SLA­GET VED DENNEWITZ

Napoleon - - Slaget Ved Dennewitz -

Høs­ten 1813 ras­te en gi­gan­tisk kamp i det øst­li­ge Tysk­land: Russ­land, Preus­sen, Øs­ter­rike og Sve­ri­ge had­de slått seg sam­men for å få slutt på Na­po­lé­ons herre­døm­me over Euro­pa. Na­po­lé­ons frans­ke kei­ser­rike var un­der hardt press. Han had­de klart å stab­le nye hær­styr­ker på bei­na etter det ka­ta­stro­fa­le Russ­lands­felt­to­get året før, men de nye sol­da­te­ne var ikke så godt trent som ve­te­ra­ne­ne han mis­tet i Russ­land, dess­uten mang­let de er­far­ne of­fi­se­rer.

Etter en vå­pen­hvi­le om som­mer­en bra­ket kam­pe­ne løs 16. au­gust. De al­li­er­te had­de dan­net tre sto­re ar­me­er, en i Böh­men, en i Sch­le­si­en og en, kjent som Nord­ar­me­en, i Ber­lin- om­rå­det. Pla­nen de had­de lagt om som­mer­en, gikk ut på at de tre ar­me­ene skul­le ryk­ke fram fra hver sin kant mot Na­po­lé­ons styr­ker i om­rå­det rundt Dres­den og Leip­zig. Det var ty­de­lig at de fort­satt had­de stor re­spekt for Na­po­lé­ons felt­herre­egen­ska­per, for der­som en av ar­me­ene opp­da­get at den sto over­for styr­ker le­det av Na­po­lé­on per­son­lig, skul­le den straks trek­ke seg til­ba­ke. Sam­ti­dig skul­le de to and­re ar­me­ene ryk­ke fram for å true Na­po­lé­ons flan­ker og på den må­ten få ham til å ven­de seg mot dem. Slik vil­le de tret­te ut Na­po­lé­ons styr­ker, og sak­te, men sik­kert snø­re sam­men net­tet rundt den frans­ke kei­se­ren og tvin­ge ham til å ut­kjem­pe et av­gjø­ren­de slag mot de sam­le­de al­li­er­te ar­me­ene, an­ta­ke­lig et sted nær Leip­zig.

I etter­tid har his­to­ri­ker­ne krang­let om hvem som var ho­ved­man­nen bak den al­li­er­te pla­nen. Noen me­ner det var den øster­riks­ke stabs­sje­fen Ra­detz­ky, mens and­re me­ner det var Karl Johans plan. Sann­syn­lig­vis spil­te beg­ge vik­ti­ge rol­ler i den al­li­er­te plan­leg­gin­gen.

Na­po­lé­ons plan var å hol­de styr­ke­ne mest mu­lig sam­let rundt Dres­den og Baut­zen og ven­te på at de al­li­er­te ar­me­ene skul­le ryk­ke fram, så vil­le han slå til med knu­sen­de kraft mot én av de al­li­er­te ar­me­ene før de and­re rakk å støt­te den. Der­et­ter kun­ne han ham­le opp med de and­re ar­me­ene etter tur. Det var en uvan­lig plan til Na­po­lé­on å være, det var sjel­den han ga fra seg ini­tia­ti­vet ved star­ten på et felt­tog, men han had­de lyk­tes med det i Ita­lia i 1796 og ved Austerlitz i 1805.

Krig­fø­rin­gen som sat­te i gang i au­gust 1813, mar­ker­te et toppunkt i en ut­vik­ling som had­de på­gått si­den star­ten på de frans­ke re­vo­lu­sjons­kri­ge­ne 21 år før, der sam­fun­ne­ne ble sta­dig mer or­ga­ni­sert for krig­fø­ring og mo­bi­li­ser­te sta­dig stør­re hær­styr­ker, og der krig­fø­rin­gen økte kraf­tig i in­ten­si­tet. I lø­pet av bare én uke, fra 23.–30. au­gust, ble det i om­rå­det mel­lom Ber­lin og det nord­li­ge Böh­men ut­kjem­pet fem slag og en rek­ke stør­re tref­nin­ger, som til sam­men in­volver­te mer enn 750 000 sol­da­ter, og der de sam­le­de ta­pe­ne; drep­te, så­re­de og sav­ne­de, over­steg 100 000 mann. Euro­pa skul­le ikke få opp­le­ve noe lik­nen­de før førs­te ver­dens­krig.

I lø­pet av den­ne blo­di­ge uken had­de Na­po­lé­on vun­net en av sine mest im­po­ne­ren­de sei­ere ved Dres­den 26.–27. au­gust, der han med 120 000 mann be­sei­ret den al­li­er­te ho­ved­ar­me­en på 170 000 mann kommandert av fyrst Schwarzen­berg og på­før­te den et tap på 36 000 mann mot bare 10 000 på fransk side. Men det hjalp lite at Na­po­lé­on sei­ret når hans mar­sjal­ler og generaler sta­dig led ne­der­lag. Den frans­ke tri­um­fen ved Dres­den ble over­skyg­get av al­li­er­te sei­ere ved Gross­be­er­en, Ha­gel­berg, Katz­bach og Kulm.

«MED EN SAM­LET STYR­KE PÅ RUNDT 120 000 MANN REG­NET NA­PO­LÉ­ON MED Å FÅ LETT SPILL MOT KARL JOHANS NORDARMÉ. HAN HAD­DE LI­TEN RE­SPEKT FOR TROP­PE­NE KARL JO­HAN LE­DET, I ET BREV TIL NEY OM­TAL­TE HAN DEM SOM ‘EN SKY AV KO­SAK­KER OG EN SKOKK AV DÅR­LIG LAND­WEHR-INFANTERI’.»

Na­po­lé­ons sei­er ved Dres­den had­de li­ke­vel satt en støkk i hans fien­der og gjor­de dem for­sik­ti­ge. Det­te ga Na­po­lé­on mu­lig­het til å gri­pe ini­tia­ti­vet, og 30. au­gust vurderte han fle­re pla­ner for stor­stil­te of­fen­si­ver som skul­le ven­de krigs­lyk­ken for godt. Etter lan­ge over­vei­el­ser be­slut­tet han å star­te en of­fen­siv i nord­øst­lig ret­ning. Han vil­le be­sei­re de al­li­er­tes nordarmé un­der Karl Jo­han, inn­ta Ber­lin og der­et­ter fort­set­te nord­øst­over for å be­fri den sto­re frans­ke gar­ni­so­nen i Dan­zig som ble be­lei­ret av al­li­er­te trop­per. Han sat­set på at en slik of­fen­siv vil­le ska­pe pa­nikk blant hans fien­der og få al­li­an­sen de­res til å slå sprek­ker.

Na­po­lé­on had­de for­søkt å ta Ber­lin al­le­re­de i au­gust, da han send­te 64 000 mann, tre armé­korps, nord­over un­der mar­sjall Ni­co­las Oudi­nots kom­man­do. Men Oudi­not ble stop­pet av Karl Johans prøys­sis­ke trop­per i sla­get ved Gross­be­er­en 23. au­gust. Bare ett av Oudi­nots tre korps kom skik­ke­lig i kamp, ge­ne­ral Jean-louis-ébé­né­zer Rey­ni­ers saks­isk-frans­ke VII. korps. Og selv om Rey­ni­er led et klart ne­der­lag, var ta­pe­ne hans for­holds­vis mo­de­ra­te. Li­ke­vel star­tet Oudi­not straks en full til­bake­trek­ning sør­over. Na­po­lé­on var ra­sen­de og skrev i et of­fi­si­elt brev at «det er vans­ke­lig å vise mind­re for­nuft» enn hva Oudi­not had­de vist ved Gross­be­er­en.

Da Na­po­lé­on plan­la sin nes­te of­fen­siv mot Ber­lin, ga han mar­sjall Michel Ney ord­re om å dra til Wit­ten­berg og ta kom­man­do­en over den styr­ken Oudi­not had­de le­det, kalt Ber­lin-ar­me­en. I til­legg plan­la han å per­son­lig lede yt­ter­li­ge­re et armé­korps pluss kei­ser­gar­den nord­over for å støt­te Ney. Med en sam­let styr­ke på rundt 120 000 mann reg­net Na­po­lé­on med å få lett spill mot Karl Johans nordarmé. Han had­de li­ten re­spekt for trop­pe­ne Karl Jo­han le­det, i et brev til Ney om­tal­te han dem som «en sky av ko­sak­ker og en skokk av dår­lig land­wehr-infanteri».

Karl Jo­han og nord­ar­me­en

Jean Berna­dot­te fra Pau i Sør-frank­ri­ke had­de ut­mer­ket seg som en djerv og ka­ris­ma­tisk ge­ne­ral un­der de frans­ke re­vo­lu­sjons­kri­ge­ne, og da Na­po­lé­on gjor­de seg til kei­ser av Frank­ri­ke, ut­nevn­te han Berna­dot­te til mar­sjall sam­men med 17 and­re av de mest fram­stå­en­de frans­ke ge­ne­ra­le­ne. Berna­dot­te le­det et armé­korps

i Na­po­lé­ons Gran­de Armée i fle­re av de be­røm­te felt­to­ge­ne da Na­po­lé­on gjor­de seg til her­re over meste­par­ten av Euro­pa. Etter hvert ble imid­ler­tid for­hol­det mel­lom Berna­dot­te og Na­po­lé­on sta­dig mer an­strengt, så det var sik­kert med en viss let­tel­se Na­po­lé­on god­tok at svens­ke­ne valg­te Berna­dot­te til ny tron­føl­ger i 1810 etter den barn­løse kong Karl XIII.

Før han for­lot Frank­ri­ke, var Berna­dot­te nøye på at Na­po­lé­on løs­te ham fra hans frans­ke tro­skaps­ed, slik at han helt og fullt kun­ne hand­le i svens­ke­nes in­ter­es­se. Som svensk kron­prins tok han nav­net Karl Jo­han, og si­den kon­gen var gam­mel og svak, ble han snart Sve­ri­ges vir­ke­li­ge re­gent. Både svens­ke­ne og Na­po­lé­on for­ven­tet at Sve­ri­ge nå skul­le stå på Na­po­lé­ons side, men med im­po­ne­ren­de fram­synt­het inn­så Karl Jo­han at det var bed­re for svens­ke­ne å al­li­ere seg med Russ­land. I ste­det for å plan­leg­ge en gjen­erob­ring av Fin­land, som rus­ser­ne had­de erob­ret i 1809, be­slut­tet han at det var mer rea­lis­tisk å prø­ve å erob­re Nor­ge fra Dan­mark med rus­sisk hjelp. Det­te var bak­grun­nen for at han i 1813 slut­tet seg til al­li­an­sen mot Na­po­lé­on og gikk i land i Nord-tysk­land med en svensk armé.

