Skapt av mutasjoner

Vi er som vi er på grunn av en lang rekke mutasjoner.

Genene våre er 98,8 prosent lik sjimpansens. Selv om den forskjellen kan virke liten, vil det i en sekvens på tre milliarder tegn utgjøre store mengder kode.

Vi har felles aner med de andre store apedyrene. For rundt 10–15 millioner år siden fantes det verken sjimpanser, gorillaer eller mennesker. Da levde vår felles stam-primat, som hadde et viktig gen kalt RNF213.

Dette genets funksjon er ikke helt avklart, men en mutasjon som er funnet hos moderne mennesker, fører til en innsnevring av halspulsåren. Den store åren forsyner hjernen med blod, og forandringer i dette genet, mens vår forfar levde, antas å ha bidratt til en økt blodforsyning til de store apenes voksende hjerne. Men de andre apene utviklet allikevel ikke menneskenes intelligens. Flere gener har bidratt til utviklingen av våre kognitive evner med tiden.

Et område i genomet som kalles Human accelerated region 1 (HAR1), utviklet seg kort tid etter at forfedrene til mennesket og sjimpansen skilte lag for rundt fem–sju millioner år siden. Det viser seg i neocortex (hjernebarken), den senest utviklede delen av hjernen. Hos sjimpansen har molekylet som dannes av Har1-koden, en uorganisert struktur, men hos mennesket ser det ut som et kløverblad. Denne mer ordnede tendensen endrer uttrykket til andre gener, og endrer måten hjernen vår utvikler seg på.

Våre forfedre endte også opp med en duplikasjon av et gen kalt SRGAP2, som gjør det mulig for nervecellene i neocortex å danne sterkere forbindelser. Forandringene ble siden akkumulert i et gen kalt FOXP2, som bidrar til den språklige læreevnen ved å hjelpe oss med å konvertere vårt deklarative minne (minnet om fakta og begivenheter) til prosessorisk eller vanlig minne (den ubevisste langtidshukommelsen som gjør oss i stand til å utføre oppgaver).

Alle disse tre hjernestyrkende mutasjonene gagnet også våre nære slektninger neandertalerne. Men etter at våre forfedre skilte lag for 500 000– 600 000 år siden, har flere genetiske forandringer gitt Homo sapiens, altså oss, overtaket. Den ene forandringen var en endring i et gen kalt AHR, som bidrar til at vi kan skjerme oss mot de giftige virkningene av bålrøyk, og en annen var dupliseringen av et gen kalt AMY1, som koder for amylase, et enzym som bidrar til nedbrytningen av karbohydrater i maten vi spiser.

Over tid har alle disse små genetiske modifikasjonene sørget for at vi tilpasser oss de endrede livsbetingelsene og gjøre oss til klodens dominante art.

Små genetiske endringer skiller oss fra våre nærmeste levende slektninger.