FLY FATEN FORBANNA

Høy­re-ve­te­ran Erling Lae sy­nes hans tid­li­ge­re med­ar­bei­der Syl­vi List­haug gikk for langt i valg­kam­pen. El­lers er han en rid­der for alle.

Rogalands Avis - - Forside - Hanne.mauno@dags­avi­sen.no

– Voff, voff!

Ju­li­us (3), kjent fra Face­bo­ok som Vest­folds egen «fyl­kes­hund», gir fra seg noen engste­li­ge bjeff, og ryk­ker hardt i len­ka. Nå vil han løpe etter ei­e­ren sin, den tid­li­ge­re fyl­kes­mann Erling Lae (70), som uro­vek­ken­de nok har for­latt ham her nede ved fo­ten av St. Hans­hau­gen sam­men med en vilt frem­med jour­na­list. Nå ser Ju­li­us til sin for­tvi­lel­se at Lae spa­serer uan­fek­tet i for­vei­en opp­over gress­bak­ke­ne sam­men med fo­to­gra­fen. Ju­li­us set­ter fart og lø­per etter, med jour­na­lis­ten ding­len­de på slep. Og hjelp, Fyl­kes­hun­den er sterk!

Etter en rask spring­marsj blir «flok­ken» gjen­for­ent og Ju­li­us har roet seg (og styr­ket seg på noen god­bi­ter). Erling Lae vi­ser oss et mo­bil­bil­de av et mo­nu­ment som ble reist i Tøns­berg i fjor som­mer, da han skul­le for­la­te Vest­fold etter sine seks år som fyl­kes­mann der. «Fyl­kes­hun­dens plass» står det på mo­nu­men­tet, som in­klu­de­rer en «drikke­sta­sjon for snil­le hun­der». I fle­re år skrev Lae jevn­lig en slags Face­bo­ok-spal­te på pro­fi­len sin, der ver­den ble sett fra Fyl­kes­hun­dens per­spek­tiv. Hans be­trakt­nin­ger, skre­vet av hans «sek­reta­er» Erling Lae, fikk sto­re meng­der li­kes og kom­men­ta­rer, og de ble beg­ge si­den in­ter­vju­et av bå­de Vest­fold-avi­se­ne og Af­ten­pos­ten. Da Ju­li­us` for­gjen­ger som fyl­kes­hund, Jo­nas, døde om­trent halv­veis i åre­må­let, ble det sorg på Face­bo­ok. Etter noen må­ne­der fikk Lae en ny hund, som til å be­gyn­ne med om­talt som «fyl­kes­val­pen». Se­ne­re ble han for­frem­met til fyl­kes­hund, og i dag om­ta­les Ju­li­us i det dag­li­ge som «gate­hun­den», «fyl­kes­hund eme­ri­tus», el­ler bare «eme­ri­tu­sen». Det­te sig­na­li­se­rer at Ju­li­us for fram­ti­da all­tid vil ha en rol­le som den av­gåt­te fyl­kes­hun­den i Vest­fold. Vi ser nok ikke hans like igjen.

– Der kan du se, det var Ju­li­us som fikk egen sta­tue etter min tid i Vest­fold. Selv fikk jeg ikke­no`, sier Lae, og la­ter som om han er for­uret­tet.

– Men nå blir du i alle fall rid­der av 1. klas­se?»

– Ja, det er sant. Og det vil­le va­ere hyk­lersk av meg å ikke inn­røm­me at jeg syns ak­ku­rat det er vel­dig ål­reit.

– Men Fyl­kes­hun­den får ikke egen tit­tel i den for­bin­del­se, da?

– Han? Nei. Han fikk sta­tu­en, han. Han over­tok jo Face­bo­ok-si­den min helt også, det var han som fikk alle like­se­ne. Selv kom jeg helt i skyg­gen. Ja: Om­si­der kom­mer jeg ut Fyl­kes­hun­dens skyg­ge! slår Lae for­nøyd fast.