Karl Jo­han spil­te et høyt spill. Han føl­te seg ald­ri helt sik­ker på at hans al­li­er­te vil­le la ham få Nor­ge etter at Na­po­lé­on var slått, og der­som han ikke erob­ret nytt land til svens­ke­ne, fryk­tet han at han vil­le bli upo­pu­lær blant sine nye undersåtter. Han var også usik­ker på hvor­dan det vil­le bli mot­tatt i Sve­ri­ge der­som de svens­ke styr­ke­ne led sto­re tap i Tysk­land i en krig han had­de le­det dem inn i. I lys av det­te er det ikke så rart at han var lite in­ter­es­sert i å ta unø­di­ge sjan­ser. Han viss­te hva Na­po­lé­on kun­ne være i stand til, og had­de ikke tenkt å ri­si­ke­re at styr­ke­ne hans ble over­man­net av en plut­se­lig fransk of­fen­siv.

Blant hans krav for å bli med i al­li­an­sen var at hans svens­ke armé­korps ble for­ster­ket av sto­re rus­sis­ke og prøys­sis­ke styr­ker med ham selv som øverst­kom­man­de­ren­de. Der­for opp­ret­tet de al­li­er­te nord­ar­me­en un­der Karl Johans kom­man­do, med 68 000 prøys­se­re for­delt på to korps un­der ge­ne­ra­le­ne Frie­drich von Bülow og Bo­gislav von Tau­ent­zi­en, 32 000 rus­se­re un­der kom­man­do av ge­ne­ral Fer­di­nand von Wint­zin­gero­de og det svens­ke armé­korp­set, 23 000 mann un­der kom­man­do av felt­mar­skalk Curt von Sted­ingk.

Tau­ent­zi­ens prøys­sis­ke korps be­sto for en

«KARL JO­HAN SPIL­TE ET HØYT SPILL. HAN FØL­TE SEG ALD­RI HELT SIK­KER PÅ AT HANS AL­LI­ER­TE VIL­LE LA HAM FÅ NOR­GE ETTER AT NA­PO­LÉ­ON VAR SLÅTT, OG DER­SOM HAN IKKE EROB­RET NYTT LAND TIL SVENS­KE­NE, FRYK­TET HAN AT HAN VIL­LE BLI UPO­PU­LÆR BLANT SINE NYE UNDERSÅTTER.»

stor del av land­wehr-sol­da­ter, prøys­ser­nes bor­ger­mi­lits, som for det mes­te had­de dår­li­ge­re ut­styr og mind­re tre­ning enn linje­trop­pe­ne. Men om land­wehr-trop­pe­ne vir­ke­lig var så «dår­lig infanteri» som Na­po­lé­on på­sto, gjen­sto å se.

Neys marsj mot øst

Ney had­de i sin ung­dom ut­mer­ket seg som en dris­tig og dyk­tig ka­va­leri­of­fi­ser i den frans­ke re­pub­lik­kens le­gen­da­ris­ke Armée de Sam­b­re- et-meuse, der ge­ne­ral Jean Berna­dot­te var en av di­vi­sjons­sje­fe­ne. Sam­men med Berna­dot­te had­de han i 1804 blitt ut­nevnt til mar­sjall av Na­po­lé­on, og del­tok som armé­korps­sjef i en rek­ke sto­re slag. Un­der den fryk­te­li­ge re­tret­ten fra Russ­land le­det Ney bak­trop­pen med et helte­mot som fikk Na­po­lé­on til å om­ta­le ham som «den tap­res­te av de tap­re».

På slag­mar­ken var Ney en in­spi­re­ren­de og på­gå­en­de le­der, men som le­der for stør­re styr­ker uten­for Na­po­lé­ons di­rek­te kon­troll had­de han fle­re gan­ger vist en tendens til å mis­te over­sik­ten og gjø­re dår­li­ge valg. Li­ke­vel valg­te Na­po­lé­on å gi ham kom­man­do­en over Ber­lin-ar­me­en 2. sep­tem­ber. An­ta­ke­lig tenk­te kei­se­ren at Neys di­rek­te og ag­gres­si­ve le­der­stil vil­le være nok til å over­vin­ne den mer for­sik­ti­ge Karl Jo­han. Der­med skul­le to gam­le vå­pen­brød­re fra Sam­b­re-meuse-ar­me­en mø­tes på slag­mar­ken som sje­fer for hver sin armé.

Na­po­lé­ons opp­rin­ne­li­ge plan var at Ney skul­le lede Ber­lin-ar­me­en øst­over i ret­ning Luckau, der han selv vil­le møte ham med mar­sjall Marmonts armé­korps og kei­ser­gar­den. Så skul­le Na­po­lé­on per­son­lig lede den kom­bi­ner­te styr­ken mot Ber­lin. Men mel­din­ger fra fron­ten i sør om at den al­li­er­te ho­ved­ar­me­en un­der fyrst Schwarzen­berg igjen var på of­fen­si­ven, fikk Na­po­lé­on til å

hol­de igjen Mar­mont og kei­ser­gar­den og set­te kur­sen mot Dres­den. Der­med måt­te Ney kla­re seg på egen hånd med sin ca. 60 000 mann ster­ke Ber­lin-armé.

Neys Ber­lin-armé be­sto av tre in­fan­teri­korps pluss et ka­va­le­ri­korps. Ge­ne­ral Henri Ga­ti­en Ber­trand kom­man­der­te IV. korps som be­sto av en fransk, en ita­li­ensk og en württem­bergsk di­vi­sjon. Ge­ne­ral Rey­ni­er kom­man­der­te VII. korps som be­sto av to saks­is­ke og en fransk di­vi­sjon, mens mar­sjall Oudi­not had­de, tross nederlaget ved Gross­be­er­en, fått be­hol­de kom­man­do­en over sitt XII. korps med to frans­ke og en bay­ersk di­vi­sjon. Hvert av in­fan­teri­korp­se­ne had­de sitt eget ar­til­le­ri og en bri­ga­de med ka­va­le­ri. Ka­va­leri­korp­set be­sto av tre ka­va­leri­di­vi­sjo­ner og ble kommandert av ge­ne­ral Jean-tous­saint Ar­rig­hi de Ca­sano­va.

I tråd med ord­re­ne fra Na­po­lé­on sat­te Ney Ber­lin-ar­me­en i be­ve­gel­se øst­over 5. sep­tem­ber. Han var ennå ikke klar over at Na­po­lé­on ikke kom til å an­kom­me med for­sterk­nin­ger. Væ­ret var varmt og tørt, og marsj­ko­lon­ne­ne virv­let opp svæ­re støvskyer på de san­de­te lande­vei­ene. Al­le­re­de sam­me dag kom det til sam­men­støt mel­lom frans­ke og prøys­sis­ke trop­per ved landsbyen Zahna. Trop­pe­ne inn­tok slag­for­ma­sjo­ner, og ka­no­ne­ne tord­net. Fransk­men­ne­ne var i fler­tall, men de prøys­sis­ke land­wehr­sol­da­te­ne fra Tau­ent­zi­ens korps gjor­de over­ras­ken­de seig mot­stand før de ble dre­vet til­ba­ke. Franz von Dress­ler von Schar­fen­stein, en saks­isk kap­tein i Rey­ni­ers korps, for­tal­te at han så ra­der av døde land­wehr-sol­da­ter lig­ge der det frans­ke ar­til­le­ri­et had­de slak­tet dem ned, men at selv sli­ke sce­ner ikke had­de vært nok til å brin­ge av­de­lin­ge­ne de­res i uor­den. «De kjem­pet fra midt på da­gen til sent på kvel­den med en bra­vur som vil­le vært ros­ver­dig selv hos er­far­ne linje­trop­per.» Prøys­sis­ke kil­der inn­røm­met at det tid­vis var til­løp til pa­nikk, men det var uan­sett in­gen tvil om at Tau­ent­zi­ens land­wehr had­de kjem­pet hardt. Ta­pe­ne på prøys­sisk side skal ha vært hele 3000 mann, de fles­te drept el­ler så­ret. De frans­ke ta­pe­ne var langt mer be­skjed­ne, kan­skje bare 300 mann.

Om kvel­den slo Neys trop­per leir rundt Zallms­dorf og Se­yda. Ney trod­de fort­satt at Na­po­lé­on vil­le møte ham med for­sterk­nin­ger nær Luckau, der­for plan­la han å fort­set­te mar­sjen øst­over nes­te dag. Men si­den han viss­te at det gikk en god vei øst­over fra Jü­ter­bog til Dah­me, vil­le han først set­te kur­sen nord­øst­over til Jü­ter­bog før han drei­de rett øst­over. Den­ne pla­nen tok lite hen­syn til at mar­sjen mot Jü­ter­bog vil­le føre ham nær­me­re fien­den og der­med øke sjan­sen for å bli in­volvert i et slag. An­ta­ke­lig men­te Ney fort­satt at men­ne­ne hans vil­le få lett spill mot even­tu­el­le land­wehr-av­de­lin­ger som prøv­de å sper­re vei­en for dem. Han ser hel­ler ikke ut til å ha tatt hen­syn til hva Karl Jo­han kun­ne fore­ta seg.

Splid i nord­ar­me­en

Ge­ne­ral Bülow var mis­for­nøyd med å være un­der Karl Johans kom­man­do. Han syn­tes den svens­ke kron­prin­sen var alt­for for­sik­tig og lang­som i sine ma­nøv­rer. Som fle­re and­re prøys­se­re var Bülow usik­ker på om den tid­li­ge­re frans­ke mar­sjal­len var til å sto­le på. Vil­le han vir­ke­lig kjem­pe mot sine gam­le vå­pen­brød­re? Ved Gross­be­er­en had­de prøys­ser­ne kjem­pet prak­tisk talt på egen hånd. Var det til­fel­dig, el­ler holdt Karl Jo­han

«NA­PO­LÉ­ONS OPP­RIN­NE­LI­GE PLAN VAR AT NEY SKUL­LE LEDE BER­LIN-AR­ME­EN ØST­OVER I RET­NING LUCKAU, DER HAN SELV VIL­LE MØTE HAM MED MAR­SJALL MARMONTS ARMÉ­KORPS OG KEI­SER­GAR­DEN. SÅ SKUL­LE NA­PO­LÉ­ON PER­SON­LIG LEDE DEN KOM­BI­NER­TE STYR­KEN MOT BER­LIN.»

be­visst sine rus­se­re og svens­ker til­ba­ke og ofret prøys­ser­ne?

