Bo­k­els­ke­ren i I

– Går det en dag uten at jeg har kjøpt en bok, fø­ler jeg meg ulyk­ke­lig, sier Sit­ki Al­tu­ner, som har viet sitt liv til bø­ker og bok­han­de­len sin i Istan­bul.

Rogalands Avis - - Helg -

De fles­te som har va­ert i me­tro­po­len Istan­bul kjen­ner godt til to om­rå­der i byen: Gam­le­byen med sul­ta­nens pa­lass, Ha­gia So­fia og Den blå mos­ke. Og det mo­der­ne sen­trum rundt Tak­sim og den over­fyl­te gå­ga­ten Istiklal, som slyn­ger seg ned­over mot Gala­ta­tår­net fra Tak­sim. Hvis man tar den­ne rusle­tu­ren ned­over Istiklal, kom­mer man om­trent midt­veis i ga­ten ned til Galata­sa­ray vi­dere­gå­en­de sko­le. Det­te er en sko­le som kan da­te­res til­ba­ke til 1481 og den elds­te sko­len i tyr­kisk his­to­rie. Ikke bare er sko­len av mo­nu­men­tal be­tyd­ning i tyr­kisk his­to­rie, men det er også på plas­sen uten­for sko­len at sva­ert man­ge po­li­tis­ke de­mon­stra­sjo­ner og mar­ke­rin­ger fin­ner sted. Selv om det, un­der dagens re­gi­me, er blitt langt faer­re av dem.

Hvis du snur ryg­gen til sko­len og tus­ler inn gata til høy­re, kom­mer du til en pas­sa­sje pre­get av stab­ler av bruk­te bø­ker. For­vil­ler du deg inn der, be­fin­ner du deg også raskt i en helt an­nen ver­den enn de hek­tis­ke, shop­ping­styr­te ak­ti­vi­te­te­ne i Istiklal.

I den­ne pas­sa­sjen Nar be­tyr ild, og tek be­tyr å brin­ge. Jeg vil­le kal­le opp bu­tik­ken min et­ter den­ne plan­ten, for jeg ten­ker at slik Pro­me­tevs brak­te kunn­ska­pen om il­den til men­nes­ke­ne, brin­ger bø­ker vik­tig kunn­skap av alle slag til men­nes­ker.

Når jeg spør ham om hvor hans vold­som­me in­ter­es­se for bø­ker kom­mer fra, for­tel­ler han at han voks­te opp i Kay­se­ri, hvor det i 30-åre­ne ble etab­lert et folke­in­sti­tutt i lands­byen hans, som en møte­plass og et sted for opp­la­e­ring og ut­dan­ning. I and­re eta­sje var det et bi­blio­tek. Sit­ki hus­ker godt den gang da han var fire år og in­sti­tut­tet sto i flam­mer. Min­net hans knyt­ter seg spe­si­elt til bø­ke­ne som kom flag­ren­de ned fra and­re eta­sje og så ut som fug­ler som tok fyr. I man­ge år se­ne­re had­de han den­ne skrek­ken for at fug­le­ne når som helst kun­ne be­gyn­ne å bren­ne. Først når han ble eld­re, for­sto han at bø­ke­ne ikke kom flag­ren­de ned av seg selv, men ble kas­tet ned som åpne bø­ker for let­te­re å ta fyr. Bok­bren­ning har han opp­levd fle­re gan­ger et­ter den­ne skjell­set­ten­de opp­le­vel­sen, både et­ter stats­kup­pet i 1971 og i 1980.

Det­te min­net om bø­ke­ne som bren­ner, har va­ert vik­tig for Sit­ki og grun­nen til at han har viet sitt liv til bø­ker. Et­ter kup­pet i 1971 ble han tatt inn til for­hør ene og ale­ne for­di han les­te bø­ker, og de lur­te på den­ne sto­re in­ter­es­sen for bø­ker. Han ble fengs­let og satt 70 da­ger i feng­sel i Eski­se­hir. Hans re­ak­sjo­ner på re­gi­met gjor­de at han i 1973 ble med­lem av kom­mu­nist­par­ti­et, selv om det var il­le­galt.

Han for­tel­ler at det at han ble ak­tiv kom­mu­nist, gjor­de at han for­sto mye mer av det han tid­li­ge­re ikke had­de for­stått. Først og fremst for­di han be­gyn­te å lese om ma­te­ria­lis­men, og den lik­te han langt bed­re, for­tel­ler han, enn den høyt­fly­gen­de idea­lis­men som også fan­tes in­nen so­sia­lis­men.

Sit­ki var lite be­geist­ret for den so­sial­rea­lis­tis­ke lit­te­ra­tu­ren, si­den den «var full av ro­bo­ter og ikke men­nes­ker». Det­te var en lit­te­ra­tur som fjer­net seg fra le­ser­ne i sin hang til idea­lis­me og pro­pa­gan­da.

– Men hva les­te du, hva var dine fa­vo­rit­ter? spør jeg.