Det skjer på tir­dag. Den 3. ok­to­ber blir Erling Lae rid­der av 1. klas­se av St. Olavs Or­den. Den skal han få for sin inn­sats «for sam­funn og like­verd», står det på Slot­tets hjemme­si­der. Ut­de­lin­gen skjer i Oslo råd­hus, der Lae har til­brakt så man­ge år av sitt yr­kes­liv. Først som van­lig by­styre­med­lem for Høy­re fra tid­lig på 90-tal­let, så som by­råd for eld­re og by­de­le­ne, og si­den fulg­te hans ni år som Oslos by­råds­le­der. For nes­ten nøy­ak­tig 8 år si­den, i sep­tem­ber 2009, gikk han opp på ta­ler­sto­len i by­styre­sa­len i Råd­hu­set for å leg­ge fram Oslo-bud­sjet­tet for 2010. Etter at han had­de gjort det, er­k­la­er­te han at tida var in­ne til å trek­ke seg som by­råds­le­der. Han over­lot «tro­nen» til Sti­an Ber­ger Røs­land, og i rom­ju­len 2010 le­ver­te Lae dis­kret inn en søk­nad om å bli fyl­kes­mann i Vest­fold. Like før som­mer­en 2011 ble han ut­nevnt til nett­opp det. Nå har det al­le­re­de gått over ett år si­den åre­må­let hans på seks år gikk ut. Og ved si­den av «noen verv» (mer om det se­ne­re), skal han nå bli rid­der på hel­tid.

Men hva gjør egent­lig en rid­der av 1. klas­se av St. Olavs Or­den sånn til dag­lig?

– Jeg tror egent­lig ikke rid­de­re tren­ger å gjø­re så mye. Jo, jeg må jo dra ned på Råd­hu­set og ta imot or­de­nen, da. Og så kle meg i pen­tøy­et, sier Erling Lae, som har fått satt seg ned ved et bord i en av kaffe­ba­re­ne like ved St. Hans­hau­gen. Ju­li­us er hjem­me nå, men be­fin­ner seg li­ke­vel rett i naer­he­ten, i lei­lig­he­ten han de­ler med «pap­pa» Erling Lae og sam­bo­eren gjen­nom 34 år, den pen­sjo­ner­te pres­ten Jens Tor­stein Ol­sen. Lae har solgt fyl­kes­manns­lei­lig­he­ten sin i Tøns­berg, og vendt hjem til Oslo for godt.

– Men selv om jeg er glad for å bli rid­der, så skal jeg ikke la det gå til hue på meg, for­sik­rer Lae, og kom­mer med en av­slø­ring: Han er ikke den førs­te rid­de­ren i fa­mi­li­en. Hans tipp-tipp-olde­far Lud­vig Wie­se, Lil­le­ham­mers førs­te ord­fø­rer, ble ut­nevnt til rid­der av St. Olavs Or­den i 1851 av kong Os­car den I.

– Lud­vig Wie­se var ra­di­ka­ler og re­pub­li­ka­ner, og helt imot alt or­densve­sen. Men da han selv fikk St. Olavs­or­de­nen, for­tel­les det at han gikk med den på seg hver enes­te dag, smi­ler Lae.

– Han får stå som ek­sem­pel på et men­nes­ke som had­de et prin­sipp, helt til han skaf­fet seg et an­net.

– Så du kom­mer ikke til å gå med or­de­nen på deg til dag­lig?

– Nei.

– Ikke når du luf­ter hun­den, el­ler ...?

– Nei!

Lae ser litt sjok­kert ut ved tan­ken. – Hvis jeg tar meg selv i å gjø­re det, vil jeg nok be noen kon­tak­te helse­ve­se­net. Alt­så, blir man bedt i en slotts­mid­dag, skal man visst ha den­ne or­de­nen på. Men den tida er jo for­bi at jeg blir bedt på sånt. Jeg tip­per den blir lig­gen­de i en skuff, og så vil jeg av og til se på den, og ten­ke: «Det var ål­reit».

Du skal jo også gjø­re noe du gru­er deg litt til.

Lae for­tel­ler nå en anek­do­te om da han nett­opp var til­trådt som by­råds­le­der i Oslo i 2000. Da fikk han et råd fra bor­ger­mes­te­ren i Göte­borg («so­sial­de­mo­krat, men vi bare fant hver­and­re, alt­så»).