Da Bülow fikk mel­ding om at Neys armé var på marsj øst­over, sat­te han sitt korps i be­ve­gel­se for å støt­te Tau­ent­zi­en, uten å ven­te på ord­re fra Karl Jo­han. Han bare in­for­mer­te kron­prin­sen om sine til­tak og ba om støt­te. Karl Jo­han god­tok at Bülow mar­sjer­te øst­over, men ga ord­re om at Lud­wig von Bor­stells bri­ga­de, en av de fire bri­ga­de­ne som ut­gjor­de Bülows korps, skul­le bli stå­en­de ved Kropstädt nord for Wit­ten­berg for å hol­de for­bin­del­sen mel­lom prøys­ser­ne og res­ten av nord­ar­me­en (en prøys­sisk bri­ga­de til­svar­te det som i and­re ar­me­er ble kalt en di­vi­sjon).

Man­ge prøys­se­re stil­te se­ne­re spørs­mål ved at Bor­stell ble holdt til­ba­ke. Men ut fra in­for­ma­sjo­nen Karl Jo­han had­de til­gjen­ge­lig der og da, var be­slut­nin­gen for­ståe­lig. Det var vik­tig å hind­re fien­den i å split­te nord­ar­me­en. Dess­uten kun­ne det fort­satt kom­me fle­re fransk­menn ut av Wit­ten­berg, kan­skje til og med Na­po­lé­on selv. Karl Jo­han sam­let svens­ke­ne og rus­ser­ne ved Lobbese, et par kilo­me­ter nord for Kropstädt for å være klar til å mar­sje­re øst­over med sam­le­de styr­ker.

Bülow had­de en helt an­nen inn­stil­ling enn Karl Jo­han. In­spi­rert av sei­e­ren ved Gross­be­er­en var han iv­rig etter å la sine prøys­se­re gyve løs på fien­den igjen. Sam­ti­dig fryk­tet han med ret­te at Tau­ent­zi­en skul­le bli av­skå­ret fra res­ten av ar­me­en, og var fast be­stemt på å gjø­re alt han kun­ne for å for­hind­re det­te. Med sine tre res­te­ren­de bri­ga­der, kan­skje 30 000 mann til sam­men, sat­te Bülow kur­sen øst­over mot Kurzlips­dorf for å kom­me nær­me­re Tau­ent­zi­en. Fle­re prøys­sis­ke av­de­lin­ger måt­te mar­sje­re hele nat­ten for å nå Kurzlips­dorf. Da de slo leir, var de nær­mes­te leir­plas­se­ne til Neys armé bare to kilo­me­ter unna.

Sam­men­støt ved Dennewitz

Om mor­ge­nen 6. sep­tem­ber be­gyn­te Neys armé å be­ve­ge seg mot Jü­ter­bog. Ber­trands korps før­te an. Mar­sjen var dår­lig or­ga­ni­sert, og uklar­he­ter i ord­re­ne før­te til at det ble sto­re av­stan­der mel­lom de tre korp­se­ne. Oudi­nots korps for­lot ikke sitt leir­om­rå­de før langt på dag. Det er mu­lig at det­te til dels skyld­tes at Oudi­not var lite sam­ar­beids­vil­lig for­di han var mis­for­nøyd og for­nær­met over at Ney had­de er­stat­tet ham som armé­sjef.

Sola stek­te fra klar him­mel, men det blås­te kraf­tig. Sto­re støvskyer virv­let opp fra de san­de­te vei­ene og mar­ke­ne da ti­tu­se­ner av sol­da­ter og hes­ter tram­pet av går­de.

Tau­ent­zi­en så at fien­den nær­met seg hans leir ved Jü­ter­bog, og inn­så at korp­set hans var i ferd med å bli av­skå­ret fra res­ten av nord­ar­me­en. I et for­søk på å unn­gå det­te le­det han stor­par­ten av trop­pe­ne sine, 9000 mann, vest­over langs høy­de­ne nord for lands­by­ene Rohr­beck og Dennewitz, mens en mind­re styr­ke, fire ba­tal­jo­ner og noen ka­no­ner, ble etter­latt for å dek­ke Jü­ter­bog.

Men Tau­ent­zi­en had­de star­tet mar­sjen sin for sent. Ber­trands infanteri, ka­va­le­ri og ar­til­le­ri had­de al­le­re­de nådd Dennewitz og var i ferd med å gå i stil­ling på mar­ke­ne nord for landsbyen. Snart åp­net ka­no­ne­ne ild mot Tau­ent­zi­ens marsj­ko­lon­ner. Den prøys­sis­ke ge­ne­ra­len had­de ikke noe an­net valg enn å gi ord­re om å stop­pe mar­sjen og dan­ne front mot sør. Sla­get ved Dennewitz var i gang.

Mens prøys­ser­ne po­si­sjo­ner­te seg på høy­de­ne nord for landsbyen i lan­ge mørke­blå rek­ker, red mar­sjall Ney rundt og di­ri­ger­te de frans­ke og ita­li­ens­ke trop­pe­ne fra Ber­trands korps. Det var her, fram­me i front­lin­jen, at «den tap­res­te av de tap­re» var i sitt ess. Den kraf­ti­ge, rak­ryg­ge­de mar­sjal­len var et in­spi­re­ren­de syn der han red langs lin­je­ne av sol­da­ter. Men det holdt på å gå galt. Støv og krutt­røyk skap­te al­le­re­de dår­lig sikt, så Ney la ikke mer­ke til en tropp ko­sak­ker som nær­met seg hur­tig. Først da ko­sak­ke­ne ut­støt­te tri­um­fe­ren­de rop i for­vent­ning om å fan­ge den frans­ke mar­sjal­len, spo­ret han hes­ten og red bort i strak ga­lopp.

Tau­ent­zi­ens ar­til­le­ri inn­tok skyte­stil­lin­ger på en del­vis skog­kledd høy­de nord for Dennewitz og åp­net ild, men Ber­trands ar­til­le­ris­ter had­de både fle­re og tyng­re ka­no­ner og fikk snart over­ta­ket i ar­til­leri­du­el­len. Tre prøys­sis­ke ka­no­ner ble satt ut av spill.

I ste­det for pas­sivt å av­ven­te fien­dens an­grep ga Tau­ent­zi­en sine land­wehr­av­de­lin­ger ord­re om å ryk­ke fram ned­over den lan­ge, sla­ke skrå­nin­gen mot Dennewitz. Ber­trands hvit­kled­de ita­lie­ne­re og blå­kled­de fransk­menn mar­sjer­te dem i møte. Snart kna­tret skudd­sal­ve­ne fra beg­ge si­der. Til Tau­ent­zi­ens erg­rel­se vis­te land­wehr­sol­da­te­ne dår­lig skyte­di­si­plin. De bruk­te opp

am­mu­ni­sjo­nen sin alt­for raskt.

Da de be­gyn­te å slip­pe opp for am­mu­ni­sjon, ble det uro i prøys­ser­nes rek­ker. Sam­ti­dig ble de kraf­tig be­skutt av de frans­ke og ita­li­ens­ke ka­no­ne­ne. Fle­re av Tau­ent­zi­ens av­de­lin­ger gikk i opp­løs­ning, og sol­da­te­ne strøm­met bort fra fron­ten. Ber­trands ita­li­ens­ke di­vi­sjon un­der ge­ne­ral Achil­le Fon­tanel­li fulg­te etter og for­drev prøys­ser­ne fra top­pen av høyde­dra­get. De prøys­sis­ke ar­til­le­ris­te­ne for­lot stil­lin­ge­ne sine med de ka­no­ne­ne som fort­satt var i flytt­bar stand. Det kun­ne se ut som om Tau­ent­zi­ens korps var i ferd med å bli ja­get på flukt. Et plut­se­lig kavaleriangrep fra pols­ke lanserer over­ren­te et par av Tau­ent­zi­ens ba­tal­jo­ner og gjor­de si­tua­sjo­nen enda mer kri­tisk for prøys­ser­ne.

Tau­ent­zi­en ga li­ke­vel ikke opp, for han viss­te at hjel­pen var nær. Han kun­ne al­le­re­de høre ka­non­skudd fra vest som an­non­ser­te at Bülows korps had­de nådd slag­mar­ken. Der­for vå­get han å set­te inn sin sis­te re­ser­ve; åtte og en halv es­kad­ron med ka­va­le­ri, halv­par­ten land­wehr-ka­va­le­ri. I de tet­te støv­sky­ene kom det prøys­sis­ke ka­va­le­ri­an­gre­pet over­ras­ken­de på Fon­tanel­lis ita­lie­ne­re. Og nå var det ita­lie­ner­nes tur til å flyk­te. Tau­ent­zi­ens ryt­te­re fulg­te etter og spred­te kaos blant Fon­tanel­lis av­de­lin­ger.

Et fransk lett ka­va­leri­re­gi­ment – 10. chasseurs à che­val – ble også raskt ja­get på flukt. Det var full for­vir­ring, ryt­te­re med sab­ler el­ler lan­ser spreng­te gjen­nom flok­ker av pa­nikk­slag­ne fot­sol­da­ter. Noen av in­fan­te­ris­te­ne dan­net firkanter for å for­sva­re seg og fyr­te løs i alle ret­nin­ger. Polsk

ka­va­le­ri, lanserer, for­søk­te også å stop­pe de prøys­sis­ke ryt­ter­ne, men ble be­sei­ret etter har­de kam­per og spredt for alle vin­der.

