Im­mun­for­sva­ret

Vet du hvor­dan kroppen din fun­ge­rer når den er un­der an­grep? Lær hvor­dan im­muncel­le­ne be­skyt­ter deg mot vi­rus og bak­te­ri­er.

Ny Vitenskap om Kroppen - - Innhold -

Hver dag blir du an­gre­pet av bak­te­ri­er. Uan­sett om du tar opp­vas­ken el­ler om du har sex, er de små or­ga­nis­me­ne rundt deg hele ti­den. Li­ke­vel hol­der du deg stort sett frisk. Det kom­mer av at kroppen fun­ge­rer som en godt sik­ret fest­ning, be­skyt­tet av mil­li­ar­der av små sol­da­ter som ald­ri so­ver. Nå skal du få bli med på en rei­se inn i im­muncel­le­nes fa­sci­ne­ren­de ver­den. Her får du vite mer om den fan­tas­tis­ke job­ben im­muncel­le­ne gjør.

VÅRT MAGISKE, MED­FØD­TE IM­MUN­FOR­SVAR

Først skal vi gjø­re et tanke­eks­pe­ri­ment: Tenk deg at du har 100 men­nes­ker i et klasse­rom, du gir dem hvert sitt sto­re ark og farge­bly­an­ter og ber dem teg­ne et for­svars­sys­tem. Hva tror du de teg­ner? An­ta­ke­lig gjet­ter du på di­gre fort med ugjen­nom­tren­ge­li­ge veg­ger, om­gitt av voll­gra­ver (kan­skje med hai­er i van­net der­som kunst­ne­ren har god fan­ta­si). En per­son som er mind­re opp­tatt av his­to­rie, teg­ner kan­skje la­ser­vå­pen, ra­ket­ter og ma­skin­pis­to­ler. År­sa­ken til at eks­pe­ri­men­tet er re­la­tivt for­ut­sig­bart, er at du har et be­gren­set an­tall valg­mu­lig­he­ter. Det sam­me gjel­der for det med­fød­te im­mun­for­sva­ret ditt. De for­svars­me­ka­nis­me­ne du er født med, er i prin­sip­pet de me­ka­nis­me­ne du har å vel­ge mel­lom hele li­vet.

Det med­fød­te im­mun­for­sva­ret ditt er krop­pens første­linje­for­svar og fun­ge­rer som smitte­vern al­le­re­de ved fød­se­len. Før vi­rus og bak­te­ri­er kan smit­te oss, må de på en el­ler an­nen måte tren­ge inn i kroppen. Det spil­ler in­gen rol­le om det er snakk om et lite vi­rus, en stor bak­te­rie el­ler en mas­siv orm – der­som kroppen kla­rer å sten­ge inn­tren­ge­ren ute, får den ikke gjort noen ska­de. En av im­mun­for­sva­rets vik­tigs­te opp­ga­ver er der­for å sør­ge for at in­gen uved­kom­men­de sni­ker seg inn gjen­nom krop­pens åp­nin­ger.

Kan du gjet­te hvil­ket or­gan som ut­gjør krop­pens vik­tigs­te, med­fød­te im­mun­for­svar? Det er fak­tisk hud­en din. Hud­en er men­nes­kets al­ler størs­te or­gan. Hvis du had­de dratt den av deg, had­de du gått ned hele tolv kilo i vekt! Hud­la­get un­der fot­så­le­ne dine er om­trent 12 gan­ger tyk­ke­re enn hud­la­get som dek­ker øye­lok­ke­ne, men hver enes­te centi­me­ter med hud dan­ner en ef­fek­tiv bar­rie­re som hol­der uøns­ke­de inn­tren­ge­re ute.

Mens slan­ger skif­ter ut hele skin­net sitt på én gang, kvit­ter vi oss kon­ti­nu­er­lig med gam­mel hud. Vi mis­ter fak­tisk om­trent 50 000 cel­ler i mi­nut­tet! Når du vet det, er det ikke len­ger like over­ras­ken­de at om­trent en mil­li­ard tonn støv i luf­ten rundt jor­da be­står av døde hud­cel­ler, selv om det li­ke­vel er litt ek­kelt å ten­ke på. Den po­si­ti­ve si­den av det er at krop­pens bar­rie­re mot ver­den uten­for hele ti­den for­nyes, og at hud­en din hol­der seg sunn og frisk.

