MØT FOR­FAT­TER AN­NE B. RAGDE I PORTRETTET

An­ne B. Ragde ha­ter sol og som­mer. Men når høsten kom­mer, går hun lyk­ke­lig i gang med å san­ke, syl­te, fry­se og pro­mo­te­re.

Rogalands Avis - - Forside - An­ne B. Ragde For­fat­ter ■ HAN­NE MA­UNO ■ MIMSY MØLLER (FOTO)

Av An­ne Birke­feldt Rag­des gri­ma­ser

skjøn­ner vi at hun har skik­ke­lig vondt i ryg­gen når hun rei­ser seg fra so­fa­en for å hil­se på Dags­avi­sen. Hun na­er­mest vak­ler inn på møte­rom­met vi skal få låne av for­la­get hen­nes, Ok­to­ber, og styr­ket av par smerte­stil­len­de set­ter hun seg tungt ned ved vin­du­et. Selv om det egent­lig er best for hen­ne å stå.

– Du har hatt et «smerte­hel­ve­te», sa du til TV 2 i mor­ges. Og så sa du at du måt­te stå og skri­ve de ti sis­te da­ge­ne da du skul­le gjø­re boka di fer­dig, og ...

– Har du fått satt den i gang? av­bry­ter Ragde og my­ser nys­gjer­rig bort på jour­na­lis­tens bånd­opp­ta­ker.

– AE syns ae ser den ligg` bak­om kop­pen din der?

– Hm, kan­skje jeg gjem­mer den for deg?

– Å sånn ja, ha­ha­ha! Nei, ae tenkt` bare at det kan­skje vart litt dår­lig lyd på den, når den ligg` sånn gjømt bak­om fa­tet der. Men okei, da e` ae klar! Ja­da, fo­to­gra­fen har al­le­re­de tatt bil­der, også ett der jeg sto og røk­te. Un­der et «røy­king for­budt»-skilt, da, vet du!

Men nei. Det­te skal ikke bli enda et in­ter­vju der An­ne B. Ragde for­tel­ler om sin nye bok i Ne­s­hov-se­ri­en, om Mar­gi­do, Tor­unn, Krum­me og Er­lend, mens jour­na­lis­ten sam­ti­dig egent­lig er mest opp­tatt av å hol­de nøye rede på hvor man­ge røyk for­fat­te­ren rek­ker på et halv­an­nen ti­mes in­ter­vju. Men Dags­avi­sen kan i alle fall kon­sta­te­re at den nye boka hen­nes er den fem­te i Ne­s­hov-se­ri­en («Lieb­ha­ber­ne»), og at hun får lov av for­la­get å røy­ke in­ne, bare vi pas­ser på å ha vin­du­et åpent og luf­te godt. Et­ter hvert gir et støy­en­de press­luft­bor fra gata uten­for sitt be­syv med i sam­ta­len, så Ragde had­de all grunn til å be­kym­re seg for kva­li­te­ten på opp­ta­ket på jour­na­lis­tens veg­ne.

– Men hva har skjedd med ryg­gen din?

– Kom­pre­sjons­brudd. Mel­lom «TH 8» og «L1», sier Ragde sak­lig.

– Tok du no­ta­ter hos le­gen?!

– Nei, men jeg har fått ut­skrift fra Mr-en. Det er to rygg­søy­ler som er mo­sa inn i hver­and­re sånn cir­ka midt på ryg­gen. Det skal visst «gro av seg selv». Ja, jeg kun­ne sik­kert kan­sel­lert alt i dag på grunn av den ryg­gen, men det kun­ne ikke fal­le meg inn i halv­søv­ne. «Du kan vel ta et in­ter­vju selv om du har vondt i ryg­gen!» had­de nok mam­ma sagt. «Da får du hel­ler drop­pe den fes­ten etter­på!» «Nei, mam­ma, klart jeg skal på fest», sier jeg, men da sva­rer nok hun: «Da får du ta begge de­ler. Kla­rer du det ene, kla­rer du det and­re!».

