Neil Youngs ar­ki­ver

Arkivene til Neil Young er ful­le av inn­spil­lin­ger som ikke ble gitt ut. Her kom­mer et 41 år gammelt al­bum for førs­te gang, sam­men med en boks med de albumene som vir­ke­lig kom i for­kant – noen av hans al­ler ster­kes­te sa­ker.

Rogalands Avis - - Forside - GEIR RAKVAAG Twit­ter: @Geirrakvaag geir.rakvaag@dags­avi­sen.no Jour­na­list i kul­tur­av­de­lin­gen

11. au­gust 1976 gikk Neil Young i stu­dio, ale­ne med gi­ta­ren, sat­te seg ned, og spil­te inn ti helt nye sanger. «You re­ady, Briggs», spør Young til sin pro­du­sent Da­vid Briggs. Og bån­det går. Først med «Pocahontas», en av de sin­tes­te, tris­tes­te og vak­res­te san­ge­ne som er la­get, noen ste­der, noen gang. Etter­fulgt av «Pow­der­fin­ger», en av de flot­tes­te.., ja, alle som er sånn al­min­ne­lig kjent med Neil Youngs ar­bei­der vet hvor jeg vil. Han fort­set­ter sånn i en halv­ti­mes tid. Men bare to av dis­se san­ge­ne blir ut­gitt for al­ler førs­te gang: «Ha­waii» og «Gi­ve Me Strength».

I memoarene «Special Deluxe» for­tel­ler Neil Young at han i hav­net i bakleksa i 1976, men for mye ma­te­ria­le, for lite tid i stu­dio. Der­for spil­te han inn nye sanger hver gang han had­de tid og sted. «Den perfekte innspillingene? Det får noen and­re ta seg av. Jeg må pas­se på mine egne sanger», skri­ver han.

Neil Young har all­tid va­ert en artist som har så mye på hjer­tet at han er i gang med nye al­bum før de for­ri­ge er fer­di­ge. Som noen gan­ger får den førs­te fikse ide­en et­ter den and­re, ombestemmer seg, og selv i godt vok­sen al­der renner over av mer el­ler mind­re gjennomtenkte påfunn. Bes­te (el­ler verste) ek­sem­pel i mo­der­ne tid er det nederlagsdømte ar­bei­det med Pono-spilleren, et eget sys­tem for op­ti­mal di­gi­tal lyd, kombinert med utgivelsen av al­bu­met «A Letter Home», la­get i en auto­ma­tisk innspillingsboks med den dårligste ly­den det går an å ten­ke seg. Mel­lom nye al­bum, nye turneer, som hol­der på og hol­der på, åp­ner han av og til de gam­le arkivene for å gi et innblikk i hvor­dan ting kun­ne ha blitt.

Neil Young hør­te «Hitchhiker» som en rek­ke sanger med en logisk

sam­men­heng, som bur­de kom­me ut slik de var. Plateselskapet var ikke helt enig. De had­de fått nok av Youngs eksentriske påfunn, som ikke pas­set helt inn i konforme ide­er om salgbare ut­gi­vel­ser. At Young selv ga et­ter den gan­gen innrømmer han kom av at han ikke var helt skjerpet un­der innspillingene – kan­skje tvert imot, slik livsstilen hans var på den tida. Li­ke­vel er det er vans­ke­lig å høre svakhetstegn over 40 år etter­på. Tittelåten på «Hitchhiker» var en ut­le­ve­ren­de beretning om hans egen om­gang med narkotika, en inntrengende bekjennelse som slut­ter med «I’m thankful for my children/and my faithful wife». Da han omsider spil­te den inn igjen, for «Le Noise» i 2010 var inn­hol­det sann­syn­lig­vis et fjernt (i dob­belt forstand) min­ne. I 1976 var det al­vor.

