Et pin­lig styk­ke Nor­ge

ATOMVÅPEN: Det er noe unorsk over re­gje­rin­gens mot­stand mot freds­pris­vin­ne­ren.

Rogalands Avis - - Kronikk - GRO NYSTUEN Folke­retts­ju­rist TORBJØRN GRAFF HUGO Stats­vi­ter

Sol­berg-re­gje­rin­gens mot­stand mot freds­pris­vin­ne­ren og atom­vå­pen­for­bu­det ba­erer preg av vi­ka­ri­e­ren­de ar­gu­men­ter, mang­len­de for­stå­el­se for Nor­ges ju­ri­dis­ke for­plik­tel­ser, og fra­va­er av et hu­ma­ni­ta­ert per­spek­tiv på ned­rust­ning. Det er noe unorsk over det hele.

NATO må ha atomvåpen så len­ge and­re land har det, for­klar­te uten­riks­mi­nis­ter Bør­ge Bren­de i kjøl­van­net av freds­pris­an­non­se­rin­gen 6. ok­to­ber. Utsag­net kan frem­stå som til­for­la­te­lig lo­gisk og sik­ker­hets­po­li­tisk for­nuf­tig, men noe skur­rer.

For det førs­te har ikke NATO atomvåpen. Av NATOS 29 med­lems­land er det kun tre som har atomvåpen: Stor­bri­tan­nia, Frank­ri­ke og USA. Til sam­men har dis­se tre over 7.000 atom­bom­ber, men in­gen av dem til­hø­rer NATO el­ler er kon­trol­lert av NATO. Det er opp til dis­se tre lan­de­ne å av­gjø­re om de øns­ker å an­ven­de dem. Til­sva­ren­de er det for­budt for de øv­ri­ge 26 med­lems­lan­de­ne i NATO å ha atomvåpen. Det­te er re­gu­lert un­der Ikke­spred­nings­av­ta­len fra 1968.

For det and­re er det få ting det har va­ert så mye uenig­het om inn­ad i NATO som nett­opp atomvåpen. Ver­ken Dan­mark, Spa­nia el­ler Nor­ge til­la­ter atomvåpen på sine ter­ri­to­ri­er i freds­tid. Is­land og Li­tau­en har i til­legg er­k­la­ert at de hel­ler ikke øns­ker kjerne­vå­pen på sine ter­ri­to­ri­er i krig. Nor­ge, Is­land og Dan­mark har også sagt at de ikke vil gi skip med kjerne­fy­sis­ke ka­pa­bi­li­te­ter til­gang til sine hav­ner. Frank­ri­ke på sin side har boi­kot­tet NATOS plan­leg­gings­grup­pe for atomvåpen helt si­den den ble opp­ret­tet i 1966, og lan­det slut­tet seg ikke til Ikke­spred­nings­av­ta­len før i 1992—22 år etter at den tråd­te i kraft.

I til­legg er NATOS atom­vå­pen­po­li­tikk på in­gen måte skre­vet i stein, den kan for­mes og ut­vik­les i nye ret­nin­ger. Og Nor­ge har hel­ler ikke all­tid har va­ert enig med ma­jo­ri­te­ten i NATO. I til­legg til den oven­nevn­te base­po­li­tik­ken re­ser­ver­te Nor­ge seg på 80-tal­let mot det så­kal­te stjerne­krigs­pro­gram­met, og i 2008 sa Nor­ge nei til å del­ta i NATOS ra­ketts­kjold. Ver­den reg­ner med og for­ven­ter at Nor­ge står på bar­ri­ka­de­ne for en hu­ma­ni­ta­er ned­rust­nings­po­li­tikk. Un­der de rødgrøn­ne var det­te en prio­ri­te­ring – un­der de blå­blå har Nor­ge gått fra å va­ere en tro­ver­dig part­ner til å bli en sin­ke på det­te fel­tet.

For det tred­je er det vik­tig å skil­le mel­lom ju­ri­dis­ke for­plik­tel­ser og po­li- tis­ke er­k­la­e­rin­ger. De­bat­ten om for­buds­av­ta­len de sis­te da­ge­ne har skapt et inn­trykk av at det er ju­ri­disk umu­lig for Nor­ge å slut­te seg til av­ta­len slik den står. Det­te er feil. For Nor­ge, som hel­ler ikke har ut­plas­sert atomvåpen på norsk jord, er det in­gen­ting i for­buds­av­ta­len som til­si­er at vi ikke kun­ne ra­ti­fi­sert av­tale­teks­ten slik den står. Nor­ge opp­fyl­ler na­er sagt alle for­buds­for­plik­tel­se­ne un­der av­ta­lens Ar­tik­kel 1 al­le­re­de. Ut­ford­rin­gen er alt­så po­li­tisk.

Ju­ri­disk sett har NATOlan­de­ne in­gen retts­li­ge for­plik­tel­ser som til­si­er at de må støt­te opp om bruk av atomvåpen i sin for­svars­po­li­tikk – At­lan­ter­havs­pak­ten sier in­gen­ting om atomvåpen. Det som er retts­lig bin­den­de for alle Nato-lan­de­ne er imid­ler­tid Ikke­spred­nings­av­ta­len. I den­ne av­ta­len for­plik­tet de sta­te­ne som ikke al­le­re­de i 1968 had­de atomvåpen seg til å ikke skaf­fe seg dem, mens atom­mak­te­ne (samt alle de and­re stats­par­te­ne) for­plik­tet seg til å ar­bei­de for atom­ned­rust­ning.

