Nick Ca­ve: Til­ba­ke til be­gyn­nel­sen

Man­dag er Nick Ca­ve i Oslo Spekt­rum. Ny­lig fylt 60, sam­ti­dig som han ser til­ba­ke på sin voks­ne kar­rie­re. Vi går til­ba­ke til be­gyn­nel­sen.

Rogalands Avis - - Forside - GEIR RAKVAAG Twit­ter: @Geirrakvaag geir.rakvaag@dags­avi­sen.no Jour­na­list i kul­tur­av­de­lin­gen

For min egen del så jeg Nick Ca­ve for førs­te gang som­mer­en 1981. På The Africa Cent­re, et lite kul­tur­hus i Lon­dons Co­vent Gar­den. Hans grup­pe The Birth­day Party had­de flyt­tet til byen fra Mel­bour­ne i Aust­ra­lia, de var gans­ke fers­ke, og vel­dig sto­re i en mind­re sam­men­heng. I det stapp­ful­le lil­le lo­ka­let over­hør­te jeg en sam­ta­le mel­lom to tid­li­ge til­hen­ge­re som var ful­le av for­vent­ning. – Jeg har ikke sett The Birth­day Party på fle­re uker, sa den ene. Sånn snak­ker man bare om noe som er vel­dig tids­rik­tig, men også fore­lø­pig vel­dig lett til­gjen­ge­lig. En fase i ar­tis­ters kar­rie­re som all­tid har va­ert den mest spen­nen­de.

«Vel­kom­men til 45 mi­nut­ter med rent hel­ve­te», sa Nick Ca­ve til å be­gyn­ne med, iføl­ge an­mel­del­sen i New Mu­si­cal Ex­press. Min­ne­ne mine fra kon­ser­ten er en al­min­ne­lig opp­fat­ning av ut­age­ren­de ek­sta­se på sce­nen. Noen har tatt vare på de­tal­je­ne. De be­gyn­te med «Big Je­sus Trash Can», der grup­pa vir­ke­lig hø­res ut som ram­len­de søp­pel­spann, i po­si­tiv for­stand. Den lå­ten jeg hus­ker best er «Nick The Strip­per», som det også fin­nes en sam­ti­dig vi­deo av. Ca­ve strut­tet rundt på sce­nen og opp­fyl­te alle for­vent­nin­ger om rock som eks­trem­s­port. Han har opp­søkt hold­nin­ge­ne fra The Birth­day Party se­ne­re, med grup­pa Grin­der­man, men også i den 15 mi­nut­ter lan­ge fe­ber­fan­ta­si­en «Ba­be,

I’m On Fire» på al­bu­met «Noc­tura­ma» i 2003. Da The Birth­day Party kom til Oslo i 1983 ble Ca­ve spurt om hans ima­ge som vill og ga­eren? – Nei, det stem­mer ikke. Jeg blir bare litt over­en­tu­si­as­tisk inn­imel­lom, men­te han.

Man­ge har nok von­de tan­ker om ver­dens­bil­det i dag, men det så ikke så lyst ut på 80-tal­let hel­ler: – Alt er på vei ned­over, og The Birth­day Party fei­rer men­nes­ke­he­tens un­der­gang, sa Nick Ca­ve til Svein Paul­sen i Nye Tak­ter. Et in­ter­vju der man­ge av tan­ke­ne som har pre­get Ca­ves san­ger se­ne­re kom­mer ty­de­lig fram. – Tekst­mes­sig går det på en slags po­si­tiv de­spe­ra­sjon, men langt fra de­pres­siv sut­ring. Det hand­ler stort sett om de­ka­dan­se i for­skjel­li­ge for­mer. En slags fei­ring av ned­bry­tel­sen av ens be­visst­het. (...) Slik jeg ser det er det lat­ter­lig å skri­ve san­ger som er po­si­ti­ve el­ler håpe­ful­le for en so­si­al fram­tid el­ler noe sånt. Jeg kla­rer ikke å se ting ut fra en so­si­al be­visst­het, men ten­ker in­di­vi­du­elt og skri­ver ut fra en kladd av in­di­vi­du­el­le tan­ker. – Det er en vel­dig ube­ha­ge­lig form for for­nøy­el­se å skri­ve teks­ter. Det blir van­lig­vis gjort når du er in­ne i en de­pre­sjon, dve­len­de ma­nisk over ting som er

reg­net som usma­ke­li­ge. Ut­dri­vel­sen av dis­se ide­ene fra mitt sinn er min måte å va­ere krea­tiv på, og jeg fin­ner pro­ses­sen ube­tin­get for­nøye­lig, men på en slags per­vers måte, an­tar jeg. Å skri­ve er en form for selv­tukt, for­di det eks­po­ne­rer de usma­ke­li­ge si­de­ne av din ka­rak­ter, men på samme tid er det en for­nøy­el­se å bli stilt an­sikt til an­sikt med un­der­gan­gen av ditt sinn, men­te Ca­ve i 1983.

Den om­tal­te un­der­gan­gen kom til The Birth­day Party før res­ten av men­nes­ke­he­ten. I 1984 de­bu­ter­te Nick Ca­ve og hans nye grup­pe The Bad Se­eds med «From He­re To Eter­ni­ty». Raskt etter­fulgt av «The First­born is De­ad» året etter. Da kom han til Oslo igjen, til Vi­katea­te­ret, en per­fekt set­ting for Nick Ca­ve, i det gam­le in­du­stri­lo­ka­let som var i ferd med å bli re­vet til for­del for et mo­der­ni­sert Aker Bryg­ge.