Men dess­ver­re kan vi ikke være hund­re pro­sent ugjen­nom­tren­ge­li­ge. Vi er nødt til å spi­se og drik­ke, og vi er nødt til å pus­te. Dess­uten må vi kvit­te oss med di­ver­se av­falls­stof­fer. Der­for er kroppen full av hull, noe som er høyst ube­lei­lig sett fra et sik­ker­hets­per­spek­tiv. Men pro­ble­met er løst på en smart måte. Se på mun­nen din, for ek­sem­pel. Hver gang du pus­ter inn, føl­ger det med om­trent 10 000 bak­te­ri­er ned i lun­ge­ne. Hel­dig­vis inne­hol­der luft­vei­ene våre en rek­ke fel­ler som er ful­le av «ete­cel­ler». Det er hvi­te blod­le­ge­mer som kal­les makro­fa­ger og gra­nu­lo­cyt­ter. Ete­cel­le­ne ut­sond­rer et fint sek­ret som bak­te­ri­er og skitt set­ter seg fast i. Det skit­ne sli­met trans­por­te­res de­ret­ter ut av kroppen ved hjelp av mik­ro­sko­pis­ke hår som kal­les si­li­er. Si­lie­ne be­ve­ger seg 1000–1500 gan­ger i mi­nut­tet og tvin­ger sli­met ut av lun­ge­ne i en fart på om­trent to til tre centi­me­ter i mi­nut­tet.

«Vårt med­fød­te im­mun­for­svar er krop­pens første­linje­for­svar»

Mens lun­ge­ne es­kor­te­rer inn­tren­ger­ne høf­lig ut av kroppen, bru­ker tar­me­ne en litt mer gam­mel­dags me­to­de, nem­lig syre. Det er den­ne sy­ren som er år­sa­ken til at en nor­mal mage­sekk har en lite gjest­mild ph på 2, noe som fø­rer til at man­ge av mikro­or­ga­nis­me­ne som hav­ner i mage­sek­ken, umid­del­bart dør og går i opp­løs­ning. Histo­ri­en om hvor­dan den­ne sy­ren ble opp­da­get, er fak­tisk gans­ke gru­som.

Det hele be­gyn­te i juni 1822, på øya Michili­macki­nac i Michi­gans vill­mark. På den ti­den ut­gjor­de den fro­di­ge, grøn­ne øya som ot­ta­wa- og chip­pew­a­s­tam­men kal­te «kjempe­skil­pad­den», den al­ler vik­tigs­te han­dels­pos­ten for Ame­ri­can Fur Com­pany (grunn­lagt av Ame­ri­kas førs­te multi­mil­lio­nær, John Ja­cob Astor).

Den 20 år gam­le fangst­man­nen Alex­is St. Mar­tin ble skutt ved et uhell mens han sto i kø i Fur Com­panys bu­tikk. Sy­net som møt­te øyas enes­te lege, kun­ne lett pas­set inn i en hvil­ken som helst skrekk­film. «En bit av lun­ge­ne på stør­rel­se med et kal­kunegg stakk ut av kule­hul­let». Dess­uten had­de St. Mar­tin fått et hull i mage­sek­ken, og her rant fro­kos­ten hans ut på skjor­ten hans. Le­gen, som het Be­aumont og tid­li­ge­re had­de job­bet som mi­li­tær­lege, var sik­ker på at St. Mar­tin kom til å om­kom­me. Li­ke­vel gjor­de han hva han kun­ne, og klar­te utro­lig nok å lap­pe St. Mar­tin sam­men igjen og pleie ham frisk, i alle fall nes­ten. Hul­let i mage­sek­ken grod­de ald­ri helt, og St. Mar­tin av­slo Beamonts til­bud om å sy det igjen.

Med ti­den end­ret ikke bare den­ne fy­sis­ke ska­van­ken for­hol­det de­res, den på­vir­ket også forsk­nin­gens his­to­rie.