Kao­set spred­te seg helt til ut­kant­en av Dennewitz. Selv om det prøys­sis­ke ka­va­le­ri­et snart ble dre­vet til­ba­ke av and­re frans­ke ka­va­leri­av­de­lin­ger og fransk og württem­bergsk infanteri, had­de an­gre­pet fått Ber­trands fram­ryk­ning til å stop­pe opp. Der­med fikk Tau­ent­zi­en tid til å stop­pe sine flyk­ten­de in­fan­teri­av­de­lin­ger et styk­ke len­ger nord, ord­ne rek­ke­ne og få ut­delt am­mu­ni­sjon. På sam­me tid had­de det brutt ut vold­som­me kam­per i vest, på mar­ke­ne og bak­ke­ne mel­lom Dennewitz og Nie­der­görs­dorf, der Bülows prøys­se­re nå ryk­ket fram.

Bülows an­grep

Om mor­ge­nen had­de Bülow sett støv­sky­ene som vel­let opp da de frans­ke trop­pe­ne sat­te seg i be­ve­gel­se. Men en stund var han usik­ker på hvil­ken ret­ning fransk­men­ne­ne tok. Så hør­te han ka­non­tor­den øst­fra og skjøn­te at Tau­ent­zi­en var un­der an­grep. Bülow ga øye­blik­ke­lig ord­re om av­marsj øst­over i ret­ning Dennewitz for å hjel­pe Tau­ent­zi­en.

Den førs­te av Bülows fire bri­ga­der til å nå slag­mar­ken var ge­ne­ral Au­gust von Thü­mens bri­ga­de. Da han an­kom Nie­der­görs­dorf og kun­ne se slag­fel­tet foran seg, for­sto Thü­men at det has­tet med å gi Tau­ent­zi­en støt­te. Uten å ta seg tid til å dan­ne en skik­ke­lig slag­or­den el­ler få stor­par­ten av ar­til­le­ri­et sitt i stil­ling, ga Thü­men sine ba­tal­jo­ner ord­re om å ryk­ke fram.

Thü­mens menn kom ikke langt før de

støt­te på frans­ke sol­da­ter fra ge­ne­ral Char­les Morands frans­ke di­vi­sjon fra Ber­trands korps. Ney had­de per­son­lig sendt Morands menn mot Nie­der­görs­dorf da han opp­da­get at fle­re fiende­styr­ker nær­met seg fra vest. Det frans­ke ar­til­le­ri­et ga Morand god støt­te og bi­dro sterkt til å gi de frans­ke in­fan­te­ris­te­ne over­ta­ket i kam­pen mot Thü­men. Kraf­tig be­skutt med både ge­væ­rer og ka­no­ner brøt Bülows førs­te lin­je raskt sam­men og flyk­tet, også Thü­mens and­re lin­je ble pres­set til­ba­ke. Morands menn erob­ret to prøys­sis­ke ka­no­ner og nåd­de høyde­dra­get som i dag kal­les Denk­mals­berg (Min­nes­mer­ke-høy­den), like nord­øst for Nie­der­görs­dorf.

Også her var kam­pe­ne kao­tis­ke i krutt- og støv­sky­ene. Pols­ke lanserer på flukt etter kam­pen mot Tau­ent­zi­ens ka­va­le­ri for­vil­let seg inn mel­lom Thü­mens av­de­lin­ger. Prøys­sis­ke ka­va­le­ris­ter fra liv­hus­ar­re­gi­men­tet, med svar­te uni­for­mer og død­ning­ho­der på sja­ko­ene (hat­te­ne), gjøv løs på de pols­ke ryt­ter­ne og tok man­ge av dem til fan­ge. I for­vir­rin­gen ble også en av Neys ad­ju­tan­ter, oberst Clou­et, tatt til fan­ge av liv­hu­sa­re­ne.

Da Thü­mens bri­ga­de trakk seg til­ba­ke i uor­den, var Bülow på plet­ten og be­ord­ret fram sin nes­te bri­ga­de un­der ge­ne­ral Lud­wig von Hes­sen-hom­burg sam­ti­dig som Thü­men fikk gjen­opp­ret­tet en viss or­den i rek­ke­ne. Også en tred­je prøys­sisk bri­ga­de, un­der kom­man­do av ge­ne­ral Karl Au­gust von Krafft, var nå i an­marsj. Krafft plas­ser­te 12 ka­no­ner i en stil­ling på et høyde­drag på sør­øst­si­den av Ni­der­görs­dorf der de kun­ne be­sky­te Morand fra si­den, på bare 5– 600 me­ters hold. And­re prøys­sis­ke ka­no­ner sto i skyte­stil­lin­ger ved vind­møl­len nord for Nie­der­görs­dorf, også noen rus­sis­ke bat­te­ri­er med tun­ge 12-pun­de­re åp­net ild mot fransk­men­ne­ne. Det frans­ke ar­til­le­ri­et svar­te så godt det kun­ne, men had­de for få ka­no­ner i stil­ling på Denk­mals­berg.

Mens det al­li­er­te ar­til­le­ri­et spru­tet kardes­klad­nin­ger mot Morands menn fra fle­re kan­ter, ryk­ket Hes­sen-hom­burgs 4. re­serve­re­gi­ment fram mot Denk­mals­berg. Den frans­ke skyt­ter­kje­den ble dre­vet til­ba­ke, og snart sto slag­lin­je­ne an­sikt til an­sikt. Skudd­veks­lin­gen som fulg­te, var iføl­ge prøys­sis­ke ma­jor von Ut­ten­ho­ven den hef­tigs­te han opp­lev­de i lø­pet av 24 års tje­neste­tid. Han føl­te at han ikke len­ger var her­re over sine trop­per, nå hand­let det bare om hvil­ken side som mis­tet mo­tet først.

Sann­syn­lig­vis var det den vold­som­me ka­non­il­den fra det al­li­er­te ar­til­le­ri­et som ble av­gjø­ren­de. Det frans­ke in­fan­te­ri­et måt­te vike. Morands menn star­tet en ord­net til­bake­trek­ning mot Dennewitz og fikk med seg alle sine ka­no­ner. En es­kad­ron fra 2. brande­burgs­ke dra­gon­re­gi­ment red i an­grep i håp om å for­vand­le den ord­ne­de frans­ke til­bake­trek­nin­gen til vill flukt, men fransk­men­ne­ne møt­te de prøys­sis­ke ryt­ter­ne med kraf­ti­ge skudd­sal­ver. Dra­gone­skad­ro­nen ble nes­ten til­in­tet­gjort. Menn og hes­ter stup­te over ende i gres­set. Et prøys­sisk øyen­vit­ne for­tal­te at bare en løyt­nant og 18–19 mann kom ri­den­de til­ba­ke ut av de tet­te støv- og røyk­sky­ene. Fle­re kom etter hvert til­ba­ke til fots, men man­ge var så­ret. Eskad­ro­nen kom ikke til å kun­ne kjem­pe mer den­ne da­gen.

Etter til­bake­trek­nin­gen tok Morands di­vi­sjon stil­ling på vind­mølle­høy­den like ved nord­vest­kan­ten av Dennewitz og på den sla­ke bak­ken nor­den­for. Fon­tanel­lis ita­lie­ne­re sto på Morands høy­re flan­ke nord­over til skog­hol­tet på høyde­dra­get der sla­get had­de star­tet. Skog­hol­tet ble ok­ku­pert av både ita­lie­ne­re og noen württem­ber­ge­re fra Frie­drich Fran­que­monts di­vi­sjon av Ber­trands korps. Res­ten av Fran­que­monts württem­ber­ge­re sto len­ger øst, i ret­ning Rohr­beck, for å vok­te Ber­trands flan­ke og rygg.

Nå ble det en li­ten pau­se i in­fan­te­ri­kam­pe­ne på den­ne de­len av slag­fel­tet mens de al­li­er­te plas­ser­te 34 ka­no­ner på Denk­mals­berg og star­tet en hef­tig ar­til­leri­du­ell med de frans­ke bat­te­ri­ene ved Dennewitz-vind­møl­len. Men len­ger sør lød vold­som ge­vær­sky­ting fra landsbyen Gölsdorf.

Sak­ser­nes an­komst

Ge­ne­ral Rey­ni­ers korps had­de nå an­kom­met slag­mar­ken fra sør­øst. Ney ga Rey­ni­er ord­re om å sen­de sin frans­ke di­vi­sjon un­der ge­ne­ral Pier­re François Durut­te nord­over til Dennewitz for å støt­te Ber­trand. Res­ten av Rey­ni­ers korps, de to saks­is­ke di­vi­sjo­ne­ne til Carl Lud­wig Sah­rer von Sahr og Karl von Lecoq, mar­sjer­te mot Gölsdorf sam­men med de­ler av Ar­rig­his ka­va­leri­korps.

Sam­ti­dig som sak­ser­ne i sine hvi­te uni­forms­jak­ker nær­met seg Gölsdorf fra sør­øst, var prøys­sis­ke styr­ker på vei mot landsbyen fra nord­vest. Prøys­ser­ne tilhørte ge­ne­ral Kraffts bri­ga­de som ny­lig had­de an­kom­met slag­mar­ken. Det ble nær­mest et kappløp om å nå landsbyen først. En prøys­sisk ba­tal­jon vant kapp­lø­pet, men før prøys­ser­ne rakk å etab­le­re seg i skik­ke­li­ge for­svars­stil­lin­ger, ble landsbyen stor­met av saks­is­ke trop­per fra Lecoqs di­vi­sjon. Et prøys­sisk motangrep treng­te inn i Gölsdorf på ny, men sak­ser­ne had­de fle­re ba­tal­jo­ner til­gjen­ge­li­ge og drev prøys­ser­ne ut enda en gang. Krafft måt­te trek­ke sine trop­per til­ba­ke mot Wölms­dorf.

Rey­ni­er po­si­sjo­ner­te sine sak­se­re i og rundt Gölsdorf og nord­over langs høy­den mel­lom Gölsdorf og Dennewitz, støt­tet av tall­rike saks­is­ke og frans­ke ka­non­bat­te­ri­er. Prøys­ser­ne var un­der­tal­li­ge på den­ne de­len

«SAM­TI­DIG SOM SAK­SER­NE I SINE HVI­TE UNI­FORMS­JAK­KER NÆR­MET SEG GÖLSDORF FRA SØR­ØST, VAR PRØYS­SIS­KE STYR­KER PÅ VEI MOT LANDSBYEN FRA NORD­VEST. PRØYS­SER­NE TILHØRTE GE­NE­RAL KRAFFTS BRI­GA­DE SOM NY­LIG HAD­DE AN­KOM­MET SLAG­MAR­KEN. DET BLE NÆR­MEST ET KAPPLØP OM Å NÅ LANDSBYEN FØRST.»

