket til å føl­ge opp an­gre­pet, avan­ser­te Osnab­rück, 52. re­gi­ment og Det­mers bri­ga­de, ned da­len etter dem. Don­ze­lots menn ble gre­pet av pa­nikk og ryg­get, red­de for å bli over­rent av Det­mers folk. Om den frans­ke garden had­de blitt gitt en sjan­se til å om­for­me seg, kun­ne den med stor sik­ker­het ha gjen­nom­ført en ord­net re­trett fra slag­fel­tet, men med de tys­ke, bri­tis­ke og ne­der­lands­ke av­de­lin­ge­ne tett etter seg klar­te de ald­ri å gjø­re det­te.

Hew Hal­kett så med for­bau­sel­se og sei­ers­gle­de hvor­dan den frans­ke mot­stan­den brøt sam­men fram­for hans han­no­vers­ke land­verns­av­de­ling. Som en ekstra bo­nus tok han ge­ne­ral Cam­bron­ne til fan­ge, som kas­tet fra seg sitt vå­pen og rop­te at han ga seg. Til og med Det­mers opp­lev­de en ube­skri­ve­lig fø­lel­se av triumf da alt foran hans av­de­ling vek unna og flyk­tet. Snart had­de han nådd fram til sør­si­den av La Haie Saint, der han gjor­de en kort stopp før fram­ryk­nin­gen fort­sat­te.

Wel­ling­ton lek­te med tan­ken på å stop­pe Col­bor­ne, men da han så hvor­dan til og med de fire re­serve­ba­tal­jo­ne­ne av Na­po­lé­ons gar­de be­gyn­te å ryg­ge, rop­te han til sje­fen for 52. re­gi­ment at de skul­le fort­set­te – og til og med 71. høy­lands­re­gi­ment ryk­ket fram. Ikke len­ge etter avan­ser­te de frem­de­les ut­hvil­te de­le­ne av det bri­tis­ke ka­va­le­ri­et, Vi­vi­ans og Van­de­l­eurs bri­ga­der, og den frans­ke fluk­ten fra Waterloo var et fak­tum.

Jeg skal ikke gi noen nær­me­re be­skri­vel­se av det en­de­li­ge frans­ke nederlaget. Jeg vil nøye meg med å si at gar­dens sam­men­brudd fikk fransk­men­ne­ne til å over­gi også den øst­re si­den av slag­fel­tet, der te­ten av Zie­tens bri­ga­de brøyt igjen­nom ved Smo­hain, og der Blücher nett­opp be­mek­ti­get seg Plance­noit. Na­po­lé­ons ne­der­lag var full­sten­dig.

Wel­ling­ton og Blücher had­de vun­net en av­gjø­ren­de sei­er. Sei­e­ren had­de blitt til

«SEI­E­REN HAD­DE BLITT TIL VED ET SAM­AR­BEID MEL­LOM DE AL­LI­ER­TE OG DE PRØYS­SIS­KE AR­ME­ENE. HER­TU­GEN HAD­DE KUN­NET STÅ IMOT UN­DER DE LAN­GE TI­ME­NE FØR BLÜCHER HAD­DE DUK­KET OPP, IKKE BARE GJEN­NOM STYR­KEN I SINE BRI­TIS­KE AV­DE­LIN­GER, MEN OGSÅ MED DEN STO­RE INN­SAT­SEN FRA NE­DER­LEN­DER­NE, BRAUN­SCHWEIG, HANN­OVER OG NAS­SAU.»

ved et sam­ar­beid mel­lom de al­li­er­te og de prøys­sis­ke ar­me­ene. Her­tu­gen had­de kun­net stå imot un­der de lan­ge ti­me­ne før Blücher had­de duk­ket opp, ikke bare gjen­nom styr­ken i sine bri­tis­ke av­de­lin­ger, men også med den sto­re inn­sat­sen fra ne­der­len­der­ne, Braun­schweig, Hann­over og Nas­sau.

Man be­hø­ver bare kas­te et raskt blikk på kart nummer 2 for å se hvor man­ge av Wel­ling­tons bri­ga­der som var ikke-bri­tis­ke, el­ler i det mins­te had­de en stor an­del tys­ke av­de­lin­ger. En­gelsk­men­ne­ne vant kam­pen om hvem som vant sla­get ved Waterloo – og vi er vant til å ten­ke at ba­tal­jen gikk i al­li­ert fa­vør på grunn av de bri­tis­ke styr­ke­ne. Det er al­li­ke­vel tvil­somt, el­ler for å si di­rek­te usann­syn­lig, at Wel­ling­ton skul­le kla­re å slå Na­po­lé­on uten Blücher.

