Bowies Berlin i boks

Da­vid Bowies Berlin-pe­rio­de var den mest ra­di­ka­le i hans kar­rie­re. Den er sen­tral når slut­ten på 70-tal­let hans får ny opp­merk­som­het.

Rogalands Avis - - Forside - GEIR RAKVAAG Jour­na­list i kul­tur­av­de­lin­gen Twit­ter: @Geirrakvaag geir.rakvaag@dags­avi­sen.no

«So­me­ti­mes I feel the ne­ed to mo­ve on». Den­ne tekst­lin­ja fra san­gen «Mo­ve On», fra al­bu­met «Lod­ger», fyl­ler ei egen side til å be­gyn­ne med i den sto­re boka som føl­ger med plate­bok­sen om Bowies kan­skje al­ler bes­te år. Bowie had­de al­le­re­de gått gjen­nom en rek­ke for­and­rin­ger de ti åre­ne han had­de gitt ut pla­ter, fra Ma­jor Tom til Zig­gy Star­dust til Alad­din Sa­ne til The Thin Whi­te Duke. Nå var han en helt an­nen igjen. Det som skjed­de i den så­kal­te Berlin-pe­rio­den var vir­ke­lig ra­di­kalt.

I 1976 ring­te Bowie pro­du­sen­ten To­ny Vis­con­ti, og la fram en plan om et nytt al­bum: Bare ei plate­side med van­li­ge san­ger, den and­re med in­stru­men­tal­mu­sikk på­vir­ket av Bri­an Enos am­bi­en­te «Di­scre­et Mu­sic». Bowie var ty­de­lig på at Vis­con­ti ri­si­ker­te å job­be en må­neds tid med noe som kan­skje ikke ble noe av. Det er alt­så en po­pu­la­er mis­for­stå­el­se at det var Bri­an Eno som pro­du­ser­te dis­se al­bu­me­ne, selv om han var en vik­tig med­hjel­per un­der inn­spil­lin­ge­ne.

Like over­ras­ket kan man bli over å opp­da­ge at «Low», den førs­te de­len av det som ble kjent som «Berlin-tri­lo­gi­en», ble spilt inn like uten­for Pa­ris, i stu­dio­et Chateau D’hé­rou­vil­le, po­pu­la­ert kalt Hon­ky Chateau. Bowie had­de na­er­mest flyk­tet fra Los An­ge­les, for å slip­pe unna sine nar­ko­tika­pro­ble­mer. Det­te for­tel­ler han i et sam­ti­dig in­ter­vju med Me­lody Ma­ker, som er trykt i boka. Sub­tilt ut­trykt, for å ikke kom­me på kant med al­min­ne­lig lov og or­den, snak­ker han om «om­gi­vel­ser» og «om­sten­dig­he­ter» som had­de va­ert øde­leg­gen­de for ar­bei­det hans. Han had­de be­gynt å gjen­ta seg selv, og måt­te bort, bort fra «rock and roll», og gjø­re noe helt an­net igjen.

Omslags­bil­det på «Low» er et still­bil­de fra fil­men «The Man Who Fell To Earth». Bowie had­de al­le­re­de la­get spo­ret som ble kjent som «Sub­ter­raneans» til den­ne fil­men. Det ble ikke brukt, men var star­ten på ar­bei­det med «Low», selv om den til slutt ble lig­gen­de helt sist på al­bu­met. Bowie og Vis­con­ti flyt­tet til Berlin for å mik­se mu­sik­ken. Et na­tur­lig valg, si­den Bowie var på­vir­ket av band som Can, Neu og Kraftwerk. Berlin var fort­satt en strengt delt by, med alle fø­lel­ser og stem­nin­ger det in­ne­bar. Berlin-pe­rio­den star­tet alt­så her. Han kom til­ba­ke til den­ne tida så sent som i 2013, med san­gen «The Next Day».

Plate­sel­ska­pet var ikke be­geist­ret for «Low». Et al­bum der hele side 2 vir­ke­lig var atmos­fa­erisk in­stru­men­tal­mu­sikk. Side 1 be­gyn­te og slut­tet med fle­re in­stru­men­tallå­ter. Sin­ge­len «Sound and Vi­sion» var hel­ler ikke ek­semp­la­risk: Tre mi­nut­ter lang, men in­tro­en va­rer i godt over mi­nut­tet før To­ny Vis­con­tis kone Mary (før kjent som Hop­kin) kom­mer inn og nyn­ner noen lin­jer. Hal­ve lå­ten er over når Bowie om­si­der fal­ler inn med sitt «dont you won­der so­me­ti­mes … ‘bout sound and vi­sion». Det er len­ge mel­lom hver gang ver­den er så for­und­ret over ly­den av et

