50 år uten Che: Død, ikke glemt

9. ok­to­ber er det 50 år si­den Erne­sto Che Gue­vara ble hen­ret­tet i Bo­li­via. Den idea­li­ser­te le­gen­den er inn­hyl­let av my­ter. Den vir­ke­li­ge Che er vans­ke­lig å få øye på. Hva er my­ter og hva er vir­ke­lig­het? Rak­ner den idea­li­ser­te le­gen­den, sym­bo­let på opp­rør

Rogalands Avis - - Forside -

Klok­ka er tre på etter­mid­da­gen søn­dag 8. ok­to­ber 1967. Tid­lig på mor­ge­nen, da en bon­de løp til lands­byen La Hi­gue­ra for å vars­le ha­eren, var det is­kaldt. Nå var­mer sola i fem­ten hund­re meters høy­de, luf­ta er krys­tall­klar. Skudd gir gjen­lyd i ra­vi­nen. Sam­men­stø­tet i la que­bra­da de Churo har al­le­re­de på­gått i fire ti­mer. Tre ku­ler har truf­fet Che uten å gjø­re sa­er­lig ska­de. Én har truf­fet lua hans, en an­nen har gjort ge­va­e­ret, som han støt­ter seg på, ubru­ke­lig. Det tred­je har truf­fet ham i den høy­re leg­gen. Han har ikke len­ger fot­tøy. Føt­te­ne hans er sur­ret inn i dår­lig hånd­syd­de skinn­fil­ler. Litt blod pip­ler langs an­ke­len hans.

– Yo soy Che Gue­vara, Jeg er Che Gue­vara, sier han med fast røst til of­fi­se­ren han har fram­for seg. Kap­tein Ga­ry Pra­do tror knapt sine egne ører.

Bare ett døgn se­ne­re var den bri­tis­ke jour­na­lis­ten Richard Gott fra The Guar­di­an vit­ne til føl­gen­de: «Klok­ka fem om etter­mid­da­gen man­dag 9. ok­to­ber 1967 kom Gue­va­ras le­ge­me på en båre, spent fast til lan­dings­mei­e­ne på et he­li­kop­ter, til den lil­le bo­li­vi­ans­ke fjell­byen Val­le­gran­de». Che ble bå­ret inn i en hyt­te, der to le­ger for­søk­te å be­vare li­ket med bal­sa­me­rings­va­eske.

Da­gen etter ble jour­na­lis­ter flydd inn fra La Paz og de be­røm­te bil­de­ne av li­ket tatt, se­ne­re sam­men­lig­net med Man­teg­nas ma­le­ri «Kris­ti be­grå­tel­se» og Rem­brandts «Anato­mi­fore­les­ning».

Hva had­de skjedd det siste døg­net? Etter at Che had­de over­gitt seg til kap­tein Ga­ry Pra­do – opp­la­ert av ame­ri­kans­ke Gre­en Be­rets, spe­sia­lis­ter i anti­ge­rilja­krig­fø­ring med er­fa­ring fra Viet­nam, og sendt til Bo­li­via fra Fort Bragg og Pa­na­ma for å støt­te de lo­ka­le styr­ke­ne?

Gott skul­le se­ne­re fin­ne ut at Che had­de blitt skutt fire ti­mer tid­li­ge­re i skole­stua i La Hi­gue­ra, 50 kilo­me­ter borte, etter ord­re fra øverst­kom­man­de­ren­de i den bo­li­vi­ans­ke ha­eren, ge­ne­ral Ovan­do, og med sam­tyk­ke fra Washing­ton. Bo­li­via had­de ikke døds­straff, og etter alt opp­sty­ret un­der retts­sa­ken mot Ré­gis De­bray, fransk­man­nen som var med i Ches ge­ril­ja, var ord­ren fra La Paz helt klar: In­gen fan­ger. Rundt mid­dags­ti­der ble Che hen­ret­tet med ni ku­ler i krop­pen. An­sik­tet ble spart.

For å let­te iden­ti­fi­se­rin­gen i La Paz, ga ge­ne­ral Ovan­do ord­re om at Ches hode skul­le hog­ges av, men det sat­te bå­de de bo­li­vi­ans­ke sol­da­te­ne på ste­det og CIA­agen­ten som le­det ope­ra­sjo­ne­ne, seg imot. I ste­det ble det for­søkt å lage en døds­mas­ke av Che, men det ble to­talt mis­lyk­ket, og an­sik­tet hans ble helt øde­lagt. Le­ge­ne fikk så ord­re om å skja­ere hen­de­ne av ham, igjen for iden­ti­fi­ka­sjon, og de ble over­latt ar­gen­tins­ke fin­ger­av­trykk­s­eks­per­ter fire da­ger se­ne­re. Der­et­ter, ons­dag mor­gen, ble li­ket be­gravd ved fly­plas­sen i Val­le­gran­de.