Sam­ti­dig er det na­tur­lig at en del sa­ker og ting had­de tatt en helt an­nen ret­ning om ikke de ikke-bri­tis­ke av­de­lin­ge­ne gjor­de det så godt på etter­mid­da­gen rundt Hou­gou­mont og La Haie Saint. Det var først og fremst nas­sau­is­ke trop­per som holdt Hou­gou­mont ved mid­dags­ti­den, det var tys­ke le­gio­næ­rer som holdt La Haie Saint un­der en stor del av sla­get, det var ne­der­len­der­ne som holdt Smo­hain og Pa­pe­lot­te hele da­gen, og det var braun­schwei­ge­re som for­ster­ket Wel­ling­tons første­lin­je og hjalp til med å slå til­ba­ke Neys kavaleriangrep. I lø­pet av den sis­te av­gjø­ren­de ti­men av sla­get hjalp trop­per fra samt­li­ge av dis­se na­sjo­ne­ne samt Hann­over til med å kas­te den frans­ke garden til­ba­ke og sik­re koa­li­sjo­nens sei­er.

Etter å ha slått til­ba­ke prøys­ser­ne på sin høy­re flan­ke gjør Na­po­lé­on sin gar­de klar til det av­gjø­ren­de an­gre­pet på de al­li­er­tes sen­ter. Ma­le­ri: Ernst Crofts.

B.

(16 juni) I Brus­sel har Wel­ling­ton en­de­lig rea­gert og hans trop­per mar­sje­rer mot Brai­ne-leCom­te, Nivelles og Qua­tra Bras. På etter­mid­da­gen blus­ser to slag opp: ett stør­re ved Ligny og et mind­re ved Qua­t­re Bras. Det sis­te en­der uav­gjort, men ved Ligny blir prøys­ser­ne slått og tvin­ges på re­trett. I mot­set­ning til hva Na­po­le­on tror trek­ker de seg nord­over, mot Wav­re ( 2), i ste­det for øst­over mot Lié­ge. Kei­se­ren tror at prøys­ser­ne er ute av stri­den. Blücher er frem­de­les inn­stilt på å fort­set­te felt­to­get. Nå nær­me­re også hans fjer­de Korps seg om­rå­det, alvor­lig for­sin­ket ( 3).

A.

(15 juni) Mel­lom den 13 og 14 juni sam­les sto­re frans­ke styr­ker i tre ko­lon­ner rundt Be­aumont og Philippe­vil­le. Da­gen etter krys­ser Na­po­le­on den fransk-bel­gis­ke gren­sen og ryk­ker fram mot Charleroi. På den ven­st­re flan­ken går alt bra og etter mind­re stri­dig­he­ter ved Thuin og Mar­chien­ne-au-pont kan fransk­men­ne­ne krys­se Sam­b­re ved den sist nevn­te by. Sen­trum og høy­re fløy pre­ges av for­sin­kel­ser og Charleroi kan først erob­res man­ge ti­mer se­ne­re enn hva Na­po­le­on had­de hå­pet. På kvel­den har fransk­men­ne­ne li­ke­vel krys­set el­ven med meste­par­ten av sine styr­ker og in­gen of­fen­si­ve ak­sjo­ner har blitt fore­tatt fra koa­li­sjons­ar­me­ens side. Ney har pas­sert Gos­se­lies ( 2) og Grouchy ryk­ket frem mot Fl­eurus ( 3) etter mind­re kam­per med prøys­ser­ne. Det prøys­sis­ke førs­te korp­set, som har ut­kjem­pet da­gens opp­hol­den­de strid, trek­ker seg til­ba­ke til Fl­eurus for nat­ten. Det and­re og det tred­je prøys­sis­ke korps nær­mer seg Som­bref­fe fra Nau­mur ( 4).

C.

(17 juni) Etter­som Blücher trek­ker seg til­ba­ke tror Na­po­le­on att Wel­ling­ton gjort det sam­me og det drøy­er før han inn­ser at her­tu­gen frem­de­les står ved Qua­t­re Bras. Ven­st­re fløy og sen­ter an­gri­per Qua­t­re Bras, men nå har Wel­ling­ton inn­le­det til­bake­to­get mot Waterloo. Det frans­ke ka­va­le­ri­et for­føl­ger han og en mind­re ka­va­le­ri­strid opp­står ved Ge­nap­pe. Et kraf­tig sky­brudd set­ter snart stopp for kei­se­rens for­søk på å tvin­ge Wel­ling­ton til kamp. Mens Na­po­le­on ja­ger etter de bri­tis­ke, ne­der­lands­ke og tys­ke styr­ke­ne, har hans ka­va­le­ri un­der Grouchy lett etter prøys­ser­ne i ret­ning av Som­bref­fe og Na­mur ( 2). Til å be­gyn­ne med ty­der mye på at de har for­svun­net den vei­en og fransk­men­ne­ne ta­per mye ver­di­full tid. Etter hvert be­gyn­ner bil­det i mid­ler tid å klar­ne og ka­va­le­ri­et svin­ger nord­over. Sam­ti­dig har Grouchy nådd Som­bref­fe etter en be­mer­kel­ses­ver­dig lang­som marsj. Mens det­te ut­spil­ler seg har Blücher nådd Wav­re med sitt førs­te og and­re korps, der hans trøt­te sol­da­ter får en sjan­se til å hvi­le seg og fyl­le opp med ny am­mu­ni­sjon ( 3). Til og med tred­je og fjer­de korps når om­rå­det, etter at de for en tid har vært uten kom­mu­ni­ka­sjon med de prøys­sis­ke ho­ved­kvar­te­ret ( 4). På kvel­den den 17. juni står Wel­ling­ton mot ho­ved­de­len av Na­po­le­ons styr­ker ved Mont St. Jean og Blücher er rede til å kom­me sin al­li­er­tes hjelp på mor­ge­nen den 18 juni. De be­slut­ter da at de prøys­ser­ne skal mar­sje­re fra Wav­re til Mont St. Jean via Chapel­le St. Lam­bert ( 5). For­ut­set­nin­ge­ne for sla­get ved Waterloo er opp­fylt.