An­ne B. Rag­des mor Bir­te døde vår­en 2012. Men det for­hind­rer ty­de­lig­vis ikke at mor-dat­ter-sam­ta­le­ne fort­satt på­går, men nå i dat­ter An­nes hode. Det fins også en bok om det­te na­ere for­hol­det, Rag­des egen kri­ti­ker­ros­te ro­man «Jeg har et tep­pe i tu­sen far­ger» (2014). «Gis­pen­de ut­le­ve­ren­de om for­eld­re­ne, navn­git­te na­bo­er og and­re men­nes­ker», skrev VGS an­mel­der. Men hun skrev også: «Først og fremst er det som tref­fer det ster­ke portrettet av mo­ren som mor, hus­mo­ren med stor H, som med en ur­kraft av styr­ke kjem­per og sli­ter for et godt, an­sten­dig liv for seg og sine døt­re». Boka var også Rag­des opp­gjør med det hun men­te var elen­dig be­hand­ling av mo­ren på et syke­hjem i Oslo, men mest av alt hand­ler den om to søst­res opp­vekst med en ens­lig mor i blokk i Trond­heim på 1960- og 1970-tal­let. Mo­ren var dansk, job­bet på en plast­pose­fab­rikk og tok imot be­stil­ling på bro­de­ri og strik­king («Mam­ma kun­ne strik­ke en fiks fer­dig Ma­ri­us-gen­ser i her­restør­rel­se på ei helg, mens hu så på TV»). Hun var dess­uten nøy­som­he­ten og opp­finn­som­he­ten selv. Hun fikk mye god mat ut av pine­tran­ge bud­sjet­ter, og hen­nes dyk­tig­het som hus­mor har satt sitt ster­ke preg både på An­nes eget liv, og bø­ke­ne hen­nes. In­gen har som An­ne B. Ragde skild­ret ty­pisk, ofte usyn­lig «kvinn­folk­ar­beid» som mat­la­ging, vas­king, stry­king og hek­ling. De bok­an­mel­del­se­ne der hun har fått ros for å gjø­re ak­ku­rat det, har gjort Ragde eks­t­ra glad. Så grun­dig har hun gått til verks i mat­be­skri­vel­se­ne i Ne­s­hov-se­ri­en, at for­la­get hen­nes i Frank­ri­ke har bedt hen­ne skri­ve en koke­bok med opp­skrif­ter ute­luk­ken­de fra den fik­ti­ve fa­mi­li­en på Byne­set. Hun be­gyn­ner med det til vår­en.

– De vil ha opp­skrif­ter på fiske­bol­ler og kjøtt­ka­ker og alt mu­lig. Jeg kom­mer nok til å skri­ve om stekt sild, og da må jeg sjek­ke for­skjel­li­ge ting, som had­de de dill på Byne­set den gan­gen? Had­de de per­sil­le?

– Så om en stund kan det hen­de at det står folk i frans­ke hjem og la­ger nors­ke fiske­bol­ler?

– Ja­da. Men jeg tror jeg skal råde dem til å få tak i nors­ke fiske­bol­ler på boks, de bør slip­pe å lage dem selv. Men da skal jeg be dem ikke kas­ta kraf­ta, for den skal vi bruk`i be­cha­me­len, alt­så i kvit­sau­sen! De kan ha re­ker til, og ba­con, po­te­ter ... Å, jeg er så glad i fiske­bol­ler, jeg kun­ne ha spist det på jul­af­ten, jeg.

– Jeg så en an­mel­der som syns at du i den nye boka di bru­ker litt vel mye tid på hvor­dan man best ste­ker ba­con?

– Det kan ald­ri bli for my` ba­con! kom­mer det kon­tant fra Ragde.

– Og det er hel­ler in­gen­ting som er «for kje­de­lig» å skri­ve om. Hvor­for kan ikke jeg skri­ve om hver­dags­ar­beid, når Knaus­gård for jeg vet ikke hvil­ken gang i sine bø­ker be­skri­ver hvor­dan har lar en te­pose fal­le ned i et krus, mens han ser van­net «sti­ge opp langs veg­ge­ne» i kru­set, itj` sant? Da kan vel ae skriv` om vas­king? sier Ragde, som un­der­stre­ker at hun selv er vel­dig glad i å vas­ke hjem­me hos seg selv i lei­lig­he­ten i Trond­heim.