«ØSTPRØYSSERNE BLE MØTT AV VOLD­SOM GE­VÆR­ILD FRA JARRYS MENN OG LED STO­RE TAP. AN­GRE­PET STOP­PET OPP. MEN TROSS TA­PE­NE BLE CLAU­SEWITZ’ BA­TAL­JON STÅ­EN­DE OG SKY­TE PÅ FRANSK­MEN­NE­NE. DET­TE GA AND­RE PRØYS­SIS­KE AV­DE­LIN­GER, THÜ­MENS MENN, TID TIL Å RYK­KE FRAM MOT JARRYS HØY­RE FLAN­KE.»

av slag­mar­ken og ven­tet på for­sterk­nin­ger. Imens fyr­te par­te­ne løs på hver­and­re med ka­no­ne­ne. Dot­ter av krutt­røyk virv­let av går­de med vin­den.

Vind­mølle­høy­den ved Dennewitz

Klok­ka nær­met seg tre på etter­mid­da­gen. Lengst nord på slag­mar­ken var prøys­ser­ne igjen på of­fen­si­ven. Thü­mens bri­ga­de had­de fått or­den i rek­ke­ne etter den kao­tis­ke re­tret­ten fra Denk­mals­berg og sto nå et styk­ke nord for Nie­der­görs­dorf. Her­fra ryk­ket Thü­mens menn rett øst­over mot skog­hol­tet der Ber­trands nord­re flan­ke var for­ank­ret. Prøys­ser­ne pres­set Ber­trands ita­lie­ne­re og württem­ber­ge­re til­ba­ke til den øst­li­ge de­len av sko­gen.

Også Tau­ent­zi­en had­de fått gjen­opp­ret­tet or­den i rek­ken og star­tet et an­grep mot skog­hol­tet fra nord. Ita­lie­ner­ne og württem­ber­ger­ne mak­tet ikke å stå imot an­gre­pe­ne fra både Thü­men og Tau­ent­zi­en, og trakk seg til­ba­ke i all hast. Ved vind­møl­len i ut­kant­en av Dennewitz ble Morands frans­ke ba­tal­jo­ner kraf­tig bom­bar­dert av de prøys­sis­ke ka­no­ne­ne på Denk­mals­berg. Da prøys­ser­ne til Thü­men og Tau­ent­zi­en tok skog­hol­tet og tru­et med å over­man­ne Morands høy­re flan­ke, ble stil­lin­gen håp­løs, og Morand trakk sine menn til­ba­ke gjen­nom Dennewitz i ret­ning Rohr­beck.

Ber­trand prøv­de de­spe­rat å stop­pe til­bake­trek­nin­gen ved å sen­de fram sin sis­te re­ser­ve, to württem­bergs­ke ba­tal­jo­ner fra Fran­que­monts di­vi­sjon. Men det vis­te seg snart at det var håp­løst, og Fran­que­mont trakk sine württem­ber­ge­re til­ba­ke mot Rohr­beck.

Li­ke­vel nek­tet Ney å gi opp. Han vir­ket fort­satt be­satt av ide­en om å åpne vei­en mot Jü­ter­bog. Der­for ga han nå Durut­tes di­vi­sjon ord­re om å gjenerobre vind­mølle­høy­den. Opp­ga­ven gikk til ge­ne­ral Antoi­ne Anato­le Jarrys bri­ga­de, som ryk­ket raskt fram gjen­nom Dennewitz og be­sat­te høy­den, tross hef­tig sky­ting fra de prøys­sis­ke og rus­sis­ke ka­no­ne­ne på Denk­mals­berg.

Prøys­ser­ne gikk snart til motangrep. Ma­jor Frie­drich von Clau­sewitz (bror til den be­røm­te mi­li­tærteo­re­ti­ke­ren) le­det en ba­tal­jon fra 4. øst­prøys­sis­ke re­gi­ment vest­fra opp skrå­nin­gen mot vind­møl­len. Østprøysserne ble møtt av vold­som ge­vær­ild fra Jarrys menn og led sto­re tap. An­gre­pet stop­pet opp. Men tross ta­pe­ne ble Clau­sewitz’ ba­tal­jon stå­en­de og sky­te på fransk­men­ne­ne. Det­te ga and­re prøys­sis­ke av­de­lin­ger, Thü­mens menn, tid til å ryk­ke fram mot Jarrys høy­re flan­ke. Flanke­an­gre­pet tvang fransk­men­ne­ne til å trek­ke seg til­ba­ke gjen­nom Dennewitz.

Sam­ti­dig stor­met fle­re kom­pa­ni­er skyt­te­re og je­ger­sol­da­ter fram mot Durut­tes and­re bri­ga­de, un­der ge­ne­ral Pier­re Devaux, på sør­si­den av Dennewitz. Også her trakk fransk­men­ne­ne seg til­ba­ke og måt­te etter­late en ka­non.

Hard strid i Gölsdorf

Beg­ge par­ter had­de fort­satt for­sterk­nin­ger un­der­veis, spørs­må­let var hvil­ke for­sterk­nin­ger som vil­le nå fram først, og hvem som vil­le bru­ke dem best. Oberst Her­mann von Boy­en had­de ho­ved­an­sva­ret for prøys­ser­nes høy­re fløy mens Bülow di­ri­ger­te trop­pe­ne på den ven­st­re, nord­li­ge fløy­en. Boy­en kun­ne se at Bor­stells bri­ga­de snart vil­le an­kom­me slag­fel­tet sør for Wölms­dorf, men fryk­tet at Rey­ni­ers sak­se­re vil­le an­gri­pe før Bor­stell nåd­de fram. Han kun­ne også se svæ­re støvskyer bak sak­ser­nes lin­jer og skjøn­te at fien­den også var i ferd med å få for­sterk­nin­ger. For å vin­ne tid be­slut­tet Boy­en der­for å sen­de sine sis­te re­ser­ver fram i et nytt an­grep mot Gölsdorf.

Til sam­men seks prøys­sis­ke ba­tal­jo­ner mar­sjer­te mot landsbyen. De ble kraf­tig be­skutt av de saks­is­ke og frans­ke bat­te­ri­ene, der­for dan­net de frems­te ba­tal­jo­ne­ne tid­lig slag­lin­jer, for å ut­gjø­re mind­re kompakte mål for ka­no­ne­ne. En åp­ne­re skyt­ter­kje­de gikk i front og nær­met seg snart den lan­ge, ret­te vest­si­den av landsbyen, der hage­mu­rer, hek­ker og grøf­ter ga sak­ser­ne gode for­svars­stil­lin­ger. Da de prøys­sis­ke skyt­ter­ne ble be­skutt fra hek­ke­ne på litt over 100 me­ters hold, be­svar­te de il­den og storm­løp det sis­te styk­ket mot landsbyen. Sak­ser­ne vek til­ba­ke fra mu­re­ne og tok i ste­det stil­ling mel­lom hu­se­ne. Her­fra åp­net de på nytt ild mot prøys­ser­ne, som nå treng­te inn i ha­ge­ne. Snart nåd­de også de prøys­sis­ke slag­lin­je­ne fram og for­ster­ket skyt­ter­ne i ha­ge­ne. Sak­ser­ne ble pres­set til­ba­ke over den bre­de lands­by­ga­ten som gikk gjen­nom landsbyen på langs, fra nord til sør.

Den nes­te halv­ti­men ras­te en hard strid mel­lom fem saks­is­ke og seks prøys­sis­ke ba­tal­jo­ner i Gölsdorf. De sto på hver sin side av lands­by­ga­ten og fyr­te løs på hver­and­re, og noen gan­ger bar­ket de sam­men i bru­ta­le nær­kam­per. Kam­pen var spe­si­elt hard rundt kir­ken nær nord­enden av landsbyen. Re­gi­ments­his­to­ri­en til det prøys­sis­ke Kol­berg­re­gi­men­tet for­tal­te: «Mo­tet og for­bit­rel­sen det ble kjem­pet med i den bren­nen­de landsbyen, over­steg en­hver be­skri­vel­se. Til og med i kir­ken og ved fo­ten av al­te­ret ble det kjem­pet.»

Til slutt lyk­tes prøys­ser­ne i å dri­ve sak­ser­ne ut av Gölsdorf. Noen av de prøys­sis­ke ba­tal­jo­ne­ne for­søk­te å føl­ge opp suk­ses­sen med å fort­set­te fram­ryk­nin­gen mot de saks­is­ke bat­te­ri­ene øst for landsbyen. An­ført av skyt­te­re i åpen or­den had­de en øst­prøys­sisk gre­na­der­ba­tal­jon kom­met 200 skritt ut av landsbyen. Da let­tet støv­sky­ene og krutt­røy­ken så­pass at gre­na­de­re­ne kun­ne se sto­re styr­ker med fiendt­lig infanteri som tru­et de­res høy­re flan­ke, og foran dem brøt tre es­kad­ro­ner med fiendt­li­ge ka­va­le­ris­ter brått fram gjen­nom in­ter­val­le­ne mel­lom de saks­is­ke in­fan­teri­av­de­lin­ge­ne og ka­no­ne­ne. Ryt­ter­ne var an­ta­ke­lig hu­sa­rer el­ler chasseurs à che­val fra ge­ne­ral Four­ni­ers frans­ke ka­va­leri­korps. Den prøys­sis­ke skyt­ter­kje­den had­de in­gen sjan­se og ble raskt over­rent. Gre­na­de­re­ne, som var i slut­tet or­den, rakk å dan­ne kar­ré – fir­kant – og klar­te å hol­de de fiendt­li­ge ka­va­le­ris­te­ne fra li­vet. Men kardesk­sal­ver fra sak­ser­nes ka­no­ner gjor­de styg­ge inn­hogg i den tet­te for­ma­sjo­nen. De øst­prøys­sis­ke gre­na­de­re­ne og de and­re prøys­sis­ke ba­tal­jo­ne­ne trakk seg til­ba­ke til landsbyen.