«Hitchhiker» føyer seg inn i en rek­ke helhetlige al­bum Neil Young sat­te sam­men, spil­te inn, men ald­ri ga ut. Det had­de føyd seg inn i et bil­de av en po­pu­la­er artist som var blitt uforutsigbar. Young har selv fortalt at han inviterte sin nabo Carole King hjem for å høre på «Hitchhhiker». Hun var sjokkert over at han tenkt å slip­pe innspillingene løs på folk, uten and­re mu­si­ke­re in­volvert. Skul­le det­te va­ert gitt ut? Det had­de i så fall spolert utgivelsen av «Rust Never Sleep», der tre av de bes­te san­ge­ne hav­net til slutt. «Pocahontas» til og med slik den ble innspilt på «Hitchhiker», men noen enkle pålegg. «Rust ...» ble en av de al­ler størs­te toppene i Young kar­rie­re.

Utgivelsen av «Hitchhiker» kom­mer, kan­skje ikke helt til­fel­dig, sam­men med en boks som sam­ler Neil Youngs ut­gi­vel­ser fra pe­rio­den i for­kant. «Official Release Series 05» inne­hol­der albumene «Time Fades Away», «Tonight’s The Night» og «On The Beach», samt «Zuma» som tok ham til­ba­ke på et mer allment gangbart spor.

Et­ter «After The Goldrush» og «Harvest» var Neil Young blitt en av ver­dens mest folke­k­ja­ere ar­tis­ter. I ste­det for å gi det­te fol­ket mer av det de vil­le ha fort­sat­te Young med å gi ut tre av sine mør­kes­te pla­ter i åre­ne som fulg­te. «Time Fades Away», «On The Beach» og «Tonight’s The Night» kan godt hø­res som en tri­lo­gi, men ikke så man­ge hør­te dem i det hele tatt. «Time Fades Away» var ei konsertplate tatt opp på turneen like et­ter «Harvest», der sangeren skuf­fet pub­li­kum med å fram­føre for det mes­te helt nye låter. Etter­på spil­te han inn den eks­tremt følelsesladede «Tonight’s The Night», som først hørtes så skrem­men­de ut at in­gen vil­le slip­pe den løs på pub­li­kum. I ste­det kom «On The Beach», med en nes­ten like na­ken og ut­le­ve­ren­de Neil Young. Han var fort­satt pla­get av dødsfallene til Crazy Horse-gitaristen Danny Whitten og roadien Bruce Berry, som var hovedpersonene i san­ge­ne på «Tonight’s the Night». Han had­de sine egne personlige pro­ble­mer i til­legg, og virket også forvirret og frust­rert over ut­vik­lin­gen i sin egen kar­rie­re.

Pla­te­ne var von­de å set­te seg inn i, og vans­ke­li­ge å ak­sep­te­re for man­ge. I dag er det en van­lig opp­fat­ning at dis­se også er tre av hans al­ler bes­te ut­gi­vel­ser. «Time Fades Away» er med det­te å få på CD for al­ler førs­te gang. Kan­skje litt sent i for­hold til Cd-en som fe­no­men, men det sier litt om hvor­dan dis­se ut­gi­vel­se­ne ble mot­tatt i sin sam­tid. Helt uve­sent­lig for plateselskapet, sann­syn­lig­vis et ømt punkt for Young selv, som kan ha tenkt at folk jam­men skul­le få slip­pe å høre «Time Fades Away» igjen, hvis de had­de så mye mot den i ut­gangs­punk­tet.

Midt i den­ne pe­rio­den spil­te Neil Young inn enda et al­bum, «Home­grown», som han syn­tes var et av de bes­te han had­de la­get, men som han også lot va­ere å utgi. Det ble til og med la­get en for­si­de til cove­ret, men det fore­truk­ne ut­val­get av 16–17 låter er fore­lø­pig ikke kjent for and­re enn Young selv. Noe sier oss at Neil Youngs roms­te­ring i sin egen for­his­to­rie bare kom­mer til å fort­set­te og fort­set­te…

Neil Young på 70-tal­let, da noen av hans verste år ble de bes­te kunst­ne­risk sett.

FOTO: NTB SCANPIX

Neil Young 40 år et­ter – og fort­satt like ak­tiv.

FOTO: GARY BURDEN

NEIL YOUNG «Hitchhiker» Re­pri­se/war­ner

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.