– Men jeg er ikke så glad i å støv­suge. Strengt tatt er jeg ikke så vel­dig på det­te med gulv. Men la meg vas­ke vin­du­er, tør­ke støv, el­ler ... Det e` all­tid sjai­na hjem­me te` mae, sier Ragde til­freds.

Og nå som høsten er her, våk­ner også bonde­kjer­rin­ga i An­ne B. Ragde til liv. Mens mo­ren hen­nes var en be­lest stor­by­jen­te fra en mid­del­klasse­fa­mi­lie i Kø­ben­havn, kom fa­ren fra en li­ten vest­lands­gård i Od­da i Horda­land, der de bod­de noen år fram til An­ne var tre og flyt­tet til Trond­heim. Lil­le An­ne til­brak­te man­ge som­mer­fe­rier på går­den hos far­mor og far­far, og er den dag i dag på­fal­len­de opp­tatt av øko­lo­gisk land­bruk, kort­reist mat, «happy pigs» og dis­trikts­po­li­tikk («AE e` vel­dig imot sen­tra­li­se­ring»). Ragde er syn­lig stolt av at halv­par­ten av hen­ne er traus­te bonde­ge­ner.

AE må san­ke. AE må syl­te. Og ae må frys` ned.

– Høsten er vir­ke­lig min års­tid. Da er jeg fer­dig med skri­vin­ga og det er ut for å gjø­re pro­mo for bø­ke­ne mine. Men da blir jeg også vel­dig sånn bonde­kjer­ring. AE må san­ke. AE må syl­te. Og ae må frys` ned.

Ragde ser al­vor­lig på oss over bor­det.

– Det bare kom­mer over deg?

– Det kom­mer over meg. Vel­dig. Det må gjø­res. Det er ikke bare å fyl­le noen ba­er i en fry­ser, jeg må gjø­re noe or­dent­lig. Og jeg må pluk­ke sopp ... Alt det­te må jeg ta meg tid til, selv om jeg i høst skal rei­se ut med boka mi. I til­legg ba­ker jeg vel­dig mye til jul, la­ger lam­merull og fry­ser ned, og i midt­en av no­vem­ber be­gyn­ner jeg med den en­gels­ke jule­kaka, som må dyn­kes en gang per uke fram til jul.

– Jeg har lest at du ha­ter sol og som­mer?

Ragde nik­ker iv­rig.

– Det stem­mer. AE ha­te` sol! Høsten er for meg num­mer en, vin­te­ren num­mer to, vår­en num­mer tre, mens som­mer­en kom­mer som num­mer 10.

– Hvor­for li­ker du ikke sol, da? spør fo­to­gra­fen litt be­tut­tet.

– Jeg blir så vel­dig, vel­dig varm. Barne­bar­net mitt, lil­le Sver­re på snart fire år, sier når han kry­per opp i sen­ga mi: «Far­mor, du er en ovn!» Han er vir­ke­lig mitt livs lys, den lil­le gut­ten der. Og så må lik­som alt va­ere så lyst og lett når det er sol. Det blir så mye mas: «Åh, vi må mø­tes på ute­kafé, åh, vi må gril­le, vi må

på båt­tur!» Og alle er så in­tenst gla­de for at so­la skin­ner og jeg ten­ker bare: «Oh, Je­sus Christ! Gi mae en regn­va­ers­dag så ae får kvilt mae litt, alt­så.» – Men du dro en, enes­te gang til Sy­den, for ditt enes­te barns skyld?

– Ja, det der var rein morsk­ja­er­lig­het, alt­så. Søn­nen min Jo var li­ten og vil­le så gjer­ne til Sy­den. På Mallor­ca var det 32 gra­der og gru­somt. Jeg tel­te mi­nut­ter til jeg var hjem­me igjen! Mi­nut­ter! Jeg gikk inn bu­tik­ker med air­con­dition og så på in­tet­si­gen­de ting – bare for å få pus­te litt. Da jeg gikk ut av fly­krop­pen på Vaer­nes et­ter den uka, ble jeg møtt av 15 gra­der og dusk­regn. Jeg reg­ner det som mitt livs lyk­ke­ligs­te øye­blikk! – Du er sik­kert opp­vokst med: «Men du kan da ikke sit­te in­ne i det­te fine va­e­ret»?