– Han sa: «Nå som du er by­råds­le­der, kom­mer du til å få man­ge in­vi­ta­sjo­ner. Da skal du hus­ke på at det ikke er deg som er bedt, men tit­te­len din. Det er noen som blir lei seg for at de ikke len­ger blir in­vi­tert på fine mid­da­ger når de har gått av, men det skal du ikke va­ere. Det var tit­te­len din det hand­ler om», for­tel­ler Lae.

– Det­te syns jeg hør­tes ut som et for­nuf­tig råd. Nå blir jeg jo ikke bedt på slotts­mid­dag mer. I ste­det kan jeg prø­ve å set­te pris på at jeg har blitt meg selv igjen, og at jeg syns det er helt greit å gå ned på Schrø­der for å ta en fiske­pud­ding. Jeg så for­res­ten at Er­na for­tal­te på «Skav­lan» at hun sto og lag­de kjøtt­ka­ker da Ange­la Mer­kel ring­te hen­ne sist. Da ble jeg vel­dig for­nøyd. Da har du ikke tatt ska­de på din sjel. Da grei­er du å ven­de til­ba­ke til hver­dags­li­vet igjen.

Selv om Erling Lae selv bare for noen år si­den satt i Høy­res le­del­se sam­men med nett­opp stats­mi­nis­ter Er­na Sol­berg, ble det ald­ri til at han kom i re­gje­ring. Høyde­punk­tet i hans po­li­tis­ke kar­rie­re var nok de ni åre­ne han satt som mek­tig og re­spek­tert by­råds­le­der i Oslo. Men da han møt­te rus­se­kul­let sitt igjen til

50-års­ju­bi­le­um i fjor, var det en av dem sa: «Det er nå rart da, at ak­ku­rat du skul­le bli po­li­ti­ker». For Erling Lae var den gut­ten som «bare satt der» og ikke sa stort, og som gjer­ne ven­tet med å snak­ke til han ble spurt. Han var en av de mins­te og stil­les­te gut­te­ne i en søs­ken­flokk på seks da han voks­te opp på Oslo vest, og det enes­te som var litt spe­si­elt med ham, var at han var så mu­si­kalsk. Han gikk i mu­sikk­barne­hage i regi av Bar­rattDue. «Den gut­ten har ab­so­lutt ge­hør», sa de om ham der, og fort­satt er mu­sikk en stor og vik­tig del av Laes liv. Han har hatt se­song­kort i Ope­ra­en si­den han var 11, og hø­rer på mye mu­sikk hjem­me. Han kan kom­me inn i in­ten­se Beet­ho­ven- og Mo­zart-pe­rio­der, og hans to ynd­lings­ope­ra­er er Mo­zarts «Don Gio­van­ni» og Ver­dis «Don Car­los», for­di «de har så man­ge lag».

Men nå be­gyn­ner det å bli len­ge si­den han gikk i mu­sikk­barne­ha­gen. Erling Lae fyl­te 70 år i mars, og har «egent­lig» har gått av med pen­sjon.

– Ja, jeg har jo noen verv, da. Bare noe små­rusk, alt­så, noen valg­ko­mi­te­er og sånt, sier Lae litt sve­ven­de.

Han må li­ke­vel ty til en lis­te han har på mo­bi­len slik at han skal hus­ke dem alle. Han er også selv ansvar­lig for alle av­ta­le­ne sine, for nå har han ikke len­ger en stab rundt seg. Som by­råds­le­der var han li­ke­vel be­ryk­tet for sine dob­belt­book­in­ger. Det kun­ne sit­te to uli­ke de­le­ga­sjo­ner og ven­te på ham uten­for by­råds­le­der­kon­to­ret, sam­ti­dig. Lae sa gjer­ne sa ja til «alle» for­di han ikke lik­te å skuf­fe noen. Le­gen­da­risk er histo­ri­en om da Erling Lae plut­se­lig, midt i hek­tisk møte­virk­som­het i Råd­hu­set, opp­da­get at han had­de at time hos tann­le­gen. Lae løs­te det­te ved å sen­de råd­gi­ve­ren sin til tann­lege­ti­men i ste­det. Prak­tisk nok het også råd­gi­ve­ren Erling til for­navn.