Krigs­lyk­ken ved Gölsdorf had­de på ny vendt seg i fransk fa­vør. Mar­sjall Oudi­nots korps var i ferd med å an­kom­me slag­mar­ken. Oudi­nots ar­til­le­ri gikk raskt i stil­ling og åp­net en fryk­te­lig ild mot prøys­ser­ne i og rundt Gölsdorf. Med opp­bak­king av Oudi­nots

infanteri stor­met sak­ser­ne Gölsdorf enda en gang og drev de med­tat­te prøys­sis­ke ba­tal­jo­ne­ne ut. Også Bor­stells prøys­sis­ke bri­ga­de, som nå had­de ryk­ket fram til Gölsdorf, ble dre­vet til­ba­ke. Sam­men kun­ne Rey­ni­er og Oudi­not frem­de­les på­fø­re prøys­ser­ne et alvor­lig ne­der­lag, for Karl Johans rus­se­re og svens­ker var fort­satt et styk­ke unna slag­mar­ken. Men Oudi­not fulg­te ikke opp suk­ses­sen ved Gölsdorf.

Ber­trands sis­te an­grep

Mar­sjall Ney be­fant seg fort­satt nær Dennewitz på den nord­li­ge de­len av slag­mar­ken. Han vir­ket full­sten­dig opp­slukt av å lede kam­pe­ne her og vis­te li­ten in­ter­es­se for det som skjed­de len­ger sør. Selv om Ber­trands korps var kraf­tig svek­ket etter kam­pe­ne tid­li­ge­re på da­gen, in­sis­ter­te Ney på å sen­de det i an­grep enda en gang. An­ta­ke­lig var det i ho­ved­sak res­te­ne av Morands ba­tal­jo­ner som før­te an i an­gre­pet, kan­skje støt­tet av noen ita­lie­ne­re og württem­ber­ge­re fra Fon­tanel­lis og Fran­que­monts di­vi­sjo­ner. Ber­trands menn krys­set den lil­le bek­ken mel­lom Rohr­beck og Dennewitz, og ryk­ket fram i tet­te an­greps­ko­lon­ner, bak en sverm av skyt­te­re. Til å be­gyn­ne med drev de prøys­ser­ne bak­over med kraf­ti­ge skudd­sal­ver, men

snart ble de selv ut­satt for dre­pen­de ka­no­nog ge­vær­ild. Fransk ka­va­le­ri, chasseurs à che­val fra ge­ne­ral Jean-tho­mas- Guil­lau­me Lor­ges ka­va­leri­di­vi­sjon, red fram for å støt­te an­gre­pet.

«I all hast krys­set vi bek­ken over en mid­ler­ti­dig bro plas­sert et styk­ke oven­for [vest for] Rohr­beck», for­tal­te François Du­mon­ceau, chef d’es­kad­ron [kap­tein/ ma­jor] i 5. chasseurs à che­val. «Vi ord­net oss raskt i es­kad­ro­ner og red mot ven­st­re i slut­tet ko­lon­ne, etter res­ten av di­vi­sjo­nen, som al­le­re­de had­de ridd fram. Vi fort­sat­te langs Dennewitz og ble be­skutt i flan­ken fra landsbyen. Nye støvskyer virv­let opp, og vi red fram­over uten å se.»

I mel­lom­ti­den had­de de and­re re­gi­men­te­ne til Lor­ge an­gre­pet det prøys­sis­ke in­fan­te­ri­et nord for Dennewitz. Prøys­ser­ne klum­pet seg sam­men for å for­sva­re seg bed­re. Et re­gi­ment rakk å dan­ne skik­ke­li­ge kar­re­er. Skudd­sal­ve­ne fra dis­se in­fan­te­ris­te­ne, in­tens ka­non­ild og sy­net av prøys­sis­ke liv­hu­sa­rer som red dem i møte, fikk det frans­ke ka­va­le­ri­an­gre­pet til å bry­te sam­men.

Du­mon­ce­aus re­gi­ment klar­te så vidt å unn­gå å bli truk­ket med i den vil­le fluk­ten, og fort­sat­te fram­over. I for­vir­rin­gen treng­te chasseu­re­ne inn i prøys­ser­nes lin­jer og støt­te på tet­te rek­ker av prøys­sisk infanteri som fyr­te løs på dem, hel­dig­vis med li­ten treff­sik­ker­het. Det opp­sto for­vir­ring blant de frans­ke ryt­ter­ne, men Du­mon­ceau for­tal­te at regimentets oberst, Joseph Baillot, mest­ret si­tua­sjo­nen med sin energi og «en stem­me som do­mi­ner­te bråket». Selv da hes­ten hans ble skutt un­der ham, bevarte obers­ten roen og sving­te seg raskt opp i sa­len på en an­nen hest. I røy­ken og for­vir­rin­gen

«DET OPP­STO FOR­VIR­RING BLANT DE FRANS­KE RYT­TER­NE, MEN DU­MON­CEAU FOR­TAL­TE AT REGIMENTETS OBERST, JOSEPH BAILLOT, MEST­RET SI­TUA­SJO­NEN MED SIN ENERGI OG ‘EN STEM­ME SOM DO­MI­NER­TE BRÅKET’. SELV DA HES­TEN HANS BLE SKUTT UN­DER HAM, BEVARTE OBERS­TEN ROEN OG SVING­TE SEG RASKT OPP I SA­LEN PÅ EN AN­NEN HEST.»

for­søk­te chasseur-re­gi­men­tet å fin­ne en åp­ning i fien­dens lin­jer for å an­gri­pe bak­fra el­ler fra si­den, men brått blås­te vin­den bort røy­ken og stø­vet, og Du­mon­ceau og de and­re chasseu­re­ne fikk se sto­re mas­ser av prøys­se­re kom­me mot seg.

Å fort­set­te an­gre­pet var håp­løst, i ste­det red de øst­over til noen høy­der nær Rohr­beck, der obers­ten brøl­te ut ord­re om å gjø­re holdt. Igjen let­tet stø­vet, og til ven­st­re for seg så Du­mon­ceau «Morands di­vi­sjon i full re­trett, mar­sje­ren­de i tet­te mas­ser, uten å være dek­ket av skyt­te­re, men nå og da for­lot en­kel­te sol­da­ter de bakre rek­ker for å sky­te noen skudd mot fien­den som fulg­te dem på avstand». Du­mon­ceau så også så­re­de som for­søk­te å hol­de tritt med re­tret­ten, noen på alle fire, and­re hal­ten­de med ge­væ­re­ne som kryk­ke.

Neys fa­ta­le ord­re

Ney var fort­satt en­spo­ret opp­tatt av kam­pe­ne på den nord­li­ge fron­ten. Mens Ber­trand ryk­ket fram for sis­te gang, had­de Ney be­slut­tet å til­kal­le for­sterk­nin­ger. Han send­te ord­re til Oudi­not om å mar­sje­re nord­øst­over mot Rohr­beck med korp­set sitt for å støt­te Ber­trand. Ord­ren ty­der på at Ney ikke had­de skjønt hva som fore­gikk ved Gölsdorf.

Oudi­not be­fant seg sam­men med Rey­ni­er nær Gölsdorf da han fikk ord­ren fra Ney. Det bur­de vært tem­me­lig åpen­bart for de to frans­ke korps­sje­fe­ne at Neys ord­re var et re­sul­tat av mang­len­de for­stå­el­se for si­tua­sjo­nen på de­res front. Sto­re støvskyer i vest vis­te ty­de­lig at svæ­re al­li­er­te styr­ker var i an­marsj, og snart kun­ne gri­pe inn i kam­pe­ne ved Gölsdorf. Li­ke­vel be­slut­tet Oudi­not å føl­ge ord­ren, og mar­sje­re mot Rohr­beck med

beg­ge di­vi­sjo­ne­ne han had­de for hån­den. (Den tred­je di­vi­sjo­nen hans, ge­ne­ral Cle­mens von Raglowichs bay­ere, var etter­latt for å vok­te for­sy­nings­vog­ne­ne.)

Rey­ni­er ba Oudi­not om å i det mins­te etter­late en av sine di­vi­sjo­ner for å hjel­pe sak­ser­ne, men Oudi­not in­sis­ter­te på å føl­ge Neys ord­re til punkt og prik­ke. Rey­ni­er var en svært fritta­len­de ge­ne­ral, og det for­tel­les at det ble veks­let har­de ord, uten at det fikk Oudi­not til å end­re me­ning. Se­ne­re har fle­re his­to­ri­ke­re hev­det at Oudi­not lot være å ta an­svar for­di han var for­nær­met over at Ney had­de er­stat­tet ham som armé­sjef. Om det­te stem­mer, er umu­lig å si. Det kan også hen­de at Oudi­not rett og slett feil­vur­der­te si­tua­sjo­nen. Der og da, med støvskyer og dår­lig sikt, var det mye vans­ke­li­ge­re for Oudi­not å få over­sikt enn for his­to­ri­ker­ne i etter­tid.

Av­gjø­rel­se ved Gölsdorf

Mel­lom støv­sky­ene som virv­let av går­de med vin­den, kun­ne Rey­ni­ers sak­se­re se fien­de­ne foran seg bli fle­re og fle­re, sam­ti­dig som Oudi­nots fransk­menn mar­sjer­te bort. Det var en de­mo­ra­li­se­ren­de si­tua­sjon. Det er ri­me­lig å anta at sak­ser­nes til­lit til de frans­ke ge­ne­ra­le­ne be­gyn­te å svik­te. De had­de vært ute for noe lik­nen­de ved Gross­be­er­en bare to uker tid­li­ge­re, der had­de de lidd sto­re tap og fått li­ten støt­te av frans­ke av­de­lin­ger i nær­he­ten. Nå så det ut til at fransk­men­ne­ne lot dem i stik­ken igjen.

Sam­ti­dig had­de Bülow for­latt den nord­li­ge de­len av slag­mar­ken og ridd sør­over for å ta kom­man­do­en der. I mot­set­ning til Ney for­sto han at det var her sla­get vil­le bli av­gjort.

Nå var også Karl Jo­han i ferd med å an­kom­me den sør­li­ge de­len av slag­mar­ken med sine rus­se­re og svens­ker. Det­te sik­ret de al­li­er­te et over­vel­den­de tall­mes­sig over­tak. Men Karl Jo­han var frem­de­les svært for­sik­tig, og i førs­te om­gang send­te han bare noen ka­non­bat­te­ri­er og en­kel­te ka­va­leri­av­de­lin­ger, der­iblant de svens­ke Mör­ner-hu­sa­re­ne, fram til front­lin­jen. Li­ke­vel var rus­ser­nes og svens­ke­nes nær­vær nok til at Bülow kun­ne ta stør­re sjan­ser. Han ga hele sin høy­re fløy ord­re om å ryk­ke fram på ny.