– Ja, og alt det pres­set om at du må va­ere lyk­ke­lig. Den verste må­ne­den var egent­lig mars, med ny­snø, sol, søn­dag og ski, og jeg bare vil­le sit­te hjem­me og lese den nye Nancy Drew-boka mi. Helve­tes ski og ut og gå, alt­så! Jeg har gitt bort alle ski­ene mine til min dans­ke fa­mi­lie. – Ja­ha, så DE li­ker alt­så å gå på ski?

– Ja, de els­ker å gå på ski, de. Jeg har fort­satt na­er kontakt med min dans­ke fa­mi­lie. Mine søs­ken­barn, de­res barn, og så tan­te Lizzi, da, sier Ragde, og for­tel­ler at det var hun og tan­te Lizzi som kjør­te tur på Nord-sja­el­land for å fin­ne vil­la­en til Er­lend og Krum­me i «Lieb­ha­ber­ne». De fant vil­la­en, og en vik­tig ting til.

– Vi kjør­te for­bi et om­rå­de i høy­pris­klas­se, med sto­re tom­ter na­ert stran­da. Da så jeg et skilt: «Nytt pro­sjekt for lieb­ha­ve­re», sto det på dansk. «Der har vi tit­te­len», sa jeg til tan­te. «Lieb­ha­ber­ne»! Det kan bety «ting du set­ter stor pris på», men jeg me­ner det også kan hand­le om folk som har noe kja­ert. – Så du kan slå over i dansk hvis du vil?

– Ja, det ka` jeg da! Jeg ka` da slet ik` for­stå norsk! sier Ragde på det som for Dags­avi­sen hø­res ut som pa­ere dansk. Så leg­ger hun til:

– Og over­ho­ved­et ik` trøn­dersk. Det ka` jeg da slet ik`.

En an­nen arv An­ne B. Ragde har fra sin dans­ke mor, er en sterk kja­er­lig­het til bø­ker og lit­te­ra­tur, en soft spot for par­ti­et Høy­re og en dyp skep­sis til so­sial­de­mo­kra­ti­et. Ragde er me­get for­nøyd med at det ikke ble re­gje­rings­skif­te den­ne gan­gen.

– AE går for Er­na og Siv, så de­fi­ni­tivt. Jeg syns ikke de rødgrøn­ne fikk til noe. Jonas er su­ve­ren, han, men jeg er ikke noe glad i Ar­bei­der­par­ti­et. Jeg er ikke glad i LO, det pampe­vel­det der, og jeg syns det er usun­ne kob­lin­ger mel­lom Ap og LO. Mam­ma var fab­rikk­ar­bei­der, men hun stem­te Høy­re. Hun var all­tid fullt ut be­visst at hun had­de en jobb for­di det var en som had­de star­ta den fab­rik­ken, tok an­svar for å skaf­fe nye ord­rer, løn­na dem og skap­te ar­beids­plas­ser, for­tel­ler Ragde.

– Det­te her var på 60- og 70-tal­let, og mam­ma job­ba sam­men med kom­mu­nis­ter og Akp-ere. Alle var kom­mu­nis­ter – bort­sett fra mam­ma! Hun kom nes­ten i hys­te­ri da jeg fulg­te re­dak­tø­ren min, Geir Gul­lik­sen, hit til det da så ra­di­ka­le Ok­to­ber for­lag. «Jaså, så din re­dak­tør er kom­mu­nist?» spur­te hun an­kla­gen­de. «Nei da, mam­ma», sa jeg. Men sam­ti­dig var hun vel­dig be­geist­ret for Jon Miche­let, for ham had­de hun møtt da de begge del­tok i et spørre­pro­gram. Mam­ma kun­ne «alt», hun var en geo­gra­fi-wizard og et le­ven­de lek­si­kon. Det sam­me var Jon, så de to pas­sa godt i lag. «Men han er da kom­mu­nist, mam­ma?» sa jeg. «Ja, men han er jo så kjekk og dyk­tig!» Men hun hata Ok­to­ber for­lag, sier Ragde for­nøyd.

