Å ret­te slak­ter for smed

Vi har be­ve­get oss langt vekk fra et sam­funn der man­nen slak­ter gri­sen og kvin­nen stap­per pøl­ser. Hel­dig­vis.

Rogalands Avis - - Kommentar - MAG­NUS FORSBERG ■ Mag­nus er ju­rist og sam­funns­de­bat­tant fra Oslo. Han er ofte sint på internett. Han skri­ver i Dags­avi­sen hver fem­te uke. De and­re skri­ben­te­ne er So­fia Srour, Aslak Si­ra Myh­re og Sigrid Bon­de Tus­vik.

Ny­lig ble det ha­ra­ball rundt inn­spil­ling av pro­gram­met «Folke­opp­lys­nin­gen» på NRK. De had­de in­vi­tert til en slags «4 stjer­ners mid­dag»-va­ri­ant der no­en ut­valg­te kjen­di­ser skul­le slak­te sine egne dyr. Det vil si, det vis­te seg at de skul­le slak­te sine egne dyr. De had­de selv­sagt ikke blitt in­for­mert om det­te på for­hånd, da «Folke­opp­lys­nin­gen» an­så det som vik­tig å få en spon­tan re­ak­sjon fra kjen­di­se­ne.

I etter­kant be­stem­te de sam­me kjen­di­se­ne seg for at de ikke vil­le vi­ses på TV mens de slak­tet dyr. Per­son­lig skjøn­ner jeg dem godt. Nå har jeg ald­ri måt­tet liv­na­ere meg som kjen­dis, men det er fullt for­ståe­lig at no­en som le­ver av sitt of­fent­li­ge ima­ge ikke øns­ker å bli as­so­si­ert med dyre­drap på stats­ka­na­len.

Jeg har mind­re for­stå­el­se for den over­drev­ne sut­rin­gen i etter­kant. Man­ge har nem­lig tol­ket kjen­di­se­nes uvil­lig­het til å stå frem som et be­vis på at vi har fått for stor av­stand til ma­ten vår.

En av dem som meld­te seg på dis­ku­sjo­nen var kjen­diskok­ken Ar­ne Hjelt­nes. Han tror det hele drei­er seg om en mang­len­de for­stå­el­se for hvor mat kom­mer fra. At vi har glemt at kua må dø for at vi skal få fre­dags­ta­co. At vi tror kjøt­tets na­tur­li­ge til­holds­sted er plast­for­pak­ning, ikke grise­bin­ge, fjøs el­ler skog. «Nå er det alt­så ver­re å slak­te et lam enn å ha sex i et rea­li­ty-pro­gram», ak­ker han seg.

Og med all re­spekt til Ar­ne Hjelt­nes - her er gut­ten på tur. Nå vet selv­sagt ikke jeg hva som fore­går på sove­rom­met til en me­ster­kokk, men jeg hå­per Hjelt­nes kan va­ere enig med meg i at sex er mer lyst­be­tont enn drap. Selv enn et godt, akt­ver­dig drap som put­ter mat på bor­det.

For det førs­te er slak­ting til dels en gans­ke ube­ha­ge­lig pro­sess. Også her tror jeg Hjelt­nes kan va­ere enig med meg. Slakt in­volve­rer blod, død, stank og en haug med and­re ting det både er men­nes­ke­lig og na­tur­lig å ikke vil­le for­hol­de seg til i dag­lig­li­vet. Sa­er­lig mens man spi­ser. Det er selv­sagt ikke slik at man der­med skal bli dis­kva­li­fi­sert fra å spi­se kjøtt. For å si det sånn: Man må kun­ne øns­ke seg et toa­lett i lei­lig­he­ten uten å vil­le va­ere med på å ren­se kloakk­an­leg­ge­ne.