18. ok­to­ber 1967, foran en men­neske­meng­de på én mil­lion på Re­vo­lu­sjons­plas­sen i Ha­van­na, be­kref­ter Fi­del Castro det uten­ke­li­ge. Erne­sto Che Gue­vara, hans kamp­fel­le fra ge­rilja­kri­gen i Sierra Ma­est­ra, var død ni da­ger tid­li­ge­re i Bo­li­via. Bare 39 år gam­mel. 21 ka­non­skudd blir av­fyrt. Og Fi­del av­slut­ter hyl­les­ten til den døde: «Che er en men­nes­ke­lig mo­dell som ikke til­hø­rer vår tid, han til­hø­rer fram­ti­da. (…) De som tror at hans død fø­rer til ne­der­lag for hans tan­ker, tar feil.»

Året etter ble er­k­la­ert for «Den he­rois­ke ge­ril­ja­ens år», og fei­rin­gen av års­da­gen for re­vo­lu­sjo­nens be­gyn­nel­se 26. juli, ble lagt til San­ta Cla­ra, byen der Che le­det det av­gjø­ren­de sla­get mot

Han er nå død, men det er vans­ke­lig å føle at ide­ene hans vil dø med ham.

Ba­tistas re­gi­me. Først 30 år se­ne­re ble Ches lev­nin­ger fun­net i en fel­les­grav, brakt til Cuba, der et mau­so­le­um ble byg­get nett­opp i San­ta Cla­ra.

«Le­gen­der vil bli skapt rundt nav­net hans … Han er nå død, men det er vans­ke­lig å føle at ide­ene hans vil dø med ham», skrev Richard Gott fra Val­le­gran­de da­gen etter Ches død. «Det ek­sis­te­rer fort­satt hel­ter. (…) Che Gue­vara re­pre­sen­te­rer en av våre størs­te ro­man­tis­ke skik­kel­ser», skrev no­bel­pris­vin­ne­ren i lit­te­ra­tur, Mi­guel An­gel As­tu­rias, halv­an­nen må­ned etter Ches død.

«I le­ven­de live var han plag­som, død blir han per­fekt. Le­gen­den blå­ses opp, blir my­tisk», skri­ver bio­gra­fen Kal­fon.

Che ble na­er­mest en Kris­tus gjen­nom Al­ber­to Kor­das be­røm­te hel­gen­bil­de. Han ble my­ti­fi­sert gjen­nom Re­né Bur­ris foto av den si­gar­røy­ken­de «guer­ril­le­ro­en», og kom­mer­sia­li­sert til det ugjen­kjen­ne­li­ge. Bil­det av Che har i år­ti­er tjent til å sel­ge alt mel­lom him­mel og jord. Ikke minst på Cuba.

Stem­mer le­gen­den med vir­ke­lig­he­ten slik vi kjen­ner den i dag? Ble han en lyn­av­le­der for den cu­bans­ke re­vo­lu­sjo­nens egne svak­he­ter?

Al­le­re­de i 1964 var det klart at Che vil­le fort­set­te kam­pen and­re ste­der enn på Cuba. Det var en plikt. Kam­pen mot im­pe­ria­lis­men had­de in­gen gren­ser. Men han had­de ennå ikke be­stemt seg for un­der hvil­ke him­mel­strøk han vil­le kjem­pe.

Førs­te stopp ble Afri­ka, som etter hans me­ning var im­pe­ria­lis­mens sva­ke ledd.

Hans siste of­fi­si­el­le opp­tre­den var 15. mars 1965 da han kom til­ba­ke til Cuba etter en tre må­ne­ders i Afri­ka. Han steng­te seg umid­del­bart in­ne med Fi­del, Raúl og noen få and­re i 40 ti­mer for å dis­ku­te­re. Ches be­slut­ning var tatt. Mind­re enn en må­ned se­ne­re for­lot Che Cuba.

Med sin of­fi­si­el­le av­gang, av­skjeds­brev til Fi­del og hem­me­li­ge av­rei­se til Tan­za­nia var han bok­sta­ve­lig talt for­duf­tet. Spe­ku­la­sjo­ne­ne flo­rer­te.

