Iden­ti­tet sun­der sø­ke­ren

Ame­ri­kans­ke Mag­gie Nel­son fikk uven­tet suk­sess med «Ar­go­nau­te­ne», en bok om kja­er­lig­he­ten til og sam­li­vet med en part­ner med fly­ten­de kjønn.

Rogalands Avis - - Kultur - gerd.elin.sand­ve@dags­avi­sen.no

■ GERD ELIN STAVA SAND­VE ■ SIRI ØVERLAND ERIKSEN (FOTO)

– Jeg skrev ikke «Ar­go­nau­te­ne» for å fik­se opp i kul­tu­ren vår. Jeg vet ikke helt om jeg tror på sli­ke or­to­pe­dis­ke inn­grep i lit­te­ra­tu­ren, at man lik­som kan smel­le en knok­kel i rett vin­kel, og så blir alt i or­den i hele or­ga­nis­men. Hel­ler enn å skri­ve en bok for å set­te ska­pet or­dent­lig på plass, ten­ker jeg at skri­vin­gen hand­ler om å se nøye på noe. Un­der­sø­ke. Vise fram. Men ikke fik­se, sier Mag­gie Nel­son til Dags­avi­sen.

Hun er i Nor­ge for å pro­mo­te­re den nors­ke over­set­tel­sen av «The Ar­go­nauts», på norsk «Ar­go­nau­te­ne», som når bok­hand­ler­ne om­trent på den­ne tida. Den kom på en­gelsk vår­en 2015, uten den helt sto­re umid­del­ba­re vi­ra­ken. Etter som må­ne­de­ne har gått, har imid­ler­tid sam­ta­len rundt boka tatt av. Ikke minst er den hjul­pet fram av and­re for­fat­te­re, in­klu­dert Karl Ove Knaus­gård, som nå gir den ut på sitt for­lag, Pe­li­ka­nen.

Makt og mor­skap

«Ar­go­nau­te­ne» er først og fremst en kja­er­lig­hets­for­tel­ling. Mag­gie Nel­son skul­le for­bli sin­gel, var pla­nen. Så møt­te hun Harry, og om­be­stem­te seg. Harry er født som jen­te, men pas­ser ikke i den bok­sen. Mag­gie Nel­son skri­ver mye om iden­ti­tet, om hva det vil si å til­hø­re el­ler plas­se­res i en grup­pe. Om språ­ket vi har for kja­er­lig­het. Om kropp og sex og makt. Dess­uten om gra­vi­di­tet, om fød­sel, om å bli mor til en li­ten gutt. Alt ba­sert på egne er­fa­rin­ger, men også iblan­det fi­lo­so­fi, kul­tur­kri­tikk, po­li­tikk – med fot­no­ter i mar­gen.

– Hvor­for skri­ve om å bli mor?

– I lit­te­ra­tu­ren er gra­vi­di­tet ofte sett uten­fra. For å end­re på det, tren­ger man selv­sagt at kvin­ner som har er­fart å bli mor skri­ver om det. Tid­lig i mitt svan­ger­skap let­te jeg gjen­nom bok­hyl­la etter første­per­son­s­skild­rin­ger av føds­ler. Jeg har man­ge bø­ker! Or­dent­lig man­ge, in­klu­dert man­ge fe­mi­nis­tis­ke bø­ker. Men etter å ha lett len­ge og vel, fant jeg kun to-tre styk­ker. Alle poe­si, ikke pro­sa.

Fød­sels­for­tel­ling

– Men hvor­for skri­ver ikke da­mer om å føde?

– For­di pa­tri­ar­ka­tet.

– Ha­ha!

– Nei da. El­ler jo da. Men det er ikke bare der­for. Det er også noe med at det er vel­dig vans­ke­lig å for­tel­le om det man kan kal­le «peak expe­ri­en­ces», alt­så de ab­so­lut­te høy­de- og dybde­punk­te­ne i li­vet. Noen gan­ger er det hele så in­tenst at man knapt hus­ker det etter­på. And­re gan­ger er det så trau­ma­tisk at du helst vil leg­ge det bak deg. Kun gaer­ne for­fat­te­re øns­ker vel å dve­e­e­ele ved hef­ti­ge og von­de ting. Også i min bok skri­ver jeg i sam­me pas­sa­sjen om da jeg fød­te søn­nen min og om part­ne­ren min Har­rys opp­le­vel­ser ved sin mors døds­leie. Beg­ge er helt spe­si­el­le livs­hen­del­ser.