al­bum som «Low». Som stikk i strid med for­vent­nin­ge­ne til plate­sel­ska­pet ble et salgs­suk­sess. Og en evig gjen­gan­ger på lis­ter over ti­de­nes al­ler bes­te al­bum. Opp­føl­ge­ren «He­roes» ble

vir­ke­lig spilt inn i Berlin. Ro­bert Fripp, gi­ta­ris­ten fra King Crim­son, ble til­kalt for å set­te mu­sik­ken enda mer på spis­sen. Tit­tel­lå­ten er en av Bowies mest iko­nis­ke san­ger, og ble enda en stor hit. Men også det­te al­bu­met had­de et leng­re strekk av in­stru­men­tallå­ter, som skil­te det ut fra den rå­den­de stem­nin­gen i 1977. Mu­sik­ken fra «Low» og «He­roes» ble beg­ge se­ne­re om­ar­bei­det for sym­foni­or­kes­ter av kom­po­nis­ten Philip Glass, med stort hell.

Å gi ut «Low» og «He­roes» med bare et halvt års mel­lom­rom er en na­er­mest ar­ro­gant de­mon­stra­sjon av krea­ti­vi­tet. Ikke nok med dét, pa­ral­lelt med dis­se to al­bu­me­ne var Ig­gy Pop i Berlin og lag­de «The Idiot» og «Lust For Li­fe», med lå­ter Bowie had­de va­ert med på å skri­ve, og pro­du­ser­te att­på­til. Det nes­te året dro han på tur­né, som også brak­te ham til Nor­ge førs­te gang, til Eke­berg­hal­len i juni 1978. Om­trent hvor­dan det låt her kan hø­res på al­bu­met «Sta­ge», som ble tatt opp i USA se­ne­re på året.

«Lod­ger» er det tred­je al­bu­met i Berlin-tri­lo­gi­en, og ble spilt inn i Mon­treux i Sveits i pau­ser på tur­ne­en. I et stu­dio som ikke lev­de opp til for­vent­nin­ge­ne. Det kom ut med den litt grum­se­te ly­den som se­ne­re er kjent som lo-fi. Vis­con­ti har len­ge hatt lyst til mik­se hele «Lod­ger» om igjen. Han be­gyn­te på ar­bei­det for et par år si­den, og rakk å pre­sen­te­re re­sul­ta­tet for Bowie i en pau­se av «Black­star»-inn­spil­lin­ge­ne. Bowie skal ha va­ert sva­ert for­nøyd, og nå kan alle høre for­bed­rin­ge­ne.

Å få sam­let alt det­te, en­ten det er på CD el­ler LP, er over­vel­den­de. Vi­nyl­bok­sen er fak­tisk så tung at den skal be­hand­les var­somt. Å mis­te den ned på føt­te­ne vil fort set­te folk ut av spill like len­ge som det tok Bowie å lage hele Berlin-tri­lo­gi­en. Rent res­surs­mes­sig må vi stil­le spørs­mål om det er nød­ven­dig med bå­de ori­gi­na­len og luk­sus­ut­ga­ven av «Sta­ge», på et dob­belt og trip­pel al­bum. Det­te er bok­sta­ve­lig talt tungt. Også san­gen «He­roes», i lang og kort ver­sjon, på tysk og fransk, har fått en hel 12-tom­mer ale­ne. Mer re­le­vant er pla­ta som fan­ger opp sing­le­ne Bowie ga ut de nes­te tre åre­ne, i al­bum­pau­sen som opp­sto fram til come­back­et med «Let’s Dan­ce» i 1983. Det­te om­fat­ter også han flot­te tolk­nin­ger av Bert­hold Brechs «Graal». For de mest miljø­be­viss­te er alt det­te også nå til­gjen­ge­lig på van­li­ge strømme­tje­nes­ter.

70-tal­let til Bowie slut­tet flott med «As­hes To As­hes» og al­bu­met «Sca­ry Mons­ters (And Su­per Cre­eps)». Al­ler mest fa­sci­ne­ren­de nå er det å høre igjen den dyst­re «It’ No Ga­me», som åp­ner og av­slut­ter det­te al­bu­met. Som til å va­ere 38 år gam­mel er en for­bau­se­de dek­ken­de be­skri­vel­se av en ver­den som går sin skei­ve gang med sta­di­ge kri­ser, un­der­tryk­kel­se og ulik­he­ter. Vi lar siste ord gå til Bowie mens san­gen går mot slut­ten: «To be in­sulted by these fa­scists/it’s so de­gra­ding». Det­te skal vi hus­ke på før det er for sent.

DA­VID BOWIE «A New Care­er In A New Town»

Parlop­hone/war­ner

FOTO: RCA RECORDS

Da­vid Bowie i Han­sa Ton­stu­dio i 1977, med Bri­an Eno ved pia­no­et og Ro­bert Fripp på gi­tar.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.