Nok en gang ven­tes det på 10–15 mil­lio­ner kro­ner til det som kan bli et av Nor­dens le­den­de ar­keo­lo­gis­ke mu­se­er.

Hvor­for skal jen­ter måt­te ba­ere skam, mens gut­ter skal eie aere?

Rogalands Avis - - Forside - KADRA YUSUF ■ i den­ne spal­ten. De and­re skri­ben­te­ne er Aslak Si­ra Myh­re, Sigrid Bon­de Tus­vik og Oda Fa­re­mo Lind­holm. e

«Savn: Å ikke bli ak­sep­tert av min fa­mi­lie, å ikke bli sett som or­dent­lig dat­ter. Å hol­de min mor og gi hen­ne klem og si: Mam­ma, du er all­tid i mitt hjer­tet.»

Av­snit­tet over er hen­tet fra «Hå­pet sma­ker man­go» – en bok fra «Bo­kol­lek­ti­vet», som er til­knyt­tet Oslo krise­sen­ter, og er en del av det na­sjo­na­le bo- og støtte­til­bu­det til unge ut­satt for tvangs­ek­te­skap. Her kom­mer unge som er på flukt fra fa­mi­li­en grun­net tvang, trus­ler el­ler vold. I som­mer ga de ut boka «Håp sma­ker man­go – en bok for jen­ter som har levd vans­ke­li­ge liv.»

Det har va­ert skre­vet mye i medie­ne om aer­es­spørs­mål den­ne høs­ten. I sep­tem­ber ble en 18 år gam­mel jen­te for­søkt drept i Oppe­gård. Po­li­ti­et sik­tet seks fa­mi­lie­med­lem­mer og lan­ser­te teori­en om at draps­for­sø­ket var et for­søk på aeres­drap.

Så langt i år har Oslo-po­li­ti­et ved Stov­ner po­liti­sta­sjon be­hand­let rundt 70 hen­ven­del­ser som knyt­ter seg til aeres­pro­ble­ma­tikk. Alle dis­se sa­ke­ne er knyt­tet til at jen­ter og gut­ter nek­tes å leve li­vet sitt slik and­re jevn­ald­ren­de kan. I de fles­te sa­ke­ne er grun­nen til for­eld­re­nes al­vor­li­ge be­grens­ning av den un­ges fri­het, frykt for brudd på aeres­ko­dek­sen.

Men inn­vand­rer­mil­jø­ene som hå­per på at jen­te­ne i fa­mi­li­en skal sit­te i ro og ba­ere skam­men i still­het, un­der­vur­de­rer sine døt­re og søst­re. Teks­te­ne i «Håp sma­ker man­go» vit­ner om savn og frykt, men det oser også av frykt­løs­het og håp. Om at de en dag skal kun­ne leve i fri­het.

«Jeg er sterk, men er sli­ten.

Jeg er sli­ten, men jeg er ikke svak.»

«Jeg lar meg ikke knek­ke, ikke rik­tig ennå. Jeg er bra. Jeg er bra nok.»

Når man ser gjen­nom boka, med teks­ter og teg­nin­ger, ser man unge men­nes­ker som drøm­mer om å va­ere sam­men med ven­ner, kja­eres­ten, skaf­fe seg en ut­dan­nel­se, og som har håp og drøm­mer. De ber ikke om mye. Ba­re det å få lov til å va­ere seg selv. Og leve i fri­het.

I 2016 star­tet «Pro­sjekt Novem­ber» opp. Det er et tverr­fag­lig, tre­årig pi­lot­pro­sjekt opp­ret­tet av Jus­tis­de­par­te­men­tet. Pro­sjek­tet lig­ger hos Stov­ner po­liti­sta­sjon hvor de job­ber med fore­byg­ging, sik­ker­het og opp­føl­ging i sa­ker som om­hand­ler alle ty­per vold i na­ere re­la­sjo­ner, til­knyt­tet by­de­le­ne i Oslo øst. Pro­sjek­tet job­ber tett med po­liti­sta­sjo­nens etter­fors­ke­re og øv­ri­ge fa­mi­lie­volds­ana­ly­ti­ke­re. For noen jen­ter er li­vet så tøft på hjemme­bane at de må bry­te med egen fa­mi­lie og må bo på hem­me­lig adres­se. Det po­li­ti­et kal­ler kode 6.

