Enda et of­fer

Rogalands Avis - - Kommentar - EI­RIK HOFF LYS­HOLM Sjef­re­dak­tør og adm. di­rek­tør Twit­ter: @eirik­lys­holm ei­rik.lys­holm@dags­avi­sen.no

Det døde man­ge un­der fly­kap­rin­ge­ne og enda fle­re i kri­ge­ne etter­på. 9/11 har bå­ret med seg så man­ge ofre at det knapt er til å ten­ke på.

Tirs­dag, på 17-års­da­gen for 9/11, kom jeg til å ten­ke på ame­ri­ka­ne­ren som satt på sen­gen sin med en gi­tar og sang stil­le, en slags trist blues. Det var litt over tre uker siden USA var blitt ram­met av ter­ror­an­gre­pet. Ved en til­fel­dig­het had­de vi hav­net på sam­me rom på en bed and bre­ak­fast i Lon­don, ame­ri­ka­ne­ren og tre nors­ke kom­pi­ser på fot­ball­tur.

I fle­re da­ger had­de vi hilst hyg­ge­lig på hver­and­re. Nå had­de mine kom­pi­ser stuk­ket til Li­ver­pool og jeg var ale­ne igjen i Lon­don, der jeg plan­la å fin­ne meg en til­fel­dig fot­ball­kamp da­gen etter. Mens ame­ri­ka­ne­ren satt og spil­te på gi­ta­ren sin, spur­te jeg om han noen­sin­ne had­de sett en fot­ball­kamp på euro­pe­isk vis. Det had­de han ikke, men han kun­ne godt ten­ke seg å prø­ve.

Vi end­te på en so­lid pub­run­de i Lon­don, ame­ri­ka­ne­ren og jeg, fra pla­ne­ne ble lagt kvel­den før, via fro­kost, di­rek­te på kamp og til slutt på en sei­ers­fest som var­te til langt på kveld på dag 2. Jeg fikk høre hele livs­his­to­ri­en. Han had­de ikke mye pen­ger, var på sitt livs sto­re rei­se, en tre må­ne­der lang europa­tur han had­de spart til i åre­vis. Hjem­me had­de han gitt ut no­en pla­ter uten suk­sess. Un­der­veis på tu­ren skaf­fet han seg lomme­pen­ger ved å spil­le på ga­ter og pu­ber.

Hver dag for­søk­te han å rin­ge sin for­lo­ve­de hjem­me i USA, men hun tok ikke te­le­fo­nen. De had­de stått sammen på fly­plas­sen 12. sep­tem­ber 2001, da­gen etter 9/11, da hun trakk seg fra fe­rien de had­de plan­lagt i man­ge år. Hun var for redd til å fly. Han had­de for­søkt å over­tale hen­ne, for­talt at alle pen­ge­ne vil­le gå tapt, at det­te var de­res enes­te sjan­se til å se Euro­pa. Hun gråt og var sint da han reis­te og hun dro hjem.

Vi gikk på kamp og så Chelsea slå Ips­wich. Da hjemme­la­gets vin­ner­mål kom på over­tid, sto ame­ri­ka­ne­ren og vei­vet med et blått skjerf over ho­det og brøl­te «Go Blues» som man gjør på ame­ri­kans­ke sports­ar­ran­ge­men­ter. Jeg flei­pet med at han like gjer­ne kun­ne brølt «Go sports». Mor­ge­nen etter had­de han reist vi­de­re, men det lå igjen en dol­lar­sed­del med en vel­dig per­son­lig hil­sen og en epost­adres­se.

Da jeg kom hjem, tok jeg kon­takt. Han lov­te å sen­de meg pla­te­ne og for­tal­te at det døg­net vi had­de hatt sammen i Lon­don, var det sto­re høyde­punk­tet på må­ne­de­ne i Euro­pa. Hjem­me had­de det imid­ler­tid ven­tet et helt tomt hus. Sam­bo­eren had­de flyt­tet ut og tatt med seg alt. Hun men­te at han had­de svik­tet både hen­ne og USA. Han var helt knust, for­tal­te han. Jeg tenk­te at det vir­ket som at han ikke vil­le leve len­ger.

Så hør­te jeg ikke mer. Han svar­te ikke på min be­kym­re­de epost og pla­te­ne kom ald­ri. Et par må­ne­der se­ne­re fant jeg døds­an­non­sen hans på net­tet. For meg ble han enda et of­fer for 9/11.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.