– Men pa­tri­ar­ka­tet, sa du, hvor kom­mer det inn i bil­det?

– På så man­ge vis. Jeg un­der­vi­ser på en høy­sko­le. I for­bin­del­se med «Ar­go­nau­te­ne» har jeg dess­uten reist mye rundt i USA og snak­ket med uli­ke pub­li­kum. Og selv nå, i tjue syt­ten, mø­ter jeg i USA over­ras­ken­de man­ge unge kvin­ner som sier at de blir for­talt at de ikke må bli gra­vi­de, si­den det å bli mor vil gjø­re at de blir tatt mind­re se­riøst som ten­ken­de, in­tel­lek­tu­el­le in­di­vid.

– Oi.

– Oi, ja. Fak­tisk spør folk meg di­rek­te: «Fø­ler du at gra­vi­di­te­ten gjor­de deg dum­me­re?» Og jeg bare, kremt, jeg vet ikke hva du prø­ver å si her, men jeg skrev alt­så en hel bok un­der og rett etter gra­vi­di­tet og fød­sel. Syns ikke den boka ble så dum, el­ler hva?

Den stil­le bar­sel­bob­la

– For­står du blir ir­ri­tert. Men også hvor spørs­må­let kom­mer fra. Da­mer blir ikke dum­me av å få barn. Men kan vi ikke an­er­kjen­ne at noe fak­tisk blir for­and­ret, blir nytt, av å bli for­el­der, av å bli mor? Det kropps­li­ge er en ting, med blod og melk og tå­rer. Men min er­fa­ring er at sa­er­lig bar­sel­tida kan va­ere en skik­ke­lig unn­taks­til­stand også men­talt. Man er seg selv, men en an­nen ver­sjon enn «den van­li­ge». Kan vi ikke eie den er­kjen­nel­sen også?

– Jo! Så klart! Vi tren­ger ab­so­lutt det per­spek­ti­vet. Eks­tremt in­tenst om­sorgs­ar­beid, som alt baby­re­la­tert jo er, gjør de­fi­ni­tivt noe med oss, noe som er un­der­kjent og un­der­kom­mu­ni­sert. Kan­skje for­di det er ord­løst ar­beid.

– Men jeg for­står godt hvor­for så få da­mer for­tel­ler om det der, den ord­løse bob­la. Det er noe med å be­kref­te for­dom­me­ne om den hjerne­døde mora som kun bryr seg om baby­en sin ...

– Pre­sis. My­ten om den dum­me dama. Kvin­nens na­tur ver­sus man­nens kul­tur. Det enk­le po­en­get er at hele sam­tale­rom­met må åp­nes, for alle ty­per er­fa­rin­ger. Menn kan også ram­mes av ord­løse unn­taks­til­stan­der i li­vet. Men da kal­les det bare «en li­ten blå­pe­rio­de» el­ler noe lig­nen­de. Det blir ikke til be­vis for at hele kjøn­net de­res er sånn.

Sam­ta­len døde

In­sis­te­rin­gen på fly­ten­de ka­te­go­ri­er, på at iden­ti­tet er og bør va­ere en fly­ten­de af­fa­ere, gjen­nom­sy­rer hele «Ar­go­nau­te­ne».

– Vel­dig man­ge er vel­dig opp­tatt av å plas­se­re folk. Som jeg skri­ver i boka, ten­ker jeg at det vir­ke­lig fa­ta­le i li­vet, er å tro at du vet helt hvem el­ler hva du er. At du kun til­hø­rer en ka­te­go­ri. Hvem gjør vel det?

– Te­ma­et i «Ar­go­nau­te­ne», sa­er­lig dis­ku­sjo­nen av kjønn og skeiv­het og skei­ve fa­mi­li­er, er vel­dig tids­rik­tig?

– Ja. Ak­ku­rat nå er alt det over på grunn av han hvis navn ikke skal nev­nes. Men en li­ten stund tan­ger­te «Ar­go­nau­te­ne» sam­funns­sam­ta­len, obamaaera­ens nye­våk­ne­de in­ter­es­se for nor­ma­ti­vi­tet og over­skri­del­se. En vil­je til å dis­ku­te­re ka­te­go­ri­er på en an­nen måte enn man gjør i kro­nik­ker som fast ham­rer ned at folk må plas­se­res en gang for alle.

Ekte­skap feil kamp?

– Jeg les­te en kro­nikk skre­vet av en eld­re ame­ri­kansk ho­mo­fil mann. Han klar­te ikke å gle­de seg over at like­kjøn­ne­de par nå får gif­te seg, for han had­de all­tid tenkt på det som skeiv­he­tens kraft, det­te at han slapp å inn­fri for­vent­nin­ge­ne om ekte­skap, om kjerne­fa­mi­lie og barn. Hva ten­ker du om det?