I det of­fent­li­ge rom er de­bat­ten om aeres­kul­tur høyt på dags­or­de­nen. Også her er det jen­te­ne som dyt­ter og le­der an i sam­ta­len. For­ri­ge uke had­de den kri­ti­ker­ros­te fil­men til Iram Haq pre­miere – «Hva vil folk si». En film som tar for seg et norsk­pa­kis­tansk far-dat­ter for­hold. 16 år gam­le Nis­ha le­ver et dob­belt­liv som pa­kis­tansk dat­ter og norsk ung­dom, helt til fa­ren gjen­nom­skuer hen­ne og to ver­de­ner kol­li­de­rer. Og den­ne uka kom Nancy Herz, So­fia Srour og Amina Bi­le, også kjent som «De Skam­løse» med bo­ken «Skam­løs». De vil ikke ha noe av at jen­ter skal ba­ere skam, mens gut­ter skal eie aere.

I mel­lom­ti­den må jen­ter fort­set­te å brø­le.

«Aere er så vik­tig i min kul­tur.

Kvin­ner blir straf­fet om de ikke føl­ger menns struk­tur.

Å bo helt ale­ne er å tape sin aere.

Hele slek­ten vil ta li­vet mitt for­di den­ne skam­men må de ba­ere.»

Selv om jen­ter dri­ver de­bat­ten om so­si­al kon­troll fram­over, er det vik­tig å hus­ke at også gut­ter kan opp­le­ve det­te. At ikke menn er ba­re ut­øve­re, men også kan va­ere

ofre. Etter draps­for­sø­ket på 18-årin­gen fra Oppe­gård, er en el­ler fle­re av de sik­te­de mindre­åri­ge søs­ken. I en del fa­mi­li­er la­erer man gut­ter å pas­se på sine søst­re. De får an­sva­ret ute for å pas­se på sin søs­ters aere. Da min søs­ter og jeg ble fot­fulgt av min store­bror i ten­åre­ne, ha­tet vi ham. Men i etter­tid har jeg lurt på hvor mye valg han fak­tisk had­de. Det­te skul­le han gjø­re, punkt­um. Så hvor­dan er den rol­len?

I en kro­nikk i Af­ten­pos­ten skrev fors­ker An­ja Bre­dal om gut­ter, aere og so­si­al kon­troll: «Det kan va­ere vans­ke­lig for unge menn å for­tel­le om do­mi­nan­sen, bå­de den de ut­set­tes for og den de ut­øver. For det førs­te for­di de er opp­la­ert til at mann­lig­het for­bin­des med makt og ikke svak­het, mens den of­fent­li­ge de­bat­ten knyt­ter det å va­ere ut­satt til kvin­ne­lig­het. For det and­re er den tve­ty­di­ge rol­len som bå­de ut­satt og ut­øver vans­ke­lig å for­mid­le, spe­si­elt i en kon­tekst der pa­tri- ar­kalsk makt ses som kun kjønns­ba­sert.»

Jeg tror ikke vi kom­mer i mål med so­si­al kon­troll og tvang, før vi gir or­det til gut­ter og unge menn også. Før de får språk og verk­tøy til å snak­ke om sin rol­le oppi det hele. En­ten som ut­øver, el­ler of­fer. For det an­sva­ret man­ge gut­ter har fått for sine søst­res aere, er ikke et an­svar de skal ha, el­ler bør ha. I mel­lom­ti­den må jen­ter, bå­de de på krise­sent­re­ne og de ute i det of­fent­li­ge rom, fort­set­te å brø­le. Po­li­ti­ke­re må fort­set­te å sat­se på gode pro­sjek­ter og of­fent­lig­he­ten må hol­de pres­set oppe. Til be­skje­den når hjem: De er de­res døt­re, ikke de­res aere.

«De sa til meg: Du er ba­re en jen­te. De sa til meg: Du kan in­gen­ting. Men de tok feil.

Jeg har alt.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.