– Så Erling fikk stelt sine ten­ner, og tann­le­gen fikk en ny kun­de! opp­sum­me­rer Lae med et lurt smil. Så snur han ne­sen ned mot mo­bi­len sin igjen, og my­ser mot over­sik­ten over sine nå­va­eren­de verv og for­plik­tel­ser.

– Det er vel ikke mer enn fire-fem verv, el­ler jo, det blir visst 11 til sam­men. Så, her skal vi se, ja, det drei­er seg om helt vidt for­skjel­li­ge ting, som jeg ald­ri trod­de jeg skul­le kom­me borti. Du vet, alle ting blir spen­nen­de når du bare be­gyn­ner å gra­ve i dem. Nå sit­ter jeg i sty­ret i Spare­bank­stif­tel­sen, og i stif­tel­sens dat­ter­sel­skap, Dex­tra Mu­si­ca, som lå­ner ut mu­sikk­in­stru­men­ter til mu­sikk­ta­len­ter som el­lers ikke vil­le hatt råd til det. Fe­no­me­nalt, alt­så! Og så sit­ter jeg i noe som he­ter «Kvar­tett­se­ri­en», som ar­ran­ge­rer kon­ser­ter med stryke­kvar­tet­ter. Det var fak­tisk en stryke­kon­sert i Gam­le Lo­gen i går kveld, og det var helt fullt. alt­så! Og så sit­ter jeg i sty­ret i Slotts­fjells­mu­se­et, men det er jo knapt nok et møte i året. Så er det Oslo Høy­res re­pre­sen­tant­skap, så er jeg nest­le­der i Oslo havne­sty­re, det er stas! Og Fe­k­ja­ers psy­kia­tris­ke syke­hus i Vald­res, det kan jeg jo ta på vei til hyt­ta på Gol, tenk­te jeg da jeg sa ja ...

– Og så er du styre­le­der i Norsk Fri­lufts­liv (NF), og le­der for det ut­val­get som skal ut­re­de søn­dags­åpne bu­tik­ker?

– Ja, det med fri­lufts­li­vet, det er nok for­di jeg i seks år satt i Oslo-av­de­lin­gen av Den Nors­ke Tu­rist­for­ening (DNT). For jeg er jo en fri­lufts­mann. Ski og topp­tu­rer, der har du meg! Om det ver­vet i det ut­val­get kan vi godt si at rin­gen er slut­tet, etter­som jeg tid­lig på 80-tal­let var po­li­tisk råd­gi­ver for for­bru­ker­mi­nis­ter Astrid Gjert­sen, som kom med den nye åp­nings­tids­lo­ven. Det var vel kan­skje der­for de­par­te­men­tet ring­te meg? Men jeg måt­te nes­ten spør­re stats­sek­reta­eren som ring­te: «Si meg, tror du jeg har en trylle­stav? Hvor­dan skal det­te ut­val­get bli enig?» «Du plei­er jo å va­ere flink til å få folk til å bli eni­ge», sa han. Fore­lø­pig har det gått bra, det har va­ert kon­struk­ti­ve sam­ta­ler, og vi skal jo ikke le­ve­re inn­stil- lin­gen før ved nytt­år. Da jeg ble pen­sjo­nist, tenk­te jeg: «Nå skal jeg bare ta mor­som­me verv». Så ble det ikke helt slik, da. Du skal jo også gjø­re noe du gru­er deg litt til. El­lers blir man sløv. Litt må man grue seg, un­der­stre­ker Lae, og leg­ger til:

– Det gjør jeg når det gjel­der de åp­nings­ti­de­ne, så det er greit.

Men ett verv Erling Lae også har, er fak­tisk litt i slekt med det å bli ut­nevnt til rid­der av 1. klas­se for «inn­sats for sam­funn og like­verd», i alle fall om man som Lae tol­ker det som at han hed­res for sin inn­sats for mi­no­ri­te­ter. Det er ver­vet som styre­med­lem i or­ga­ni­sa­sjo­nen «Just­u­ni­ty», som job­ber med å fore­byg­ge eks­tre­mis­me blant ung­dom. De har en­ga­sjert seg sterkt i Faten-sa­ken, der den unge pro­gram­le­de­rens bruk av hi­jab av­sted­kom re­kord­man­ge kla­ger til Kring­kas­tings­rå­det. Kla­ge­ne før­te også til et slags re­kordsin­ne hos Erling Lae, som i alle år har for­svart den mus­lims­ke mi­no­ri­te­tens rett til å gå med hi­jab. «Kles­po­li­ti», er et ord han har brukt en rek­ke gan­ger om de som vil for­by hi­jab.