I lø­pet av de nes­te åre­ne ut­før­te Be­aumont 238 eks­pe­ri­men­ter der han hen­tet ut mage­syre og til­før­te St. Mar­tins mage­sekk for­skjel­li­ge ty­per mat og medi­sin gjen­nom det åpne hul­let. Se­ne­re skrev han et verk som har hatt stor inn­fly­tel­se på me­di­sinsk vitenskap. Her kon­klu­de­rer han blant an­net med at salt­syre (HCL) er den vik­tigs­te sy­ren i mage­sek­ken.

TILPASNINGSDYKTIGE SOL­DA­TER

La oss gjø­re et nytt tanke­eks­pe­ri­ment. Hvis vi ber 100 per­soner om å teg­ne et for­svars­sys­tem mot en spe­si­fikk trus­sel, vil­le re­sul­ta­tet sett an­ner­le­des ut enn etter den førs­te opp­ga­ven. Der­som vi for ek­sem­pel ber for­søks­per­sone­ne våre om å teg­ne et anti-dra­cu­la-for­svars­sys­tem, vil hvit­løk og hel­lig vann sann­syn­lig­vis være løs­nin­gen for man­ge, men hvis fien­den er Darth Va­der, er dis­se re­me­die­ne ubru­ke­li­ge. Den­ne ty­pen vå­pen, som bare kan bru­kes til å an­gri­pe en spe­si­ell fiende, er en vik­tig del av det vi kal­ler det spe­si­fik­ke im­mun­for­sva­ret vårt. Det spe­si­fik­ke im­mun­for­sva­ret an­gri­per fien­der som kla­rer å tren­ge seg for­bi det med­fød­te (el­ler uspe­si­fik­ke) im­mun­for­sva­ret og kan gjen­kjen­ne og over­vin­ne smitte­stof­fer som har an­gre­pet oss tid­li­ge­re.

Den­ne spe­si­fik­ke de­len av im­mun­for­sva­ret be­står stort sett av anti­stof­fer, Y-for­me­de pro­tei­ner som kan fes­te seg på bak­te­ri­er, pa­ra­sit­ter og vi­rus, og mer­ke dem slik at de hvi­te blod­cel­le­ne gjen­kjen­ner og øde­leg­ger dem.

Vår evne til å dan­ne et bredt spek­ter av anti­stof­fer er helt le­gen­da­risk. Vi kan fak­tisk lage mer enn én bil­lion for­skjel­li­ge anti­stof­fer. Det er fle­re anti­stof­fer enn det fin­nes stjer­ner i ga­lak­sen vår. Det be­tyr at hvis kroppen bare får nok tid på seg, kan den ut­vik­le anti­stof­fer mot alt fra van­lig for­kjø­lel­se til dø­de­lig pest.

Noen gan­ger blir vi imid­ler­tid an­gre­pet av en bak­te­rie el­ler et vi­rus som er så ef­fek­tivt at det dre­per oss før im­mun­sys­te­met kla­rer å pro­du­se­re nok spe­si­fik­ke anti­stof­fer.

And­re ty­per bak­te­ri­er og vi­rus kan end­re seg så raskt at im­mun­for­sva­ret ikke kla­rer å hol­de føl­ge. HIV er et vel­kjent ek­sem­pel på et vi­rus som end­rer over­flate­struk­tur så raskt at kroppen ikke kla­rer å be­kjem­pe det.

TRANSPLANTASJONER

Men im­mun­sys­te­met har fle­re opp­ga­ver enn å for­sva­re oss mot fa­rer i om­gi­vel­se­ne. Det spil­ler også en vik­tig rol­le i en rek­ke vik­ti­ge livs­hen­del­ser som svan­ger­skap og ved en or­gan­trans­plan­ta­sjon. Forsk­ning ty­der på at im­mun­for­sva­ret spil­ler en vik­tig rol­le når et be­fruk­tet egg skal fes­te seg til liv­mor­veg­gen. Det kan der­for være im­mun­for­sva­ret ditt som har skyl­den der­som du er så uhel­dig å opp­le­ve en tid­lig spon­tanabort.