– Det enes­te jeg kan si er at han er der han er mest nyt­tig for re­vo­lu­sjo­nen, og at for­hol­det mel­lom ham og meg er ut­mer­ket, sa Fi­del i april sam­me år.

Den­ne som­mer­en ble Kon­go det førs­te mis­lyk­ke­de for­sø­ket på re­vo­lu­sjon. Så bar det på nytt av sted, via Pra­ha, Frank­furt, Zürich, Da­kar, São Pau­lo, La Paz og til slutt med je­ep til en gård i Nan­ca­hua­zu i det sør­øst­li­ge Bo­li­via, ikke langt fra gren­sen mot Pa­ra­gu­ay. I Ha­van­na had­de spe­sia­lis­ter for­and­ret ut­se­en­det og iden­ti­te­ten hans. Han var blitt til en skal­let og tykk­ma­get uru­guay­ansk høy­ere funk­sjo­na­er. Forand­rin­gen var så stor at ikke en­gang dat­te­ren kjen­te ham igjen, men ble for­und­ret over øm­he­ten til den­ne frem­me­de man­nen, før av­rei­sen fra den cu­bans­ke ho­ved­sta­den.

Had­de Che vir­ke­lig noe håp om at ge­rilja­kri­gen skul­le føre til re­vo­lu­sjon i Bo­li­via? Trod­de han at han skul­le få dis­se små for­tap­te lands­by­ene i Val­le­gran­de be­fol­ket av for­skrem­te an­alfa­be­ter, gua­ra­ni-in­dia­ne­re som knapt snak­ket spansk, over på sin side? «Vi var av­skå­ret fra bonde­be­folk­nin­gen, vi viss­te in­gen­ting om lands­byg­da», skri­ver De­bray man­ge år se­ne­re.

Che var des­po­tisk, hem­me­lig, pu­ri­tansk, suici­dal, kris­tus­ak­tig, iføl­ge De­bray. Han ble fan­get før Che ble drept og dømt til 30 års feng­sel av en krigs­rett i Ca­mi­ri, men slup­pet ut etter na­er­me­re fire. De­bray går langt i å si at Che had­de et døds­øns­ke: «Che Gue­vara dro ikke til Bo­li­via for å vin­ne, men for å tape.»

Ches be­set­tel­se av dø­den gjor­de sterkt inn­trykk på den egyp­tis­ke le­de­ren Nas­ser, som han møt­te i Kai­ro før Kon­go-even­ty­ret for å be om hjelp.

«Det av­gjø­ren­de øye­blik­ket i en manns liv er det da han be­stem­mer seg for å ut­set­te seg for dø­den. Gjør han det, er han en helt, en­ten han vin­ner el­ler ta­per», sa Che til Nas­ser iføl­ge jour­na­lis­ten Mo­ham­med Hei­kal, som sto Nas­ser na­er.

De­bray er krass i sin kri­tikk. «Spø­kel­set som had­de for­latt Euro­pa, hjem­søk­te nå An­des­fjel­le­ne, så om­tå­ket av sin egen over­be­vis­ning om å fri­gjø­re et kon­ti­nent at en helt glem­te å vur­de­re egen styr­ke og mid­ler til å gjen­nom­føre drøm­men.»

Men sam­ti­dig min­ner De­bray oss om at la­tin­ame­ri­kansk his­to­rie ikke er som and­re kon­ti­nen­ters his­to­rie, hol­der seg ikke in­nen­for van­li­ge nor­mer. Ad­vo­ka­ten Fi­del Castro had­de tatt kon­trol­len over et land med sju mil­lio­ner inn­byg­ge­re med ikke fle­re mann enn det som ut­gjør et kom­pa­ni; Bolívar et kon­ti­nent med 30 mil­lio­ner i 1811 med et re­gi­ment. Med 600 mann og 16 hes­ter had­de Cor­tés pulve­ri­sert ikke bare et

■ ERIK R. SELMER

FOTO: MARC HUTTEN/NTB SCANPIX

Foto av Gue­vara tatt 10. ok­to­ber 1967, da­gen etter at han ble hen­ret­tet.

Bil­de tatt 1. juni 1957, av blant and­re Raul og Fi­del Castro, og Erne­sto Che Gue­vara.

Ett av his­to­ri­ens mest be­røm­te bil­der. Al­ber­to Kor­das iko­nis­ke fo­to­gra­fi av Che Gue­vara, et av de mest re­pro­du­ser­te mo­tiv i ver­den. Bil­det er tatt på Cuba 5. mars 1960.

FOTO: AFP/NTB SCANPIX

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.