FRAMTIDENS MANN (87)

Han skul­le bare få klo­den på rett kjøl. Og ro et par tu­rer til København. Alt gikk ikke helt etter pla­nen.

Rogalands Avis - - Forside -

ERIK DAMMANN STIF­TET «FRAMTIDEN I VÅRE HENDER». MØT OPTIMISTEN I PORTRETTET

– Jeg skjøn­ner ikke at du hol­der ut.

Ragn­hild Dammann ris­ter lett på ho­det og tar en ny bit av et av smør­brø­de­ne hun har satt fram. Det er lørdag for­mid­dag, i sol­veg­gen på en hyt­te ute i Oslo­fjor­den, på Brønnøya uten­for Nes­øya, i en lom­me av skjaer­gårds­idyll som fort­satt ikke er ko­lo­ni­sert av fif­fen.

Det er en av dis­se da­ge­ne da alt stem­mer, før som­mer­en helt har slup­pet ta­ket.

Midt i den­ne idyl­len sit­ter alt­så Ragn­hild Dammann og spør ekte­man­nen gjen­nom mer enn seks­ti år hvor­dan i all ver­den han hol­der ut.

– Gud som du har job­bet, sier hun. – Nei, jeg skjøn­ner vir­ke­lig ikke hvor­dan du har holdt ut.

Nei, hvor­dan har han holdt ut, Erik Dammann. Det er fle­re ti­år si­den han dund­ret inn i norsk of­fent­lig­het med et bud­skap om at vi var i ferd med å rui­ne­re klo­den vår. At den ikke vil­le tak­le den vold­som­me for­bruks­veks­ten. Han la hy­per­for­bruk og vekst­ka­pi­ta­lis­me på hogge­stab­ben og ban­ket løs. Ad­var­te mot å la det få hol­de nakke­tak på liv­e­ne våre. I et land ru­set på over­flod mes­set Dammann sitt bud­skap om at vi måt­te leg­ge om livs­sti­len vår og kla­re oss på litt mind­re, at vel­stan­den vår dess­uten var bygd på ut­byt­ting av folk i and­re hjør­ner av klo­den.

«Når his­to­ri­en om vår tid en gang skal skri­ves, vil det bli be­ret­nin­gen om et van­vidd uten side­styk­ke», ad­var­te han fra ta­ler­sto­len i Nad­de­rud­hal­len til­ba­ke i 1974.

To år før had­de Dammann for­mu­lert bud­ska­pet sitt i boka «Framtiden i våre hender». Nå skul­le be­ve­gel­sen ved sam­me navn se da­gens lys. In­ne i Nad­de­rud­hal­len løp un­ge­ne til Dammann i bei­na på hver­and­re etter fle­re sto­ler, for å gi plass til alle som strøm­met til.

– Det var som et uva­er, min­nes han selv.

– I 1974 hus­ket jo folk fort­satt kri­gen, de føl­te at mye var i ferd med å rak­ne, det var en eks­trem ma­te­ria­lis­tisk på­virk­ning al­le­re­de den gang, folk føl­te at de var dre­vet inn i noe de egent­lig ikke øns­ket. Så ide­en om å star­te en bevegelse for glo­bal rett­fer­dig­het og for­de­ling både ute og hjem­me, det ten­te noe vold­somt.

Jo da, det ten­te. Også dem som men­te Dammann var på vil­le vei­er, en­ten de men­te han sto for «bor­ger­lig slud­der­mud­der», som det sto i avi­sa Klasse­kam­pen, el­ler de så sin egen livs­stil tru­et. Han opp­lev­de å bli spyt­tet etter på bus­sen. Det gikk ryk­ter om at fa­mi­li­en Dammann ikke lev­de helt som de prei­ket, at de tvert imot had­de både en og to bi­ler, og svømme­bas­seng i ha­gen.

Å for­sva­re seg mot ryk­ter fra folk som føl­te seg tru­et av en mann som stakk en torn inn i bob­len de­res av vel­stand, var li­ke­vel ikke det tyngs­te. Det er ikke der­for Ragn­hild und­res på hvor­dan i all ver­den ekte­man­nen har holdt ut.

Dammann traff en ner­ve på sytti­tal­let. Han traff den på nytt på nitti­tal­let, da han star­tet «Fo­rum for sy­s­tem­de­batt» og ad­var­te mot ny­li­be­ra­lis­me og tøy­les­løs glo­ba­li­se­ring. Når vi mø­tes ute på Brønnøya er det tjue år si­den fle­re hund­re per­soner sto på et torg i Oslo for å bli ser­vert sy­s­tem­de­batt over spruk­ne høyt­ta­le­re for­di ka­pa­si­te­ten in­ne i Sam­funns­sa­len var sprengt.

Det gikk li­ke­vel ikke helt som plan­lagt. Over­flo­den er stør­re enn noen gang. Klasse­for­skjel­le­ne øker. Og kli­ma­ø­de­leg­gel­se­ne blir sta­dig mer merk­ba­re.

For Dammann kol­li­der­te op­ti­mis­men på et tids­punkt i skuf­fel­ser.