– Fa­vo­rit­te­ne mine har all­tid va­ert de sto­re klas­si­ker­ne, Tol­stoj, Dosto­jev­skij, Faulk­ner, He­ming­way, Nazim Hik­met, Ya­sar Ke­mal. De le­ser jeg gang på gang, og de er like gode nå som førs­te gang jeg les­te dem. El­lers le­ser jeg jo alt, leg­ger han til på sin lune måte.

Bok­hand­le­ren pre­si­se­rer at for ham er det vik­tigs­te å va­ere udog­ma­tisk og fritt ten­ken­de i for­hold til all form for dog­ma­tikk, og der­for er også klas­si­ker­ne «the pil­lars of the earth», som han sier. De gir kon­ti­nu­er­lig na­e­ring til fri tenk­ning.

Or­han Pa­muk er en na­er venn, han kom­mer hit ofte. Sit­ki Al­tu­ner

Jeg spør ham ut om den po­li­tis­ke si­tua­sjo­nen i Tyr­kia, og da får jeg en his­to­rie­time i tyr­kisk venstre­si­de­po­li­tikk.

– De so­sia­lis­tis­ke grup­pe­ne i Tyr­kia har all­tid mang­let ev­nen til å bli til en stør­re so­si­al be­ve­gel­se, opp gjen­nom his­to­ri­en har de va­ert man­ge og opp­trådt hver for seg, ofte også som vol­de­li­ge små­grup­per. Op­po­si­sjo­nen i Tyr­kia klar­te ald­ri å opp­nå re­ell opp­slut­ning fra fol­ket, po­eng­te­rer han.

– Men høyre­si­den har va­ert godt or­ga­ni­sert. Et­ter kri­gen har USA all­tid fulgt nøye med på det som skjer i Tyr­kia. Tyr­kia var stra­te­gisk sva­ert vik­tig for USAS anti­kom­mu­nis­tis­ke pro­sjekt et­ter kri­gen. Høyre­si­den star­tet en fel­les or­ga­ni­sa­sjon som ble kalt An­ti-kom­mu­nis­tisk kamp­or­ga­ni­sa­sjon, og den gang så var de­res vise­for­mann Fet­hul­lah Gü­len. De for­mid­let blant an­net at det ikke bare var fem grunn­leg­gen­de as­pek­ter ved islam, men også et sjet­te, og det var å kjem­pe mot kom­mu­nis­men. Det var en ame­ri­kansk­in­spi­rert isla­mis­me på 50-tal­let. Man­ge men­te den gang at det å dre­pe en kom­mu­nist, var en del av det å va­ere en god mus­lim.

Bo­k­els­ke­ren fort­set­ter å for­tel­le om kup­pe­ne som har fulgt hver­and­re tett i Tyr­kia, og hvor­dan dis­se sys­te­ma­tisk har brutt ned den de­mo­kra­tis­ke for­stå­el­sen og mu­lig­he­ten til å byg­ge et so­lid de­mo­kra­ti.

– Pro­ble­met er at i hele den mo­der­ne tyr­kis­ke his­to­ri­en har det va­ert en sterk un­der­strøm av kon­ser­va­ti­ve, na­sjo­na­lis­tis­ke re­li­giø­se, og det er den­ne un­der­strøm­men i lan­dets his­to­rie som nå sit­ter i re­gje­rin­gen. Jeg hus­ker hvor­dan en kjent øko­nomi­pro­fes­sor ved Istan­bul uni­ver­si­tet, Idris Kücükö­mer, skrev om det­te al­le­re­de på 60-tal­let i bo­ken Ves­ter­ni­se­ring: Stat­lig frem­med­gjø­ring (1969). Kücükö­mer for­ut­så den gan­gen det som nå har skjedd, og han kal­te det «the ty­ranny of back­ward­ness». Han ble tatt til inn­tekt for de kon­ser­va­ti­ve, mens hans øns­ke var å ad­va­re om det som vil­le kom­me til å skje. Nå har den­ne strøm­men vokst seg sterk og blitt til en vold­som elv, suk­ker Sit­ki.

Sit­ki sam­men­lig­ner fram­veks­ten av den­ne un­der­strøm­men med det som har skjedd i USA de sis­te åre­ne. Den­ne un­der­strøm­men har nå fått til­gang til makt og pen­ger, men pro­ble­met er at det føl­ger in­gen kul­tu­rell ut­vik­ling el­ler øns­ke om å vi­dere­ut­vik­le mang­fol­det i den tyr­kis­ke kul­tu­ren i den­ne nye rik­manns­grup­pen. For Sit­ki og hans kja­er­lig­het til bø­ker er ikke det­te en god ut­vik­ling.

– Hva med nå­va­eren­de pre­si­dent, han har jo sagt at han skal bli sit­ten­de til hundre­års­da­gen for re­pub­lik­ken i 2023. Tror du det vil skje?

Et

de­mo­kra­ti kan må­les et­ter hvor­dan en re­gje­ring be­hand­ler sine for­fat­te­re og kunst­ne­re, i Tyr­kia.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.