– Det had­de nok også noe med at vi bod­de ved si­den av Ok­to­ber bok­han­del i Trond­heim på 70-tal­let, og dit kom det jo sta­dig bombe­trus­ler. Da måt­te vi ut i nattøy­et midt på vin­te­ren og sånn. – Men her sit­ter du, man­ge år sei­ne­re, og er fort­satt i Ok­to­ber for­lag?

– Ja, og ae rik­ke mae ikke fra Ok­to­ber, ad­va­rer Ragde, som tross sin bor­ger­li­ge inn­stil­ling triv­des godt med tids­ån­den da hun var ten­åring på det ra­di­ka­le 70-tal­let. Rik­tig­nok gikk hun med «Ja til Eec»-buttons på sko­len, men det var mest for å pro­vo­se­re. (For egent­lig var hun imot). Og hun vir­ke­lig dyr­ket mu­sik­ken på den tida, sa­er­lig Da­vid Bowie, men også Uriah He­ep, Led Zep­pe­lin og – Chet At­kins.

– Jeg had­de noen pla­ter som in­gen måt­te se. Fikk jeg uan­meldt be­søk, kas­ta jeg dem in­nerst i ska­pet. Det var Burt Bacha­ra­ch, Chet At­kins, noe Tam­la Mo­town ... Jeg tror til og med jeg had­de en pla­te av Ani­ta Bry­ant også, jeg, alt­så ... Det var jo skam­me­lig! Helt ute. Jeg, som gikk rundt i pon­cho og tre­sko, kun­ne da ikke spil­le Ani­ta Bry­ant og Chet At­kins!

Ok­to­ber for­lag er nok også glad for at An­ne B. Ragde ikke rik­ker seg der­fra, for i dag er hun en av mest­sel­gen­de for­fat­ter­ne der, sam­men med folk som Linn Ull­mann, Dag Sol­stad og den om­tal­te Jon Miche­let. Bø­ke­ne hen­nes er over­satt til 22 språk, men de lan­de­ne hun har slått or­dent­lig gjen­nom i, er Sve­ri­ge, Dan­mark og ikke minst Frank­ri­ke. Der er gjer­ne dis­se lan­de­ne hun prio­ri­te­rer når hun er ute og pro­mo­te­rer bø­ke­ne sine, gjer­ne nå om høsten.

– Jeg har ikke ka­pa­si­tet til å rei­se til alle land, jeg blir tross alt 60 år i de­sem­ber. Jeg syns det er gans­ke ar­tig å bli in­ter­vju­et og sånn, men jeg ha­ter egent­lig å rei­se! Jeg ha­ter fly­plas­ser. Sik­ker­hets­kon­trol­le­ne, alt ma­set. – Du er ikke redd for å fly, da?

– Nei, over­ho­det ikke. Over­hooo­det ikke! un­der­stre­ker Ragde.

– Det er det ma­set. Stres­set. Ly­den av trille­kof­fer­te­ne bak meg ... åh, ae vil kast` opp.

Ragde har fått blan­de­de an­mel­del­ser

på de sis­te to Ne­s­hov-bø­ke­ne, men de

Jeg var jo Sør-koreas svar på «Dr. Phil» en stund.

sel­ger i bøt­ter og spann, og det kom­mer fle­re. Ragde er slett ikke fer­dig med Ne­s­hov-fa­mi­li­en. Først skul­le det bare bli en tri­lo­gi, men et­ter noen år sat­te seg ned for å lese dem på nytt, fikk hun selv lyst til å fin­ne ut hvor­dan det går vi­de­re med fa­mi­li­en.

– Det er nys­gjer­rig­he­ten som dri­ver meg som for­fat­ter. «Hvor­dan går det vi­de­re?» sier Ragde, som for­vand­ler seg til en slags iso­lert, sa­lat­spi­sen­de ar­beids­nar­ko­man når hun skri­ver bok. Hun snur døg­net, og skri­ver om nat­ta. Den enes­te som får bry­te inn i bob­la da, er barne­bar­net Sver­re, og mu­li­gens hun­den Mil­le. Går­den Ne­s­hov kan noen gan­ger bli helt vir­ke­lig for hen­ne.