Fle­re ba­tal­jo­ner var for med­tat­te til å del­ta i an­gre­pet, men sju og en halv ba­tal­jon fra Bor­stells bri­ga­de mar­sjer­te mot Gölsdorf, mens sju av Kraffts ba­tal­jo­ner sat­te kur­sen mot de saks­is­ke bat­te­ri­ene på høy­de­ne nord for landsbyen. Res­ter av and­re ba­tal­jo­ner fra Kraffts og Hes­sen-hom­burgs bri­ga­der fulg­te etter. Det­te mas­si­ve an­gre­pet kom like etter at Oudi­nots korps for­lot front­lin­jen og mar­sjer­te nord­over. Der­med måt­te Rey­ni­ers sak­se­re møte an­gre­pet ale­ne.

De saks­is­ke bat­te­ri­ene på høy­de­ne fyr­te løs med fryk­te­lig ef­fekt mot Kraffts menn. Nær vind­mølle­høy­den like nord for landsbyen ryk­ket 2. ba­tal­jon fra Kol­berg-re­gi­men­tet fram mot et saks­isk bat­te­ri med 12-punds ka­no­ner. Det tun­ge skyt­set spur­tet kar­des­ker mot prøys­ser­ne. Re­gi­ments­his­to­ri­en for­tel­ler. «Ma­jor von Ker­ke­rink ryk­ket fram med ba­tal­jo­nen gjen­nom den fryk­te­li­ge il­den. Han ble truf­fet og sank ned fra hes­ten. Kap­tein von Har­ten­stern over­tok kom­man­do­en. Den fiendt­li­ge il­den ble sta­dig mer øde­leg­gen­de. De fles­te of­fi­se­re­ne, og hele rek­ker [av sol­da­ter] ble mei­et ned. Fane­bæ­re­ren og 12 av dem rundt ham ble ram­met av én kardes­klad­ning. Fa­nen sank til bak­ken. Da grep un­der­of­fi­ser Besch det­te hel­li­ge sym­bo­let, løf­tet det høyt og rop­te til sine nær­mes­te ka­me­ra­ter at de skul­le slut­te opp om ham og fort­set­te tap­pert fram­over. Ba­tal­jo­nen var nå bare 150 skritt fra fien­dens ka­no­ner. Løyt­nan­te­ne von Sa­wit­ski, von Wen­zel, von Kem­nitz og Breh­mer ryk­ket mot flan­ken med sine skyt­te­re, for om mu­lig å brin­ge ka­no­ne­ne til taus­het. Men nå falt også kap­tein von Har­ten­stern. Det var bare fem of­fi­se­rer igjen med ba­tal­jo­nen, rek­ke­ne var re­vet opp, [avdelingen] mis­tet sam­hol­det og

«NÅ VAR OGSÅ KARL JO­HAN I FERD MED Å AN­KOM­ME DEN SØR­LI­GE DE­LEN AV SLAG­MAR­KEN MED SINE RUS­SE­RE OG SVENS­KER. DET­TE SIK­RET DE AL­LI­ER­TE ET OVER­VEL­DEN­DE TALL­MES­SIG OVER­TAK.»

trakk seg til­ba­ke til an­nen lin­je.» 11 of­fi­se­rer og 349 mann fra den­ne ba­tal­jo­nen ble drept el­ler så­ret, in­gen and­re prøys­sis­ke ba­tal­jo­ner led så sto­re tap i det­te sla­get. Un­der fluk­ten fra front­lin­jen trakk Kol­berg-ba­tal­jo­nen med seg en ba­tal­jon med land­wehr. En an­nen land­wehr-ba­tal­jon ble også dre­vet på flukt av sak­ser­nes vold­som­me ild­gi­ving.

Også ved Gölsdorf møt­te prøys­ser­ne hard mot­stand til å be­gyn­ne med. En pom­mersk ba­tal­jon som lyk­tes i å tren­ge inn i landsbyen, ble kas­tet ut igjen av et saks­isk motangrep. Beg­ge si­der led gru­som­me tap, men de al­li­er­te lot seg ikke stop­pe. Fle­re og fle­re prøys­sis­ke, rus­sis­ke og svens­ke ka­no­ner ble sendt fram for å be­sky­te sak­ser­ne i og rundt Gölsdorf. På ny ble landsbyen stor­met, og igjen ras­te det hef­ti­ge nær­kam­per rundt kir­ken. Sak­ser­ne klar­te ikke å stå imot len­ger og trakk seg ut av den bren­nen­de landsbyen.

Imens had­de an­gre­pe­ne mot høy­de­ne nord for landsbyen fort­satt. To prøys­sis­ke ba­tal­jo­ner sving­te rundt nord­si­den av den saks­is­ke ka­non­stil­lin­gen og an­grep i flan­ken. De saks­is­ke ar­til­le­ris­te­ne be­gyn­te i all hast å hek­te ka­no­ne­ne til heste­span­ne­ne og få dem unna før det var for sent. Ar­til­le­ris­te­nes opp­ga­ve ble gjort let­te­re av at grønn­kled­de frans­ke dra­go­ner fra ge­ne­ral Jean-ma­rie De­fran­ces ka­va­leri­di­vi­sjon red fram mot prøys­ser­ne og fikk dem til å dan­ne kar­re­er for å for­sva­re seg. Selv om dra­go­ne­ne ikke gjen­nom­før­te an­gre­pet, ble i det mins­te prøys­ser­nes fram­marsj sin­ket.

Sam­men­brudd

Sak­ser­ne var hardt pres­set, men lyk­tes i å trek­ke seg til­ba­ke øst­over i for­holds­vis god or­den. Kun et få­tall istyk­ker­skut­te ka­no­ner el­ler ka­no­ner uten heste­spann ble etter­latt. Og et styk­ke øst for Gölsdorf dan­net saks­is­ke og frans­ke ka­no­ner en lang for­svars­lin­je. Il­den fra dis­se ka­no­ne­ne stan­set for en stund prøys­ser­nes vi­de­re fram­marsj. Men fle­re og fle­re prøys­sis­ke, svens­ke og rus­sis­ke ka­no­ner kom nå fram i front­lin­jen, sam­ti­dig som al­li­er­te ka­va­leri­en­he­ter red sør for Gölsdorf og tru­et den nye saks­isk­frans­ke lin­jens ven­st­re flan­ke. Der­med måt­te sak­ser­ne og fransk­men­ne­ne fort­set­te re­tret­ten.

Oudi­nots korps, som ikke had­de kom­met sær­lig langt på sin marsj mot Rohr­beck, ble truk­ket med i sak­ser­nes til­bake­trek­ning. I sin rap­port skrev Oudi­not at de sto­re støv­sky­ene korp­set hans dan­net, an­ta­ke­lig fikk sak­ser­ne til å tro at fien­den var bak dem. Der­med fikk sak­ser­ne pa­nikk og løp tvers gjen­nom Oudi­nots av­de­lin­ger. Den­ne be­skri­vel­sen kan ha vært et for­søk på å gi sak­ser­ne skyl­den for den sva­ke inn­sat­sen til Oudi­nots korps. For selv om Oudi­nots av­de­lin­ger bare i li­ten grad had­de del­tatt i kam­pe­ne så langt, gikk de over­ras­ken­de raskt i opp­løs­ning og bi­dro lite til å dek­ke ar­me­ens re­trett.

Len­ger nord var også Ber­trands korps i full re­trett og i ferd med å gå i opp­løs­ning. Hele Neys armé for­lot nå slag­mar­ken. Noen av­de­lin­ger mar­sjer­te i sto­re firkanter for å be­skyt­te seg mot det al­li­er­te ka­va­le­ri­et som tok opp for­føl­gel­sen, men fle­re og fle­re av Neys trop­per mis­tet all mi­li­tær di­si­plin og flyk­tet i pa­nikk. Pa­nik­ken spred­te seg til ka­va­le­ri­et og for­sy­nings­vog­ne­nes kus­ker. Det ble et kaos uten like, der alle prøv­de å kom­me seg for­test mu­lig unna.

Ved Öhna, to kilo­me­ter øst for Gölsdorf, gjor­de Rey­ni­er for­søk på å dan­ne en for­svars­lin­je sam­men med Oudi­nots bay­ers­ke di­vi­sjon og res­ter av Ber­trands korps. Han vil­le prø­ve å brem­se for­føl­ger­ne for å gi res­ten av ar­me­en tid til å red­de seg unna, men det varte ikke len­ge før al­li­ert ka­va­le­ri pas­ser­te stil­lin­gen og tru­et med å av­skjæ­re Rey­ni­ers re­trett. Og i sta­dig øken­de uor­den måt­te Rey­ni­ers sol­da­ter fort­set­te til­bake­trek­nin­gen.

Neys armé had­de brutt sam­men på en måte som var sjel­den i Na­po­lé­ons­kri­ge­ne. Sto­re an­tall frans­ke, ita­li­ens­ke, württem­bergs­ke og saks­is­ke sol­da­ter ble tatt til fan­ge av det al­li­er­te ka­va­le­ri­et. Ney var hel­dig med at Karl Jo­han ikke iverk­sat­te noen vir­ke­lig hel­hjer­tet for­føl­gel­se. Li­ke­vel ble over 13 000 av Neys sol­da­ter tatt til fan­ge ved Dennewitz og un­der for­føl­gel­sen i da­ge­ne etter. I til­legg ble mer enn 8000 drept el­ler så­ret. 53 ka­no­ner var øde­lagt el­ler erob­ret av fien­den, pluss sto­re meng­der ge­væ­rer og an­net mi­li­tært ma­te­ri­ell. Sla­get ved Dennewitz had­de vært en ka­ta­stro­fe for Neys armé.