Dess­uten er det selv­sagt ikke slik at vi som får kjøt­tet vårt på bu­tik­ken ikke for­står hva som er ho­ved­in­gre­di­en­sen. Jeg går rett og slett ikke med på den­ne idiot­for­kla­rin­gen av alle som ikke ei­er egen bol­t­e­pis­tol. En­kel­te kjøtt­pro­duk­ter, som kyl­ling­fi­let og kal­kun­korv, er att­på­til ty­de­lig mer­ket med hvil­ket dyr som måt­te dø for at vi skul­le få gle­den av å spi­se dem. Det kun­ne bare va­ert ty­de­li­ge­re om man mer­ket kjøtt­pro­duk­ter med slakte­bil­der, om­trent slik man gjør med røyk­pak­ker.

Uio-fors­ker Ka­ren Lyk­ke Sy­se drar po­en­get enda leng­re i en kro­nikk i Af­ten­pos­ten. Også hun be­kla­ger seg over den an­gi­ve­li­ge dis­tan­sen som har opp­stått mel­lom oss og ma­ten vår, med ut­gangs­punkt i for­skjel­le­ne da­gens koke­bø­ker har fra de på fem­ti­tal­let. Blant an­net kan hun for­tel­le oss at «I 1955-ut­ga­ven la­erer man å lage pøl­ser av dy­ret. I 2002-ut­ga­ven la­erer man å kjø­pe pøl­se og lage pølse­gry­te. Hvor­dan og hvor­for ble sam­men­hen­gen mel­lom dy­ret og kjøt­tet borte i et­ter­krigs­ti­den?»

Jeg går rett og slett ikke med på den­ne idiot­for­kla­rin­gen av alle som ikke ei­er egen bol­t­e­pis­tol.

De­ler av for­kla­rin­gen lig­ger (selv­sagt) i den even­tyr­li­ge øk­nin­gen i leve­stan­dard vi har hatt siden de tran­ge

åre­ne rett etter kri­gen. Men vel så vik­tig som vel­stands­øk­nin­gen er nok den sto­re gra­den av kvinne­fri­gjø­ring som har skjedd i sam­me tids­pe­rio­de. Sam­fun­net har rett og slett fun­net ut at kvin­ner har bed­re ting å gjø­re enn å job­be sta­dig kjøk­ken­tje­nes­te for stor­fa­mi­li­en. Det er verdt hus­ke på at slakte­pro­ses­sen ikke bare kan va­ere ube­ha­ge­lig, den er også tids- og ar­beids­kre­ven­de. Det sam­me er over­gan­gen fra ny­slak­tet kjøtt til fer­di­ge pøl­ser – og vi­de­re til gry­te.

Når no­en hi­ger etter en tid hvor hvert mål­tid krev­de at man både slak­tet og stap­pet selv, hop­per de gjer­ne over det fak­tum at no­en må ut­fø­re dis­se opp­ga­ve­ne. Sann­syn­lig­vis i ste­det for and­re opp­ga­ver. Vi har kom­met langt siden 1955, men det er li­ten tvil om hvil­ket fa­mi­lie­med­lem som i de fles­te til­fel­ler had­de stått igjen med eks­tra­ar­bei­det. Selv uten kjønns­per­spek­ti­vet er ar­gu­men­tet rart. Det er in­gen som kla­ger over til­sva­ren­de pro­fe­sjo­na­li­se­rin­gen av and­re opp­ga­ver i sam­fun­net. Det er få som egent­lig øns­ker leve­stan­dard el­ler like­stil­ling til­ba­ke til 1955-nivå. In­gen an­kla­ger meg for å ha «mis­tet kon­tak­ten med hvor drikke­van­net kom­mer fra» bare for­di jeg ikke har gravd min egen brønn.

Eks­tra ir­ri­te­ren­de blir det for­di vårt sto­re kjøtt­kon­sum fak­tisk er et re­elt pro­blem, og også vi som glade­lig spi­ser kjøtt bur­de gjø­re mind­re av det. Da­gens for­bruk med­fø­rer sto­re etis­ke ut­ford­rin­gen knyt­tet til dyre­vel­ferd, og er lite ba­ere­kraf­tig for pla­ne­ten. Li­ke­vel lig­ger løs­nin­gen nep­pe i å sen­de nors­ke fa­mi­li­er til slakte­hu­set før de skal spi­se fre­dags­ta­co­en. Selv om det kan­skje had­de va­ert enda mer un­der­hol­den­de på TV enn rea­li­tysex.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.