– Man­ge skei­ve i USA føl­te de­fi­ni­tivt at kam­pen om ekte­skap var feil kamp. Hva med å job­be for at trans­folk ikke skal dis­kri­mi­ne­res, ban­kes og dre­pes, for ek­sem­pel? Pro­ble­met i USA er imid­ler­tid at du må va­ere gift for å få til­gang til man­ge ret­tig­he­ter, sa­er­lig alt som har med øko­no­mi og sa­er­lig helse­for­sik­ring å gjø­re. Det had­de egent­lig va­ert mye bed­re å sik­re at ens­li­ge uan­sett leg­ning, in­klu­dert alene­for­eld­re, var sik­ret skik­ke­lig helse­hjelp. Harry og jeg gif­tet oss for at han skul­le få del i min helse­for­sik­ring.

Op­ti­mist­pes­si­mist

Det er li­ke­vel man­ge vans­ker. Mag­gie Nel­sons part­ner, kunst­ne­ren Harry Dod­ge, vil ikke de­fi­ne­res som «tid­li­ge­re kvin­ne som nå er blitt en mann». Han har fly­ten­de kjønn. På ser­ti­fi­ka­tet står det F, for kvin­ne. Sam­ti­dig går Harry på te­st­os­te­ron, og har fått fjer­net brys­te­ne – til­fel­dig­vis sam­ti­dig som Mag­gie Nel­son var gra­vid. Hun skri­ver om det i «Ar­go­nau­te­ne», om krop­pe­ne som end­rer seg, sam­ti­dig, og om am­bi­va­len­sen hun kjen­ner rundt det.

– For oss had­de det fak­tisk va­ert enk­le­re om Harry skif­tet ju­ri­disk kjønn og bli far til bar­na våre, enn det er å få adop­te­re dem nå som han står som kvin­ne i re­gist­re­ne. Sån­ne ting er van­vit­tig ir­ri­te­ren­de. Og hvem vet hvor­dan det skal bli fram­over, un­der han hvis navn frem­de­les ikke skal nev­nes ...

– Er du op­ti­mist el­ler pes­si­mist?

– Som all­tid når jeg må vel­ge mel­lom en­ten el­ler, ten­ker jeg at det må fin­nes et tred­je al­ter­na­tiv. Jeg er ikke prak­ti­se­ren­de bud­dhist, men jeg li­ker vel­dig godt bud­dhis­mens tan­ker om at håp og frykt er to si­der av sam­me sak.

Hysj!

– Don­na Hara­way har en ny bok som he­ter «Stay­ing with the Trouble», det syns jeg er en glit­ren­de tit­tel. Hel­ler enn å ven­te på et slags Mes­sias-ak­tig sce­na­rio der man en­ten frel­ses el­ler dør, ten­ker jeg at beg­ge de­ler stem­mer. Noe dør, men noe vil leve. Dess eld­re du blir, jo let­te­re ser man at det ikke er vits å gra­ve seg ned i pes­si­mis­men.

– Så da er alt ok?

– Ugh. Dess­ver­re. Nei. Den ge­ne­rel­le stem­nin­gen ak­ku­rat nå er helt ek­sep­sjo­nelt mørk. Det ver­ste, fø­ler jeg, er alt ha­tet. Så man­ge gif­ti­ge grei­er, likt og an­er­kjent og haus­set opp av han hvis navn vi frem­de­les ikke nev­ner, og av alle kum­pa­ne­ne hans. «Men det er fint å få sli­ke tan­ker opp og fram», sier noen. Nei, ten­ker jeg. Det er ikke bra å si alt du ten­ker. Når du kun ten­ker faele ting om and­re, kan du like gjer­ne hol­de dem for deg selv. Hel­ler det enn å spy dem ut over and­re. For du for­gif­ter hele sam­fun­net, så mye rundt deg. Folk må få slip­pe å vas­se rundt i sånn gift hele tida. Vi for­tje­ner bed­re. Må va­ere bed­re.

Kun gaer­ne for­fat­te­re øns­ker vel å dve­e­e­ele ved hef­ti­ge og von­de ting. For­fat­ter Mag­gie Nel­son

Dess eld­re du blir, jo let­te­re ser man at det ikke er vits å gra­ve seg ned i pes­si­mis­men. For­fat­ter Mag­gie Nel­son

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.