– Faten, ja. Jeg viss­te ikke at jeg kun­ne bli så sint, jeg! At det går an å pro­ble­ma­ti­se­re et hode­plagg på den må­ten! Og all het­sen mot en ung, mo­dig per­son – for

hun har va­ert mo­dig, hun, sier Lae om 22 år gam­le Faten Ma­h­di Al-hus­sai­ni.

– Hun vå­get å ta et opp­gjør med eks­tre­mis­te­ne blant sine egne. Hun var en av de unge mus­li­me­ne som var med på å dan­ne en ring rundt den jø­dis­ke sy­na­go­gen for noen år si­den. Så blir hun, av alle, be­skyldt for å va­ere fun­da­men­ta­list?! Det ty­der på en nes­ten bunn­løs uvi­ten­het, me­ner Lae, som all­tid har følt seg som en del av an­nen mi­no­ri­tet, lan­dets ho­mo­fi­le. Han kom ut av ska­pet al­le­re­de tid­lig på 80-tal­let, og opp­lev­de i tida på 2000tal­let at sam­bo­eren måt­te slåss for få å be­hol­de job­ben som prest for­di de to bod­de sam­men.

– Jeg opp­lev­de at Jens fikk sto­re pro­ble­mer i yr­kes­li­vet sitt på grunn av meg. Nå har vi det bra, men en skal ald­ri trek­ke opp sti­gen etter seg selv. Jeg har sett det å ver­ne om mi­no­ri­te­ter som en for­plik­tel­se i de job­be­ne jeg har fått etter­på, for mi­no­ri­te­ters pro­ble­mer er uni­ver­sel­le. Kjenne­teg­net på et godt sam­funn, er mang­fol­det og tak­høy­den. Som jeg har pleid å si: Alt nytt er an­ner­le­des. Hvis du da ikke tå­ler det som an­ner­le­des, tå­ler du ikke det nye hel­ler. Og et sam­funn der det ikke skjer noe nytt, blir et sta­tisk sam­funn. Det­te ar­bei­det for mang­fold, to­le­ran­se og raus­het, det er et evig, Det har jeg tenkt å fort­set­te med så len­ge jeg le­ver.

– Carl I. Ha­gen i Frp ut­tal­te en gang: «Et sam­funn uten et­nis­ke mi­no­ri­te­ter er et sam­funn i har­mo­ni»?

Jeg li­ker vel­dig dår­lig det de­batt­kli­ma­et vi har nå.

– Jeg vil hel­ler si som en klok per­son sa: «Et sam­funn skal døm­mes på må­ten det be­hand­ler sine mi­no­ri­te­ter på». Det er fint om det sto­re fler­tal­let har det bra, men det al­ler vik­tigs­te er hvor­dan de få opp­le­ver det. Det er det som er kjenne­teg­net på et åpent og li­be­ralt sam­funn, me­ner Lae.

– Jeg spur­te en gang Jo Ben­kow. om hvor­for han had­de valgt Høy­re. Han svar­te, som jøde, at han føl­te Høy­re sto for hans rett til å va­ere an­ner­le­des. Nå skry­ter jeg av mitt eget par­ti, og det er and­re par­ti­er også som heg­ner om det­te, men jeg la meg det­te sva­ret på min­net. Det er også min be­grun­nel­se for å vel­ge Høy­re, sier Lae, og leg­ger til:

– Selv­sagt er det­te også kom­plekst. Det er ikke sånn at man all­tid er snill og god bare for­di man er i mindre­tall. Det er vel fort­satt ikke greit å va­ere ho­mo­fil og mus­lim, hel­ler.

Da Erling Lae og Høy­re styr­te Oslo, gjor­de de det sam­men med Ven­st­re og KRF. Nett­opp dis­se er­fa­rin­ge­ne gjør at han gjer­ne ser at bå­de KRF og Ven­st­re går inn i Sol­berg-re­gje­rin­gen i lø­pet av høs­ten.