– En mor­gen jeg våk­net til ra­dio­ny­he­te­ne, sa de at en gård på Byne­set had­de brent ned. «Å herre­gud, er det Ne­s­hov som bren­ner?!» tenk­te jeg i et øye­blikks pa­nikk. Etter­på måt­te jeg lig­ge i sen­ga og fli­re godt, for­tel­ler Ragde, som av­bry­ter seg selv:

– Nei, se i hyl­la der, der er den sør­kore­ans­ke ut­ga­ven av «Ber­li­ner­pop­le­ne»! Jeg har va­ert i mas­se kontakt med de sør­kore­ans­ke le­ser­ne mine. Ja, jeg var jo Sør-koreas svar på «Dr. Phil» en stund.

– Var DU?

– Ja, jeg svar­te på spørs­mål om fa­mi­lie­pro­ble­mer i en av Sør-koreas størs­te avi­ser. «Jeg li­ker ikke svi­ger­mora mi, og må late som jeg li­ker hen­ne. Har du noen råd i så måte?» skrev de. De så meg som en slags fa­mi­lie­eks­pert, og jeg tas­ta i vei og var helt Dr. Phil og sånn! Fe­no­me­nalt mor­somt, sier Ragde, som selv­sagt ikke bare skri­ver om ba­con, støv­tør­king og vas­king. Ho­ved­te­ma­et i for­fat­ter­ska­pet hen­nes er fa­mi­lie. Fra hun skrev sin førs­te bok om og med sin sønn Jo i 1986, via bø­ker om mor­mor og mor, til fik­ti­ve fa­mi­lie­re­la­sjo­ner på Ne­s­hov.

– Det er da rart, at en trøn­dersk bonde­fa­mi­lie kan slå an i Sør-korea?

– Ja, men man ser gjer­ne det uni­ver­sel­le i det lil­le. Det er et så uni­ver­selt tema, det­te med fa­mi­lie. Det­te er de førs­te og vik­tigs­te re­la­sjo­ne­ne vi dan­ner i li­vet, sier Ragde, som vir­ke­lig har skre­vet sin del av så­kalt vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tur. Hun har lest begge Hjort-søst­re­nes-bø­ker. Hun syns det er «sti­lig» og «unikt» at Hel­ga Hjort har skre­vet et ro­man-til­svar til søs­te­ren, men hun syns ikke Vig­dis Hjort skal måt­te stå til ret­te for noen.

– Jeg syns man skal til­la­te seg selv å skri­ve fra eget liv. Men da må man stå i det etter­på, og ta imot re­ak­sjo­ne­ne. Jeg har ofte grudd meg til en bok skal kom­me ut. Men «that’s the na­me of the ga­me», sier Ragde, som ga ut boka om mora et­ter hen­nes død.

– Men mam­ma viss­te at jeg skul­le skri­ve den. «Du må ta med det og det», sa hun. «Vi får se. Da er du død, så det be­stem­mer jeg», sa jeg. «Jeg ser po­en­get ditt», sa hun.

– Ikke mye sen­ti­men­ta­li­tet der, alt­så?

– Nei, i alle fall ikke på det tids­punk­tet, når hun na­er­met seg det sis­te. Jeg sav­ner fort­satt mam­ma. Vi var samle­se­re. Vi les­te gjer­ne sam­me bok sam­ti­dig, og så snak­ket vi om den etter­på. Jeg kan fort­satt ten­ke, hvis jeg le­ser en bra bok: «Å, mam­ma had­de ee­els­ka den­ne boka her». Jeg har ikke fun­net en ny samle­ser et­ter hen­ne.

Epi­log. In­ter­vju­et er over, røy­ken er luf­tet ut her in­ne på møte­rom­met på Ok­to­ber for­lag, og opp­ta­ket ble ikke så verst. Men noe av det ble nok over­dø­vet av det press­luft­bo­ret ute i gata. På slut­ten av tei­pen hø­rer man li­ke­vel An­ne B. Ragde si, an­ta­ke­lig på spørs­mål om hun ser for seg en ny mann et­ter tre av­slut­te­de ek­te­skap som til sam­men var­te 19 1/2 år: – Alt­så, ikke nok med at ae sjøl skal bli gam­mel – og så skal ae ha en gam­mel mainn der i til­legg?! Jeg har ald­ri skjønt po­en­get med at TO gam­lin­ger lik­som skal gå der og sul­le.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.