– Folk blir som re­gel skuf­fet når de mø­ter meg. De har dan­net seg et bil­de av hvor­dan jeg er ut fra den mu­sik­ken de har hørt, og alle har be­stem­te opp­fat­nin­ger om hvor­dan Nick Ca­ve bur­de se ut, og opp­fø­re seg. Så når de fin­ner ut at jeg ikke er gal, men en ro­lig og tid­vis ar­ti­ku­lert fyr, blir de skuf­fet. Jeg le­ver ikke det li­vet teks­te­ne og mu­sik­ken be­skri­ver, sa han i et nytt in­ter­vju med Nye Tak­ter, den­ne gan­gen med Jan Ru­stad. Som spur­te Nick Ca­ve om all den til­syne­la­ten­de elen­dig­he­ten i san­ge­ne hans.

– Jeg vel­ger ikke de te­ma­ene jeg skri­ver om, jeg bare skri­ver. Og da skri­ver jeg om det som in­ter­es­se­rer og opp­tar meg, for det er let­test å skri­ve om, at­skil­lig let­te­re enn om jeg skul­le skri­ve om hvil­ken vid­un­der­lig ver­den vi le­ver i. Per­sone­ne i teks­te­ne mine er som re­gel en­som­me, for­di jeg sy­nes in­di­vi­det er mer in­ter­es­sant enn mas­se­ne. Det å gjø­re in­di­vi­det til et en­somt dyr gjør det enk­le­re å skild­re, uten at en­som­het er noe jeg fore­trek­ker.

I 1986 ga Nick Ca­ve både ut en sam­ling cover­lå­ter på «Kick­ing Against The Pricks», og dob­bel-epen «Your Fu­ne­ral My Tri­al», som også ble et al­bum etter­på. Den­ne gan­gen var det An­ders Gia­e­ver som møt­te ar­tis­ten for Nye Tak­ter. En Nick Ca­ve som kan­skje var på­vir­ket av rus­mis­bru­ket som opp­tok ham i vel­dig man­ge år: – Så jeg har va­ert her før? Jeg trod­de det­te var Sve­ri­ge sa han, men skjøn­te at han tok feil da han fikk øye på noen bil­der av Ed­vard Munch på veg­ge­ne på ho­tel­let sitt: – Han had­de noe av det samme sy­net på vir­ke­lig­he­ten, el­ler vir­ke­lig­he­te­ne, som meg. Det litt ir­ra­sjo­nel­le, sa Ca­ve, som men­te at han selv had­de «vokst litt fra» Munch etter hvert. Da han ble kon­fron­tert med sånt som han had­de sagt for­ri­ge gang, vir­ket han for­und­ret over å ha va­ert her før. Han for­tal­te litt om ar­bei­det med sin førs­te ro­man, «And The Ass Saw The An­gel», som kom ut et par år etter­på: – Jeg har all­tid va­ert fa­sci­nert av eks­tre­me hand­lin­ger og re­li­giøs fa­na­tis­me, for­tal­te Ca­ve.

I 1986 spil­te Nick Ca­ve på Sar­di­ne’s i Oslo. Hans sis­te opp­tre­den på «de små klub­be­ne». Med det­te var start­fa­sen over. Al­bum som «The Good Son» og «Let Love In» gjor­de Nick Ca­ve til en sta­dig stør­re ar­tist, men det var først med al­bu­met «Mur­der Bal­la­des» og Ky­lie Mi­no­gue-du­et­ten «Whe­re The Wild Ro­ses Grow» i 1996 at Nick Ca­ve ble en folke­helt. Og det har han va­ert si­den. En Nick Ca­ve som ikke len­ger var like til­gjen­ge­lig, som tok seg god tid mel­lom hver gang han kom til Oslo, og etter hvert spil­te på langt stør­re sce­ner, på Kalv­øya, Nor­we­gi­an Wood og i Oslo Spekt­rum.

Nick Ca­ve & The Bad Se­eds har ny­lig kom­met med sam­le­al­bu­met «Love­ly Crea­tu­res». Som egent­lig skul­le va­ert ut­gitt høs­ten 2015. Så om­kom Nick Ca­ves sønn i en ulyk­ke om som­mer­en, og Ca­ve be­stem­te seg for at han had­de for man­ge fø­lel­ser som måt­te få ut­løp i nye san­ger. «Skele­ton Tree» ble kå­ret til det nest bes­te al­bu­met fra 2016 av norske kri­ti­ke­re, bare forbi­gått av Da­vid Bowies «Black­star». San­ger fra «Skele­ton Tree» ut­gjør nå ho­ved­tyng­den i kon­ser­te­ne hans, sam­men med et ut­valg av de høy­est els­ke­de gam­le glans­num­re­ne. Vi kan nep­pe ven­te å få høre «Nick The Strip­per» igjen.

Nick Ca­ve er ikke den samme ut­age­ren­de fi­gu­ren som før på sce­nen, men ofte like in­tens. Her i 2013.

FOTO: LAURENT GILLIERON/NTB SCANPIX

Mør­kets fyrs­te i sol­skinn, på Kalv­øya i 1997. FOTO: KNUT FJELDSTAD/NTB SCANPIX

Nick Ca­ve på nytt oslo­be­søk, nå i 1986. FOTO: STEINAR BUHOLM

The Birth­day Party i Oslo i 1983, med Nick Ca­ve i spis­sen. FOTO: STEINAR BUHOLM

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.