– KRF har sagt nei nå, men jeg hå­per vir­ke­lig at Ven­st­re går inn. Den po­li­tis­ke dy­na­mik­ken mel­lom Høy­re og Ven­st­re er vel­dig bra og krea­tiv, og jeg tror Ven­st­re vil­le va­ere bra for re­gje­rin­gens pro­fil, sier Lae, som også har styrt Oslo sam­men med Frp. Han var Syl­vi List­haugs sjef da hun var by­råd i Oslo, og jour­na­lis­te­ne i Råd­hu­set la mer­ke til at in­gen gråt mer enn hen­ne den da­gen i 2010 han så over­ras­ken­de trakk seg som by­råds­le­der. Med hva syns han om in­te­gre­rings­mi­nis­ter Syl­vi List­haug, som om­ta­les som «po­la­ri­se­rings­mi­nis­ter»?

– Jeg vil skil­le skarpt mel­lom en språk­bruk til­pas­set en valg­kamp, og den prak­tis­ke po­li­tik­ken hun i vir­ke­lig­he­ten fø­rer, og som det er fler­tall for i Stor­tin­get. Men jeg syns hun gikk for langt i valg­kam­pen, og det var ikke ål­reit å høre hen­nes om­ta­le av Krfs Knut Arild Harei­de. Jeg had­de hel­ler ikke sans for hen­nes dags­tur til Sve­ri­ge. Jeg har ge­ne­relt ikke sans for split­ten­de re­to­rikk i dis­se spørs­må­le­ne. Det kan va­ere util­sik­tet, men man må ikke leke med il­den i et parti­byg­gen­de ar­beid. Jeg li­ker vel­dig dår­lig det de­batt­kli­ma­et vi har nå, sier Lae.

– Og til beg­ge si­der i po­li­tik­ken vil jeg si: En skal ald­ri fal­le for fris­tel­sen til å ap­pel­le­re de man­ges for­dom­mer mot de få. Det skal man all­tid hol­de seg for god til.

– Av kom­men­tar­fel­te­ne kan man få inn­trykk av bare vi får kas­tet ut alle inn­vand­re­re, så vil Nor­ge bli et har­mo­nisk sam­funn?

– Et slikt sam­funn vil­le ikke blitt mang­fol­dig, men en­fol­dig. Et slikt sam­funn vil­le størk­ne. Kul­tur­på­virk­ning har vi hatt hele tida. Nors­ke stav­kir­ker ble i sin tid bygd etter en mo­dell av euro­pe­is­ke kir­ker. Norsk folke­mu­sikk har blitt til i bryt­nin­gen av mu­sikk som er kom­met uten­fra. Norsk kul­tur er blitt norsk kul­tur gjen­nom bryt­nin­ger, og i det lig­ger ut­vik­lin­gen.

Apro­pos norsk kul­tur: Ak­ku­rat der er Erling Lae mer på hug­get enn de fles­te. Han er for det førs­te vel­dig glad i norsk folke­mu­sikk, nors­ke dia­lek­ter, ny­norsk og Knut Ham­sun. Som barn på fa­mi­lie­hyt­ta i Hal­ling­dal kom han i naer­kon­takt med bå­de se­ter­drift og bonde­går­der, noe som er av grun­ne­ne til at Lae i dag er noe av en eks­pert på nors­ke ku-ra­ser.

– Så du er i stand til å fø­rer en klok sam­ta­le med noen som fak­tisk har greie på det­te?

– På ku-ra­ser? Ja, jeg kan det, sier Lae, og be­gyn­ner å bru­ke be­gre­per som «tele­marks­kyr», «raukol­ler» og «stedsegen­hets­la­eren».

Vi lar ham fort­set­te med det en stund, og si­den lar vi ham ven­de til­ba­ke til hun­den Ju­li­us, sam­bo­eren Jens og sitt nye liv som ano­nym, til­bake­truk­ket rid­der (med kan­skje litt for man­ge styre­verv). En still­fer­dig hver­dags­rid­der som ald­ri mer blir in­vi­tert på slotts­mid­da­ger, men som vil nøye seg med litt fiske­pud­ding på Schrø­der.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.