Der­som du har be­hov for en or­gan­trans­plan­ta­sjon, kan im­mun­for­sva­ret ditt opp­fat­te det nye or­ga­net som et frem­med­le­ge­me og ska­de det så al­vor­lig at det ikke len­ger fun­ge­rer. Vi sier at kroppen av­vi­ser det frem­me­de or­ga­net. Den­ne pro­blem­stil­lin­gen kan unn­gås der­som det er mu­lig å trans­plan­te­re cel­ler fra et sted til et an­net på pa­si­en­tens egen kropp (au­to­log trans­plan­ta­sjon). I sli­ke til­fel­ler vil pa­si­en­tens im­mun­sys­tem na­tur­lig nok ikke an­gri­pe de trans­plan­ter­te cel­le­ne. Folk som for ek­sem­pel mis­ter tom­me­len, sli­ter for­ståe­lig nok med å bru­ke hån­den nor­malt. Noen vel­ger der­for å trans­plan­te­re store­tåa til hån­den, slik at den­ne kan bru­kes som en tom­mel. Det hø­res kan­skje rart ut, men en slik trans­plan­ta­sjon gir mye bed­re før­lig­het i hån­den og på­vir­ker ikke fo­ten i sær­lig stor grad.

Le­ger fra Mex­i­co og USA be­nyt­tet i 2014 pa­si­en­tens egne cel­ler på en enda mer im­po­ne­ren­de, og in­tim, måte. Fire unge kvin­ner som led av May­er-ro­ki­tansky-küs­ter-hau­ser Syn­dro­me (MRKHS), et syn­drom der kvin­ner er født helt el­ler del­vis uten va­gi­na, ble be­hand­let på føl­gen­de måte: Le­gen iso­ler­te cel­ler fra hver pa­si­ent og dyr­ket dem på en form av bio­lo­gisk ned­bryt­bart ma­te­ria­le. Etter gjen­nom­snitt­lig 6,75 års opp­føl­ging had­de hver av pa­si­en­te­ne gjen­nom­gått en vel­lyk­ket trans­plan­ta­sjon slik at de kun­ne fun­ge­re nor­malt sek­su­elt.

FØDT HELT FORSVARSLØS

I en­kel­te til­fel­ler, som for ek­sem­pel ved transplantasjoner, kan det se ut som im­mun­sys­te­met mot­ar­bei­der oss mer enn det hjel­per oss. Men histo­ri­en om Da­vid Vet­ter, en gutt som ble født uten im­mun­for­svar, er en sterk på­min­nel­se om hvor av­hen­gi­ge vi er av det­te for­svars­sys­te­met.

Da­vid var til ste­de i den­ne ver­den i bare 20 se­kun­der før han ble lagt i en ste­ril bob­le. Her måt­te han til­brin­ge res­ten av li­vet, slik at mik­ro­be­ne vi om­gir oss med, ikke skul­le ta li­vet av ham i lø­pet av bare noen da­ger. Dess­ver­re døde Da­vid bare tolv år gam­mel, på grunn av en in­fek­sjon han på­dro seg etter en mis­lyk­ket bein­margs­trans­plan­ta­sjon. Et av hans høy­es­te øns­ker, som de­sver­re ald­ri ble opp­fylt, var å få drik­ke Co­ca Co­la. Det nær­mes­te han kom til å få leke i ha­gen, var de seks gan­ge­ne han rakk å bru­ke den spe­sial­de­sig­ne­de drak­ten fra NASA til $ 50 000 (400 000 NOK) før han voks­te ut av den.

Da­vids his­to­rie er en trist på­min­nel­se om at vi er helt av­hen­gi­ge av im­mun­for­sva­ret for å hol­de oss i live. Det er ute­luk­ken­de tak­ket være for­svars­me­ka­nis­me­ne våre at vi ikke bare over­le­ver, men at vi vokser og tri­ves på den­ne skit­ne, vak­re, mik­ro­be­fyl­te klo­den.

«Det nær­mes­te han kom til å få leke i ha­gen, var de seks gan­ge­ne han rakk å bru­ke den spe­sial­de­sig­ne­de drak­ten fra NASA»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.