Uten­riks­mi­nis­te­ren hev­der at Ikke­spred­nings­av­ta­len kan bli un­der­gra­vet av den nye for­budstrak­ta­ten. Det­te frem­står som et vi­ka­ri­e­ren­de ar­gu­ment, all den tid for­buds­av­ta­len fak­tisk bi­drar til å styr­ke de mest sen­tra­le be­stem­mel­se­ne i Ikke­spred­nings­av­ta­len. Det som vir­ke­lig kan va­ere un­der­gra­ven­de for Ikke­spred­nings­av­ta­len er atom­vå­pen­mak­te­nes ved­va­ren­de man­gel på opp­fyl­lel­se av sin del av av­ta­len – nem­lig ned­rust­ning. Etter 40 år har Ikke­spred­nings­av­ta­lens fem atom­mak­ter fort­satt til sam­men over 14.500 atom­strids­ho­der.

Et fjer­de anke­punkt knyt­ter seg til pro­sess. Iføl­ge uten­riks­mi­nis­te­ren er den enes­te rea­lis­tis­ke må­ten å nå må­let om en ver­den uten atomvåpen at man de­stru­erer alle atomvåpen i ver­den før man til slutt for­byr dem. Her er det vans­ke­lig å føl­ge lo­gik­ken. Fin­nes det i det hele tatt et enes­te ek­sem­pel på at det­te har skjedd? På vå­pe­n­om­rå­det kan man se til kla­se­vå­pen, land­mi­ner, bio­logivå­pen el­ler kjemi­vå­pen som ek­semp­ler på mot­satt rekke­føl­ge. I det mer hver­dags­li­ge fin­nes ek­semp­ler som røyke­lo­ven el­ler for­bud mot fylle­kjø­ring. Skul­le vi først eli­mi­nert all fylle­kjø­ring i ver­den og der­et­ter ved­tatt å for­by det?

Til slutt er det vik­tig å hus­ke at for fler­tal­let av ver­dens land er atomvåpen noe de gam­le stor­mak­te­ne sit­ter og ru­ger på, som de sier de tren­ger for sin egen sik­ker­het, mens de nek­ter and­re land den sam­me sik­ker­he­ten. Det­te kun­ne man kan­skje ak­sep­tert, hvis ikke det var sånn at de hu­ma­ni­ta­ere kon­se­kven­se­ne av en even­tu­ell bruk av atomvåpen vil va­ere glo­ba­le. Selv en «be­gren­set» atom­vå­pen­krig i Sør-asia vil kun­ne true over en mil­li­ard men­nes­ker over hele ver­den av sult på grunn av atmos­fa­eris­ke end­rin­ger. I Nor­ge kan vi tro at vi tren­ger atomvåpen for å be­skyt­te oss mot Russ­land, men for hele den sør­li­ge halv­kule frem­står det­te som et gi­gan­tisk ri­siko­spill som de selv vil måt­te ta kon­se­kven­se­ne av.

Kom­mer av­ta­len til å få noen be­tyd­ning? Iføl­ge uten­riks­mi­nis­te­rens ny­li­ge ut­ta­lel­ser er den et slag i luf­ta, men hvor­for skul­le man da brydd seg med å for­sø­ke å mot­ar­bei­de den? USA har kom­met med kraf­ti­ge ad­vars­ler til sine al­li­er­te og en rek­ke and­re land om at de bør hol­de seg unna. For­bu­de­ne mot land­mi­ner og kla­se­vå­pen lig­ger nok friskt i min­ne. Også dis­se trak­ta­te­ne ble ak­tivt mot­ar­bei­det av land som USA og Russ­land, men de fikk li­ke­vel stor gjen­nom­slags­kraft gjen­nom stig­ma­ti­se­ring av dis­se våp­ne­ne. Nor­ge var en dri­ver i dis­se pro­ses­se­ne og har man­ge års tra­di­sjo­ner som stor­makt på det hu­ma­ni­ta­ere ned­rust­nings­fel­tet. Det er noe unorsk over den po­si­sjo­nen Nor­ge har inn­tatt i ar­bei­det med et atom­vå­pen­for­bud.

For fler­tal­let av ver­dens land er atomvåpen noe de gam­le stor­mak­te­ne sit­ter og ru­ger på.

Det er all grunn til å gra­tu­le­re ICAN med den mange­åri­ge og iher­di­ge inn­sat­sen de har gjort for å mo­bi­li­se­re til det­te for­bu­det mot atomvåpen, som er en vik­tig mile­pael i det in­ter­na­sjo­na­le sam­fun­nets ar­beid for å av­skaf­fe atomvåpen. For Re­gje­rin­gen Sol­berg er der­imot Freds­pri­sen i 2017 bå­de ube­lei­lig og pin­lig.

FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

FRED: For­ri­ge fredag kunn­gjor­de le­der Be­rit Reiss-an­der­sen i No­bel­ko­mi­te­en at årets freds­pris går til Den in­ter­na­sjo­na­le kam­pan­jen for for­bud mot atomvåpen, ICAN, en or­ga­ni­sa­sjon re­gje­rin­gen er mot­stan­der av.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.