Så hvor­dan hol­de ut? Ragn­hild Dammann kun­ne vel sak­tens ha spurt seg selv også. For her vi sit­ter i sol­veg­gen ute på Brønnøya er det ty­de­lig at de gjen­nom et langt ek­te­skap har delt både tan­ker og et liv pre­get av det po­li­tis­ke vir­ket. Jo da, det er Erik som har skre­vet bø­ke­ne og stått på ta­ler­sto­le­ne, men de har va­ert sam­men om det­te, slik de har va­ert sam­men om li­vet.

Da Erik par­ker­te job­ben som re­klame­mann og gikk ned i lønn for å lede «Framtiden i våre hender» var Ragn­hild hjem­me med bar­na. Det ble åtte barn til sam­men. Fem er født av Ragn­hild, to er adop­ter­te, og ett kom inn i fa­mi­li­en som fos­ter­barn. I pe­rio­der var de en­da fle­re, da barne­ver­net ring­te og lur­te på om ikke fa­mi­li­en Dammann ikke kun­ne åpne dø­re­ne og va­ere av­last­nings­hjem. I til­legg til egne barn had­de de åtte-ni and­re barn inn­om i pe­rio­der.

I dag kan de skil­te med en stor­fa­mi­lie som i til­legg til de åtte bar­na tel­ler 16 barne­barn og ni olde­barn. De sam­les gjer­ne her, ute på hyt­ta, på en odde nede ved fjor­den, på en tom Eriks beste­far kjøp­te til sine søn­ner i 1927. Hyt­ta har Erik og Ragn­hild reist selv. For å få plass til hele gjen­gen har de reist en eks­tra hyt­te delt av en åpen gang, med rom til hver av fa­mi­lie­ne.

– Jeg tror vi har hatt mye gle­de av den førs­te sto­re tu­ren vi tok med egne barn, da fikk vi er­fa­ring med fel­les­skap, sier Dammann mens han be­skri­ver fel­les­ska­pet som sam­les ute på Brønnøya om som­re­ne.

Det var i 1967 pa­ret tok med seg bar­na og reis­te til Sa­moa i Stille­ha­vet. Den gang ver­dens tred­je fat­tigs­te land. Midt i den­ne fat­tig­dom­men fant Dammann noe som ga in­spi­ra­sjon til å job­be for et an­net sam­funn også her hjem­me.

– Vi had­de jo grise­flaks som hav­net på Sa­moa. Det er ver­dens mest so­sia­le sam­funn, de del­te ab­so­lutt alt, sat­set alt på dug­nad og fel­les ar­beid. Det gjor­de ko­los­salt inn­trykk på bar­na, det ble en fel­les opp­le­vel­se som har be­tydd mye for sy­net vårt på rett­fer­dig­het og fel­les­skap.

Det var den­ne er­fa­rin­gen han had­de med seg da han etab­ler­te «Framtiden i våre hender», den gang fa­mi­li­en fort­satt bod­de på Oslos bes­te vest­kant.

– Vi bod­de jo i tjuk­kes­te ka­pi­ta­list­strø­ket, så vi flyt­tet til Nes­od­den etter hvert, hum­rer Dammann.

Da han hop­pet av re­klame­bran­sjen og gikk inn i fram­tids­bran­sjen fulg­te han sin egen opp­ford­ring om å kla­re seg på litt mind­re.

– Vi var nødt til å le­ve på litt mind­re enn det jeg ide­elt sett men­te at en fa­mi­lie skul­le le­ve på. Jeg kun­ne jo ikke ta høy­ere lønn enn en van­lig in­du­stri­ar­bei­der i «Framtiden i våre hender», men en van­lig in­du­stri­ar­bei­der had­de jo ikke åtte un­ger pluss å for­sør­ge.

Å fort­set­te å opp­le­ve nye ting, ikke bare gli vi­de­re inn, har va­ert et slag­ord for oss hele li­vet.

De had­de ikke råd til mid­dag hver dag, og gut­te­ne ble sendt på syk­kel til bu­tik­ken på Nes­øya der de fikk gam­melt brød. Det var ikke ideo­lo­gisk be­tin­get, be­dy­rer Dammann, de var tvun­get til det. Med alle un­ge­ne måt­te de kla­re seg med én inn­tekt, men de fikk ald­ri noe mas om merke­kla­er el­ler slikt, un­ge­ne viss­te at de had­de lite.

– For oss var det jo også en måte å le­ve på som had­de en be­grun­nel­se og hang sam­men med en måte å ten­ke på, så bar­na var med på det, jeg tror ald­ri de føl­te noe skam.

Skam­men som gjer­ne føl­ger med fat­tig­dom­men hand­ler også om for­de­ling, sier Dammann.

– Det hand­ler om at folk må le­ve langt un­der det som set­tes opp som idea­ler i sam­fun­net, styrt­rike ka­pi­ta­lis­ter som bla­erer seg med luk­sus­vil­la­er, luk­sus­hyt­ter, egne fly og gud veit hva.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.