Vei­en mot Leip­zig

Ney for­søk­te å gi sine korps­sje­fer skyl­den for nederlaget. Han kri­ti­ser­te Ber­trand for å ha star­tet et unød­ven­dig slag, Rey­ni­er ble be­skyldt for å ha valgt feil marsj­ru­ter, samt ordre­nekt, mens Oudi­not had­de an­kom­met slag­mar­ken alt­for sent. Men det er li­ten tvil om at det var Ney selv som had­de gjort de størs­te fei­le­ne på slag­mar­ken ved Dennewitz. Det var han som had­de gitt ord­re om mar­sjen mot Jü­ter­bog selv om han kun­ne ha valgt en tryg­ge­re rute len­ger sør. Og da sla­get ras­te for fullt, gjor­de han gro­ve feil­vur­de­rin­ger for­di han kon­sen­trer­te seg en­si­dig om den nord­re de­len av slag­mar­ken.

Li­ke­vel var det Na­po­lé­on som had­de ho­ved­an­sva­ret for nederlaget. Han had­de gitt Ney ord­ren om å mar­sje­re mot Luckau, men in­for­mer­te ikke Ney i tide om at pla­ne­ne var end­ret. Mye ty­der på at Na­po­lé­on un­der­vur­der­te mot­stan­den Ney sto over­for. Med bare 60 000 mann had­de Ney li­ten mu­lig­het til å be­sei­re Karl Johans armé, som tal­te over 100 000 mann. Men Na­po­lé­on ser ikke ut til å ha gjort noe for­søk på å til­bake­kal­le Ney.

De sto­re ta­pe­ne ved Dennewitz in­ne­bar en alvor­lig re­duk­sjon av Na­po­lé­ons strids­kref­ter. Styrke­for­hol­det i Tysk­land end­ret seg mer og mer i de al­li­er­tes fa­vør. Det ble sta­dig vans­ke­li­ge­re for Na­po­lé­on å be­hol­de ini­tia­ti­vet. Net­tet var i ferd med å snø­re seg sam­men rundt den frans­ke kei­se­ren.

For de al­li­er­te var Dennewitz en stor opp­munt­ring, spe­si­elt for prøys­ser­ne, som had­de bå­ret ho­ved­tyng­den av kam­pe­ne. Med bare 45 000 mann had­de de stop­pet Neys fram­marsj og til­kjem­pet seg et over­tak mot Neys nes­ten 60 000. Det var først i slutt­fa­sen av sla­get at Karl Johans rus­se­re og svens­ker bi­dro til å gi Rey­ni­er nåde­stø­tet ved Gölsdorf. Den ag­gres­si­ve bru­ken av det rus­sis­ke og svens­ke ar­til­le­ri­et var utvil­somt av­gjø­ren­de for at Rey­ni­er ikke lyk­tes i å re­etab­le­re en for­svars­lin­je øst for Gölsdorf, men det­te kun­ne ikke over­skyg­ge det fak­tum at Bülows og Tau­ent­zi­ens prøys­se­re had­de be­sei­ret Neys armé nes­ten på egen hånd. Taps­tal­le­ne gjen­spei­let det­te. De prøys­sis­ke ta­pe­ne i drep­te og så­re­de over­steg 10 000 mann (me­d­reg­net kam­pen ved Zahna 5. sep­tem­ber), mens rus­ser­ne og svens­ke­ne nep­pe mis­tet mer enn hund­re mann.

Selv om Karl Jo­han til å be­gyn­ne med hel­hjer­tet ros­te prøys­ser­nes inn­sats,

ned­to­net han se­ne­re i brev og bul­le­ten­ger prøys­ser­nes rol­le og fram­he­vet hel­ler hvor­dan hans egen an­komst med rus­ser­ne og svens­ke­ne had­de av­gjort sla­get. Det­te bi­dro til å gjø­re ham upo­pu­lær blant prøys­ser­ne, som også sterkt mis­lik­te hans for­sik­ti­ge og pas­si­ve stra­te­gi. De mis­tenk­te den svens­ke kron­prin­sen for å ha for­ræ­ders­ke agen­da­er og had­de li­ten til­tro til hans felt­herre­egen­ska­per, noe som se­ne­re ble gjen­spei­let i tysk his­to­rie­skri­ving.

Opp­munt­ret av sei­e­ren ved Dennewitz økte de al­li­er­te pres­set mot Na­po­lé­on på alle fron­ter. I slut­ten av sep­tem­ber be­slut­tet Na­po­lé­on å for­la­te sin ope­ra­sjons­lin­je langs El­ben og trek­ke seg til­ba­ke vest­over. De al­li­er­te fulg­te opp med of­fen­si­ver fra sør, øst og nord. Na­po­lé­ons ma­nøv­re­rings­rom ble sta­dig mind­re, og i midt­en av ok­to­ber var de al­li­er­te i ferd med å om­rin­ge styr­ke­ne hans ved Leip­zig. Na­po­lé­on be­slut­tet å gjø­re et sis­te for­søk på å bry­te rin­gen ved en stor of­fen­siv 16. ok­to­ber. Det ble opp­tak­ten til «folke­sla­get» ved Leip­zig 16.–19. ok­to­ber, som med over en halv mil­lion del­ta­ke­re var det størs­te sla­get som noen­sin­ne had­de fun­net sted i Euro­pa, kan­skje i hele ver­den, og som end­te med Na­po­lé­ons størs­te ne­der­lag.

Prøys­sisk land­wehr-ka­va­le­ri fra Tau­ent­zi­ens korps an­gri­per ita­li­ensk infanteri i fransk tje­nes­te nord for Dennewitz i sla­gets førs­te fase. Il­lust­ra­sjon: Richard Knö­tel.

KARL JA­KOB SKARSTEIN

6. sep­tem­ber 1813 mar­sjer­te nes­ten 60 000 av Na­po­lé­ons sol­da­ter nord­over mot Ber­lin un­der kom­man­do av mar­sjall Michel Ney, kjent som «den tap­res­te av de tap­re». Mot seg had­de de en al­li­ert prøys­sisk-rus­sisk-svensk armé le­det av Neys tid­li­ge­re vå­pen­bror, eks-mar­sjall Jean Berna­dot­te, nå kron­prins Karl Jo­han av Sve­ri­ge.

I 1813 var ikke Na­po­lé­on like be­slutt­som og mål­be­visst som i sine glans­da­ger.

Na­po­lé­ons plan 30. au­gust 1813.

Mar­sjall Michel Ney had­de fått et vans­ke­lig opp­drag av Na­po­lé­on. Han var en hard­bar­ket kri­ger, men in­gen stor stra­teg.

Sve­ri­ges kron­prins Karl Jo­han, tid­li­ge­re mar­sjall Berna­dot­te, var en for­sik­tig hær­fø­rer som ret­tet blik­ket mot sine lang­sik­ti­ge mål.

Felt­to­gets be­gyn­nel­se. Be­ve­gel­ser og po­si­sjo­ner 5. sep­tem­ber.

Bo­gislav von Tau­ent­zi­ens prøys­sis­ke korps be­sto for en stor del av land­wehr-trop­per med be­gren­set tre­ning, men Tau­ent­zi­en vei­de opp for det­te med be­slutt­somt og klar­tenkt le­der­skap. Mar­sjall Ni­co­las Oudi­not fikk spar­ken som le­der for den frans­ke Ber­lin-ar

Mar­ke­ne nord for Dennewitz sett fra Vind­mølle­høy­den. I dag er vind­møl­len borte. Un­der sla­gets førs­te fase ble Tau­ent­zi­ens prøys­se­re dre­vet til­ba­ke til sko­gen i bak­grun­nen til ven­st­re. Foto: Karl Ja­kob Skarstein.

Fransk infanteri i 1812–1813. Il­lust­ra­sjon: Richard Knö­tel.

Ge­ne­ral Henri Ga­ti­en Ber­trand var en av Na­po­lé­ons fa­vo­rit­ter. Han var in­tel­li­gent og høf­lig, men had­de li­ten er­fa­ring med å lede et armé­korps på slag­mar­ken.

Prøys­se­ren Au­gust von Thü­men vis­te seg som en re­so­lutt og på­gå­en­de le­der ved Dennewitz.

Ge­ne­ral Jean-louis-ébé­né­ze Rey­ni­er var en pro­fe­sjo­nell og dyk­tig armé­korps­sjef som var høyt re­spek­tert av sine saks­is­ke trop­per. Men hans kri­tis­ke og in­tro­ver­te være­måte gjor­de at han kun­ne være vans­ke­lig å sam­ar­bei­de med. Neys ad­ju­tant, oberst Clou­et, ta

Kir­ken i Dennewitz sto der også un­der sla­get. Foto: Karl Ja­kob Skarstein.

Lud­wig von Bor­stells bri­ga­de ble holdt til­ba­ke av Karl Jo­han og an­kom slag­mar­ken sent, men spil­te li­ke­vel en vik­tig rol­le i kam­pe­ne om Gölsdorf.

Ut­sikt mot sør­vest fra Denk­mals­berg. Nie­der­görs­dorf i bak­grun­nen i høy­re bilde­kant. På mar­ke­ne i for­grun­nen kjem­pet Morands frans­ke infanteri mot prøys­ser­ne til Thü­men og Hes­sen Hom­burg. Foto: Karl Ja­kob Skarstein.

Kir­ken i Gölsdorf. Her ble det ut­kjem­pet blo­di­ge kam­per mel­lom prøys­se­re og sak­se­re. Foto: Karl Ja­kob Skarstein.

Mar­sjall Ney vis­te stor tap­per­het på slag­mar­ken, men mis­tet over­sik­ten og had­de li­ten for­stå­el­se for be­tyd­nin­gen av det som skjed­de uten­for hans eget syns­felt.

Ge­ne­ral Bülow set­ter i gang det sis­te an­gre­pet mot Gölsdorf.

Prøys­sisk infanteri stor­mer fram.

Prøys­ser­ne jub­ler over sei­e­ren og hyl­ler ge­ne­ral Bülow. I bak­grun­nen ses vind­møl­len ved Gölsdorf. Il­lust­ra­sjon: Richard Knö­tel.

ARTIKKELFORFATTEREN Karl Ja­kob Skarstein (f. 1970) har ho­ved­fag i his­to­rie fra Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Han har tid­li­ge­re ut­gitt Sto­re slag (Spar­ta­cus 2009), Kri­gen mot sioux­e­ne (Spar­ta­cus 2005), Un­der frem­me­de flagg: nord­menn i uten­landsk krigs­tje­nes­te 1800–1900 (For­svars­mu­se­et 2002) og Til vå­pen for det nye land: nors­ke inn­vand­re­re i den ame­ri­kans­ke bor­ger­krig (Cap­pe­len 2001).

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.