An­gre­pet på Hou­gou­mont på­gikk hele da­gen. Ma­le­ri: Mark Churms.

Bel­gisk kor­po­ral i in­fan­te­ri­et.

Det­te bil­det vi­ser ty­de­lig det frans­ke ka­va­le­ri­ets vold­som­me an­grep på de skots­ke in­fan­te­ris­te­ne. Ma­le­ri: Fe­lix Philip­po­teaux.

A.

Den frans­ke kei­ser­gar­den an­gri­per med fem ba­tal­jo­ner. An­gre­pet slås til­ba­ke foran Mait­lands re­gi­ment, men i Hal­ketts sek­tor dri­ves bri­te­ne til­ba­ke. De får et kort puste­rom til å om­grup­pe­re da prins Wil­helm an­gri­per med de­ler av Kru­ses Nas­sau­bri­ga­de ( Den rettri­e­rer se­ne­re for­di prin­sen blir så­ret og det frans­ke an­gre­pet fort­set­ter. Vi­vi­an og Van­de­l­eur avan­se­rer. Når gar­de­ba­tal­jo­ne­ne i andre­lin­jen, som frem­de­les er ube­rør­te av stri­den, ser hva som skjer be­gyn­ner de også å vike. Det frans­ke nederlaget er be­seg­let. 2). B.

Mait­lands gar­dis­ter for­føl­ger de til­bake­trek­ken­de Chasseu­re­ne, men kom­mer i uor­den da 4. Chasseur­re­gi­men­tet an­kom­mer. En vans­ke­lig si­tua­sjon av­ver­ges da Col­bor­ne vrir sitt 52. re­gi­ment og an­gri­per fransk­men­ne­ne i flan­ken ( Etter det­te er samt­li­ge Chasseurs­re­gi­ment på re­trett. 2). C.

Hal­ketts bri­ga­de be­fin­ner seg i en alvor­lig si­tua­sjon, men red­des til dels av Det­mers bri­ga­de, som an­gri­per gre­na­de­re­ne i høy­re flan­ke, dels av Krahmers bat­te­ri, som av­gir en vel­dig ef­fek­tiv ild mot fransk­men­ne­nes ven­st­re flan­ke. Re­tret­ten for­vand­les til en flukt sør­over. D.

Når de frans­ke re­gi­men­te­ne som har del­tatt i an­gre­pet strøm­mer til­ba­ke ned da­len, ryk­ker Det­mers bri­ga­de, Col­bor­nes re­gi­ment og ba­tal­jon Osnab­rück frem i dis­ses kjøl­vann. Til og med de bri­tis­ke ka­va­leri­bri­ga­de­ne un­der

Ma­le­ri: R. Knoe­tel. Fransk infanterist.

I kjøl­van­net av den frans­ke gar­dens an­grep avan­se­rer fle­re al­li­er­te in­fan­teri­ba­tal­jo­ner ned da­len. John Col­bor­nes 52. re­gi­ment erob­rer et fransk ri­den­de bat­te­ri som ikke rakk å sele opp i tide. Ma­le­ri: Ernst Crofts.

Ma­le­ri: Adolf von Northern.

Na­po­lé­on an­kom­mer Pa­ris som en sla­gen mann, men fast be­stemt på å fort­set­te kri­gen. Caula­in­court møter ham ved Elysé­epa­las­set. Ma­le­ri: Ro­bert Hil­ling­ford.

Ser­sjant Brunswick (tysk).

Of­fi­ser i 1. ba­tal­jon Nas­sau re­gi­ment.

Bri­tisk infanterist fra 28. re­gi­ment.

ARTIKKELFORFATTEREN Michael Tamelander bor i Upp­sa­la i Sve­ri­ge. Til dag­lig er han sel­ger, men har de sis­te 15 åre­ne skre­vet en rek­ke bø­ker, først og fremst om and­re ver­dens­krig. Av dis­se har D-da­gen, Den ni­en­de april, Bis­marck, Tir­pitz og And­re ver­dens­krig år for år kom­met ut på norsk.

Ne­der­landsk infanterist.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.